Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Oldtidens Egypt og RomaSkriv ut Utskrift
Om oldtidens Egypt og Roma.
Bokmål - SæroppgaveForfatter:



Forord

 

Vi ville skrive om den Romerske republikk, men så viste det seg at det sannsynligvis var for lite stoff om det. Da delte vi gruppen inn in to. Sebastian og Stian R tok for seg Egypt og dets samfunn, mens Stian C og Alexander tok for seg den Romerske republikk. Dette er det basisgrunnlaget vi har jobbet ut fra. Siden dette for vår del er noe av det mest interessante som har eksistert i historien, både når det kommer til Egypt og dets mystiske pyramider og romernes makt og prestisje, så følte vi at det falt ganske naturlig å velge disse to emnene.


 

Ut av nesten ingenting oppsto den Egyptiske sivilisasjonen. Plutselig dukket den opp, og forble en storhet i 3000 år, i praksis nesten uforandret. Nilen og tro det eller ei, men også ørkenen var med på å grunnlegge dagens Egypt. Fra de to kildene fikk de alt de trengte og skapte dermed rammen for en storhet av en kultur.

 

Egypts livskilde

 

Hovedgrunnlaget for liv i det gamle Egypt var Nilen. Mennesker og dyr lesket seg av Nilen, mens planter nøt av slammet. De eldste sporene man har av bebyggelse i Nildalen er fra det 5. Årtusen f.kr., men først 2000 år senere oppsto den kulturen vi i dag kjenner som den Egyptiske. I Nildalens meget fruktbare jord blomstret det opp et samfunn uten like. Egypt ”var” et langt langstrakt land, som ble knyttet sammen av Nilen og den felles religionen.  Avskjermet fra resten av verden (på grunn av dets plassering) utviklet landet seg i fred og ro. Omkring 3000 år f.kr levde det ca en halv million mennesker i smørøyet av landet. Ingen trengte å bekymre seg om mat. Nilen tok seg av arbeidet.  Med jevne mellomrom ble den oversvømt og vannet avlinger, samtidig som den la igjen slam på jordene, som gjødslet og gav et fruktbart jordsmonn. På grunn av den jevne rytmen var det ingen bekymring, så man visste altid til en viss tid når Nilen ville oversvømmes.

 

I midten av juli begynte vannet å stige. I oktober var de lave breddene oversvømt så bare dikene og landsbyene raget over vannflaten som små øygrupper. Når vannet trakk seg tilbake sådde bøndene i det fruktbare slammet som lå igjen. Helt frem til da bøndene skulle høste i mars, så leverte Nilen vann til avlingene, og i tørketiden etter høsten ble jorden så hard at den forhindret de avleirete mineralene i å trenge ned under overflaten og gjøre jorden ufruktbar.

 

Nilens oversvømmelser var så pålitelige at faraoens skatteoppkrevere med få meters høyde kunne forutsi hvor langt vannet ville nå ut på jordene.  For å forutsi årets avling brukte de disse målingene, for så å regne ut årets inntekter på papyrusen sin. Egypts økonomi bygde på fordeling av varer. Når bøndene betalte skatt av avlingen sin, så betalte de med honning, korn eller hva de nå enn produserte. Alle ”skattene” ble samlet inn av faraoens embetsmenn, de betalte de soldater, sjøfolk, prester, skrivere og håndverkere som jobbet for faraoen eller tempelet. For å mestre denne varehandelen trengte de et solid transportsystem.

 

Nilen var ikke bare da Egypternes livsnerve, men også deres transportmiddel. Med sin lengde og mange biutløp ble den Egypts hovedpulsåre. På disse kanalene ble embetsmenn og håndverkere fraktet fra by til by. Ved hjelp av nordavinden kunne man seile mot strømmen for å komme til sør, for å komme nord lot man seg bare føre med strømmen. Som Egypts store stolthet og styrke, Nilen, var den også dets svakhet. Fordi likesom at Nilen kunne svømme over for mye, kunne også oversvømmelsene utebli. Dette var det Egyptiske folks store frykt.

 

Faraos krigere

 

Egypt blir ofte beskrevet som en ukrigersk sivilisasjon. Men slik var ikke virkeligheten. Riket ble skapt ved krig, og det var hærens styrke som holdt landet intakt. I det nye riket førte hæren direkte ekspasjonskrig mot underlegne naboer. Og på rikets høydepunkt torde ingen å utfordre faraos stolte hær.

 

Kong Narmer samlet Egypt til et rike i omtrent 3100 f.kr. Han forente Egypt til den nasjonen vi i dag kaller Det gamle riket – verdens første land. Da landet først ble forent, var Egypt igjen et fredelig land å leve i, etter de blodige strabasene. Det ble bygget mange strategiske fort som holdt fremmede ute. Det ble kun gjennomført et fåtalls felttog for å sikre landet. Faraoene førte blant annet krig mot Nubia i sør og forskjellige ørkennomader. Hæren ble styrt lokalt og var bygget opp av enheter som var opprettet på initiativ av lokale guvernører. Når det ikke var fred ble styrken brukt til arbeid i stedet. De ble for eksempel brukt til å grave tuneler/kanaler eller jobbe i steinbrudd. Etter hvert som Egypterne ble bedre til å organisere seg selv, utviklet de en slags form for verneplikt, hvor det alltid var minst   10 000 soldater.

 

I Mellomriket skjedde det en endring i hærens oppbygning. De klarte ikke lenger å forsvare seg ved hjelp av vernepliktssystemet lenger. Så derfor utviklet de profesjonelle soldater til å forsvare sine interesser. Siden hæren kontinuerlig førte krig mot Nubia, ble de prof. soldatene belønnet for innsatsen. Soldatene kunne få krigsbytte, slaver eller avansement. Nubia maktet ikke å holde Egypterne tilbake, og deres landegrenser krympet stadig inn. For å bevise sin overmakt så bygde hæren fort langs Nilen. På denne måten ble det ikke noe problem å kontrollere all ferdsle på elven. Riket hadde en utrolig utvikling, men de teknologiske nyvinningene innen våpenteknologi holdt ikke mål

 

Deres artilleri besto av trebuer med enkle piler, og når de gikk i nærkamp var det eneste de benyttet seg av spyd og kobberdolker. De hadde heller ingen form for rustning og kjempet til fots. På grunn av disse svakheter var de et ”lett” offer for folket i nordøst, hyksosfolket. Egypts fothær hadde ikke mye å stille opp med når hykserne kom med stridsvogner trukket av hester. Så uten noen særlig større problemer erobret hyksosfolket Sinaihalvøya og Nildeltaet. Det gikk mot nedgang for Mellomriket etter overtagelsen av disse strategisk viktige postene. Dette ble Egypterne lei av, så de bestemte seg for å gjøre revansje. Siden de lå så langt etter med sin våpenteknologi, så tok de en titt på hyksosfolkets våpen, og videreutviklet de. Stridsvognen ble raskere og lettere, de behersket også nå kunsten å støpe våpen i bronse. I tillegg til dette armerte de også hæren sin med en skikkelig rustning og hjelm. Etter flere års hardtrening og strategisk planlegging, ble hyksosfolket jagd ut av Egypt etter et forferdelig blodbad. Egypterne var under ledelse av Totmose 1, under krigen ble sårede soldater drept under direkte ordre fra Totmose fordi de ikke hadde bruk for de som slaver.

 

Nå var atter en gang Egypt et samlet rike. Med den nylige reformerte hæren var de nå klar for å ta imot hvem som helst med sin ”topp moderne” våpenteknologi.

 

I det nye rikets hær var man i stand til å sende ut en hær på 5000 mann, og dette utnyttet faraoen, og ble en mester på ekspasjonskrig. Riket nådde nå et nytt høydepunkt og strakte seg fra Nubia i sør til hettittenes land (det nåværende Tyrkia) i nord. Det var spesielt to faraoer som sørget for rikets vekst det var Totmose 3 og Ramses 2, disse har også fått kjempemessige gravplasser.

 

Bare noen uker etter han Totmose 3 var kommet til makten, førte han Egypts hær til den nordøstlige grensen, der noen konger av hettittisk opprinnelse gjorde et forsøk på å tvinge egypterne sørover. Generalen advarte Totmose om å møte fienden på bortebane, men han trosset de og etter å ha marsjert 500 km kjempet de ved byen Megiddo, i Syria. Totmose 3 førte an hæren i en gullbelagt stridsvogn. Etter en genistrek av et strategisk trekk måtte syrerne gi seg.  De flyktet til Megiddos stengte porter, og klatret over muren, mens alt av våpen, rustninger og utstyr lå igjen på slagmarken. Dette ble deres redning for egypterne plyndret en annen leir i stedet, syrernes. Totmose var litt sent ute, så i mellomtiden hadde syrerne befestet Megiddo til tusen, så det tok han 7 måneder før byen overga seg.

 

-Ramses, den andre store krigeren førte hæren sin i en felle. I 1275 f.kr besluttet Ramses 2 å løse problemene, han ville ha fred. Med 20 000 mann med våpen marsjerte han rundt 800 km nordover mot byen Kadesh. På veien møtte Ramses to beduiner som fortalte at hettittene hadde trukket seg 200 km nordover i frykt for hæren hans. Ramses slukte agnet i god tro av de søte ord. Helt uvitende om at hæren hans snart skulle møte et bakhold fortsatte han mot der han trodde hettittene befant seg. Med en hær som hadde flere soldater enn det var sandkorn i ørkenen omringet hettittene Ramses. Det hele ble nesten en katastrofe, hvis ikke det hadde vært for Ramses mot og vilje. Han samlet den spredte hæren sin, mens hettittene plyndret den Egyptiske leiren. Han vant tid på grunn av dette, og gikk til angrep. De lettere egyptiske stridsvognene utmanøvrerte de hettittenes tyngre vogner. Skriftene sier at Ramses 2 slo dem og lagde et blodbad, men det er usikkert om hvem som virkelig ble ”vinneren”

 

Hieroglyfer - en glemt skrift?



Hva er hieroglyfer?

 


Hieroglyfer er små bilder eller tegn som skal leses som lyd (fonetisk) eller som tegn(skrift). Dette var den egyptiske skriften.

Det ble en historisk krise på begynnelsen av det fjerde århundrede, da de siste egyptiske prestene døde ut. Disse prestene var nemelig de eneste som kunne tyde hieroglyfene. De kristene Romerene forbød nemmelig skriften, dette ville føre til at det ville gå 1500 år før vi greide å lære å tyde skriften igjen.

Hvordan lærte vi å tyde skriften igjen?

 


På slutten av det 18. århundrede hadde Napoleon trengt seg in i Egypt. En av
de første tingene han gjorde var å sette igang mange utgavninger. Det var
under en av disse utgravningene (utgravningen av en festning nær byen
Rosetta ) at troppene hans fant en stein som hadde en tekst skrevet på tre
forskjellige språk/skrifter: hieroglyfer, demotisk og gresk. Siden
arkeologene allerede kunne gresk greide de, etter 20 års forskning, i 1822 å
tyde skriftene.

Når og hvorfor ble hieroglyfene laget?

 


Hieroglyfene ble utviklet rundt år 3000 f. kr. Skriften ble laget av kongens
vise menn, de lagde denne avanserte skriftformen for å holde styr på bl.a.
skatteinnbetaling.

Hvorfor tok det 20 år å tyde skriftene?

 


Det er nemelig flere typer hieroglyfer, men felles fo dem alle er at de
består av små bilder. I noen tilfeller kan et ord være et bilde(eks. ordet
hus lignet faktisk på et lite primitivt hus. Andre hieroglyfer har en mer
lydmessig verdi ( de er fonetiske og kalles derfor fonogrammer). I det
fonetiske skriftsystemet står et bilde av for eks. en ugle for bokstaven
m(ordet ugle startet med m i oldtidens Egypt). Påenget er det at begge
former for skrift kan finnes i den samme teksten. I tilleg til dette finnes
det ikke noen spesiel regel for hvilken vei tegnene skal skrives, det tok
lang tid å finne ut at de bare skal leses i den retningen symolene peker.
Alt dette gjorde det veldig vanskelig å tyde skriften, dermed tok det 20 år.

Gudene - universets herskere

Hele Egypt er strødd med templer. Templer var gudenes hjem på jorden. Gudene
ble godt tat vare på, fordi egypterene trodde at det var gudene som fikk
“Nilen til å renne og solen til å skinne”. Religion var en utrolig stor del
av Egypterenes liv. Langs hele Nilen ble det bygd templer til de hundredevis
av guder de tilba. Ikke bare var tempelene gudenes hjem på jorden, det var
også et stort sosialt samlingspunkt for de lokale menneskene.
I motsettning til mange andre religioner hadde egypterene en levende gud,
dette var Faraon. Da Egypt tilslutt ble samlet til et rike ble solguden Ra
hele rikets gud. Faraoen var konge over folket og Ra over gudene
(sjefsguden). Men de små samfunnene langs Nilen tilba fortsatt sine lokale
guder, sammen med solguden Ra. Og for å passe på at de mindere gudene ikke
mistet all sin makt ble de av og til gitt Ra sitt navn som etternavn. Dette
var det bare Faraoen(Ra) som kunne gjøre, han kunne gjøre en såkalt
“lokalgud” til en “nasjonalgud” ved å gi ham Ra som etternavn.
Faraoen ble altså betraktet som en levende gud (solguden) og hvis kroppen
hans ble ødelagt, ville solen slutte å skinne og jorden ville gå under.
Dermed ble det tatt utrolig godt vare på kroppen hans, både før og etter han
døde. Da Faraoen døde ble han balsamert og mumifisert. Mumien ble derretter
gjemt i et stort, hemmelig gravkammer. Egyperene trodde nemelig at å passe
godt på kroppen, selv etter døden, var nøkkelen til udødelighet.
Det egyperene trodde skjedde etter døden er egentlig ganske fasinerende.
Døden ble nemelig oppfattet som en reise over Nilen. Fra østsiden, der de
levende bodde, til vestsiden, der drømmenes rike lå. Men samtidig var døden
en reise til en underjordisk verden kalt Duat, der guden Oris var konge. Men
før Oris slapp de døde in i dødsriket måtte de gjennom “Dommens haller”. Her
veide nemelig guden Anubis (sjakalguden) hjertet til den avdøde. Var hjertet
tyngere en strutsefjæren rettferdighetens gudinne (Maat) hadde i håret sitt
ble du nektet adgang. Jeg greide dessverre ikke å finne ut hva som skjedde
med deg da, men jeg regner med at det var mindere koselig.

Hvilke Faraoer var det?

 


I kronologisk rekkefølge fra 2668 til1152 f. kr.
Djoser, Keops, Mentuhotep, Ahmose, Tuthmosis 3, Akhnaton, Ramses 2, Ramses3.
Gudene

I og med at en så stor del av den egyptiske verdagen bestod av det, skal jeg
nå utdype meg litt innenfor hvilke guder de hadde.
Først burde du vite at alle gudene hadde dyre hoder eller andre symboler på
hodet. Mange guder kan bli sett på som LOKALE GUDER fordi de har en spesiel
fortid eller verdi i et spesielt sted.

LOKALE GUDER:

BASTET:
Løve eller katte hode.
Krigsgudinne.

NEITH:
Rød krone eller to røde piler i kors på hodet eller i hånden.
Krigs og jakt gudinne.

THOOTH:
Ibis(tegnet av en en hellig elv)- hodet, ofte med halvmåne på toppen.
Guden av skrift og telling.

HARSAPHES:
Bukk hode
Ble viktig da Herakleopolis var den norlige hovedstaden i egypt.

HATHOR:
Sol symbol + horn på hodet, hele hodet kunne av og til være ku hode.
Kvinne gudinne, tre gudinne og himmel gudinne.

MONTU:
Haukehode ofte med to søyler på hver side.
Krigs gud.

MIN:
Hatt m/ to søyler og bånd, høyre armen løftet med flagg.
Modenhets guden.

HORUS:
Haukehode, hauk. Ofte med dobbel krone.
Himmel gud.




Noen guder var UNIVERSALE GUDER, dette var fordi de ikke tilhørte noe
spessielt sted. Men dette betydde ikke at de ikke kunne innvindes i lokale
myter og fortellinger.


UNIVERSALE GUDER:

OSIRIS:
Mummiform, hvit krone, søyler og horn.
Den døende guden av vegitasjon.

TAWERET:
Halvt kvinne, halvt flodhest, med løve poter og krokodille hale.
Den beskyttemde guden for gravide kvinner.

BES:
Dverg aktig gud, med maske aktig ansikt, ofte krone av fjær og løveman.
Familie gud, beskytter av gravide kvinner.

ANUBIS:
Halvt meneske, halvt hund (jakal) eller hunde hodet.
Den svarte mumifiseringsguden.

Det fantes også mange andre viktige guder som jeg ikke har tid til å nevne
nå. Flere hundrede viktige faktisk.
Bare for å ha nevnt noen av dem: IMHOTEP, NEPHTHYS, ISIS, HARPOKRATES, APIS,
GEB, SHU, NUT, KHNUM, ANUKIS, SATIS, PTAH, NEFERTEM, SOBEK og SETH.

Dette er bare noen få av dem. Mang av gudene ble bare guder fordi de var i
slekt med tidligere guder.

 

Den romerske republikken

Den romerske republikken var den politiske styreformen i Romerriket fra ca.
510 - 27 f.Kr. Denne tiden kan deles inn i epoker; ca. 510 - 300 er den
eldre epoken, og ca. 300 - 27 f .Kr. er den yngre epoken.

Roma hadde vokst til og var nå blitt en by av betydelig størrelse. Byen var
et kongedømme under regenten Servius Tullius. Servius Tullius og hans
etterfølger Tarqunius Superbus regjerte frem til ca. 509 f. Kr.
Servius Tullius innførte flere reformer, bl.a. innførte han en
folkeforsamling kalt Comitia Curiata. Men både Servius Tullius` og Tarqunius
Superbus` styre var uutholdelig despotisk. Da Superbus regjerte fikk folket
nok og en gruppe aristokrater fordrev ham vekk fra byen. Styreformen de da
opprettet var Den Romerske republikk. -En styreform som skulle vare i nesten
500 år, og den skulle få være med på noen av Romerrikets største erobringer.

I republikkens første tid, ca. 500 f. Kr. Bestod romerenes territorium bare
av selve byen og Latinum sletten. Men på litt over 200 år hadde Roma
underlagt seg nesten hele den italienske halvøya. I 325 f. Kr. brøt det ut
en krig mellom romerene og samnitierene. Samnitierene var et krigersk folk i
åslandet i ca. midten av Italia. Med avbrudd i krigføringen varte krigen
helt frem til 290 f. Kr.. Romas` seier gav byen et område som senere ble
utvidet av Pyrrhos av Epirusk. Romerriket fortsatte sin utvidelse, og etter
en lang beleiring falt byen Veii til slutt i 396 f.Kr. Nå var Romas
territorium fordoblet. Dette var enda et bevis på republikkens storhet.
Roma hadde nå et gigantisk område med en sterk hær. Roma innlemmet andre
latinske byer og hadde diplomatiske forbindelser med etruskerene, grekerene
i Sør-Italia og Karthago. Karthago ble senere Romas store fiende.

Men likevell bar republikkens første leveår på mye rot og uorden. I nord kom
Kelterene via Alpene og plaget de etruiske byene. I sør presset befolkningen
i Apenninene på for å komme til slettene ved kysten.
Etter monarkiets fall var ingen sterk og sentral myndighet. Dette medførte
at mektige adelsmenn med private hærer kunne følge sine mål og interesser
uten statlig kontroll. Dette medførte da, spesielt for plebeierene (de
ikke-adelige), et sterkt økonomisk fall. For å hindre at monarkiet skulle
gjeninnføres ble republikken i Roma grunnlagt.

Republikkens regjering var et styre av aristokrater som teoretisk, delvis
også i praksis, var avhengig av folkeforsamlingens vilje. Til å begynne med
hadde en elite monopol på den politiske makten. Men plebeierene ville også
ha noe mer og si. I år 287 f.Kr. fikk plebeierene en egen særforsamling,
Constitius Plebis, som hadde retten til å vedta lover. Nå ble det slutt på
konflikten som hadde pågått mellom patriserene og plebeierene siden starten
på republikken.

Republikkens oppbygning og funksjon

Det republikanske systemet gjennomgikk mange forandringer siden innførelsen
i 509 f. Kr.

KONSULER: Monarkiet ble erstattet av 2 ledende embetsmenn, konsuler. Disse
konsulene hadde en høyeste myndigheten, eller imperium. I krisetider kunne
disse utnevne en diktator med absolutt myndighet i 6 måneder.
PRETORER: Under konsulene finner vi andre embetsmenn; pretorene. Disse var
ansvarlige for rettsvesenet.
SENSORER: Sensorene var ansvarlig for den offentlige moralen og
eiendomsinvesteringer.
Både konsulene, pretorene og sensorene ble valgt av folkeforsamlingen
Comitia Centuritia.
KURULISKE EDILER: Under sensorene finner vi de kuruliske edilene som førte
kontrollen over markedene, høytidene og templene.
KVESTORER: Under kuruliske ediler hadde man kvestorer. Kvestorenes oppgave
var de offentlige finansene.
Både kuruliske ediler og kvestorer ble valgt av folkeforsamlingen Comitia
Tributa.
SENATET: Det gamle senatet var sammensatt av tidligere konsulers overhoder,
Patres. Disse Patresene gav råd og veiledning til embets-menn samtidig med
at de gav folkeforsamlingene rett til å sette sine vedtak i praksis.

Embetsmennene og senatet ble utfylt, supplert, av 4 folkeforsamlinger. Disse
fire forsamlingene var: Comitia Curiata (som ble innført under monarkiet),
Comitia Tributa, Comitia Centuriata og Concilium Plebis.

COMITIA CURIATA: Denne folkeforsamlingen hørte vi at ble innført av Servius
Tullius under hans monarki. Men denne forsamlingen fikk mindre betydning
under republikken.

CONCILIUM PLEBIS: Var en forsamling som valgte seg til tribuner til å
representere seg. Denne gruppen kunne fatte vedtak som alle var bundet av.
Som det fremgår av navnet bestod gruppen av plebeiere.
COMITIA TRIBUTA: Var som Concilium Plebis, men gruppen hadde noen få
patrisere. Comitia Tributa valgte de kuruliske edilene og kvestorene.
COMITIA CENTURIATA: Valgte sensorene, pretorene og konsulene.
Denne gruppen bestod av medlemmer som ble mønstret i væpnede enheter. De
best bevæpnede, altså de rike, fikk velge først.


Republikkens fall

Republikken måtte vike til fordel for keiserdømme. Dette på grunn av de
militære erobringer. Det var mer praktisk med en hersker når et verdensrike
skulle holdes sammen, og en skulle administrere og tappe økonomisk samtidig
med at en skulle styre de stadig voksende legionene. Derfor måtte store
politiske endringer til og keiserdømme var den beste løsningen.






 

Julius Caesar

 

 

 

Veni,vidi,vici. «jeg kom, jeg så, jeg erobret». Dette er ordene til mannen som avgjorde Roma`s historie.

 

Julius Caesar var født i Roma 12-13 juni 100 f.kr.. Faren hans, Gaius Caesar, døde når Caesar var 16 år gammel. Det var moren hans, Aurelia, Som viste seg å ha stor innvirkning på livet hans. Caesars familie var en del av Romas første aristokrater, som het «Patricians», selv om de ikke var spesielt rike eller hadde mye innflytelse. På den tiden Caesar var født var det bare et lite antall «Patricians» og statusen dems ga ikke lenger politisk fordeler.

 

For å få respekt for han og hans familie prøvde Romerske Arisokrater å bli valgt til regjering. Caesar ble tilbutt en plass i regjeringen etter at han fikk hjelp av sin onkel.

 

Stilingen var en gammel prestestiling, og han hadde ingen makt. Men alikevel kom Caesar imøte med ekstreme politiske meninger. Caesar bevegde seg enda lenger mot den radikale siden av politikkend da han gjiftet seg med Cornelia,datter av Lucius Cornelius Cinna i år 84 f.kr..

 

 Caesar fikk bedskjed om å skile seg fra sin kone i 82 f.kr.. Denne orderen ble gitt av Lucius Cornelius Sulla som var fiende til Caesars radikale parti. Caesar nektet og dro til Asia og Cesilia for å utføre sin militær tjenste. Han kom tilbake i år 78 f.kr.

 

I år 69-68 f.kr. ble han utnevnt som kvestor. Kona hans døde like etter.

 

Etter dette gjorde Caesar et veldig dårlig trekk, han benyttet annledningen på begravelsen til sin kone til å hedere sin onkel, og kona sin familie. Men like etter dette gjiftet han seg med  Pompeia. Etter dette ble Caesar utnevnt til mange forskjellige stillinger i Romas politiske verden. I år 62 f. Kr. Begynte Caesar å gjøre et navn for seg innenfor de riktige kretsene. Han skilte seg fra Pompeia etter en politisk skandale.

 

Caesar ble gjort til guvernør av Spania i 61 f. Kr.. Når han returnerte til Roma året etter, allierte han seg med Crassus og Pompei, og Caesar ble gjort enda sterkere da Pompei giftet seg med Julia, Caesars eneste barn.

 

Caesars neste steg opp den politiske stigen var å bli valgt inn i rådet i 59 f. Kr..

 

Det samme året giftet han seg med Calpurnia. Året etter ble Casear utnevt guvenør av Romersk Gallia. Under de neste 8 årene greide Caesar å erobere helt til nord Gallia. Caesar ble beorderet av senatet å trekke seg tilbake fra Gallia. Pompey ble utnevnt til eneste mann i rådet. Når Julia døde (54 f.kr.) ble familie kontaktene brutt emllon Pompey og Caesar.

 

I 10-11 januar, 49 f. Kr. Krysset Caesar elven Rubicion, som skildte Gaul fra Italia, dette viste seg å være begynnelsen på den Romesrke borgerkrigen. Pompey måtte flykte etter bare 3 månders krig med Caesar. Dermed hersket Caesar over hele Italia. Kort stund etter dette tok han Spania og var dermed på vei til Egypt. Pompey ble drept av kong Ptolemy.

 

I 48 f. Kr. Utnevnte Caesar seg selt til diktator. Han kom hjem fra Afrika i en kort stund i 47 f. Kr. Og dro til Afrika for å  knuse all motstanden i Afrika. I år 45 f. Kr. Kom han tilbake til Roma for å få orden over riket igjen.

 

På 15 mars, 44 f. Kr, annkom Caesar senatet. En plan for å drepe Caesar var blitt kokt opp av 60 medelemmer av senatet, blant annet Gaius Cassius og Brutus.

 

Da Caesar kom inn i senatet ble han stukket 23 ganger. Etter Caesars død opplevde Roma enda 13 år med borgerkrig.

 

Etterord

 

Dette gruppeprosjektet har vært en nyttig erfaring, ikke minst lærte vi å fordele oppgaver og samarbeide skikkelig. Mulig vi ikke var helt samordnet på slutten, men det tok ikke gruppen så store konsekvenser av. For å være ærlig så tror jeg hele gruppen er relativt historie interessert, så når vi valgte tema, så skulle det ikke være hva som helst liksom. Så ble det en liten skuffelse at vi ikke fant det vi skulle, og måtte da benytte nyervervede betenkningsmetoder, som for eksempel å dele gruppen i to. Inndelingen fungerte i bunn og grunn ganske bra, vi hadde ikke noen problemer med å dele inn for jeg (Stian R) og Sebastian kranglet med Stian C om hvem som var de største og almektige noensinne, egypterne eller romerne? Så da var jo i grunn alt klart, og Alex slang seg på med Stian siden han allerede hadde begynt å skrive om republikken, Roma




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish