Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Den en elsker, tukter en

Den en elsker, tukter en

En indisk gutt bosatt i Norge har hatt en trøblete oppvekst.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
17.04.2008


Jeg var helt forbanna de dagene, ble slått, kjefta på og ble dårlig behandlet hjemme, ble behandlet som en ”slave” bare pågrunn av at jeg gjorde det dårlig på skolen. Jeg hadde hørt at de fleste utlendingene fikk ekstra mye kjeft, men mine foreldre var ikke slik, jeg ble rett og slett slått hver dag. De forventet at jeg skulle gjøre det veldig bra på skolen og utdanne meg som lege senere i livet. De kunne heller sagt: ”Sønn, gjør det beste du kan på skolen, det er en fordel senere i livet ditt.” Men det var ikke det de sa altså. Det er det som irriterer meg. Hver dag etter skolen så ble jeg grisebanket, og jeg måtte sitte inne på rommet mitt uten å få mat, eller fikk kanskje et rundstykke, men jeg ble ikke mett av det og det kaller jeg ikke mat.

 

Jeg var en gutt på 17 år, snart myndig, men ble fortsatt slått av mine egne foreldre som opprinnelig var fra India. Og jeg måtte jobbe helgene mine sammen med min far på kebabshoppa hans. Jeg gikk på en skole i byen, Elvebakken vgs. og jeg kan ikke si at jeg var veldig flink på skolen, noe jeg var i 10.ende klasse, men jeg satsa egentlig ikke på skole, jeg satset på fotball jeg. Jeg sov med fotballen og et bilde av min kjære mor som jeg har savnet ganske lenge. Jeg spilte for Vålerenga idrettsforening og jeg visste at jeg var ganske flink til å spille, det sa vært fall lagkameratene mine. Jeg trivdes veldig godt med fotballaget mitt, noe jeg ikke gjorde med mine foreldre.


 

Det var vel minst 13 år siden jeg så min egen mor for siste gang. Det var en dag min mor sa at henne skulle reise sammen med jobben sin og komme hjem om noen dager og etter det har jeg ikke sett henne. Den dagen jeg spurte min far om når mor min skulle komme tilbake, så svarte han slik: ” Min gode sønn, Khalid, hun kommer aldri tilbake, Allah fører henne til paradiset.” Da skjønte jeg at det var slutt på livet hennes, og begynte å gråte, men skjønte etter hvert at henne ikke ville komme tilbake. Og siden da tok jeg vare på et bildet av min kjære mor og har alltid hatt et håp om at henne skal komme tilbake en gang. Og etter noen år dette skjedde så giftet faren min seg med en indisk kvinne, Sagarika. Henne var veldig hyggelig til å starte med, men siden den gangen henne flyttet til Norge og bosatte seg sammen med meg og faren min, så har ikke henne egentlig vært så snill. Henne var kjempe snill mot meg ved siden av min far, men det sekundet fatteren ble borte så ble henne så rasende på meg uten grunn og begynte å behandle meg dårlig. Da jeg fortalte det til fatteren så trodde han ikke på meg og da mente han at jeg løy. Og siden han var oppvokst i India, så brukte han den indiske måten til å oppdra barnet sitt på, nemlig meg, Khalid. Og siden han ble grisebanket hver gang han løy i India da han var ung, trodde han nemlig at jeg også kommer til å slutte å lyve hvis han slo meg og straffet meg.  Men der tok han nok feil, fordi jeg ble bare mer deprimert og trengte helt sikkert en psykolog som kunne hjelpe meg og forresten jeg løy ikke, det var bare han som ikke ville tro på meg.

 

Skoleklokka ringte og jeg løftet den ”tunge” ræva mi fra stolen. Det var kun lillefri, så det vil si at jeg skulle være på skolen i noen timer til, men det var bedre at jeg var på skolen enn at jeg var hjemme og ble slått. Jeg ventet på at Mohammed, min klasse kamerat skulle ut av klasserommet, slik at vi kunne ta oss litt frisk luft. Mohammed var opprinnelig fra Pakistan og han hadde ganske kraftig kropp forhold til meg. Han var en ganske blid gutt og likte å kommunisere med mennesker, men det aller beste med han var at han var den eneste som trodde på meg om det som skjedde hjemme hos meg. Liksom han var en gutt som man kunne dele hva som helst med og det var en av grunnene for at jeg også smilte på skolen av og til. Det øyeblikket Mohammed kom ut av klasserommet, stod sosiallæreren på skolen vår rett ved siden av den røde døra, nemlig ved siden av meg, og sa:” Khalid, kan jeg vær så snill å ta en prat med deg inne på kontoret mitt?”

- Hva er det henne vil snakke om? Har jeg gjort noe galt nå? Kanskje jeg bare skal si at jeg kan komme senere, men ikke dra dit allikevel? Jeg gjør ikke noe dumt på skolen jeg, utenom at jeg får dårlige karakterer, tenkte jeg.

Hm… :”Ja, det kan vi helt sikkert” sa jeg. Eva, sosiallæreren på skolen 2meter foran meg og jeg 2meter bak henne gikk langs korridoren mot det lille kontoret hennes. Jeg lurte på hva henne har å snakke om jeg. Henne var kjempe hyggelig, og pleide å spørre meg om hvordan jeg hadde det og sånt. Da vi gikk inn døra til kontoret hennes, ba henne meg sette meg på den gule stolen. Og jeg satt meg uten å si et ord. ”Du jeg lurer på hvordan du trives på skolen og hjemme jeg? Og jeg har hørt at du blir dårlig behandlet hjemme?” sa Eva.

”Eeeh, neida det er ikke sant. Jeg trives veldig godt både på skolen og hjemme jeg.”

- Burde jeg si at jeg blir dårlig behandlet hjemme og at jeg nesten ikke for mat og sånt? Kanskje det er min siste kjangse for å slippe alt det tullet som foregår hjemme? Men jeg vil ikke bo sammen med barnevernet. Tenkte jeg et øyeblikk.

”Det er greit det Khalid, men hvis det er noe du vil dele med meg så vet du hvor jeg befinner meg” sa henne plutselig. ”Jada, det skal jeg gjøre. Ha det bra sa jeg og gikk ut døra og lukket døra forsiktig igjen. 

 

Endelig var skoledagen over, og nå var jeg på veg hjem. Jeg hadde planer om å trene i dag, men var ikke helt sikker på om jeg kunne det allikevel. Det var liksom faren min som bestemte alt i huset vårt. Her stod jeg, rett foran den store blokka, og så mot den etasjen vi bodde i, prøvde å se om det var noen i leiligheten, men det så heldigvis ikke sånn ut. Jeg gikk lukket opp døra og tok heisen opp til 4 etasje. Da jeg kom bort til leiligheten vår, trykket jeg på dørhåndtaket vårt og det var låst. Jeg tok frem nøklene mine som lå langt ned i lomma mi og lukket opp døra. Idet jeg kom inn døra smalt det. Faren min klappet til meg og fikk neseblod. ”Hva faen har du gjort på skolen i dag, har du begynt å stjele også nå?” Kom det plutselig ut av munnen hans. Og der fikk jeg et sjokk. Jeg visste ikke hva jeg skulle si jeg. Jeg ble bare helt stille i noen minutter jeg, mens han rasende mannen ventet på et svar.

”Jeg har ikke stjålet noe jeg, hva snakker du om? Kom det plutselig ut av munnen min.

Og der fikk jeg enda et slag og lå nede på bakken. ”Du pakker sammen tinga dine i morgen og reiser til India og bor sammen med dine besteforeldre” Det var vel det siste jeg hørte før jeg hadde sovnet på bakken med tårer i øynene.

 

Vekkerklokka ringte og jeg våknet. Jeg gikk bort til vinduet og så ut. Været var veldig fint og sola skinte gjennom vinduet. En dag i mai, snart sommer, gikk jeg bort til skapet mitt og hentet en stor sekk. Der la jeg de yndlingsklærne mine og en del indiske klær slik at jeg respekterte besteforeldrene mine i India. I India gikk man med kun indiske klær. Jeg la også masse små saker i sekken, men helt øverst la det bildet av moren min og en fotball som kunne være minne. ”Har du pakket inn tingene dine, jævla drittunge?” Hørte jeg rett bak meg.

 

Jeg snudde meg med en gang og der stod Sagarika, ganske ”hyggelig”. ”Jada, det har jeg gjort mamma, og nå er jeg klar” sa jeg. Selv om jeg ikke vil si mamma til henne må jeg det, siden faren min har sagt at jeg må respektere henne og at jeg skal snakke til henne på en måte som slik at henne er min mor. Idet jeg skulle ut av døra så snudde jeg meg og så på det gamle rommet mitt. Og det var ganske trist.

 

Ha det bra sa de og ga meg en klem hver, og nå var jeg på veg mot det tomme flyet. Jeg visste ikke om jeg skulle bli lei meg eller bli glad jeg. På den ene siden slipper jeg å bli banket hver dag og på den andre siden så for jeg ikke sett faren min lenger og ikke henne som har passet på meg i flere år. Jeg tror jeg burde være glad jeg. Da jeg satt i flyet, skjedde det noe spesielt. Det var en kvinne som satt seg ved siden av meg. Og det var noe som var spesielt med denne kvinnen. Jeg ble så varm med en gang jeg så henne. Og henne var veldig hyggelig. Vi pratet med hverandre hele turen og jeg fortalte en del av historien min og hvorfor jeg måtte reise til India. ”Kan jeg vær så snill å gi deg en klem sa jeg på indisk” Kom det plutselig ut av munnen min. Jeg tror jeg hadde savnet å gi en klem og det var kanskje derfor det spørsmålet falt ut av munnen min. ” Ja, det kan du gjerne få” Sa henne og så meg dypt i øynene og ga meg en klem. Og i det øyeblikket hun pustet i nakken min fikk jeg tårer. Hun var så varm og deilig å klemme.


 

Etter at vi gikk av flyet gikk vi sammen og hentet bagasjene våre og gikk bortover til selve flyplassen, der slektninger ventet. Der så jeg mine snille besteforeldre. ”Khalid Khalid, her står vi” Ropte de på indisk. Jeg løp så fort jeg kunne bort til dem og ga dem en stor klem med glede. Plutselig så begynte de å prate til en som sto ved siden av meg og gjett hvem de pratet med da, det var nemlig henne kvinnen som satt ved siden av meg på flyet. De sa masse positive ord på indisk til henne som jenta mi, jeg er glad for å se deg igjen, og etter det skjønte jeg at besteforeldrene mine kjente denne kvinnen og at de også ventet på henne. Etter hvert skjønte jeg at denne kvinnen het Priya, det min døde mor het. Jeg tenkte på moren min mens de snakket og etter noe få sekunder fikk jeg tårer.

 

Priya ble med oss hjem. Det så ut som henne var ganske kjent i det huset, siden henne gikk bare rett inn og bort til et rom. Og akkurat da så spurte jeg bestemor om hvem denne kvinnen var. Bestemor sa at henne hadde sagt masse positivt om meg og denne kvinnen var… var en henne kjente som bodde i Norge som henne ikke hadde sett på lenge. Det stoppa opp litt for bestemor og etter hvert fikk henne tårer.

- Hvorfor gråter henne? Hvem er den hyggelige kvinnen som ble med oss hjem og bare gikk bort til et rom med en gang og hvorfor snakket henne ikke til meg etter at henne snakket med bestemor i noen timer? Stemmer det bestemor har sagt? Tenkte jeg et øyeblikk.

 

Jeg gikk bort til bestemor og spurte en gang til om hvem den kvinnen var og da sa bestemor at henne ville prate med meg. Vi gikk bort til et rom der ingen andre enn jeg og bestemor var.

”Skal du svare meg nå bestemor, hvem er den kvinnen?” Sa jeg. ”Priya er din… din… din kjære mor” Sa henne plutselig. Og da fikk jeg et sjokk og falt rett ned på golvet…

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil