Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Å reise det er jo gøySkriv ut Utskrift
Nordmenn er flittige til å dra ut på tur.
Bokmål - KåseriForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Er du en av de som planlegger å legge ut på en eller reise, nå i den nærmeste framtid, med fly som framkomstmiddel? I så fall burde du være VELDIG godt forberedt. Hvis du tror at du kan ta med deg en liten deodorant eller halvliteren med” Coca Cola Light Lime” du kjøpte ved inngangshallen, gjennom sikkerhetskontrollen, da må jeg konkludere med at du enten er fast seer av Åndenes makt på TV-Norge, eller rett og slett bare er en av dem som tror godt om alle og enhver.

 

Etter at terrorister kapret to fly og kjørt dem inn i tvillingtårnene i New York, 11. september 2001, har flytrafikken og sikkerheten rundt den endret seg like mye som trenerskiftene i norske toppklubber, og bedre blir det ikke når nye terrorister gang på gang prøver seg på nye halsbrekkende stunts. Stunts er kanskje ikke det rette ordet, men det er jo det de driver med; gjør stunts for å oppnå status som martyr, noe som kort sagt betyr at man ofrer sitt eget liv, for å gjøre andres bedre. Men blir terroristenes liv bedre av å sprenge sine egne folk i lufta, eller kapre fly, trikker, busser og båter, for å kjøre de inn i et folksomt område? Blir det virkelig bedre? Terrorister har i hvert fall ikke gjort livet for oss noe bedre, tvert imot. Er vi paranoide, eller er alle de nye sikkerhetstiltakene nødvendige?

 

Vi kan starte fra bunnen; du står opp til en helt vanlig dag, gjerne rundt klokken ni, og har tenkt deg ut på en ny og spennende reise til utlandet. På forhånd må du ha bestilt billetter, noe som er forholdsvis enkel sak hvis du ikke selv gjør den til en vanskelig én. Før du drar av gårde til flyplassen må du huske å ta med deg de mest nødvendige tingene, som faren min alltid sier til meg:
- Må du husk de tre P’ene, gutt. Pass, penger og pilletter.

 

Etter en liten krampe på smilebåndet av din fars altfor tørre vitsen, ringer du antageligvis en taxi. Ti minutter etter kommer det en taxi svingende inn innkjørselen hos deg, og du lemper den over 20 kilo tunge kofferten inn i det minimale bagasjerommet, som en taxi av merket, Mercedes Benz, har, for så og ta håndbagasjen med deg inn i forsetet. Klokken viser 10.00. På den korte kjøreturen til flyplassen, la oss si Bodø Lufthavn, blir det antageligvis litt tid til å slå av en liten samtale, med den lystige taxisjåføren, som alle andre taxi sjåfører, av en eller annen grunn alltid skal snakke om været i går, været i dag, og været for de 5 neste dagene, ettersom værvarselet ikke rekker lengre enn som så.

 

Når du ankommer flyplassen og tatt farvel med taxisjåføren, bærer det rakt over til bagasjeinnsjekkingen. Siden du er litt sent ute, må du regne med å stå i en lang kø og når du endelig har kommet helt fremst møter du en middelaldrende og skitsur dundre, som virkelig ikke har så mye til overs for forsentkommere og jobben sin i det hele tatt. På grunn av den overfylte kofferten, som har passert ”heavy weight” - grensa, må du betale 40 kroner per kilo overvekt du har. Ettersom kofferten din veier 24 kilo, blir du nødt til å betale 160 kroner ekstra, like mye som du må betale for 16 Cola flasker på Rema 1000. Uten pant da, selvfølgelig.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet
Du leverer inn billetten og får utdelt et såkalt, Boarding Pass, som gjør at du kan spasere over i flyet. Simpelt tenker du?

 

Etter en behagelig tur opp den revolusjonerende oppfinnelsen, rulletrappen, promenerer du sakte men sikkert forbi flyplassens eneste kiosk, som vel og merke ligger UTENFOR sikkerhetskontrollen.

- Det hadde vært god med en liten forfriskning, hadde det ikke? Tenker du med deg selv og bestemmer deg for å ta turen inn i kiosken.

 

I disken møter du antageligvis en helt normalt oppegående person, og du legger den nye Imsdal med pære og ingefær på disken, som du for litt siden tok i fra kjøleskapet. Ettersom denne koster nærmere 30 kr, kan det ikke regnes som årets pangkjøp, derimot som et av de mer begredelige. Du smiler stivt til kassereren og promener videre.

 

Køen til sikkerhetskontrollen er på Bodø Lufthavn som oftest svært, svært kort, og tærer ikke spesielt på tålmodigheten. Som alltid må man ta ut alt man har i lommene, og legge det i en blå boks som kjøres igjennom en slags skanner, sammen med resten av håndbagasjen. Det neste blir å gå igjen kroppsskanneren, for å sjekke at du ikke har en rakett i innerlomma, eller en pistol i buksesmekken, sistnevnte et fenomen gjort kjent av rapperen 2pac.

 

- PIP PIP!!

Du har ikke en rakett i innerlomma, men derimot et belte som har en liten metal beltespenne, og får da beskjed om gå tilbake, legge beltet i en ny blå boks, sende det igjennom skanneren, for så å gå igjennom igjen. Diskriminering?

 

- PIP PIP!!
- Hva er det nå da? Spør du høflig til en av securitas-vaktene.

 

Vakten peker på nyinvesterte Maya-skoene dine, som er utviklet etter maya-indiansk teknologi, hvis det kan kalles for det, og du går lettere frustrert tilbake igjen og gjennomfører den samme prosessen med den blå boksen. Plutselig ser den andre securitasvakten, som står bak skranken, strengt på deg og begynner å plukke ut ting etter ting fra berganssekken din som du fikk av Grandonkel Bjasmer til jul.

 

Du er nå en saks, en deodorant, en tannkrem, en lommekniv og en Imsdal med pære ingefær fattigere. Du nyere reglene sier at ting som brukes som våpen, eller væsker som har over 100ml må legges i egne poser for at du skal få lov til å få det med deg videre. Siden du ikke har noen poser av den typen, og securitasvaktene har gått tom, blir tingene dine kastet.


Endelig er du igjennom, og du ser på klokka:

11.30

 

En time og snaue tjue minutter har du altså brukt på å ”klargjøres” til å få lov å reise via lufta.

 

Etter å ha blitt ropt opp på speakeren at du må ankomme gate 18, leverer du boarding passet til flyvertinnen og stiger om bord på Norwegian-flyet fra Bodø til Gardermoen, og Roald Amundsen smiler bredt til deg fra sin posisjon på bakvingen på flyet.


En helt vanlig flytur fra Bodø til Oslo Lufthavn Gardermoen, tar toppen 1 og en halv time. Etter avstigningen beveger du deg ned til bagasjeterminalen hvor du og flere hundre andre står og venter på det samme. Du sitter med den føles at du alltid er den siste til å få bagasjen, noe som kan stemme etter at bagasjen ofte kommer samlet 30 minutter etter bagasjebåndet begynner å rulle.

 

Flyet ditt fra Oslo til Madrid går klokken 14.30, og du begynner å få dårlig tid. Du ser på klokka og merker til din forskrekkelse at den er nærmer seg avgangstidspunktet med stormskritt. I en enorm fart løper du for harde livet i rene Michael Johnson-stil bortover til en tavle der det står at innsjekkingen til Flight 35466, Oslo – Madrid, er på område A.

 

Du står selvfølgelig på område F, og må på nytt springe, nå litt mer Geir Moen-stil, bortover område E, D, C og B. Innsjekkingsmannen ser seg rundt og skal akkurat til å forlate arbeidsposten sin, før du kommer hespesende mot ham, slenger kofferten på vekta og sier:

- Den veier 24 kilo!

 

Innsjekkingsmannen ser stygt på deg og peker mot sikkerhetskontrollen som også ligger i andre enden av flyplassen.

 

Nå springer du, denne gangen i Carl Lewis-stil, langs innsjekkingsområdene, før du til sist ender opp ved en massiv kø, som du beregner til å ta minst et kvarter å komme fremst i. Ettersom du allerede har gjennomført en sikkerhetskontroll tidligere, tar du av deg maya-skoene og belte og legger det i, denne gang, en brun boks.

 

Denne gangen smiler verden til deg ved sikkerhetskontrollen, helt til du ser på klokka og innser at viss du ikke har overnaturlige evner eller en av de elektriske sparkesyklene som finnes på flyplasser rundt om i landet, rekker du det ikke. Du blir ropt opp på speakeren nok en gang og blir bedt om å komme til gate 97, som er den gaten som selvfølgelig ligger lengst unna ditt nåværende ståsted. Nesten tom for krefter, springer du for harde livet og øyner et lite håp om den idylliske ferieturen du hadde planlagt, mens du sakte ser gatene forsvinne bak deg.

 

Ved gate 97 står en irritert svenske, som det er et flertall av på Gardermoen, og ser på deg med argusøyne. Du leverer boarding passet og får stige inn i Span-Air’s lune kabin. Siden du er sist må du sitte i lag med en ikke veldig godt-luktende trønder som du legger merket til har soddrester i den ellers så veltrimmede barten, som minner veldig om Charlie Chaplins’.

 

Du lener stolryggen tilbake og er fornøyd med livet, selv om prosessen har vært en lang og stor tålmodighetsprøve for deg. Etter å ha lagt i vannrett stilling og strekt skikkelig ut ropes det over speakeren et stolryggen må rettes opp, og du tenker at det ikke er fred å få.

 

Hvem er det sin feil egentlig? Er vi paranoide, eller er alle disse tiltakene nødvendige? Jeg er nå i hvert fall helt sikkert på at hvis 9/11-angrepene ikke hadde funnet sted, hadde vi ikke måtte gå igjennom så mye styr for å reise med fly. Så det er det vel egentlig terroristene sin feil? Jeg velger å la det stå åpent, men en ting er i alle fall sikkert:

Vi er litt paranoide.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish