Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SlindebirkenSkriv ut Utskrift

Spesiell tekst innspirert av romantikken. Handler om en jente på 1800-tallet.

Karakter: 6 (10. klasse)

Bokmål - FortellingForfatter:



Den lette brisen leker lett med det flammende røde håret hennes, der hun sitter under slindebirken. Treet bader i solens glans og kaster elegante og mektige skygger mot øst. Det er som en kontrast fra den gyllende kornåkeren som danser i vinden og den glitrende sjøen som minner om flytende gull, med perlemor i de brusende bølgene som slår lett mot steinene på land. Solen er kun noen timer fra å gå ned, og dagens arbeid er snart ferdig. Hun bruker all sin makt og hengivenhet til å gi stedet en siste glans før mørket faller på, og den evige natten og de lysende stjernene tar plass på himmelhvelvingen.

 

Frykten har tatt helt kontroll over det vakre, unge ansiktet til jenta under treet. De rosenrøde kinnene og de smaragdgrønne øynene er allikevel noe av det vakreste i verden. Hun blir ikke kalt naturens datter, for ingenting. Hun løfter hodet og reiser seg opp, for så å gå mot sjøen. Hun går sakte men bestemt. En fugl synger sine vakreste sanger, mens vinden har stilner litt. Hun står helt nede ved sjøen. Hun hører bare så vidt sin egen pust. Kjolen hennes faller på bakken med en myk lyd. Hun står der iført en helt enkel linskjorte, helt motsatt fra kjolen hun lot falle av de magre skuldrene før. De nakne, elfenbensfargede anklene hennes trer rolig inn i det sommervarme vannet. Hun står og betrakter ringene i vannet, de starter så smått helt til de blir helt borte sammen alle andre bevegelser i vannet. Ringene blir flere ettersom hun fortsetter lenger ut i vannet. Helt uten å snu seg, kaster hun seg ut i dypet. Vannet står rundt henne som tusenvis av glitrende perler. En mystisk mørkerød farge har erstatter det ildrøde fargen håret hennes hadde tidligere, og øynene skinner sterkere enn før der solen står og speiler seg i dem.

 

Hun står der ute i vannet lenge, helt til det blir kaldt. Hun vet ikke om det har gått sekunder, minutter eller timer. Det er akkurat tiden til at man kan skimte det siste av dagens rester på himmelen; skyene som hadde vært så hvite og gyllende var nå blitt oransje og rosa med en mørk lilla farge på oversiden. Hun går opp av vannet og tar på seg den purpurfargede kjolen med gullbroderier nederst på kjolekanten og ermene. hun går opp mot treet igjen. Gresset er grønt og kiler henne lett under foten. Vanligvis ville den sjarmerende og kloke latteren hennes gjallet i de siste sollyset, men hun har annet å tenke på.

 

Hun skal møte ham om noen minutter. Når månen og stjernen skinner like vakkert som hennes forhåpningsfulle øyne, skal de møtes utenfor rosehagen. Det var det han hadde sagt. Igjen ser hun opp mot horisonten. Månen står midt på himmelen og stjernene lyser. Hun er nesten fremme ved rosehangen, når hun får øye på en mørk skygge. Hun løper bort i tro om det er hennes elskede. I morgen før fuglene har stått opp, skal de to rømme til Frankriket. Det var der hennes mor var fra. Det er ikke langt over grensen, og når de er over den, kan de dra hvor hen de vil. Før morens død hadde hun fortalt henne alle mulige historier fra frankriket. De hadde et helt spesielt forhold; moren var varm og kjærlig. Hennes mor hadde visst om forholdet og hun hadde støttet dem. Faren hennes har en annen holdning og en annen personlighet; han er kald og ukjærlig. Hennes far hadde aldri likt ham, fordi han har en lavere rang enn deres. Han har selv sagt at han heller vil drepe ham enn å se dem gifte seg.

 

Hun slutter å løpe, lister seg nærmest. Selv om det er mørkt kan hun se det. Det er ikke hennes kjære. Skikkelsen er både større og kraftigere. I frykt stopper hun helt opp. Hva har han gjort? Uten å si et ord, slipper han en kniv rett foran de barbente føttene hennes. Han går forbi henne med hodet høyere enn noen gang. Hun vet det nå. Han er død! Tåren treffer bakken med et brak. Hjertet gir etter og hun lander på knærne som et hardt slag i bakken. Hele hennes liv er ødelagt, uten et ord, ikke en gang en lyd. En bevegelse har ødelagt hele hennes eksistens.

 

Med et innvendig skrik reiser hun seg. De tårevåte øynene hennes får et glimt av måneskinnet. Gresset kiler henne ikke lenger. Vinden leker ikke lenger med håret hennes. Slindebirken er det eneste som gir henne varme i den kalde natten. Hun tenker på alle dagene hun og hennes kjæreste og elskede trolovede har spist lunsj under treet. Hvordan kan hun glemme de som ga hennes liv mening og kjærlighet. Er hun dømt til et liv uten kjærlighet, må hun elske det hun har til siste stund.

 

Akkurat som før på kvelden går hun rolig men bestemt ned mot vannet. Kjolen faller igjen av de vakre, magre skuldrene hennes, og lander mykt ved de elfenbensfargede anklene hennes. De har nå fått et enda vakrere blåskjær over seg. Øynene er mørke og fylt med tårer. De har ikke et glimt av lys i seg lenger. Det er helt svart og evig mørke der nede. Ringene i vannet lyser i blått av måneskinnet. Knivbladet blinker i måneskinnet for en siste gang. Den synker ned i vannet. Hun ser på den helt til den forsvinner ned i det svarte vannet. Sekunder etter faller hun også. Hun synker helt til hun forsvinner ned i det svarte vannet. Alene, men på vei fra ensomheten hun ende med i dette liv, denne verden. Henne ville alle huske som jenta med hår rødere enn blod, ansikt vakrere enn den hviteste svane, øyne grønnere enn den nydeligste edelsten, og hjerte skjørere enn det tynneste glass.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish