Denne oppgaven er skrevet av Brynjar Andersen og Ken-Tore Larsen. Den fikk karakteren SG.

Forord

Vi har som du ser valgt å jobbe med tegneseriebladet Donald Duck&co. Det fordi at Donald bare er den beste tegneserien på markedet. Dessuten har vi nesten aldri lest noen andre tegneserier før. Derfor måtte vi nok skrive bare skrive om Donald Duck&co. Også har de jo så utmerkede figurer i bladet. Så vi vil påstå at du nå sitter med en analyse av den beste tegneserien på markedet. Vi håper også at du nå sitter med den beste analysen av Donalds blad i hånden(?!!!). Men det siste vi vil si er at vi håper at vi løser denne oppgaven på den beste måten. Men det får nå du vurdere etter beste evne.

Historien bak Donald Duck

Det hele begynte med at Walt Disney hørte et radioprogram. Han pleide ofte å lytte til radio. Han var på jakt etter stemmer til tegnefilmene sine. Det gjaldt å finne folk som snakket litt uvanlig - jo merkeligere, jo bedre.

Denne kvelden i begynnelsen av 30 - årene hørte Disney på et amatørprogram. Han hørte bare på noe dårlig musikk, og skulle akkurat til å slå av radioen, da han rykket til. Han hørte en dyreimitator som etterlignet en gammel barnesang :

«Mary had a little lam,

kvakk, kvakk, kvakk, kvakk!!!»

Det låt fullstendig sykt ut. Det låt nesten som en blanding av en sint sau og en forkjølet and. Walt Disney kastet seg over telefonen og ringte til radiostasjonen. Hvem var det som nettopp hadde kvakket i programmet? Det tok litt tid før han greide å overbevise sentralborddamen om at han ikke var riv ruskende gal. Omsider fikk han de opplysninger han ba om. Han som kvakket het Clarence Nash og arbeidet som reklamemann på et meieri. Jobben bestod i å reise rundt til skolene og reklamere for reklamere for melk, samtidig som han imiterte forskjellige dyr for å more barna.

Neste dag kom Walt Disney i kontakt med Nash. Kunne han gjøre noe mer enn å kvakke? Joda, det kunne han. Nash kunne knegge som en hest også. Og skryte som et esel. Det var nok for Disney. Han ansatte Clawrence Nash på øyeblikket. Det var bare en ting Disney glemte i farten. Han hadde ingen tegnefigur som Nash kunne gi stemme til. Månedene gikk. Dyreiminatoren drev omkring i Disneys studio uten å ha noe å gjøre. Til slutt hadde han vært ansatt et helt år uten å ha fått arbeide et eneste minutt. Disney begynte å gruble. Hadde han gjort en feil da han ansatte dyreiminatoren? Han trodde ikke det. Fyren hadde laget morsomme låter. Spørsmålet var altså bare hvordan de kunne utnyttes...

Problemet var nytt for Walt Disney. Tidligere hadde han hatt tegnefigurer som han skulle prøve å finne de riktige stemmene til. Nå hadde han en stemme og måtte prøve å finne en figur til den. Han samlet sine medarbeidere til panikkmøte. Det var i mai 1932. Nærmere bestemt fredag den 13. - en ulykkesdag. Time ut og time inn satt Disney og hans medarbeidere og lyttet til Nashs stemme og prøvde å tegne figurer til den. De prøvde med alle slags figurer fra amøbe til øgle. En elefant, kanskje? Nei, en elefant ville brøle mer.

Nash ble hesere og hesere, tegnerne trettere og trettere. Til slutt, etter nesten et døgn, var Walt Disney klar over en ting - det måtte bli en fugl. Helst en and, fordi de kvakket mest. Disney prøvde seg frem ved å tegne en søt liten andejente. Neeeii... det passet liksom ikke helt. En fin dame uttrykker seg ikke slik. Disney tegnet den om til en andegutt. Den skulle ha svømmeføtter - selvfølgelig, for ender liker vann. Disney tenkte videre. Sjømenn liker også vann. Andegutten fikk matrosjakke og matroslue på...

Donald Duck var født.

Etterhvert kom Donald Duck til å bli det mest populære dyr i tegneseriens glade verden. Men han måtte begynne nedenfra. Det gjør alle store menn. Hans opphavsmann, Walt Disney, hadde selv måttet arbeide seg opp fra nesten ingenting for noen år siden.

Walt Disney var kommet til Hollywood ni år før Donald Duck så lyset fra skriverbordslampen. Alt Disney hadde med seg i pappkofferten var en skjorte, to par underbukser, to par strømper og noen tegnesaker. I lommeboken hadde han 40 dollar, og i ørene hans lød fremdeles de bedrøvelige ordene som faren hadde sagt like før avreisen : «Du må ha noen slags evner, Walter. Spørsmålet er bare hva slags evner og hvordan du kan utnytte dem.» Walt Disney var overbevist om at han hadde noen slags evner, og at han skulle finne dem i Hollywood.

Til å begynne med så det mørkt ut. Disney søkte arbeid i filmselskapene. Han var villig til å ta hvilken som helst jobb og tilbød seg å bli vaskehjelp eller nattvakt eller håndlanger - hva som helst. Men det viktigste var et det hadde med film å gjøre. Man ingen filmselskaper var interesserte.

Til slutt greide Disney å låne så mange penger at han fikk råd til å lage tegnefilmer, men de ble ikke særlig vellykkede. Da hen endelig fant på en tegnefigur som ble noenlunde godt mottatt, det dreide seg om en lodden liten kanin som het Oswald, stjal en forretningsmann ideen hans og etterlot han pengelens. Men Walt ga ikke opp. Han kjempet videre og vant to store seire.

Den første kom da han skulle finne på en ny tegnefigur istedenfor kaninen Oswald. Disney kom til å tenke på en hengiven liten mus som han hadde hatt boende i skrivebordsskuffen sin i den første jobben. (Det var forresten det som gjorde at han fikk sparken, sjefen likte ikke mus.) Disney tegnet musen etter hukommelsen. Det ble Mikke Mus, hans første virkelige publikumsfavoritt. Den avgjørende framgang fikk Walt Disney da lydfilmen kom. Tidligere hadde tegnefilmene vært en slags bevegelige, men stumme tegneserier. Nå satset Disney hver eneste cent han eide - og en del som han ikke eide og måtte låne - til å gi stemmer til tegnefilmene. Alle andre i Hollywood ristet på hodet. Tegnede figurer som kunne snakke... Det var umulig og unaturlig. Publikum ville aldri se på sånt! (...)

Men det var akkurat det publikum ville. Til kinoeierenes store forundring samlet Disneys tegnefilmer kinosalene fulle. Både publikum og kritikerne jublet. Men Walt Disney, hadde seiret, både kunstnerisk og økonomisk. Han ville fornye seg, finne på nye figurer. Hvor vellykket Mikke mus enn var, kunne ikke han bære alle filmene alene. Disney hadde skaffet venninnen Minni, han tegnet Klara Ku, Klaus og skurken Svarte Petter. Men det var liksom ikke nok. Nykommerne ble bare statister omkring Mikke ,det var noe som manglet hos dem. De hadde ikke noen personlighet.

«Jeg grublet og grublet,» sa Walt Disney senere. «Til slutt hadde jeg grublet meg til nervesammenbrudd. Jeg hadde ikke engang tenkt over hva jeg satte igang med, da jeg lot tegnefigurene begynne å snakke. Før var det nok at figurene var morsomt tegnet, nå måtte de låte morsomt også, stemmene var like viktige som utseende. Det var Donald Duck som reddet med ut av denne krisen, og det er jeg han inderlig takknemlig for.» Men da Walt Disney tegnet den sinte anden i mai 1934, var han ikke klar over hvilken stor betydning det ville få. Donald var morsom, det var greit. Han var alt det som de andre Disneyfigurene ikke var: ilter, doven og sint. Han kunne brukes som salt i søtsuppen, ikke stort mer. Trodde Disney.

Første gang Donald dukket opp på filmlerret var i 1934, i filmen «the little wise hen.» Donald - som ikke var døpt engang - han kaltes bare «Anda» - spilte bare en birolle i filmen. Han led av alle tenkelige og utenkelige sykdommer, mest dovenskap og mageknip. I alle fall lot han som om han var syk når noen satte han i arbeid. Den eneste replikken han hadde i filmen var, «jobbe? Hvem jeg? Nei! Jeg har vondt i magen.» I tillegg så han ut som et vrengebilde av alle fuglebøker. Han hadde et omvendt storkenebb, svanehals, gåsemave, fingre av vingefjær og svømmeføtter med tre tær. Han var født fredag den 13. Det var lett å se.

Det ble ikke stort bedre i neste film. Da skulle Donald lese dikt under en veldedighetsforestilling, som Mikke Mus arrangerte. Man hver gang han viste seg begynte publikum på filmen å pipe. Til slutt ble Donald så sint som bare han kan - han kvakket i vilden sky og hoppet opp og ned som en pingpongball. Opprinnelig hadde Walt Disney tenkt seg at Donald bare skulle være et morsomt innslag i filmen. Man etter hvert som arbeidet skred frem, kom Donalds ilterhet mer og mer i forgrunnen. For første gang ble Mikke Mus forvist til en birolle. Donald hadde gjort suksess ved å gjøre fiasko.

Samtidig dukket Donald opp i Walt Disneys tegneserier i avisene. Donald var en idealskikkelse i seriesammenheng. I motsetning til Mikke var han alltid sint. Alltid parat til å spenne ben for andre og selv falle over det. Donald Utviklet seg videre. I en serie filmer spilte han sammen med Mikke Mus, og en ny figur som var oppstått like tilfeldig som han selv: Langbein. (Hadde så vidt vært med i en tidligere Disneyfilm. Siden kom Disney til å høre en av sine medarbeidere humre på en morsom måte. Disney koblet denne lyden sammen men figuren, og dermed ble Langbein født.

Den snille og kloke Mikke, den snille og dumme Langbein og den sinte og dumme Donald var en ideel trio. I annonsene ble de kalt «De tre musketerer.» Alle tre var morsomme, men det var som oftest Donald som fikk latteren på sin side. Det slo derfor ned som en bombe at Donald kanskje hadde utstøtt sitt siste kvakk. Disney lurte på å la figuren forsvinne.

«Han vokste meg over hodet,» sa Disney senere. «Han begynte å leve sitt eget liv. Jeg planla ti filmer om Mikke Mus, og før jeg viste ordet av det, var det blitt 15 med Donald Duck i stedet. Jeg var redd for at folk skulle gå trett.» Men Walt Disney hadde ikke regnet med publikum. Protester strømmet inn fra alle kanter - det ble skrevet navnelister, og det ble dannet Donald Duck klubber, og til og med i det amerikanske senat ble det snakket om «trusselen mot en amerikansk institusjon.» Det var Donald det. Walt Disney måtte gi opp planene om å gi Donald sitt siste åndedrett.

«Jeg hadde tatt feil. Til da hadde jeg bare tenkt på hvor viktig det var å vise at man var snill og grei. Donald lærte meg at det kunne være viktig å være sint også innimellom. Og gi avløp for sinnet.» Donald hadde vunnet sin største seier - over sin egen opphavsmann.

I stedet for å la Donald forsvinne, gikk Walt Disney den motsatte veien. Han utviklet skikkelsen ytterligere. Hittil hadde Donald dukket opp som venn i huset hos Mikke og hans Minni. Av og til hadde han vært rammet av Mikkes rampete, men hyggeligere nevøer, Tipp og Topp, men noe egentlig familieliv hadde det ikke vært snakk om. Nå bestemte Disney seg for å gi Donald sin egen verden. Han grunnla «Andeby.»

Det begynte i 1938 med at Donald fikk et brev fra en fjern slektning. I brevet ba slektningen han om å ta seg av «tre små englebarn,» mens faren deres var på sykehus. De tre englebarnene stemmer ikke akkurat overens med Donalds oppfatning av himmelske vesener - snarere uvesener fra den andre kanten - med de kommer til å bli hos Donald for godt. Som Ole, Dole og Doffen, Hakkespettenes stolthet, blir de boende i Andeby. Det gjør også Dolly, Donalds flamme, som etter hvert blir noe av en evighetsild.

Etter hvert - men det var ikke før i 40 årene - økte innbyggertallet i Andeby. Dit kom Bestemor Duck, som hadde kjent Donald siden han var et lite egg, og hennes trofaste gårdsgutt Guffen. Dit kom Fetter Klodrik - som navnet tilsier, var svært klønete - og den alltid heldige Fetter Anton. Petter Smart, som løste alle tekniske problemer, og Onkel Skrue som var svært rik, men gjerrig, og B-gjengen som alltid la lumske planer mot Skrues rikdommer.

Disney skapte en verden i miniatyr omkring Donald Duck. Det er en verden som er blitt nøye utforsket, ikke bare av serieeksperter. Tegneserieforskere har f.eks erklært Onkel Skrue et Onkel Skrue er dels «et lumsk symbol på kapitalismen», og dels utnevnt han til «et eksempel på det fåfengte å spare.»

Slike fortolkninger fikk Walt Disney til å bli like sint som Donald i filmene. Disney lille ganske enkelt befolke Donalds verden med vanlige mennesker i rendyrket form: den rikeste av de rike (Onkel Skrue), den smarteste av de smarte (Petter Smart), den heldigste av de heldige (Fetter Anton), og den snilleste av de snille (Bestemor Duck). Og midt blant de alle, Donald, den mest menneskelige av de menneskelige.

Hva utseende angikk ble han også mer menneskelig - eller rettere sagt, andeaktig. Nebbet krympet og ble bredere, svane halsen ble byttet ut med en som passet bedre for en and, og fingrene - fire stykker som på Mikke Mus, det er lettere å tegne fire enn fem - ble fingre istedenfor fjær.

Han så ut som en glad and og reagerte som et sint menneske. Disney ville ha det slik. Han likte best å kle de menneskelige egenskaper i fjær og dyrehud: «det går ikke an å tegne mennesker på film. Menneskene er blitt ofre for sivilisasjonen, som lærer oss at vi ikke skal vise hva vi tenker og hva vi føler. Dyrenes spontanitet - ja den som finnes hos små barn, men tas fra dem trinn for trinn. Dessuten har dyrene enklere trinn som kan overdrives. Se på Donald Duck for eksempel. Han har stor munn, store levende øyne, bevegelig hals og en rygg som kan uttrykke alt fra glede til voldsomt sinne. For en tegner kommer Donald Duck så nær idealet som tenkes kan. Det er ikke nok å si at han er uttrykksfull. Han er den personifiserte utrykksfullhet. Donald kom også til å redde Walt ut av utallige økonomiske knipetak.

Da Disney skulle lage den første tegnede langfilmen, «Snøhvit og de syv dverger», kom den til å koste ti ganger mer enn beregnet. Disney måtte pantsette alt han eide og hadde for å greie utgiftene, men uten Donald hadde det likevel ikke gått. Donald Duck filmene spilte inn en strøm av penger og gjorde at Disney kune fullføre sitt kjempeprosjekt.

Det samme hendte da Walt Disney skapte den eksperimentelle langfilmen «Fantasia» og da han bygde opp sin eventyrlige fornøyelsespark «Disneyland.» Begge gangene balanserte Disney på konkursenes rand. Begge gangene klarte han det takket være Donald Duck.

Til slutt lot Walt Disney Donald få spille hovedrollen i to langfilmer. «Saludos Amigos» og «Tre Caballeros.» Ingen av Disneys tegnefilmer har forekommet i mer enn langfilm - så også der er Donald enestående. Dessuten er han verdens mest populære seriefigur og på kino er han sett av flere personer enn noen annen filmstjerne gjennom alle tider.

Vanligvis utspiller Donalds eventyr seg i Andeby og traktene rundt. Men innimellom har han dukket opp som alt mulig, fra storviltjeger til sportsstjerne, fra polforsker til marsboer. Han har også rykket ut for å hjelpe sitt land når det virkelig gjaldt. Da amerikanerne skulle legg om skattesystemet for mange år siden, holdt det hele på å strande fordi folk ikke skjønte noe av det. Donald måtte rykke ut å vise hvordan det skulle gjøres. Resultatet ble en instruksjonsfilm - og Donald reddet skattesystemet for myndighetene.

Under den annen verdenskrig stilte Donald opp til kampen mot nazismen. Filmen het «Der führer`s Face». Den ga Donald en Oscar - og Hitler et hysterisk anfall. Seriene og filmene om Donald Duck virker kanskje enkle. Og det er klart, de skal være enkle i den betydning at de ikke skal være innviklede. Alle skulle forstå dem og nyte dem - for alle har en liten bit av Donalds personlighet inni seg.Men det ligger et enormt arbeid bak seriene og filmene.

Det tar seks minutter å se en vanlig Donald Duck film. Det innebærer at den består av 8640 ferdige tegninger. Men hver ferdig tegning er bygget opp av 4-5 andre tegninger. En som forestiller himmelen, en som forestiller bakgrunnen, en som man ser bygninger, en fjerde med de gjenstander som er i forgrunnen, en femte med figurene... Alt i alt bygges en kortfilm opp av mer enn 100000 separate tegninger. Hver enkelt tegning krever mye tid og arbeid, og et menneske ville alene neppe klart det. Hvis det tar en dag å lage en tegning - noe som det gjør - ville det ta mer enn 28 år for en enkeltperson å få ferdig en seksminuttersfilm. Nå har Disney alltid hatt dyktige medhjelpere som har gjort grovarbeidet, men likevel tar det et halvår å få fram en tegnet kortfilm.

Lyden er nesten like vanskelig som bildene. For å spille inn en eneste Donald-replikk, trengs det en speaker, en regissør, en dialogregissør, to lydingeniører, en manusforfatter og en musikalsk leder - som i sin tur arbeider med musikk fra et stort orkester. Og alt dette for et eneste kvakk...

Det koster omtrent like mye å lage en Donald-kortfilm som å lage 4-5 norske langfilmer. Men det er verdt det. Det mener iallfall Walt Disney. Det er et gammelt ordtak om at:

«Det som er umaken verdt å gjøre, er det umaken verdt å gjøre godt». «Jeg tror ikke på det» sa Walt Disney. «Jeg mener at det som er umaken verdt å gjøre, er det umaken verdt å gjøre best! Koste hva det koste vil!»
-Walt Disney etter den første Donaldlangfilm.

Walt Disney greide det. Han skapte verdens beste and.

Carl Barks - Andebys grunnlegger

Carl Barks ble født den 11.11 1911 på liten ranch i et dalføre utenfor Klamath Falls på grensen mot California. Der gikk han på en liten skole som het «Lone Pine School.» Tegningen som han tegnet av denne skolen var en av de første han tegnet. Det hersker ingen tvil om at Carl Barks er den største av alle Donald-tegnere gjennom tidene.

I 25 år tegnet Carl Barks Donald-serier. Han skapte figurer som Onkel Skrue, Petter Smart og B-gjengen, og historier som Eggmysteriet og Gullhjelmen. Hans historier var preget av en fantasi og idérikdom man sjelden så maken til hos andre tegneserieskapere, og man ble tatt med til de underligste steder, reelle og oppdiktede, når man leste historier fra Barks’ hånd.

Med Disney over skulderen

Carl Barks kom til verden i 1901, og vokste opp i staten Oregon. Han fikk tidlig dårlig hørsel, og 15 år gammel sluttet han på skolen. Som 17-åring reiste han til San Francisco for å søke lykken. Der jobbet han som tømmerhogger og senere ved jernbanen. I 1921 giftet han seg for første gang, og fikk to døtre. Barks hadde selv lært seg å tegne godt, og nå begynte han å sende tegninger til forskjellige humorblader. Etterhvert fikk han jobb i "Calgary eye-opener", som var et litt dristig humorblad. I 1935 kom Barks til Disneyselskapet i Los Angeles. - Alle som kom til Disneyselskapet den gangen måtte begynne fra bunnen av, slik at man kunne finne ut om de var best kvalifisert til å jobbe som tegnere, forfattere eller kanskje som ansvarlig for layout. Denne typen arbeid passet Barks dårlig. Han likte ikke å tegne en masse nesten like tegninger som skulle brukes i en tegnefilm andre hadde skrevet manuset til. Etter å ha skrevet en historie om Donald i et ublidt møte med en barberstol, fikk Barks jobb i Story Department. Her fikk han jobbe sammen med Harry Reeves, en mann som ble en viktig læremester for ham. Etter et par år fikk han en ny, og ferskere, partner ved navn Jack Hannah. Noe av inspirasjonen forsvant, og Barks ble også mer og mer skuffet etterhvert som han så de fleste av sine manus bli utvannet og redigert av andre før de havnet på lerretet. I 1942 forlot Carl Barks Los Angeles. - Jeg flyttet ca. 15 mil østover fra LA til et svært varmt område der sola skinte hele tida. Der satt jeg helt alene og skrev om ender som dro til fjerne strøk. Det var en litt rar følelse, men det var jo en måte å tjene penger på. Nå var det også en stor glede for meg å kunne lage mine egne historier og tegne dem. Etter 7 år med noen som fulgte med over skulderen hele tiden, var denne nye friheten så verdifull for meg at jeg aldri ville gitt den fra meg igjen. Denne nye friheten ga støtet til fantastiske historier og stadig nye bifigurer. - Jeg måtte holde endene igang, og det var alltid spennende å se om nye figurer ville dukke opp i neste historie.

Opptur og nedtur

Historiene til Barks ble bare bedre og bedre, og noen mener at toppen ble nådd med "Gullhjelmen" fra 1951. Denne historien ble laget mens han var inne i en svært vanskelig periode. Hans tidligere kone hadde forsynt seg godt av pengene hans etter skilsmissen, og som 50-åring regnet han med å ikke finne kjærligheten igjen. Siden han likevel var en fattig ungkar og sannsynligvis måtte være nettopp det resten av livet, kunne Carl nå vie all sin tid til arbeidet. Resultatet av tungsinnet var altså "Gullhjelmen", men Barks selv er ikke sikker på om han er enig i at dette er hans beste historie. - Hver gang noen spør meg om hvilken historie jeg mener er min beste, får jeg problemer. Kanskje svarer jeg "Forsvunnet i Andesfjellene", men spør du meg fem minutter senere kan jeg like godt svare "Det gamle Persia". Jeg har laget så mange historier med trøkk i. Men "Gullhjelmen" er helt klart en bra historie, og når jeg kommer hjem, skal jeg ta den fram og lese den om igjen. Det er så mange detaljer jeg har glemt. Utover 50-tallet tapte Barks’ historier seg noe. Det var flere årsaker til at kvaliteten sank. Tegnerne måtte ilegge seg en stadig strengere sensur etterhvert som et hysterisk USA hevdet at tegneseriene var skadelig lesning for barn og unge. Historiene ble kjedeligere og mindre fartsfylte, og i tillegg fant Disneyselskapet på noe lurt. - Jeg hadde utviklet en god tegnestil med artige ender som jeg hadde fått inn i fingrene, men så fant selskapet ut at de skulle økonomisere. Derfor kjøpte de inn billig, europeisk papir med en ru overflate. Jeg var vant til å skisse med blyant for så å viske ut strekene etter å ha brukt penn. Men når jeg hadde brukt blyant på dette papiret, ble det en grop som var der selv om jeg visket ut det jeg hadde tegnet. Hvis jeg nå skulle fjerne noe, måtte jeg viske ut hele figuren og tegne den på nytt, noe som førte til at endene ble for store. Jeg fant meg i det, og måtte tegne noen rare figurer fram til de tok til fornuften og kjøpte skikkelig papir igjen. Utgiverne tenkte ofte mer på profitt enn på det kunstneriske, og selv om de altså tok til fornuften og kjøpte skikkelig papir, fortsatte de å kutte i seriene. Dette gjorde de ikke på grunn av sensur, men rett og slett for å gi plass til reklame.

Aktiv pensjonist

65 år gammel la Carl Barks fra seg pennen, men ikke for godt. - Jeg var ganske så utbrent, og jeg håpet å kunne leve av pensjonen min og kanskje selge noen få tegninger til moroblader. Nå gikk det ikke helt slik. Jeg skrev en rekke historier om Hakkespettene i årene etter jeg egentlig hadde pensjonert meg. Barks tegnet historier for Disney i enda 5 år, men i 1971 klarte han endelig å løsrive seg. Endene klarte han imidlertid ikke å si farvel til, så han startet å male oljemalerier. - Jeg var svært overrasket over å få tillatelse av Disneyselskapet til å bruke deres figurer i mine malerier. Det varte i 5-6 år, så fikk jeg beskjed om å slutte. Senere har jeg malt figurer jeg selv fant opp. Konger og dronninger fra myter og legender. Disneyselskapet nekter tegnerne og forfatterne å signere sine verk. Likevel la folk merke til at en del historier var bedre enn andre, og i 1959 fant man ut hvem "den gode Donald-tegneren" var. Malerier signert Carl Barks solgte derfor bra, og da Disney oppdaget at noen tjente gode penger på deres figurer uten at de fikk en del av kaka, ble det full stopp. Carl Barks sluttet altså å male Donald og Skrue, men omgikk forbudet ved å tegne andefigurer som kunne se ut som nære slektninger av våre gode venner. Selv om Carl Barks har lagt inn årene, har Donald Duck & Co absolutt ikke gjort det samme. Utallige tegnere og forfattere verden rundt lager historier om dyrene i Andeby, men Carl Barks er ikke mer beskjeden enn at han mener ingen kommer opp mot ham selv. - Jeg vet ikke navnet på så mange. Dan Yips, Bill van Horne. Det finnes mange gode tegnere både i Disneys studioer og her i Europa som tegner bedre enn jeg gjorde. Det er historiene som er forskjellen. Det ser ikke ut til å finnes noen gode historiefortellere.

Don Rosa

Den tegneren som har blitt slått mest opp i det siste er en amerikaner, Don Rosa. Don Rosa er mannen bak serien om Skrues liv og historien om Donald på Lillehammer, og europeiske Egmont har vært med på å gi ham rykte som "den nye Carl Barks". Den gamle Carl Barks vil ikke høre om ham. Da navnet ble nevnt, slo en amerikansk ledsager til før noen rakk å blunke:

- Det er et kontroversielt tema.

Oh, I love Norway

Om Carl Barks ikke setter særlig stor pris på Don Rosa, setter han i hvertfall pris på å reise i Europa. Alle landskaper han har tegnet, fant han i National Geographic. Nå som han har fått oppleve det i virkeligheten, reagerer han som enhver skikkelig amerikaner.

- Jeg elsker Norge. Det er helt ulikt det området jeg selv bor i, i Oregon.

Vi har også fjell og skogkledde åser som dere, så naturen burde vært lik, men det er den ikke! Det er ekstremt merkelige formasjoner her, det er ikke slik jeg er vant til. Nå skal jeg videre til Danmark, og der er det visst helt annerledes igjen. Jeg har hørt at det er flatt som et biljardbord. Alt i alt er Carl Barks en koselig gammel bestefar som for første gang får oppleve ukjente steder og endelig kan ta imot den hyldest han fortjener for å ha gitt store deler av Norges befolkning time etter time med underholdning og spenning. Til tross for sine 95 år er han en vital og vittig person som har holdt seg svært godt, nesten like godt som Donald Duck selv. Men så er ikke anda mer enn 60.

Budskap

Hvilket budskap er det egentlig Donald Duck&co prøver å vise oss. Han prøver å være snill og grei mot guttene og han prøver å gi dem en god oppdragelse. Men det er ikke bestandig han lykkes med det. Guttene er jo som alle andre vanlige gutter: De er kravstore som bare det., men Donald har jo ikke så mye penger. Men det har visst guttene vanskelig for å forstå. Ellers tror vi at budskapet i Donald er at man skal vise respekt ovenfor andre mennesker. Så mange har mye å lære av å lese Donald Duck sine blader. Spesielt de som har fått en dårlig oppdragelse av sine foreldre. Bladet viser også at man kan løse konflikter uten å bruke vold.

Donald tror at han blir lykkelig hvis han blir rik. Men se nå på Onkel Skrue. Ikke så veldig lykkelig, men vi tror nå at Donald blir lykkelig hvis han blir rik. Han har jo alltid for lite penger og tre munner å mette i tillegg til sin egen.

Sted

Stedet handlingen i Donald foregår er som oftest i Andeby. Hjembyen til våre venner. Men det er ikke en regel at handling skal utspille seg i Andeby. I spesielt fortsettelseshistorier pakker Donald, guttene og Skrue sekken og drar til fjernere himmelstrøk. Det finnes ikke den verdensdel at Duck&co ikke har besøkt. De er som oftest på jakt etter store skatter som onkel Skrue på ene eller annen måte har fått snusen på. Når han får nyss om en skatt så hiver de seg på jetflyet til Skrue eller de drar ut med en eller annen båt. Donald og guttene får som oftest lite eller ingenting i lønn av å være med på ekspedisjonene. Men de får i allefall sett seg om i den store verden. Men slik tenker ikke Donald. Guttene er mer fornuftig.Så man lærer jo en del geografi, av å lese Donald. Selv om stedsnavnene som oftest er litt omsnudd. Så handlingen Donald foregår i kan man si er over hele verden, selv om fleste av seriene utspiller seg i Andeby.

Disneyfigurene

Anton:

Fetter Anton er Anebys heldigste person. Han har bestandig flaks og han kan også leve på flaksen sin. Anton prøver hele tiden å kapre Dolly, men han får bare dra ut sammens med henne når han vunnet noe fint i en konkurranse eller når Donald har gjort noe dumt. Det virker som om Anton prøver å nedverdige Donald når Dolly er tilstede. Men da blir Dolly sur på Anton, så han får igjen med samme knapp. Anton forandrer seg aldri. Han vil alltid være den samme heldige, men sleipe Fetter Anton. Han har samme klesdrakt som han hadde for mange år siden.

Dolly:

Denne elegante damen er Donalds evige flamme. Dolly er aktivt deltagende i en dameklubb, som Donald alltid må fikse premier til lotteri eller han må lage i stand festlokale når de skal ha fest til inntekt for de fattige. Dolly kan man lett kjenne igjen med at hun alltid har et rosa hårbånd på hodet. Dolly tror at hun er Andebys vakreste kvinne, og det er hun blitt kåret til det mange ganger. Dolly er lett nærtagende og blir veldig lett fornærmet. Da sier hun at hun aldri vil se den gjeldende personen for sine øyne mer, men det holder nesten aldri stikk.

Det gjelder bare visst der er personer som egentlig ikke hører til i bladet. Dolly oppfører seg som oftest normalt og dannet, men av og til kan hun klikke helt. for eksempel. hvis Donald gjør henne til skamme i et gallaselskap. Da kan hun bli Andebys farligste kvinne.

Ole, Dole og Doffen.

I 1938 fikk Donald Duck et brev fra en fjern slektning. I brevet ber slektningen Donald om å ta seg av «tre små englebarn,» nemlig Ole, Dole og Doffen. Faren deres er på sykehuset så de må ha en plass å være. Ikke før Donald har lest ferdig brevet banker det på døren. Donald tar i håndtaket for å åpne og da: fzzz, knitre, sprake! Et elektrisk støt. Noen har koblet strøm til håndtaket. Donald blir illsint og river opp døren, men ingen er der. Han løper ut i hagen og ser seg om. Ingen der heller. Hmmm... Han lukker opp døren for å gå inn i huset igjen og: splæsj, splosj! Noen har brukt det eldgamle trikset med vannbøtten over døren. Donald tørker vannet vekk fra øynene og innenfor døren står Ole, Dole og Doffen. Dette var det første møtet med de tre guttene.

Guttene har alltid vært rampete, og de HATER skolen. De prøver å skulke hele tiden. Men en gang fikk de seg en skikkelig lærepenge. I Disney klassikeren «Nyttig lærdom» fra 1956 er Donald ansatt som skoleinspektør uten at guttene vet det. En dag guttene er ute og leker på et garasjetak faller en av guttene igjennom.

Donald Duck på 27 forskjellige språk :

 

 

 

1. Arabisk : Battouta
2. Bulgarsk : Patoka Donald
3. Dansk : Anders And
4. Engelsk : Donald Duck
5. Estlandsk : Piilupart Donald
6. Finsk : Aku Ankka
7. Flamsk : Donald Duck
8. Fransk : Donald Duck
9. Færøysk : Dunnaldur Dunna
10 .Gresk : Ntonalt Ntak
11. Indonesisk : Donal Bebek
12. Islandsk : Andrés Önd
13. Italiensk : (Paolino) Paperino
14. Kinesisk : Tang Lao Ya
15. Latin : Donaldus Anas
16. Norsk : Donald Duck
17. Polsk : Kacer Donald / Kaczor Donald
18. Portugisisk : Pato Donald
19. Russisk : Donald Duck
20. Serbisk - Kroatisk : Paja Patak
21. Slovensk : Ujo Donald / Kà´ cer Donald
22. Spansk : El Pato Donald
23. Svensk : Kalle Anka
24. Tsjekkisk : Ka` cer Donald
25. Tyrkisk : Donald
26. Tysk : Donald Duck / Schnatterich
27. Ungarsk : Donald Kacsa

Kjærlighet

Kjærlighet er en viktig faktor i Donald-bladene. Det er hele tiden en kamp mellom Donald og Anton. Anton vinner nesten bestandig når det er en kamp mellom han og Donald. Men det er mellom Donald og Dolly den virkelige kjærligheten er.

Ole, Dole og Doffen synes ikke noe om jenter. De mener jenter er oppblåste og teite. Jeg har lest en historie hvor en av guttene ble forelsket, da trodde de ande at broren var blitt helt tullerusk. Så jenter er ikke noe for dem.

Konkurrentene til Hakkespettene er jenter, og dem liker ikke guttene. Jentene mener de er best og Hakkespettene mener de er best. De hadde en gang en konkurranse seg i mellom, og da ble det faktisk uavgjort.