Få norske diktere har erobret sin plass i dikterkunsten så absolutt som da Knut Hamsun ga ut boken Sult i 1890. Innenfor den nye generasjonen var han den mest begavede, han skulle bli den mest berømte og mest leste - og til slutt: den mest omstridte av dem alle sammen. Hamsun klarte å plassere seg i rampelyset ved den høylytte måten han presenterte sitt litterære program på Som moderne psykolog skal jeg belyse og forhøre en sjel. Jeg skal belyse den på kryss og tvers, fra alle synspunkter, i hvert hemmelig hull: jeg skal spidde de vageste rørsler på min nål og holde den opp til min lupe-. Sitatet er hentet fra Psykologisk Literatur, det 2. av de 3 foredragene Knut Hamsun drog på turnè med februar-oktober 1891. Fra Bergen til Kristiania slo han på stortrommen for sitt program: det kompliserte moderne menneske og det forfinede moderne nerveliv skal inn i diktingen! Selvbevisst og arrogant gikk han til angrep på generasjonene før ham: Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Dommen fra Hamsuns talerstol gikk ut på at deres menneskeskildring var grunn, de tegnet typer og karakterer, hele skurker og engler. Heretter skulle dikteren være psykolog med særlig blikk for de sammensatte individer. Det er mange paradokser knyttet til Knut Hamsuns navn. Et av dem er at han så sent kom fram til bevissthet om sitt særlige område. Hans skrive trang lignet i sin opprinnelighet et fysologisk behov, han fikk trykt sin første bok i 18-årsalderen, men han famletlenge etter et stoff og en litterær teori som kunne utløse hans store evner. Først i 1888 ble konturene i hans program synlige. Hamsun var 29 år gammel da han i en tidsskriftartikkel om unitarprestens og forfatteren Kristofer Janson brøt staven over realismens folkeoppdragende tendens og krevde en ikke-sosial og en ikke-pedagogisk dikting. Bruddstykke av Sult fra samme år innfridde kravet om en psykologisk dikting. Knut Hamsun ville utfordre det borgerskapet som nå sverget til den realistiske samfunnslitteratur. Pressedebattene etter foredragene viste at han hadde klart å erte på seg litteraturpublikumet. Han fikk høre at han var en reklamemaker og en friskfyr. Trangen til å skape seg et navn hørte uten tvil med til hans strev for å oppnå noe. I 1920 nådde Hamsun toppen da ble han verdenskjent og han fikk Nobelprisen for Markensgrøde, men veien til berømmelsen var lang og hard

Barndom og ungdom

Knut Hamsun - eller som han først het Knud Pedersen var av gudbransdalsk bondeætt, og ble født på Garmotrædet i Lom den 4. august 1859. Peder (Per) Skultbakken far til Knut var fra Vågå og utlært skredder. Peder gifta seg med Tørøe (Tora) Olsdatter Garmotrædet.

Kårene var usle, og da Hamsun var tre år gammel flyttet familien til Nordland og bodde på Hamarøy i Salten. Har levde Hamsun noen lykkelige år sammen med tre brødre, i lek i skog og kratt med kuer, sauer og geiter.

Da Hamsun var ni år gammel tok idyllen slutt, da ble han satt bort til onkelen sin, som var hard og streng mot han. Disse årene gjorde at Hamsun ble bitter, trassig og full av opprørstrang. En skildret episode i pam fletten om Lars Oftedal røper hvor vondt han hadde det hos onkelen sin. Noen ganger hendte det han søkte til kirkegården for å få leke i fred. En trang til isolasjon må ha vært grunnlaget i disse årene, en innadvendthet som erstatning for familieliv og samvær med kamerater. Hamsun gikk på skole på Hamarøy, og var ferdig i 1873. Da var han 14 år og skulle konfirmeres.

Foreldrene hans hadde snakket om hvor fint det var i Gudbrandsdalen, og da skrev han til onkelen sin i Lom og bad om å få komme til han og konfirmeres der. Onkelen sendte penger til reisen, og Hamsun fikk gå for presten i Lom. Etter konfirmasjonen begynte de eventyrlige år i Hamsuns liv, opplevelsesfylte, men vanskelige. En kort tid var han handelsbetjent hos Walsøe i Tranøy, men Walsøe gikk konkurs. Da prøvde Hamsun seg på forskjellige jobber, han var snekker - og skomakerlærling i Bodø, solgte allslags kram fra tøyer til bøker rundt om i gårdene. I Bø i Vesterålen var han en tid lærer i små skolen. Da oppdaget han makten i sin forteller evne, barna ble betatt av hans merklige eventyr, og de gråt av skrekk da han tegnet groteske dyre bilder på tavlen. Naturelskeren fikk innført botanikk, som var yndlings faget hans.

De første litterære forsøk.

Knuts kjennskap til litteratur startet med Bibelen og salmeboken, senere begynte han å lese føljetonger i avisene. Hans første bok kom ut i 1877 da var han 18 år gammel. Boka het "Den Gaadefulde" og ble trykt i Tromsø. Den handler om en skomaker lerlings dagdrømmer. Åre etter ga han ut den episk diktet boka "Et Gjensyn". Dette året skrev han også boka "Bjørger", som var langt mer lovende enn "Et gjensyn". Bjørger er en bondefortelling i Bjørnsons stil. De neste årene ble Hamsuns vanskeligste i hans liv. Han reiste til Hardanger, og kampen for utkommet og for å forløse talentet han aldri tvilte på, gjorde at skuffelsen kunne fylle han med aggresjon og motsigelseslyst. Under oppholdet i Hardanger gjorde han i 1879 et polemisk angrep mot salme sangen i den lokale kirken. Etter en hard sult-vinter i Vaterland i kristiania (1879-80) prøvde han å slå seg gjennom som veiarbeider på Toten, var det en lekpredikant i Vardal som var målet. Da Hamsun kom til Gjøvik holdt han sitt første offentlige foredrag om litteratur. Det var dårlig besøkt, men Hamsun fant seg fort til rette på talerstolen.

Knut Hamsun reiser til Amerika

I 1880 var emigrasjons bølgen på topp, da reiste også Hamsun til Amerika. Han fikk reise penger av velstående folk, og den flotte gavmildhet kom til å stå for ham som den aristokratiske kardinaldyd. Fra februar 1882 til oktober 1884 oppholdt han seg i Wisconsin og Minnesota. Her slo han seg gjennom som butikksvenn og gårdsgutt. Etterhvert klatreet han oppover og ble sekretær hos unitarpresten Kristofer Janson i Minneapolis.

Han holdt religiøse foredrag, og talte ved basarer. Han begynte å skrive ustanselig, og han bladde ivrig i bøkene til Janson. Men oppholdet hans i Ameroka tok brått slutt da han ble alvorlig syk. Legens diagnose gikk ut på tæring, og han fikk tre måneder igjen å leve. Antageligvis hadde han fått en Bronkitt, eller hadde han helt enkelt forløftet seg. Da Hamsun fikk denne beskjeden reiste han hjem til Norge, og her hjemme ble han fort frisk igjen. Men Hamsun begynnte å frykte døden, og dette kan ha aksentuert den livsførlelsen forfatterskapet hans bærer bud om. Han fant et fristed i Aurdal i Valdres. Her jobba han i en periode som stedets poståpner, og i ledige stunder arbeidet han på en stor roman han aldri fikk fullført. Vinteren 1885-86 ble det en ny sult periode i Kristiania, og han spant ingen silke på et litterært foredragsturnè i Østlandsbyene i 1986. På høsten samme året reiste han til Amerika igjen. Han arbeidet i Chicago som trikkekonduktør.

Og da Hamsun gjerne ville forlate byen, men ikke hadde penger til reisen, skrev han et brev til en millionær og bad om å få 25$. Han leverte brevet selv, og millionæren svarte att brevet var verdt prisen, og Hamsun fikk pengene. Han reiste til Minneapolis der han oppholdt seg det meste av tiden. Her fikk han venner og skaffet seg et navn som festtaler og foredragsholder innenfor et begrenset emigrantmiljø. Hans forkjærlighet for talerstolen avspeilet seg i skrivestilen. I Amerikas åndsliv i 1880 åra er skrevet om en mann som likte seg på talerstolen. Av Mark Twain lærte Hamsun hans absurde overdrivelser, gravalvorlig skrøne teknikk og frekk ord komikk, som fikk stor betydning for Hamsuns humor. Den utfolder seg for første gang i skissen Paa Turnè fra 1886. Hamsuns første større artikkelserie handlet nettopp om Mark Twain. Amerika har også gitt Hamsun stoff til andre noveller, uhyggen i dem er av Edgar Allan Poes merke, men den unge nasjon spilte først og fremst en negativ rolle for ham. Motsigelsestrangen røpte seg allerede i Bjøger som et sentralt trekk i Hamsuns psyke. I Amerika reagerte han mot folkestyre, det var rett og slett massetyranni, og konsekvensen ble sympati for anarkismen som i 1880-årene spilte en stor rolle for USA. Hamsun følte seg frastøtt av den vulgære kunsten og den markskrikerske reklamen. Det er nok et Hamsun paradoks at han etter hjemkomsten ble beskylt for å utfold nettopp de yankee-egenskaper han tok avstand fra, hans sans for egen reklame ble påtalt av flere kritikere. Sommeren 1885 dukket Hamsun opp i København, og året etter holdt han noen vittige foredrag om baksidene ved det amerikanske samfunn. Dette kom også ut i boka Fra det moderne Amerikas Andsliv, et frekt og voldsomt panorama over kultur- og sammfunns forholdene i USA. I pressedebatten som fulgte, ble Hamsun beskylt for uvitenhet og arroganse.

Gjennombruddet

De første sidene av boken Sult ble skrevet ombord i Thingvalla mens båten lå i Kristiania underveis fra Amerika til København. Gjensynet med "denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merke av den" vekket bitre minner fra harde sult-vintre i Vaterland. Et fragment av Sult ble trykt anonymt i det danske tidsskriftet Ny Jord november 1888, og dette ble gjennombruddet. En lang inkubasjonstid var over, en utvikling som fikk symbolske uttrykk i navneskifte fra Knud Pedersen via Knut Pederson til Knut Hamsund, Knut Hamsunn og tilslutt Knut Hamsun. Med hans nye psykologi, sin nye stil, sin nye virkligshets oppfatning ble Sult et skjellsettende verk i norsk litteraturhistorie. I 1890 oppholdt Hamsun seg i Lillesand, og han fikk tydelig merke det gode borgerskap tok avstand fra "reklamemakeren" Hamsun. Lillesand gav miljøbakgrunnen til hans neste psykologiske roman, kanskje den merkligste av alle hans bøker Mysterier, som kom i 1892. Hamsuns neste romaner er mattere og mangler atmosfære. Redaktør Lynge og Ny Jord kom begge året etter Mysterier. I 1893 kom Hamsuns til Paris, og her begynte fantasien å finne veien til eventyrlandet i nord. Han begynner med en roman om "J.J. Rousseau", som i midnattsolens land gjør bekjentskap med en nordlands pike. I samtiden offentlig gjorde han epilogen Glahns Død, og sommeren 1894 fullførte han mesterverket Pan.

Hamsuns skuespill

Hamsun har gitt uttrykk for sin forakt for scenens kunst, da han senere giftet seg med en skuespillerinne måtte han senere avsverge sitt "fiksjonsliv på planken". Det kan vere motviljen mot Ibsen som ligger under, eller den generelle avvisning av typetegningen so etter Hamsuns mening er karakteristisk for dramatikken. "Det usle skaperi", "det barnlige narreverk" sier Høibro i Redaktør Lynge om teateret. Selv om Hamsun ikke likte teater skrev han fem skuespill som har fått verdifulle oppsetninger i flere land. Russland var det første landet utenfor Norden der Hamsun vant stort publikum. Den fremragende russiske iscenesetter Konstantin Stanislavskij gav i 1907 Livets Spil en kongenial oppførelse på Moskva Kunstnerteater. I sine memoarer vier han et helt kapittel til arbeidet med skuespillet, og understreker hvordan alt i det er uvirkelig, fordi drivkreftene er usynlige, underbevisste lidenskaper. Oppførelsen la vekt på fargene, rødt, hvitt og sort, uten halvtoner og skygger.

Hamsuns første kone

Hamsuns første kone var Bergljot Bech, og dette kjærlighets forholdet inspirerte hans siste store 90års verk Victoria. Etter dette stor verket var Hamsun "trett av romaner, og dramaet jeg alltid har foraktet". Og omkring århundre skifte er han inne i en gjæringsperiode, han begynner å ta opp sin forfattervirksomhet til revisjon. En viss lede ved profesjonen gir seg uttrykk i foredraget "Om overvurdering av diktere og dikting". Som tegn på en langsom fornyelse begynner han å orientere seg mot andre litterære former. I årene 1897-1905 gir han ut tre novelle samlinger, Siesta, Kraftskog og Stridene Liv. Mange av novellene var trykt tidligere i aviser og tidsskrifter, men er til dels sterkt omarbeidet. De eldste, En Ærkeskjælm (opprinnelig synd) og Paa Turnè, går så langt tilbake som til 1886. Den "usedelige" Livets Røst hadde ført til politiaksjon mot bladet der den ble trykt. I en julekalender i 1895 stod Hamsuns lille humoristiske mesterstykke "En ganske alminderlig Flue af middels Størrelse".

Hamsuns reise til Østen

Med sin sans for mystikk og sin forkjærlighet for det opprinnelige og uberørte måtte Hamsun føle en naturlig dragning mot Østen. Etter et lengre opphold i Finnland reiser han i 1899-1900 gjennom Russland, Kaukasus og Tyrkia. Reiseskildringen I Æventyrland gir et livfallt inntrykk av Hamsuns møte med eldre og mer primitive livsformer. Ferden gikk gjennom Georgia, fra georgisk historie hentet han stoff til kjærlighetsdramaet Dronning Tamara. Opplevelsen av fjellene i Kaukasus kan ha vakt trangen til å gjense Nordland. Etter hjemkomsten besøkte han for første gang på 21 år sin barndoms og ungdoms landsdel, og i en gamme i Hamarøy begynner han på sitt store dramatiske dikt Munken Vendt.

Hamsuns 80års dag

Brigantinens Saga 1, med sine 8 akter og 19 scener, er tenkt som et lesedrama, og derfor satte Hamsun seg mot at det ble oppført i anlesningen 80års dagen.

Hamsuns eneste diktsamling

Hamsun skrev dikt/vers siden ungdommen, og i 1904 kom hans første og siste dikt samling ut. Hamsuns Vilde Kor ble innledningen til den muntre frilufts-konserten som noen år senere ble spilt for fullt orkester av Herman Wildenveg.

Hamsun blir gammel

Skuespillet Aftenrøde ville vise at det var alderen som felte Kareno. Alderen var en av de tilsikkelser Hamsun trosset i mot, alderen demoliserer. Det er neppe nødvendig å gå til den strenge gamle onkelen, som Knut Pedersen måtte slave for i barndommen, for å finne forklaringen på Hamsuns aggresjon. Den hamsunske vandrertype har sin styrke i stemningsfylden og spontaniteten, i den erotiske vitalitet, i innfallsrikdommen, ungdomens nådegaver. "Aandens Afblomstringsalder" begynner når man er femti, skriver Hamsun i en artikkel i 1900; det gjelder de som fostrer ideene: kunstrere, tenkere, diktere. Bare folk i praktiske yrker unngår forfallet i instinktlivet. I 1907 holdt Hamsun et foredrag i Studentersamfunnet med den utvetydige tittel "Ærer de unge". Med sine angrep på foreldreautoriteten er Hamsun med på å skape det åndlige klima som har gjort 1900-tallet ikke bare til barnas, men de unges århundre.

Hamsuns andre kone

I 1906 ble Hamsuns første ekteskap, med Bergljot Bech fra 1898, oppløst. Våren 1908 møtte Hamsun en ny kvinne dette var den 26 år gamle skuespillerrinnen Marie Andersen, som skulle spille en rolle i "Ved Rikets Port" på Nationalteateret. I 1909 giftet de seg, og Hamsun ble far til en barne flokk på fire. Hamsuns "Brev til Marie er utgitt; det forteller om vanskeligheter: den store aldersforskjellen, hennes yrke, hans nerver, men også om et ubrytelig samhold. Han vil ikke ha et løst forhold, han vil gifte seg.

Hamsun blir jordbruker

Det er tydelig at Hamsun har fått nok av den moderne sivilasjon. "Jeg er fra jorden og skogen med alle mine røtter". I årene drev Hamsun gården Skogheim i Hamarøy, ikke langt fra bardomshjemmet.

Den legendariske skikkelsen han nå skaper, Isak Sellenraa, er inkarnasjonen av Hamsuns egen drøm om jorden. På gården Kråmo i Nordland skrev han det meste av Markens Grøde (1917) Boken som har blitt kalt jordbrukets evangelium. I 1918 blir Knut Hamsun selv "jordrott". Han kjøper Nørholm i Eide ved Grimstad, en gang en adelig setegård. Den statelige hoved- bygningen med de hvite søyler svarer til Hamsuns stil ideal, empire.

På Nørholm har Hamsun en dikterstue, og i dikterstua blir de nest bøkenetil, den første boken som ble til her var "Konerne ved Vandposten. Men Konerne ved Vandposten (1920) og Siste Kapitel (1923) viser så langtfra landlig idyll. Det er noe av Swifts beskhet: den etsende satiren over det moderne borgerlige samfunn som verdens krigen så grundig hadde avslørt. Det er tydlig at Hamsun, i bøkene Konerne ved Vandposten og Siste Kapitel, ikke har vert helt på høyde med sine evner, men enda en gang klarer dette skrivetalentet å fornye seg. Fabulatoren gjenoppstår og griper ordet side om side med tidkritikeren. Vinteren 1926 gjennomgikk Hamsun en psykoterapeutisk kur i Oslo; han føler seg "fastere innvendig", men "noen kilde er ikke utsprungen i meg", skriver han til Marie. Den konsentrasjon om bardom og ungdom, som hører med til analysen kan likevel ha virket forløsende.

Nazistiske tendenser

I 1936 kom Hamsuns siste roman ut "Ringen Sluttet", og i de siste mellomkrigsår blir også påen annen måte ringen sluttet for Hamsun. Nagel hadde forkynt ideer som pekte fram mot nazismen; nå trer Hamsun åpent frem som tilhenger av Hitlers Tyskland og av NS og Qusling. Et langt og rikt dikter liv ender med et kapittel som det ikke er lett å skrive. De nakne fakta er ugjendrivelige, men en rekke problemer vil i lang tid vekke diskusjon og kreve inngående under- søkelser. Hvordan kunne livsdyrkeren og individualisten Hamsun satse på en bevegelse der kollektivet er alt, individet intet, et system som forherliger staten og i sine brutale krav på uniformering og mekanisering går lengre enn noen statsorden historien kan fortelle om? Et nærliggende svar er at Hamsun aldri fattet hva nazistene egentilig var, men oppfattet bevegelsen på en måte som fikk den til å svare til hans personlige idealer. Nagels drøm om "herremennesket" innebar et stort angrep på demokratiet, men sprang også ut av Hamsuns beundring for den "faderlige drott". Forkjærligheten for patriarkatet kan ha plassert Hitler i rollen som faderlig forsyn; Hamsuns avsky for det liberale samfunn i mellomkrigsårene kan ha fått denne kjærligheten til å blusse sterkere. Hans sterke Englandshat har spilt en avgjørende rolle. Sosiologer har også forsøkt å gi en forklaring på grunnlag av klassebakgrunnen: Knut Hamsun tilhørte en gudbransdalsk bondeætt som ble degradert; klasseinstinktene i ham kan ha protestert mot denne prosessen gjennom nazismen, slik man ofte har kunnet iaktta det. Debatten har utkrystalisert et forenklet problem: var Hamsuns positive holdning til nazismen sluttpunktet for en lang og konsekvent utvikling, eller skyldes den sekundære årsaken: tiltagende døvhet, alderdomsvekkelse, press fra omgivelsene? I 1936 tok Hamsun klart avstand fra den tyske pasifist og konsentrasjonsleirfange Carl von Ossietzky skulle få Nobels fredspris. Det førte til idignerte protester fra bl.a. Sigrid Undset, Helge Krog og Nordal Grieg. Krog setter igang en aksjon i forfatterforeningen. Sigrid Undset hårer Hamsun som sitter trygg og rik på sin gård og angriper en mann som er kastet i fengsel for sine meningers skyld. Ved valget samme høst roser Hamsun Quislings "faste karakter" og "ubøyelige vilje"- "Hadde jeg ti stemmer skulde han få dem." Så kommer 9 april 1940. I et opprop, trykt 19 april, ber Hamsun det norske folk ta til vettet, dvs. forstå tysklandssom "forsvarer oss mot nye engelske overfall" og har lovet ikke å krenke kongeriket Norges selvstendighet. Blandingen av naivitet og frenetisk Englandshat blir i to senere oppropfra denne våren supplert med vilje mot å se norsk blod flyte. Han angriper regjeringen fordi den "gav ordre til mobilisering og rømte", og retter i "Fritt Folk" 4. mai en apell til alle nordmenn: "Kast børsa og gå hjem igjen. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss alle nøytrale". Hamsuns lanssvikerske opptreden førte til et voldsomt omslag i folks holdning til den populære dikter. I et avisinnlegg samme høst forteller han at han får haugevise anonyme brev - et av dem begynner slik "forræder og svin!" Det rokker ham ikke. Quisling er norges eneste håp. Uunngåelig måtte den verdens berømte dikter trekkes inn i nazismens propagandakvenn. Hans agitatoriske uttalelser er skremmende i sin enslighet. Han opplever til norske sjøfolk, han hyller Hitler som "en kriger for menneskligheten og en forkynner av evangeliget om rett for alle nasjoner!" Men i dette mørke fins det små lyspunkter: Hamsun skal ha bedt om nåde for fem dødsdømte sørlendinger, og hans personlige møte med Hitler ble ingen suksess.

Hitlers pressesjef Otto Dietrich forteller at Hamsun under presantasjonen på Obersalzberg stadig avbrøt diktatoren og klaget over den tyske forvaltning i Norge. Hitler som ellers aldri ble avbrutt av noen, ble meget opphisset. Hamsun drog skuffet hjem. Rent juridisk måtte Knut Hamsun rammes av landssvikforordningen. I mai 1945 fikk han husarrest på Nørholm, om høsten ble han overført til gamlehjemmet i Landvik, mens eiendommen ble beslaglagt. Det mest kontroversielle punkt i behandlingen av den mange - og - åttigårige dikteren var undersøkelsen på psykriatrisk klinikk i Oslo; han ble ikke erklært å ha vært sinnssyk, men ansett "som en person med varig svekkede sjelsevner"!

Først i desember 1947 ble det reist straffe sak mot han i Grimstad. Det intrykk sitter igjen at myndighetene ville trekke ut tiden mens Hamsun selv ville få saken oppgjort. Forsvarstalen var redelig, han forsøker ikke å bortforklare noe, han har handlet i "god tro". Men på bakgrunn av de anonyme brevene er denne uttalelsen underlig: "Ingen sa til meg at det var galt det jeg satt og skrev, ingen i hele landet (.....) Jeg hørte ikke, jeg var så døv, man kunne ikke ha noe med meg å gjøre." Dommen gikk ut på en stor pengebot og inndragning av formuen. Forsvarstalen var ikke Hamsuns siste ord. I 1949 gav den nitti arige dikteren ut "På Gjengrodde Stier", en rekke refleksjoner og skisser, delvis bygd på dagboksnotater. Som et ledd i selvforsvaret forteller han fra oppholdet på psykriatrisk klinikk, og ironiserer over det fatale uttrykk "varig svekkede sjelsevner". De sjelsevner som har formet dette alderdomsverket virker ikke nettopp svekket. Med en fortellerkunst som årets bokhøst ikke kunne prestere maken til, mediterer han vemodsfylt og selvironisk over livets tilskikkelser. Med lekpredikant Martin Enevoldsen fra Hamarøy han den siste av sine uforlignelige skikkelser. Det er noe i situasjonen som har forløst Hamsuns skapende evne: på gamlehjemmet er han igjen den fattige som ikke eier noe annet i verden enn sitt rike sinn.

Knut Hamsun fikk vende tilbake til Nørholm. Der døde han 19. februar 1952, 92 år gammel.

Forfatterskap

Hamsun forut for sin tid

Nyromantikken 1890-1905
Da amerikabåen lå til kai i Kristiania i juni1988, stod en passasjer for seg selv ved rekken og så tenksomt på det blanke lyset som skinte fra husvinduene. Han var alene, og det var ingen som ventet på ham. Planen hadde vært å gå i land i Kristiania, men under overfarten hadde han ombestemt seg. Da båten lettet anker og seilte videre med kurs mot Kjøbenhavn, befant han seg derfor fortsatt om bord. Han var på vei hjem fra sitt andre Amerika-opphold. Både denne og forrige gang hadde han vært mye på farten. Forskjellige jobber hadde han hatt. Også i Norge hadde han flakket vidt omkring. Hans landstrykerliv hadde startet like etter konfirmasjonen. I to perioder hadde han oppholdt seg i Kristiania (1880-81 og 1885-86). Det hadde vært harde tider. Han hadde vært blakk som en kirkerotte og gått omkring med sulten gnagende i tarmene. Et omflakkende liv. Hardt kroppsarbeid. Lite eller ingen penger. Men hele tiden hadde han vært besatt av en eneste tanke: han vil bli dikter. Og ikke hvilken som helst, men en som skal skape noe helt nytt, en som skal gjennomføre en litterær revolusjon. Med seg i kofforten hadde han notater og utkast til en ny roman. Og de skulle vise seg og inneholde litterært sprengstoff. Den ensomme skipspassasjeren var Knut Hamsun. Han gikk i land i København, og gjorde seg kjent med det litterære og intellektuelle miljøet der, vakte oppmerksomhet og skrev videre på sin roman - nervøst opphisset av mangelen på mat og de syner og følelser som sprengte på og som han ville formidle i romanen. Så, sommern 1890, utkom Sult. Og den var radikalt annrledes enn alt som var skrevet før. Hamsun selv var oppmerksom på det. "Min bog må ikke betraktes som en roman," skrev han i et brev til Brandes. Sult er den første virkelige moderne roman i norsk litteratur. Ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng, markerer den begunnelsen på det som vi gjerme kaller den modernistiske prosa, den som vi forbinder med forfattere som Franz Kafka, Marcel Proust og James Joyce.

Vekk med karakteren!
Gjennombruddsforfatterne hadde vært rasjonalister. De hadde ført arven fra Voltaire videre. De hadde satt fornuft og sannhet opp mot det de oppfattet som moralsk og religiøs humburg. Men mer og mer ble de klar over at mennneskene handlet irrasjonelt, at det fantes krefter i menneskesinnet som var sterkere enn fornuften, krefter som man selv ikke var seg bevisst. De ble oppmerksom på det ubevisste, alt dette som gjorde mennesket sammensatt og uforståelig for seg selv og for andre. Gjennombruddsforfatterne var individualister som samtidig var sterkt opptatt av samfunnet. Men mot slutten av 1880-årene ble interessen forskjøvet mot enkeltindividet - det særegne tilfellet. Vi kan se denne utviklingen blant annet hos så typiske gjennombruddsforfatt-ere som Ibsen og Garborg. Men det er Hamsun som for alvor - og meget høylytt - tar et oppgjør med den forgående periodens dikting. I 1891 dro han på turnè med noen litterære foredrag hvor han håner de "gamle" og krever å få et rom for sitt eget. Siste stasjon var Kristiania , hvor den gamle mesteren, Henrik Ibsen, satt med steinansikt på første benk og tok imot skylle bøttene fra den unge opprøreren. Hamsun opptrådte bevisst provoserende og satte angrepet inn på motstanderens egen banehalvdel. I følge Hamsun var gjennombrudds-forfatterne ikke realistiske nok. Deres psykologiske skildringer var overfladiske, ja usanne. Og de var ikke moderne nok! De hang fast i foreldede forestillinger om individet. De tegnet typer med et par dominerende karaktertrekk, mens mennesket i virkligheten bar på mange motstridene trekk. Ikke minst mente han Ibsen var svært så firkantet i sin personskildring. Hans personer har "vært apparater, som har stået frem og repræsenteret begreber og ideer". Bjørnson kaller han "en pædagog for store børn". Kielland får også kraftig på pukkelen. Det han skriver, "må efter sin natur hovedsagelig bli underholdnings-lekture" fordi "Hans bøger er en eneste sammenhængende kæde af begivenheder og katastrofer". Der er konfirmation og ting, begravelser og baller, bønnemøder, selvmord og sildetrafik i stor mangfoldighet". Hva er det så Hamsun vil sette isteden? Han vil skrive bøker med "virkelig psykologi" i, og med det mener han bøker hvor motsetningene i mennesket kommer klart fram. Og han er ikke opptatt av det som ligger åpent i dagen. Han vil gå under huden på de menneskene han skildrer. Han vil følge "tankens og følelsens vandringer i det blå, skride-løse, sporløse rejser med hjernen og hjærtet, sælsomme nervevirksom-heder, blodets hvisken, benpibernes bøn, hele det ubevidste sjæleliv". Hamsun var selv klar over at hans idè om det moderne mennesket, med dets brokete sjele- og fantasiliv, ikke svarte til hver-manns psykologi. Det var da heller ikke poenget. Det var de utvalgte få han ville beskrive, nervemennesket som var mest vare for de mange og skiftende inntrykk som hørte den moderne tid til. Og til dem regnet han nok ikke minst seg selv! Sult ble da også stort sett møtt med hoderystende uforstand. Ti år etter utgivelsen var ikke engang førsteopplaget på skarve 1000 eksemplarer utsolgt!

Hamsun og nyrealismen (1905-1925)

Knut Hamsuns motviljemot det nye by- og industrisamfunnet forsterker seg fra ca. 1910 og utover. I en serie bredt skildrene samfunnsromaner går han til kraftig angrep på den nye tid og oppfordrer menneskene til å vende tilbake til jorden igjen. Budskapet er klart, men det er også trekk ved bøkene som underminerer dette budskapet. Dette skaper en særegen spenning og tvetydighet i Hamsuns senere romaner. Tvetydigheten finnes allerede i Under Høststjærnen (1906). Hovedpersonen Knud Pedersen, forbanner byen og det moderne, rotløse vandrerlivet, samtidig som han lovpriser bonden og livet på landet. Men selv er han en vandrer som aldri klarer å slå seg til ro. Det finnes tydelig en lengsel tilbake til de "gode, gamle dager" i Hamsuns senere romaner. Og de gode, gamle dager, det var tiden før pengene og kapitalismen kom inn i verden. Menneskene var mer nøysomme den gang, og det ville han lære dem å bli igjen, uttalte han i forbindelse med en av sine romaner. Folk hadde kanskje ikke så mye å rutte med, men de var fornøyd med det de hadde. de kjente sin plass og strebet ikke etter å komme høyere på strå. Dessuten fantes det ikke så mange varer og andre tilbud som lokket menneskene med "falske" gleder og "falske" behov. Også av den grunn var menneskene mer tilfredse før.

Hamsuns litterære program i 1890-årene

"Den Gaadefulde er skomakerlærlingens dagdrøm om sosiale og erotiske serie, ført i pennen av en ubehjelpelig hånd. I tradisjon en fra føljetonglitteraturen er utgangspunktet en mystifikasjon: husmannsgutten Rolf Andersen er egentlig en fin bymanns sønn som må holde seg skjult på landet - Egentlig het han Knud (!) Sonnenfield. Den forkledde prins vinner tilslutt prinsessen. Hamsuns senere kjærlighetsskildringer har beholdet denne sosiale motsetningen mellom overklassepiken ok underklassegutten.

Sult 1890

Den første norske roman om fremmedgjøring er Knut Hamsuns Sult. På det ytre plan er handlingen i boken ganske enkel. En jeg-person forteller om en tid da han gikk omkring i Kristiania og sultet: "(...) denne forunderlige by som ingen forlader før han har fåt mærker av den ....". Det ender med at jeg-personen, av simpel nød, tvinges til å ta hyre på en båt og reise vekk. Romanen består av en rekke episoder fra den navnløse jeg-personens vandringer i gatene og samtalene han fører med dem han møter. Disse personene utgjør et galleri av forhutlede individer som - lik hovedpersonen selv - befinner seg på bunnen av samfunnet. En særlig rolle spiller en gledespike som "Sult-helten" gir det merkelige navnet Ylajali. Størst plass opptar imidlertid de tankene som hovedpersonen gjør seg om i sin egen tilstand, og de fantasiene som sulten setter i gang. Gang på gang er han i ferd med å bukke under. Han eier ikke penger. Han blir kastet ut av det kottet han bor i, og han må stampe nesten alt han har, også det han står og går i. Men bemerkelsesverdig nok - hvis han får tak i penger, gir han dem gjerne vekk på stedet. Egentlig er det ikke av medlidenhet han gjør det, men først og fremst for å stive seg selv opp, for å spille stor mann. For tross sin elendige tilstand er ikke denne mannen noen hvem som helst. Han sitter på benkene i parken og skriver filosofiske artikler, og målet hans er å bli dikter. Han føler seg høyt hevet over andre mennesker. Han er et nervemenneske, splittet, inntrykksvar og med et "delikat fantasiliv". Romanen skiller seg ut fra den foregående epokens sultskildringer. Den mangler kritikk fra samfunnet. Sulten opptrer ikke i romanen for at den skal avskaffes eller bekjempes, og på en merkelig måte er det ikke bare "negativt". Den setter i gang "desperate sinnsbevegelser" og tjener dermed som påskudd til å gi en mer dramatisk og intensivskildring av "blodets hvisken og benpipenes bønn". Det er nettopp sulten som gjør jeg-personen til den dikteren han er. Jeg kunne også si at sulten er et symbol for et mer omfattende savn. Hovedpersonens liv er som et eneste stort tomrom. Han savner ikke bare brød, men også kjærlighet, fellesskap, fred med seg selv, og ikke minst: en mening med livet. Han er en fremmed i tilværelsen. "Sult-helten" er besatt av ting. Det er som om synet av dem gir ham en garanti for at verden finnes, og at han selv er til. Selv sin egen kropp opplever han som en ting. Men også den og tingene rundt ham fyller ham med vemmelse og hat: "(. . .) jeg hater mitt slukne legeme og gyser ved å bære på det, føle det om meg." Tingene fyller ham med angst også. "Hver ting gjorde meg redd", heter det i en scene hvor han er blitt sperret inne i en fengselscelle. Sult er gjennomsyret av den samme undergangs følelsen som vi fant hos Krag og Obstfelder. "Sult-helten" føler seg "som et kryp i undergang, grepet av ødeleggelsen midt i denne dvaleferdige allverden", og etter hvert forandres Kristiania til en slags dødens forgård, et sted som han ikke slipper ut av, en labyrint som bare har en utgang: døden. Denne forgården befolkes av personer som er navnløse og identitetsløse lik ham selv. Sult kan også leses som beretningen om en mann som kjemper for å beholde et tak i virkligheten med døden pustenes i nakken: en skremmende død, men også en død som lokker. Men han klarer seg altså - og det takket være to ting, sin fantasi og sin evne til å laye som han er en annen enn den han er. Han er en løgnhals av dimensjoner. Han bløffer for å skjule sin egen elendighet for seg selv og andre. Og han fantaserer seg inn i en annen verden enn den trøsteløse han lever i. Han setter navn på tingene - nye og overraskende navn som han selv dikter opp. Han er en dikter - det er det som redder ham.

Mysterier 1892

Johan Nilsen Nagel er om mulig en enda verre løgn hals enn sult-helten. I det hele tatt bærer romanen sitt navn med rette. Den er full av mysterier som vi aldri kommer til bunns i. Livet er en gåte heter det, og hva er da mer naturlig enn at en roman om "livet" skal være gåtefull. I Mysterier er det blant annet tale om en kriminalgåte. En mann er død. Var det en ulykke, var det selvmord - eller mord? Hvis det var mord, hvem var så gjerningsmannen? Vi får aldri vite svarene, like lite som vi får vite hvem Johan Nilsen Nagel "egentlig" er, og hva han har foretatt seg før han dukker opp i en liten norsk småby, "i en gul avstikkende drakt", og setter hele byen på ende. Nagel er en nær slektning av dikteren i Sult. Også han er en outsider, en mann som stikker seg ut, ja som i enda høyere grad enn Sult-helten bevisstgår inn for å opptre annerledes. Han inntar i alle sammenhenger den motsatte mening av hva andre gjør. Han sjokkerer alle ved å rakke ned på alt de oppfatter som rett og riktig. Han sier om seg selv at han er "en levende motsetning". Nagel er en mann som spiller med menneskene. Især går spillet hans utover en ung pike, prestedatteren Dagny Kielland, som han forelsker seg i og vil prøve og gjør inntrykk på. En dag påstår han èn ting, den neste dag en annen, samtidig som han innrømmer at det første bare var noe han sa for å gjøre seg interessant, og at det han sier nå er sannheten, for så neste dag å påstå noe helt nytt. Det må gå galt. Dagny støter han fra seg, og romanen ender med Nagels selvmord. Mysterier kan leses som en roman om en potensiell selvmorder som klynger seg til livet. Når han går i land i småbyen, kan det være fordi han vil komme i kontakt med menneskene og slippe ut av ensomheten. Alt han foretar seg, fører han imidlertid vekk fra menneskene.

Pan 1895

Pan er nlitt kalt en høysang til naturen. Men i grunnen er det en historie som forteller oss at det er umulig for det moderne menneske å vende tilbake til naturen igjen, å bli "nturlig" igjen - i hvertfall for godt. Løytnant Glahn er en ny variant av Hamsuns vandrerhelt. Heller ikke han finner seg tilrette i samfunnet. Han har trukket seg tilbake til en hytte ved kanten av en skog i en liten bygd i Nordland. Her lever han som fisker og jeger. Han har innrettet hytta si som et hi, og det sies at han har dyreblikk. Her i naturen føler han seg fri og mektig, han har funnet hjem. Men idyllen er skrøpelig. Samme hvor mye Glahn spiller naturmenneske, så er han en byens sønn. Han blir rørt til tårer over steiner og busker - hvilken ekte naturens sønn ville bli det? Han søker også mennesklig selskap. Det skyldes førs og fremst ungpiken Edvarda, datter av den mektige handelsmannen på stedet, som han blir lidenskapelig forelsket i. Kjærligheten blir en trussel. Samme hvor iherdig han bekjemper den, så blir han en slave av den og dermed splittet mellom natur og sivilasjon. For Edvarda hører sivilasjonen til, båndene til henne gjør ham ufri og avmektig. Han holder henne på avstand. Han elsker nemlig drømmen om henne mer enn han elsker henne selv. Han nyter så å si den følelsen som forelskelsen setter ham i. Også derfor aviser han henne. Men denne drømme kan ikke forenes med en harmonisk tilværelse i naturen. Derfor tvinges han til oppbrudd. Pan er en prosalyrisk roman eksatiske skildringer av natur og kjærlighet. Glahn som forteller prøver å late som om eventyret med Edvarda ikke betyr noe, men han glemmer seg. Han er tilbake hos Edvarda og naturen. All distanse er tilsynelatende opphevet. Slik opplever vi det også når vi leser boken. Vi glemmer gjerne lett hvordan det går til slutt: at Glahn går samme vei som Nagel, inn i den selvvalgte død.

Victoria 1898

"Victoria er intet annet enn litt lyrikk," skriver Hamsun til Brandes; han er ferdig med å skrive "knyttnevebøker". Språkkunsten, ordmusikken, stemningsrikdommen er viktigere enn intrigen; de prosalyriske parafrasene over kjærlighetens vesen kan leses som frittstående dikt. - Miljøbakgrunnen er som i Pan et "halvføydalt" Nordlandssamfunn. Johannes, møllerens sønn, elsker slottsherrens datter Victoria; en yndefull barneskildring røper hans gryende erotiske følelser - men også de sosiale komplikasjoner et kjærlighetsforhold mellom dem vil støte på. I enda sterkere grad enn sine forgjengere har Johannes sans for poesi; han blir dikter. Victoria kan han ikke få, skjønt de er glad i hverandre; ytre vanskligheter stiller seg i veien: den sosiale avstand mellom slottspiken og underklassegutten, slottsherrens økonomiske vanskligheter som tvinger Victoria til å forlove seg med den rike Otto. Til slutt blir Victoria syk og dør - i et gripende avskje-dsbrev bryter hennes følelser for Johannes fram. De ytre hendelser er ikke det vesentligste. Blir Johannes underkastet en psykologisk analyse, vil resultatet bli overraskende: for ham er nettopp Victorias uoppnåelighet det inspirerende - som dikter trenger han inspirasjon. I siste instans foretrekker den hamsunske vandrer drømmen om sværmeriet for ekteskapet; Victorias gamle huslærer gir et bilde av ekteskapet - "aftensmat og toddy" - som ikke frister en estetiker som Johannes. Stemningsrikdommen er det primære for ham. Da er kvinnen Victoria, tross sin tilsynelatende lunefullhet, enklere enn mannen; hun elsker ham, ikke poesien - derfor blir hun en tragisk skikkelse.

Markens Grøde 1917

Markens Grøde som Hamsun fikk nobelsprisen i litteratur for, i 1920, handler om mannen Isak som kommer fra ingenting og slår seg ned i ødemarken. Her får han en dag besøk av kvinnen Inger med hareskåret, som blir hos ham. Ingen av dem er noe for øyet, men de gjør seg okke til annet enn de er. De er smittet av sivilasjonens "unatur". Sammen dyrker de opp en stor gård. Især hører Isak til den gamle tid. Han vet hvor han hører hjemme, og han kjenner sin oppgavei livet. Han tenker aldri på å forlate gården. "Det er jorden jeg er her for", sier han et sted. Også i Markens Grøde Opptrer det en landstrykerfigur. Geissler heter han, og han sier om seg selv at "han vet det rette, men han gjør det ikke" - nøyaktig som Knud Pedersen. Han støtter og hjelper Isak på alle måter, men selv finner han verken rast eller ro. Han hører ikke Sellanrå til, han hører til det moderne samfunn.