Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Bru (Ingenting bedre enn mor)Skriv ut Utskrift
Om vennskap.
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg ser utover, og jeg kan se elva. Svart nå, men jeg vet at den er mørkebrun, tykk, den ser ut som jord, båtene virker helt feilplasserte. Men nå er den svart, det er natt. Det er kaldt, kanskje minusgrader, kanskje ikke. Fryser uansett. Natten har bredd seg som snøen over landet; hvert snøfnugg daler sakte, rolig nedover, rett etterpå er det hvitt. Nå er det svart, helt svart. Benedicte sa engang at stjernene var mine ekstra øyne, fulgte meg, ledet meg, viste meg, advarte meg, blunket til meg. Men i natt var det ingen stjerner, svart, bare små dammer av lys fløt på det mørke dekket. Fjernt, fjernt. Jeg er alene, jeg fryser. Alene. Jeg kan kjenne dråper av salt vann strømme ned i munnviken på meg, jeg teller dem, jeg teller mange, jeg sovner.

 

Det er bokstaver på porten, i bue over porten, Manor Farm. Langs det store grønne jordet trasker et stakittgjerde av sted, et hvitt stakittgjerde med former og figurer på plankene. Lenger oppe i bakken ligger det fire hus, store, hvite med røde vinduskarmer. Husene virker på en måte sjelløse, men varme, så store at man kan gå seg vill, bli borte blant alle andre, men allikevel er de trygge. Den morgenrøde solen skinner, det er som i en drøm. Limousinen snegler seg oppover bakken. Jeg retter på den lyseblå kjolen, ordner på det lange, lyse håret mitt, krøller. Jeg liker ikke krøller, min mor liker krøller. Jeg har krøller. Ved siden av meg sitter mor.
– Sitt nå stille! Vi har stylet håret ditt, ikke rør det!

 

Snerpens underlig overlegne munnstilling brer seg over min mors overklasseansikt. Hun er ei snerpe, mer eller mindre, men hun er mor, jeg liker henne, hun er min mor. Jeg er hennes datter, hun bryr seg, mer eller mindre, for jeg er hennes datter. Hun er verre mot andre, det vet jeg, jeg har sett henne, ingen liker henne, i alle fall ikke far, og ingen andre heller. Jeg liker henne ikke som person, jeg liker min mor. Jeg liker hennes trygghet. Jeg hater hennes mangel på følelser, og hennes overflod av sedler.

 

Snøen har smeltet, jeg kan igjen se den mørkebrune søppelhaugen. Det er varmere, det er dag, sola er nesten fremme, man ser den gjennom skyene. Jeg reiser meg, ser opp på brua, den gode gamle steinbrua ingen bruker lenger, mitt hjem. Ingen vet om meg, i alle fall ikke at det er her jeg bor, ingen vet noe om meg, ikke at jeg er her, ikke hvem jeg er eller hvor jeg kommer fra. Utenom Benedicte da, Benedicte visste det, hun var den jeg kjente. Jeg følger jernbanesporet mot byen, det er ikke så langt, ikke for en som går hver dag. Sjelløse skinner tar meg over ei bru, gjennom grått steinlandskap. Det er gress mellom skinnene, de sjelløse, rustne, stygge skinnene. Gresset har presset seg opp gjennom grusen, tykt lag av grus. Sola kommer frem mellom to skyer, og jeg fortsetter å gå, med hodet hevet og ryggen strak. Nå er jeg dronning.

 

Klokken er halv elleve, og vertskapet må ha latt meg sove, på grunn av den lange reisen i går. Men jeg visste at mor ville bli sur for at jeg er ‘så uhøflig’ og ikke står opp med hanen. Jeg siger ut av senga, tar av den lyserød nattdrakten og drar på meg en hvit kjole. Titter i speilet, jeg ser ei jente, femten vintre, blå øyne, rik, ulykkelig, uten kjærlighet til noen ting, uten kjærlighet til seg selv, en dukke, stappet med halm. Jeg synes jeg ser noen tråder som er festet til hender og føtter? Min mor er dukkemester. Hun styrer trådene, hun knytter dem rundt håndleddene, hun fester kuler til anklene! Jeg har ingen kontroll, jeg blir styrt, stappet med mer halm. Nå, føler jeg, må jeg finne min saks, jeg må klippe over trådene, Pinocchio is leaving the building!

 

Byen er en fin plass, man kan sitte der, midt i den, rett ned, folk traver forbi men ingen legger merke til deg, helt usynlig. Jeg bruker å sitte i byen, time etter time, bare flytte meg litt av og til så jeg ikke vekker mistanke. Jeg tror ikke jeg har vekt mistanke, tror ingen kjenner meg igjen når jeg kommer. Etter hvert blir det kveld. Jeg fryser igjen, og begynner å vandre hvileløst omkring. Jeg liker asfalt. Stabil, tung, kraftig.

 

Over markene flyr jeg, fuglen, over markene med korn, med gress, med trær og kyr, jeg folder ut vingene mine og svever høyt over marken. Jeg flyr! Jeg flyr! Ørnen, den lille ørnungen, flyr ut av redet for å jakte på et nytt rede, sitt eget rede. I dens venstre brystlomme er det lapper, grønne, røde, blå lapper, med nummer. Jeg er kanskje ikke glad for å være rik, men jeg er ikke så dum at jeg ikke ser det positive i det… Men nå! Nå skal jeg fly! Fjorten timer har gått, jeg går. Jeg har landet nå. Og jeg er kald, kald, kald. Gatene er kalde, jeg er ikke sulten, jeg kjøpte nettopp mat. Men jeg er lei, jeg er lei av å gå, lei av å passe meg for de som jo må lete etter meg, lei meg, lei meg for at jeg ikke er blitt funnet, ingen har funnet meg, er det noen som leiter? Er det noen som savner meg? Jeg vandrer nå, bare velger en gate og trasker i vei.

 

Gatelyktene flimrer, menneskene, bilene, fuglene, alt hviler. I hver sin ende av en mørk, lang gate går to jenter, de går mot midten begge to. De er hverandres motpoler, de er motsatte, men de trekkes sammen, og begge er de festet på samme magnet. Som et lykketreff er det at disse to jentene går i samme gate, selv om de ikke vet det, vil de begge være glade for det. Selv om de ikke vet det, skal de snart møte hverandres blikk, jenta som bor under brua vil tenke at der er en som hun selv, fattig, livløs, sulten, uten hus men stolt. Den andre jenta vil tenke at der er en som hun selv, på rømmen, ikke noe hus, ulykkelig, fri. Blikkene vil trekke dem sammen, men de går videre, naturligvis, man stopper ikke for fremmede. Men som ved et lykketreff vil den ene jenta, hun på rømmen, hun med et hjem, et hjem hun har forkastet, hun vil snuble, falle langflat ned i asfalten.

 

Hun er som meg, jo. Hun er fattig, hun er stolt over å leve. Kanskje… nei… hun virker jo sympatisk? Hvorfor ikke? Er jeg så redd for å knytte meg til noen? Hva er det jeg er redd? At de er bedre enn meg? Jeg tror ikke det, jeg ser vellykkede, ulykkelige mennesker hver dag, og jeg klarer å ha en slags stolt overlegen stilling over dem, i hodet mitt altså, er jeg suveren, så hvorfor skulle ikke jeg kunne bli venner med henne? Hun er ikke som Benedicte, Benedicte var min bestemor på mange måter, hun jeg nå har hjulpet opp av asfalten er ikke som Benedicte.
– Hei, sier hun, på en underlig måte, som om vi liksom har møttes før.
– Hei, svarer jeg, det er så lavt at jeg nesten ikke hører det selv.
– Takk for hjelpen, sier hun.
– Ingen årsak, kremter jeg.
– Ingen årsak, sier jeg, høyere, slik at hun hører det.
Hun ser ned, og gråter. Hjelp! Hva gjør jeg nå?
– Gjør det vondt? Hun bare gråter.

 

Selv om ingen av dem vet hvorfor, havnet de under brua hos den ene av dem. Selv om de ikke vet hvorfor, holdt de hverandre i hendene en hel natt, mens de ikke frøs. Selv om ingen vet hvorfor, ble en butikk robbet neste natt. Og når hun åpnet konvolutten, konvolutten med de ti tusen kronene i, sammen med brevet, sa ikke moren noe. Ingen visste hvorfor, da moren ble funnet, død, med en kniv i hånden, ingen visste hvorfor, før de fant brevet, og de ti tusen kronene, brevet som sa at moren fikk erstatningen hun alltid hadde syntes var bedre med dette brevet, brevet som sa at hun nok ville synes pengene var bedre enn datteren, en slags syk naiv ironi, penger var det eneste hun ikke trengte, når alt kom til alt. Men også det eneste hun virkelig begjærte.


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish