Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Psykisk helseSkriv ut Utskrift
Her kan du lese et sammendrag om psykiske tilstander og lidelser.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter: Anonym



Definisjon på en psykisk krise:

En psykisk krise handler om usikkerhet og utrygghet. Hendelser, eller situasjoner, som truer livssituasjonen, eller livskvaliteten vår og skaper utrygghet for oss mennesker. Om tidligere erfaring ikke har lært oss reaksjonsmåter som gjør at vi kan mestre situasjonen/hendelsen vi er kommet ut for, vil vi mest sannsynlig oppleve en psykisk krise. Typiske symptomer på en psykisk krise kan være;

- Dårlig matlyst, med påfølgende vektreduksjon. Noen kan gå andre veien og spise veldig mye, trøstespise og vil da gå opp i vekt

- Søvnproblemer. Man sover svært lite eller svært mye

- Nedsatt stemningsleie. En føler lite, eller ingen, glede rundt aktiviteter som tidligere opplevdes som lystbetont. Alt er et ”ork”. Noen stiller også store spørsmål knyttet til egen eksistens; hvorfor er jeg her? Hva er meningen med livet? Hva skjer når en dør og lignende.

- Nervøsitet og angst. Sosiale situasjoner som før ikke har føltes som noe problem, oppleves nå som vanskelige. Man svetter, skjelver, har høy puls og hjertebank. Intensiteten i en situasjon kan gjøre en svimmel og i enkelte tilfeller direkte kvalm.

 

Livskrise kontra en traumatisk krise.

En livskrise er egentlig bare en overgang fra et stadie til et annet (Jmf. Eriksons teori om menneskets åtte aldre). Om overgangen oppleves som en krise avhenger mye man har mestret utfordringene i de foregående stadiene. Noen overganger i livet er også tøffere enn andre, og bærer med seg større endringer både fysisk og psykisk. Dette er faser som for eksempel puberteten, peretinalfasen (pro og post- fødsel), eller for eksempel ”midtlivskrisen”. I disse fasene er vi svært sårbare fordi vi er i utvikling.

 

Det er lett å forstå at psykologen Gail Sheely sammen ligner menneskets livskriser med hummerens utvilkling. Fordi hummeren utvikler det nye skallet sitt innenfra, er den nødt til å felle av skallet sitt for å la det nye slippe til. Dette gjør den svært sårbar inntil det nye skallet har utviklet seg ferdig. I likhet med hummeren er vi mennesker svært sårbare i overgangsfasene i livet.

 

I motsetning til en livskrise, som er et resultat av naturlige omstendigheter, er en traumatisk krise et resultat av en ytre situasjon, eller hendelse. Altså, en krise uavhengig av livskrisene. Man kan si det er en normal reaksjon på en unormal situasjon. Situasjoner som gjør at vi kan oppleve en traumatisk krise er for eksempel krig, naturkatastrofer, personlige tragedier og lignende.

 

Krisefaser

Vi deler gjerne en krise inn i fire faser; sjokkfasen, reaksjonsfasen, reparasjonsfasen og nyorienteringsfasen.

 

Sjokkfasen:

Denne fasen kan vare alt ifra noen sekunder til flere dager. Dette er den tiden det tar å forstå hva det er som har skjedd, samt å klare å ta det innover seg. Mange vil oppleves som tilsynelatende rolige, og får kan hende psykosomatiske symptomer. Om hodet ikke greier å bearbeide, eller ta innover seg en eventuell krise, og man bare fortsetter videre uten å ta tak i det, vil det gi utslag i psykosomatiske symptomer. Skjelvinger, munntørrhet, høy puls, hjertebank og lignende er klassiske symptomer.

 

Andre reagerer med panikk. Vedkommende kan løpe hysterisk rundt, skrike og slå omkring seg. I boken står det at;

Panikk beskrives som en flukt fra noe livstruende eller farlig, uten at denne flukten har noe mål eller ledes av fornuften.”.

 

Når vi kommer utfor situasjoner som oppleves som faretruende, reagerer kroppen instinktivt med flukt eller angrep. Panikk er med andre ord en veldig logisk og sunn reaksjon (så fremt den ikke varer for lenge), selv om den kan virke veldig skremmende.

 

Noen kan ende opp helt handlingslammet. Se for deg et menneske som stirrer med glassøyne ut i ingenting med en stivhet i kroppen som ikke kan beskrives som annet enn likstivhet. Med andre ord fullstendig apati.

 

Sjokkfasen fungerer som en beskyttelse i form av at den lar kroppen reagere før hodet. Slik kan sinnet kjøpe seg litt tid før reaksjonsfasen setter inn. Typiske kjennetegn på at vi er i sjokkfasen er for eksempel at man er glemsom, m.h.t. tid og sted, selve hendelsen og hvordan vi evt. skal utføre førstehjelp. Sjokkfasen er en forvirringstilstand.

 

Reaksjonsfasen:

Når reaksjonsfasen inntrer begynner vi å forstå hva som har hendt og evt. følgene av dette. Sjokkfasen, som til en viss grad lar oss fortrenge hendelsen/situasjonen er over, og man får en psykisk reaksjon.

 

I reaksjonsfasen prøver man å forstå det som har skjedd og hvorfor. Det er vanlig å klandre seg selv- jeg skulle ikke gjort det, eller det, hva kunne jeg gjort annerledes osv. hendelsen oppleves ofte som urettferdig, som en straff. Reaksjonsfasen innebærer ganske sterke og intense følelsesmessige reaksjoner, og det er fortsatt stor sannsynlighet for at man fortsetter å fortrenge situasjonen. Dette gjelder som oftest i særlig ekstreme tilfeller, for eksempel barn som blir utsatt for veldige psykiske og fysiske overgrep, tortur og lignende. Altså voldsomme psykiske belastninger.

 

Reparasjonsfasen:

Denne fasen ligner mye på reaksjonsfasen. Det som skiller disse fasene er at man i reparasjonsfasen, har fått ting litt på avstand. I stedet for å fornekte hendelsen, lar man den synke inn og heller akseptere den. Man prøver ikke lenger å forstå hendelsen i hjel, eller overanalysere den. Man kjemper ikke imot, man kjemper med. Denne fasen kalles også bearbeidingsfasen, nettopp fordi en har begynt å bearbeide krisen. Sorgarbeidet har inntrådt. Det er individuelt hvor lang tid en bruker i denne fasen, men før eller siden kommer man over i den neste fasen, nyorienteringsfasen.

 

Nyorienteringsfasen:

Det som er typisk for denne fasen er at gamle aktiviteter gjenopptas, man føler interesse for ting igjen. Med andre ord begynner en å leve igjen. Kriser for en også til å utvikle seg som menneske, man blir sterkere og får mer erfaring. Dette fører kan hende til at man utvikler nye sosiale roller.  Man har akseptert det som har skjedd og innsett at livet må gå videre. Det å erkjenne dette er kanskje en av de største utfordringene vi møter i livet, det at uansett hva som har skjedd, eller hva som kommer til å skje, så er vi nødt til å komme oss videre- vi må fortsette å leve.

 

Krisefasene illustrert gjennom det å få et funksjonshemmet barn.

I sjokkfasen reagerer enkelte med å bli fullstendig paralysert, andre fortsetter som om ingenting har hendt. Det kan se ut som om hendelsen ikke berører foreldrene, men de opptrer ofte med en veldig sterk beskyttelsestrang overfor barnet, noe som viser at de ikke er uanfektet av situasjonen. Noen fornekter hele situasjonen - det er ikke noe galt med barnet deres. De klamrer seg til et ønske som aldri vil oppfylles. Dette kan ha uheldige følger for barnet, noe jeg kommer tilbake til senere i teksten.

 

Reaksjonsfasen i dette tilfellet kan være ekstra vondt. Mange har tanker om at de skulle ønske at de ikke hadde fått barnet, eller de opplever å føle en motvilje mot det. Dette vil skape skyldfølelse hos foreldrene. Foreldre som i fortsetter å fornekte situasjonen utover i reaksjonsfasen vil ”glemme” at barnet faktisk har en funksjonshemning, og at barnet da har spesielle behov som må dekkes. Dette kan også føre til at foreldrene har for store krav, og/eller at de setter for strenge regler. Forventninger og forhåpninger samstemmer ikke med barnets forutsetninger. Når foreldrene omsider innser realitetene rundt situasjonen, og innser det faktum at barnet deres aldri vil utvikle seg normalt, inntrer sorgarbeidet. Når de har fått sørget over tapet av illusjonen om det perfekte barnet, kan de begynne å glede seg. Foreldrene har kommet over i reparasjonsfasen.

 

I stedet for å ha drømmer som ikke står i forhold til barnets forutsetninger, finne ut hvorfor og hvordan dette kunne skje, eller finne ut hvem som har skylden, begynner foreldrene å se fremover. De søker kunnskap omkring funksjonshemningen, både med tanke på medisinsk behandling, trening og rent praktisk i hjemmet. Hvordan vil det påvirke hverdagen? Hvordan tilrettelegge for den funksjonshemmede, så vel som de andre familiemedlemmene? Men, først og fremst så begynner man å fokusere på muligheter, heller enn begrensninger.

 

Foreldre som er inne i nyorienteringsfasen har akseptert tanken på å ha et funksjonshemmet barn og i større eller mindre grad tilpasset seg situasjonen rent praktisk. De har fått et større syn på livet, har kanskje blitt mer tolerante og har kanskje også fått andre verdier. Men, det faktum å ha et funksjonshemmet barn kan fortsatt i enkelte tilfeller være sårt og sorgfullt; møtet med andre menneskers fordommer, innse de begrensninger som ligger i handikappet og å vite at barnet kanskje aldri vil kunne realisere drømmene sine på grunn av det. Mest vondt er det vel å kjenne andres motforestillinger, når det sårer en selv, hvor mye sårer det da ikke barnet?

 

Psykologiske forsvarsmekanismer

Forsvarsmekanismer er sjelens forsvar for å holde vonde, skremmende opplevelser og følelser, vi ikke greier å ta innover oss, på avstand. Denne mekanismen er for det meste en ubevisst reaksjon. Føleleser, tanker og opplevelser som virker truende på tryggheten og selvet vårt, stenger vi ute av bevisstheten vår. Eller, vi lar de ikke slippe til i bevisstheten vår.

 

Benektelse

I de første leveårene fortrenger vi situasjoner som fremkaller frykt, angst og/eller skuffelser. Situasjoner som søskensjalusi, ”pottetrening” eller temaer rundt barnets seksualitet er typiske scenarioer som fremkaller disse følelsene (Jmf. Sigmund Freud).

 

For et lite barn kan det og ikke føle kjærlighet være et spørsmål om liv eller død, barnet er hundre prosent avhengig av foreldrene for å overleve. Derfor er det i stand til å fortrenge svært alvorlige overgrep av både fysisk og psykisk art. Dette er en forsvarsmekanisme som inntrer om overgrepene blir altfor faretruende. Situasjoner, hendelser eller følelser som blir for vanskelige for oss mennesker har vi lett for å fortrenge og benekte. Slik at vi ikke trenger å ta stilling til det, forholde oss til det eller takle det.

 

Projeksjon

Ting vi ubevisst har skyldfølelse for, som tanker eller atferd, kan vi i enkelte tilfeller tillegge andre. Vi projiserer de gjerne over på en søster, en nabo eller en kollega;

- Det var ikke jeg som tok bamsen til Janne, det var søsteren min.

Eller;

- Fru Petersen er fæl til å glemme trappevasken.

 

Rasjonalisering

Denne forsvarsmekanismen bruker vi for å minske vår egen skyldfølelse. Vi rettferdiggjør handlingen(e) ved hjelp av fornuftige forklaringer. For eksempel om man begår en voldshandling vil man finne argumenterer som rettferdiggjør dette.

 

Regresjon

Vi tar i bruk følelsesmessige reaksjoner som har fungert på et tidligere stadie i livet, men som nå vil virke helt malplassert. Et eksempel på dette er om man som ungdom reagerer med å legge seg ned på gulvet og hyle og skrike hvis en ikke får viljen sin. Eller om man i voksen alder trasser på samme måte som i fire- fem års alderen. Man søker trygghet i tidligere atferd. Man kan også ta i bruk regresjon i en skilsmisse. Den følelsesmessige smerten gjør at han, eller hun, overlater ansvaret til personene rundt seg. En orker ikke å ta avgjørelser eller å ta stilling til situasjonen. som det står i læreboka;

- Regresjon vil si å gå tilbake i utvikling – vise manglende evne til å mestre situasjoner som en tidligere har klart.

 

Intellektualisering

Vi lar ikke følelsene ta del i den reaksjonen en situasjon eller hendelse utløser hos oss. På denne måten kan man i andres øyne virke samlet og fattet. Om en nær person går bort vil man kanskje ikke gi seg selv verken lov eller rom til å reagere; det er jo slik som kan skje - hun var jo syk. Man visste jo på forhånd hvordan det måtte gå. Livet må jo tross alt gå videre.

 

Denne forsvarsmekanismen kan på noen måter sammenlignes med rasjonalisering - man fornuftiggjør hendelsen.

 

Forsvarsmekanismene er positive så lenge de ikke hindrer en i komme seg gjennom krisefasene. Ingen følelser, tanker – reaksjoner, vil bli borte om en benekter dem. En situasjon føles ikke bedre uansett hvor mye man fornuftiggjør og rettferdiggjør den. Dette er typisk negativ krisemestring.

 

Krisemestring

Ved å bruke situasjoner, hendelser, tanker og følelser til å utvikle oss som mennesker, utvide følelsesspekteret, bli sterkere, kanskje endre holdninger og verdisyn, snakker vi om krisemestring. Hvordan man takler en krise avhenger mye av oppdragelse og tidligere erfaring (Erikson). Hvordan vi løser en krise påvirker hvordan vi mestrer en annen krise. Samtidig så er det lettere å få traumer fra en krise om man samtidig er inne i en utviklingskrise. Vi er nemlig mer sårbare på disse tidspunktene (Gail Sheely).

Sosial setting har også mye å si. Har man et sterkt og godt sosialt nettverk og/eller et bredt støtteapparat vil man mye lettere takle en krise enn om man er ensom.

 

Det er viktig å la personene som er inne i en krise, få lov til å være i krisen. En må få tid og rom til å sørge - uansett krise så er det helt avgjørende for å mestre krisen, å sette ord på følelsene omkring hendelsen. For eksempel ved dødsfall så er det viktig å la den som er igjen få lov til å snakke om avdøde, ikke tabubelegge hendelsen. En må bli vant til at den som er død er borte. Barn har ofte godt av å tegne om de ikke har utviklet språket helt. Ellers så er det lurt å oppsøke ting som trigger, eller forsterker, de vonde følelsene. Dette kan man gjøre ved å se på bilder, lese brever, besøke graven. Ved å gjøre dette ufarliggjør man de vonde følelsene.

 

En ting personer rundt en kriserammet ofte gjør feil, er at de lar den kriserammede være for lenge i sjokkfasen. Dette skjer for at de ikke vet bedre, eller synes synd på vedkommende. Vedkommende har da lett for å fortsette i dette atferdsmønsteret fordi han, eller hun, tror det er forventet av han/henne.

 

Medisiner kan være en grei løsning helt i kjølvannet av krisen, i sjokkfasen, for å balanseres psykisk og for å klare å bygge seg opp til å ta innover seg situasjonen/hendelsen. Det er i midlertidig viktig å huske på at medikamentell behandling utsetter sorgprosessen. I tillegg til det er den både vanedannende og avhengighetsskapende. Slik behandling er bare en form for nødløsning. Det skal ikke være et ledd i ”behandlingen”, den skal være et ledd for å få den kriserammede til å holde ut inntil han, eller hun kommer i behandling.

 

Nevrose kontra psykose

Som en pasient sa til en annen da han skulle forklare forskjellen på disse begrepene;

- En nevrotiker har en syk reaksjon på noe friskt og en i psykose har en frisk reaksjon på noe sykt.

 

En kan skille mellom en nevrose og en psykose ganske lett; en nevrotiker vet at han er syk og har et problem, en person i psykose vet kanskje ikke at han er syk engang – han har kan hende ikke noe kontakt med virkeligheten. En nevrotiker kjennetegnes utover det at de har lite livsglede, mye skyldfølelse, dårlig samvittighet, tillitsproblemer og lignende. Dette resulterer i angst og depresjoner, som er de vanligste formene for psykiske lidelser. Nevrotikeren har som regel meget god sykdomsinnsikt, men har ikke alltid tilstrekkelig selvinnsikt til å mestre sykdomsproblematikken.

 

Noen nevrotikere utvikler tvangstanker, med påfølgende tvangshandlinger for å klare å kontrollere følelseslivet. Noen utvikler vaskemani; om de vasker hendene 19 ganger før de går på do, 29 ganger når de er ferdig så vil det vonde holdes på avstand og følelsene holdes i sjakk. På noen måter er dette en videreutvikling av fornektelse. Noen har kanskje tvilemani; de må dobbeltsjekke alt hundre ganger. Har jeg låst utgangsdøra? Kaffetrakteren? Stekeplata? Andre utvikler tellemani. Fobier er også vanlig hos nevrotikere.

 

Disse symptomene som er nevnt ovenfor er noe de fleste vil kjenne seg mer eller mindre igjen i. Mange lurer også på om de lider av noe av dette når de hører om denne problematikken. Forskjellen er bare den at de som lider under dette hemmes i hverdagen. Vi andre teller eller vasker kanskje noen ganger litt oftere enn vi trenger, men det styrer ikke hverdagen vår - det hemmer oss ikke.

 

Mennesker som har utviklet en psykose har ofte ikke lenger noe forankring i virkeligheten. Man kan på en måte si at virkeligheten ble så vanskelig at psyken tilslutt lagde en alternativ virkelighet (ekstrem forsvarsmekanisme). Vanlige symptomer under en psykose er hallusinasjoner og paranoide vrangforestillinger. Tilslutt klarer han ikke lenger å skille mellom hva som er fantasi og hva som er virkelighet og mister evne til å skjøtte seg selv. Dette fører som regel til at den syke blir innlagt ved en døgnåpen psykiatrisk avdeling. Med dagens medisiner og behandling er det fullt mulig å komme til seg selv igjen. Dette avhenger så klart av hvor tung psykosen er, hvilke ressurser personen har fra før av og mest viktig; hvilke ressurser som settes inn for å få den syke frisk.

 

Ulike former for psykiske lidelser

- Bipolar lidelse, tidl. manisk-depressiv lidelse

Lidelse hvor stemningsleie svinger fra det laveste lave til det høyeste høye. Altså fra et ekstremt tungsinn hvor man bare ønsker å dø, til en vanvittig eufori hvor man føler seg som kongen på haugen.

- Schizofreni

Denne lidelsen er kanskje den tyngste lidelsen innenfor psykiatri. En person som er schizofren hører kanskje stemmer, ser ting, har vrangforestillinger om seg selv og verden omkring seg. Han har en uvirkelig virkelighetsoppfatning.

- Angst/depresjon

Dette er de vanligste lidelsene innenfor psykiatri og rammer de fleste på et eller annet tidspunkt i livet.

- Personlighetsforstyrrelser

De finnes flere typer personlighetsforstyrrelser, hvor graden av alvor varierer. Sosiopati går under denne gruppen og er en alvorlig form. I begrepet sosiopati (tidl. psykopat) menes det at man har lite eller ingen form for empati, man har grandiose forestillinger om sin egen betydning og svært manipulativ. Noen sosiopater er som forvokste barn, de er kjempehyggelige helt til de ikke får viljen sin og ting ikke går deres vei. (se på for eksempel Idi Amin). Emosjonell personlighetsforstyrrelse er en ”mildere” form, dvs. problemer med å skille seg selv fra andre, og å differensiere følelser hos seg selv og andre (følelsesmessig forstyrrelse). De fleste personlighetsforstyrrelsene kan i dag behandles med medisiner kombinert med samtaleterapi. Det er selvsagt noe helt annet å prøve å behandle en sosiopat enn å behandle en som er emosjonelt forstyrret.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish