Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ikke for alltidSkriv ut Utskrift
Nikita og Millian for alltid. Det var sånn det skulle være.. Trodde i alle fall Nikita.
Bokmål - NovelleForfatter:



Ansiktet var der igjen. Klarere enn før. Hun skrek navnet hans og strakte hendene ut for å holde han fast. Han fløt bort. Smuldret opp foran fingrene hennes. Alt som lå igjen var et dunkende hjerte.

 

Hun hylte. Det var mørkt og innestengt. Pysjamasen hennes var dyvåt av svette. Han hadde vært i drømmene hennes igjen. Hun så rundt seg, grep fatt i bildet på skrivebordet ogstuderte det nøye. Holdt det tett inntil brystet og prøvde å late som om ingenting hadde skjedd.

 

Nikita husket at hun hadde våknet av klokkeradioen. Det hadde vært lørdag morgen, og hun hadde glemt å skru av vekkeklokka. Det hadde vært midt i en nyhetssending. Det var alle de vanlige tingene som pleide å skje. Trafikkorker, husbranner, småtyverier. Men så, på slutten av sendingen, fikk de inn en hastemelding. Det hadde vært en stor trafikkulykke på en liten vei. Nikita husket ikke lenger hvilken vei det var snakk om, bare at den var like ved der hun bodde. Det var minst fem mennesker som hadde mistet livet, og atten som var skadet. Nyhetsoppleseren bablet i vei, men Nikita brydde seg ikke lenger om den ”katastrofale” nyheten.

 

De hadde vært hos en venn av henne, på en liten fest. Det var ikke noe alkohol der, og ikke noe røyk. Hun likte ikke sånt. Ikke han heller. De hadde dratt da klokka var litt på to. Natta var varm, men iblant lurte et lite vindpust seg fram over engene. Han leide sykkelen ved siden av seg. Hun gikk tett inntil han. Det var bare de to i denne lille verden.

 

Da Nikita kom inn på kjøkkenet var alt som vanlig. Hun var enebarn og foreldrene var på jobb. Hun skulle akkurat til å ta seg en blings med gulost, da telefonen ringte. Det var Stian.

 

Hei, hadde han sagt. Hun husket at hun svarte begeistret hei, og hvordan går det tilbake. De hadde ikke snakket sammen siden hun og Millian hadde begynt å gå ut sammen.

 

Hun tørket svetten fra pannen, og satte bildet fra seg på nattbordet. Denne drømmen hadde vært så virkelig. Mer enn noen av de andre drømmene hennes. Han hadde prøvd å si noe til henne. Hun hadde ikke klart å verken se eller høre ordene.

 

Hun nektet å tro det. Stian hadde nok bare tullet. Hun ville ikke tro det. Det var ikke sant! Det kunne ikke være sant! Hun hadde hylt. Neeeeei!! Slengt på røret. Nå lå hun på sofaen. Tv’en sto på i bakgrunnen. Tankene fløy igjennom hodet hennes. Det kunne ikke være sant.

 

De hadde gått forbi mølla og han hadde lagt armen sin rundt livet hennes. Han hadde bøyd seg mot henne og gitt henne et lett kyss. Hun hadde rødmet, men det var nesten usynlig. Stjernene hadde vært så vakre, og gresshoppene hadde spilt en ballade for dem i det fjerne.

 

Klokka var litt over tre. Hun pleide aldri å våkne midt på natten. Hun dro av seg pysjen og tok på en joggebukse og en vid genser. Det var varmt, men det ville nok ikke hjelpe å åpne vinduet. Det hadde vært hetebølge hele uken. Hun gikk til vinduet likevel. Stirret stivt ut. Noe beveget seg der ute. Det var sikkert en av kvigene som tilhørte gården. Hun åpnet vinduet og trakk inn den friske luften. Det var ikke så varmt allikevel. Regnet hadde gjort sitt, tidligere på natten. Det luktet frodig og grønt. Hun satte seg med beina dinglende ut av åpningen. Det var en og en halv meter ned. Hun sukket og lente hodet mot veggen.

 

Nikita hadde nektet å gå ut av rommet sitt. Hun hylte og gråt om hverandre. Hele tiden holt hun hånden om hjertesmykket hun hadde rundt halsen. Hun ville bare dø. Hun ville ikke gå ut. Aldri skulle hun gjøre det heller. Millian var død. Livet kunne ikke fortsette. De hadde vært sammen i fire år. Helt fra 7. klasse! Han kunne ikke være borte. Hun gikk nesten ikke ut fra rommet sitt. Ikke søren om hun skulle gå i begravelsen hans heller. Ikke det at hun hadde blitt invitert. Det hadde vel ikke foreldrene hans brydd seg om. Hun var jo bare en jente gutten deres hadde gått med? Kanskje han ikke skulle ha noen i det hele tatt?! Det ville vært fortjent. Når han var så dum! Tenk å holde hånden hennes i det ene øyeblikket, og bli påkjørt i det neste? Nei! Nei. Nei, det var ikke hans skyld. Det var hennes. Hun lot ham få gå. Hun drepte ham. Det var Nikitas skyld.

 

Han holdt rundt henne hele veien hjem. De var så rolige og forelsket. Alt i livet var som det skulle. Alt var så herlig. I døren hennes sto de minst en halvtime og sa farvel til hverandre. Han ga henne det lille smykket av gull. De kysset, og han syklet av gårde.

 

Hun satt i vinduet et par minutter, beina dinglet utenfor karmen. Hun sukket og så hoppet hun lekende lett ned i det fuktige gresset. Hun vandret over et lite jorde. Der sto flere sovende hester. Hun brydde seg lite, bare fortsatte. Hun klatret over gjerdet og forsvant igjennom eplehagen som sto i full blomst. Skjønt, nå var alle de små hvite blomstene lukket. Trærne sov, som alle andre i denne verden. Bortsett fra henne.

 

Nei. Det var ikke Nikitas skyld. Det var alle andres skyld. Og det visste hun. Men hun ville ha noen å skylde på. Kjæresten, bestevennen, sjelevennen. Død. Invitasjonen til begravelsen hadde nettop kommet. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun ville bare dø. Men hun ville ikke dø. Hun ville bare til ham, i alle fall ikke gå i begravelsen! Hun var sikker på at hvis hun tok livet sitt, ville hun ikke havne på samme sted som han. Hun gråt konstant. Da det ikke var flere tårer igjen å gråte, holdt hun pusten. Ingen ting var verdt å leve for lenger.

 

På noen av grenene på trærne var det små harde knopper. De skulle bli til epler. Små sure epler. Grønne, rød og noen få ble gule. Hun klatret forsiktig opp i den store eiken i enden av eplehagen. Det var hennes sted. Hun var der alltid da hun var liten. De siste årene hadde hun ikke trengt sitt eget sted. Hun husket at veien opp i treet pleide å være så vanskelig. Hun hadde pleid å stå på en stein som lå der, for å rekke opp. Den var borte. Hun hadde ingen problemer med å klatre opp på de sterke greinene. Hun husket at da hun var liten, hadde onkelen gravet opp steinen. Han ville ikke at hun skulle slå hodet i den, mens foreldrene ikke var hjemme.

 

Hun hadde gått opp og lagt seg. Da klokken viste litt over tre våknet hun. Hun hadde tydelig hørt noen hviske. Det var ingen i rommet hennes. Vinduet sto på gløtt. Vinden hadde blitt litt sterkere. Det var nok bare den, hadde hun bestemt seg for. Så la hun seg igjen.

 

Høyere og høyere klatret hun. Løvet strøk henne mykt over ansiktet. Snart var hun fremme på greinen som var formet i en liten bue. Der var det godt og trygt å sitte. Hun hadde aldri sett noen maur der, ikke nå heller. Det lille gullhjertet hadde dunket mot halsgropen hennes mens hun klatret. Nå tok hun det forsiktig av seg. Hun snudde det og så på inskripsjonen bak. Tarn’ kora atavisa.

 

Nikita leste bak på gullhjertet igjen og igjen. Hun visste hva det betydde. Tarn’ kora atavisa. Det var som om han visste at han skulle dø. Han hadde hvisket betydningen inn i øre hennes rett før han syklet av gårde. Pass godt på hjertet mitt til vi sees igjen. Det var så fint.

 

Hun klamret seg fast til greinen. Det kunne ikke være mulig? Han satt på grenen under henne. Han så akkurat ut som da han levde. Eller var han kanskje levende? Så hun syner? Var hun blitt gal? Nikita stirret på ham. Han strakte ut hånden mot henne. Hun rakte hånden ut for å ta den. Millians hånd var kald som is. Tåreme trillet sakte ned langs kinnene hennes. Han tørket dem bort med de kalde fingrene. Hun løftet blikket litt, og så ham inn i øynene. Millian var ikke helt lik seg selv. Huden var svak blålig. Han hadde mørke ringer under øynene. Og håret hans var blitt livløst. Øynene hans var mest forandret. Før hadde det alltid vært et ildnende glimt i dem. Nå var det bare sort aske. Han var nydelig. Vinden rusket ham lett i håret, og hun kunne se akkurat hvordan han hadde sett ut. Hun lukket øynene, og da hun åpnet dem igjen, var han borte. Nikita satt alene igjen i treet. Vinden lekte med lokkene hennes, og hun kunne tydelig høre stemmen hans.

– Jeg tror jeg elsker deg. Tarn’ kora atavisa. Ta godt vare på hjertet mitt til vi sees igjen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish