Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Titanic - en drøm som sankSkriv ut Utskrift
Om hendelsesforløpet ++ helt til skipet ble gjenfunnet i 1985.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:

Historien om Titanic begynte lenge før noen i det hele tatt hadde tenkt å bygge det store skipet. I 1898 skrev en amerikansk forfatter, Morgan Robertson, ei bok om et eventyrlig passasjerskip i transatlantisk fart. Det var mye større enn noe skip som var bygd til da. Robertson fylte sitt skip med rike og tilfredse mennesker, og lot det gå til bunns etter et sammenstøt med et isfjell en kald aprilnatt. Fjorten år senere bygde det britiske rederiet White Star Line en båt som hadde påfallende mange likhetspunkter med skipet i Robertsons roman. Lengden på Titanic var 882,5 fot, mens Robertsons skip 800 fot. Begge hadde tre propeller og kunne gjøre en fart på 23-24 knop. Begge hadde plass til ca 3000 mennesker, og ingen av dem hadde livbåter til mer enn en del av dette antallet. Men dette var det ingen som tenkte noe særlig på, for om begge skipene het det at "de kunne ikke synke". Den 10. april 1912 forlot Titanic Southampton på sin jomfrutur til New York. På turen kolliderte også dette skipet med et isfjell, og gikk ned en kald aprilnatt. Robertson hadde kalt skipet sitt for Titan, mens White Star Line kalte sitt Titanic. Verdens største skipskatastrofe var forutsagt.

 

I 1907 begynte to menn å planlegge byggingen av tre virkelige kjempeskip. Olympic, Britannic, og Titanic. Britannic bled torpedert under andre verdenskrig, mens Olympic ble skrapet i 12 April 1935. Titanics skjebne er den mest kjente, omdiskuterte og berømte. Det er Titanics skjebne jeg nå skal fortelle om. Den ene var J. Bruce Ismay, direktør i White Star Line-rederiet, og den andre var lord William J. Pirrie, styreformann i skipsverftet Harland & Wolff. Hensikten var å gjøre White Star Line konkurransedyktige i passasjertrafikken over Atlanteren med det siste innen komfort og eleganse. Disse skipene skulle senere gå under betegnelsen ’Olympia-klassen’. 31. juli 1908 ble kontrakten underskrevet med skipsverftet om byggingen av Titanic og et søsterskip, Britannic, som skulle komme senere. Titanic skulle bli 268 meter lang, 29 meter bred og 31 meter høy opp til broen. Pris: £ 1.500.000. (ca. pris idag: 1 milliard NOK!) Dimensjonene var så enorme at nye kaier måtte bygges på begge sider av Atlanteren for å kunne betjene disse kjempeskipene. 31. mai 1911 kunne endelig Titanic’s skrog sjøsettes i Belfast. Etter hennes pliktløp på 550 meter i havnebassenget, ble hun tauet inn til dokken for å utstyres med motorer og all den innvendige luksus som skulle til. Og 3. februar 1912 begynte det avsluttende arbeidet for å få montert de tre enorme propellene og lagt på det siste malingstrøket. Fullt ferdig var både størrelsen og utstyret hennes et forbløffende syn. Hun var nesten like lang som fire kvartaler i en by. Hun var også like høy som en 11-etasjes bygning. Blant det gigantiske utstyret hennes, var de fire svære skorsteinene. Hver av dem var brede nok til at to tog kunne ha kjørt igjennom. I løpet av byggeperioden ble det utrolige antall av tre millioner nagler hamret inn i skroget. De tre enorme ankrene veide tilsammen 31 tonn - vekta av 20 biler! På jomfruturen hadde hun med nok mat til å fø en liten by i mange måneder. Kommandoen over denne store passasjerbåten ble gitt til den eldste kapteinen i White Star Line, kaptein Edvard J. Smith. Denne stolte, hvitskjeggede mannen var en naturlig leder og populær blant både mannskap og passasjerer. Onsdag 10. april 1912 begynte passasjerene på Titanic å ankomme Southampton for turen til New York. Folk gikk rundt og beundret dette storslagne skipet. Der var både svømmebasseng, tyrkisk bad, squashbane og gymsal. Alt var dekorert som om de skulle være inne i et sultanpalass. I gymsalen viste instruktøren passasjerene det nyeste innen treningsutstyr. Dette inkluderte en mekanisk "kamel" som en kunne ri på, treningssykler og roapparat. Dagslyset lyste igjennom den store glasskuppelen over den store trappa i første klasse. I 1. klasse salongen spilte skipsorkesteret, ledet av Wallace Hartley. Der satt oberst John Jacob Astor, trolig verdens rikeste mann på den tiden, herr og fru Straus, grunnleggerne av Macy`s i New York, verdens største varemagasin. Millionæren Benjamin Guggenheimer var også ombord. J. Bruce Ismay, direktøren for White Star Line, gikk rundt i rommet for å forvisse seg om at de rike passasjerene hadde det bra og følte seg trygge ombord i det flytende palasset hans. I 1912 ble folk inndelt i sosiale klasser alt etter bakgrunn, rikdom og utdanning. På grunn av disse skillene, liknet Titanic ei stor, flytende, lagdelt kake. Bunnen besto av kroppsarbeiderne som svettet i varmen og skitten i kjelerom og maskinrom. Det neste laget var passasjerene på 3. klasse, mennesker av mange nasjonaliteter som håpet på en ny start i Amerika. Over disse, på 2. klasse, var lærere, kjøpmenn og yrkesgrupper med moderat inntekt. Så, øverst, fantes kremen på 1. klasse: de rike og aristokratiet. Forskjellen mellom de ulike gruppene var enorm. Mens de rike brakte med seg tjenestepiker og kammertjenere og berg av bagasje, tjente de fleste av mannskapet så lite at det ville tatt dem år å spare nok penger til en billett til 1. klasse. Ved middagstider, onsdag 10. april, kastet Titanic loss. Skorsteinsfløytene hennes var de største som hittil var laget. Stolt seilende nedover River Test passerte Titanic sakte to store skip som lå ved kai. Plutselig røk fortøyningstrossene på passasjerskipet New York. Det kraftige suget som oppsto idet Titanic passerte, hadde slitt istykker fortøyningene til New York, og baugen hennes ble dratt mot Titanic. Passasjerene fulgte skrekkslagne med. En av passasjerene skrev senere i en bok: "Det så ut som om de ville kollidere! Baugen hennes var neppe mer enn et par meter fra oss." I siste sekund greide kaptein Smith og en slepebåtkaptein å manøvrere Titanic raskt til side, slik at hun passerte så vidt det var. Betydde dette at Titanic var for stor til å kunne manøvreres trygt? Sjøvante folk mente at et slikt næruhell ved starten av en jomfrutur, var et svært dårlig tegn.

 

Det var den femte dagen av Titanic’s jomfrutur. Klokken var 09.00 denne søndagsmorgenen den 14. april, og havet lå blikkstille. Plutselig kom det en melding inn på radioen. Den lød: «Isfjell, iskalver og platåis på 24ºN fra 49º til 51ºW». Det var ikke det første varslet om is Titanic hadde mottatt på turen, og skulle heller ikke bli den siste. I et ledig øyeblikk tok telegrafisten Jack Phillips med seg beskjeden opp til brua.

 

Offiserene på brua ga ikke større akt på denne beskjeden. Dat var da ikke uvanlig med is i disse farvannene på overfarter i april. Og hva kunne vel Titanic, skipet som ikke kunne synke, ta skade av en liten isbit?

 

Havet var rolig, været kaldt og sola skinte. Livet gikk som normalt ombord. Passasjerene på den transatlantiske overfarten drev med sine sysler i ro og mak. Noen skrev, andre spaserte på promenadedekket. Noen lå også i stolene på dekk og nøt en kopp kaffe i solskinnet. Og fordi det var søndag, ble det holdt gudstjeneste. Ytterligere to isvarsler ble mottatt ved lunsjtider fra skip i nærheten. I det kaoset som rådde i radiorommet, fikk bare Phillips` assistent, Harold Bride, tid til å overlevere ett til brua. Så, seint på ettermiddagen, begynte temperaturen å falle raskt. Mørket falt på idet matsignalet annonserte middag.

 

Klokka 19.30 mottok radiorommet tre nye isobservasjoner 80 km unna. Ett varsel kom fra dampbåten Californian som rapporterte om tre store isfjell. Harold Bride overleverte beskjeden til brua. Igjen ble den høflig mottatt. Men fordi kaptein Smith var i et finere middagsselskap, fikk han aldri sett den. Ca. klokka 21.00 forlot kapteinen selskapet og gikk på brua. Både han og offiserene snakket om hvor vanskelig det var å oppdage isfjell i en stille, klar, måneløs natt som denne. Før han køyet, ga han utkikken ekstra beskjed om å være ekstra oppmerksom.

 

Harold Bride, som jobbet i radiorommet, var totalt utslitt. De to telegrafistene måtte jobbe 24 timer i døgnet. Bride la seg nedpå for en etterlengtet blund. Phillips var så opptatt med å sende passasjertelegrammer, at han irriterte seg over det siste isvarselet. Det kom fra Californian. Omringet av isflak hadde skipet måtte stoppe tretti kilometer nord for Titanic. Hun lå så nær, at beskjeden bokstavelig talt eksploderte i ørene til Phillips. Irritert over denne avbrytelsen, ropte han til telegrafisten på Californian: «Vær stille! Jeg har det travelt!!»

 

Radiorommet hadde mottatt hele sju isfjellvarsler på en dag. Det var helt opplagt at foran Titanic lå flere isfjell.

 

Høyt oppe i utkikkstårnet på fremre mast hadde Fred Fleet hatt ei rolig vakt. Titanic kjørte i en fart av 20,5 knop. Klokka var nå 23.40, og han og medvakta så fram til avløsning. De gledet seg til å krype til køys. Havet var blikkstille. Lufta var isende kald. Plutselig fikk Fleet øye på noe. En stor, mørk skygge vokste rett ut av natta rett foran Titanic. Et isfjell! Et enormt isfjell som raget 60 meter opp i lufta, 500 meter unna! Raskt ringte han tre ganger i alarmklokka og heiv seg over telefonen. «Hva har du sett» spurte vakthavende offiser. «Isfjell rett forut» svarte Fleet. Offiseren på brua ga øyeblikkelig ordre om å vri roret så langt det kunne gå. Maskinrommet fikk beskjed om å slå maskinene i revers. Det ble trykket på kontrollknappen som skalket dørene til de vanntette rommene i bunnen av skipet. Fleet sto anspent og så på mens han ventet på kollisjonen. Sakte begynte skipet å dreie. Det så ut som om de gikk klar, men det var for sent. De hadde unngått en frontkollisjon, men isfjellet hadde laget en flenge langs Titanic’s styrbord baugside. Flere tonn is falt ned på dekket idet isfjellet skrape langs skipssida og forsvant inn i natta. Få minutter etter stoppet Titanic Kikkerten til Frederich Fleet, ble ikke sett. Mange mener at den ble forlatt i Southampton.

 

De fleste passasjerene ombord var uvitende om at Titanic hadde rent mot noe som helst. Langt mindre at skipet var dødelig såret. Fordi natta var så bitende kald var de fleste innendørs, og noen var også gått til køys. Flere satt i røykesalongen i første klasse, og nøt en drink eller en sigar. De hørte en svak surrende lyd. Noen kom seg på beina og løp ut på dekk fort nok til å se isfjellet forsvinne i det fjerne.

 

Flere av de andre passasjerene og mannskapet registrerte den svake ristingen idet isfjellet skurte forbi.

 

Helt i bunnen av skipet fortonte ting seg annerledes. Idet isfjellet hadde truffet, smalt det som geværskudd inne i fyrrommene. En del fyrbøtere ble øyeblikkelig truffet av iskalde vannstråler. Larmen og isvann-sjokket gjorde at de sprang i dekning. De vantette skottene ble stengt

 

Tjue minutter etter sammenstøtet fortonte situasjonen seg ganske alvorlig for kaptein Smith. Han og skipskonstruktøren, Thomas Andrews, hadde tatt en rask inspeksjon for å finne ut av skadeomfanget. Postrommet tok inn vann, og postsekkene fløt omkring. Det strømmet også vann inn i de fremre lasterommene og i to av kjelerommene.

 

Kaptein Smith visste at skroget av Titanic kunne holde seg flytende selv om de fire framre rommene sto under vann. Det var grensa. Nå strømmet det vann inn i de fem forreste rommene. Og når de ble fylt med vann, ville det renne over i det neste rommet. Ett etter ett ville de resterende rommene bli fylt med vann, og skipet ville til slutt synke. Andrews sa til Smith at skipet kunne holde seg flytende i én time, maksimum en og en halv.

 

Telegrafisten Harold Bride hadde nettopp våknet da kaptein Smith stakk hodet inn i radiorommet. «Send ut nødsignal», sa han. «Hvilket?» spurte Phillips. «Standard internasjonalt kallesignal. Bare det.» Så var kapteinen borte. Phillips begynte å morse «CQD»-nødsignalet mens han vitset i vei. Skipet var jo «usynkelig», - var det ikke? Etter fem minutter var kapteinen tilbake. «Hva sender du?» spurte han «CQD» svarte Phillips. Da brøt Bride inn i samtalen og foreslo at de skulle prøve det nye SOS-signalet. De begynte å sende dette nye internasjonale nødsignalet, - faktisk et av de første gangene dette signalet ble sendt fra en skip i havsnød.

 

Like over midnatt ga kaptein Smith beskjed om å gjøre klar livbåtene. Skipets squashrom, som lå like over kjølen, var nå fullstendig oversvømt. Fra brua på Titanic ble det observert et skipslys ikke langt unna, muligens Californian, som Phillips hadde svart så brutalt tidligere på kvelden. Kaptein Smith ga ordre om å sende opp hvite nødsignaler for å påkalle oppmerksomhet. De eksploderte høyt oppe i lufta med skarpe smell og et dryss av stjerner. Men rakettene hjalp ikke. Det mystiske skipet svarte aldri.

 

I radiorommet visste nå både Bride og Phillips hvor alvorlig situasjonen var, og de sendte febrilsk ut nødsignaler. En rekke skip hørte signalene deres, men var for langt unna til å rekke fram i tide.

 

Ombord på Titanic, nesten en time etter kollisjonen, hadde enda ikke alvoret gått opp for de fleste. Men kaptein Smith var svært bekymret. Han visste at Titanic bare hadde livbåter til halvparten av de omlag 2200 menneskene ombord. Klokken 00.30 ga han beskjed om å fylle livbåtene - kvinner og barn først. Selv om baugen tippet ned og skipet hadde en svak slagside, ville fremdeles flere av passasjerene ikke forlate dette store og strålende opplyste skipet. Dessuten skapte skipsorkesteret en munter stemning ved å spille livlig ragtime-musikk.

 

Ca. klokka 00.45 ble den førte livbåten låret. Den kunne ta 65 mennesker, med forlot skipet med bare 28 ombord. Faktisk var flere av de første livbåtene som forlot skipet bare halvfulle. En av passasjerene sa til en offiser: «Når dere likevel sjøsetter livbåtene, kan dere like så godt ta med noen mennesker samtidig!» Klokken 01.30 tippet baugen merkbart nedover, og folk begynte å merke at dekket skrånte. I radiorommet sendte Bride og Phillips desperat ut nødsignal: «Vi synker raskt….. kvinner og barn er i båtene. Vi greier det ikke stort lenger.». Radiosignalene ble svakere og svakere idet krafttilførselen ble dårligere. På dekk begynte nå de fleste passasjerene å trekke opp mot akterdekket som sakte reiste seg opp av vannet.

 

Klokka 02.05 var det fortsatt mer enn 1500 mennesker ombord på det synkende skipet. Alle livbåtene var sjøsatt, og en merkelig stillhet fulgte. Folk stod tause på de øverste dekkene, klumpet seg sammen for å holde varmen, og prøvde å unngå den skrånende siden. Kaptein Smith gikk til radiorommet og ba Harold Bride og Jack Phillips prøve å berge seg selv. «Menn, dere har gjort deres plikt,» sa han. «Det er ikke mer dere kan gjøre. Nå er hver mann overlatt til seg selv.» Phillips fortsatte å sende over radioen, helt til siste minutt jobbet han. Med ett hørte Bride vann som strømmet over dekket utenfor radiorommet. Da Phillips hørte det, og ropte: «Kom igjen, vi slutter av nå!»

 

Spillende til siste stund, hadde nå de tapre musikerne endelig lagt ned instrumentene, for å prøve å berge seg selv. Ingen av dem overlevde. Noen passasjerer hoppet i desperasjon overbord idet vannet krøp oppover det hellende dekket.

 

Harold Bride hadde blitt vasket overbord, og klamret seg fast til en livbåt. Han var vitne til at verdens største skip, R.M.S. Titanic, kjempet sin siste kamp. «Jeg kunne se grupper av mennesker ombord, se hvordan de klatret i klaser eller flokker, som svermende bier, bare for å falle i hauger, parvis eller alene idet nesten hele skipet… steg rett til himmels. Jeg gløttet opp - vi lå under de tre enorme propellene. Et øyeblikk trodde jeg de ville komme rett ned på oss. Men så…. Gled hun rolig vekk fra oss og ned i havet.» Klokken 02.20 var skipet borte.

 

En annen av passasjerene, Ruth Becker, var også vitne til undergangen. «Det lød i ørene den mest forferdelige lyd noe menneske har hørt - skrikene fra hundrevis av mennesker kjempende i det iskalde vannet, rop om hjelp vi visste at ikke ville bli besvart.» Etter en kort tid var den grufulle jammeren forsvunnet, det iskalde vannet hadde tatt sine siste offer. Harold Bride og noen få andre overlevende klorte seg fast på den veltede livbåten tommer fra en iskald død i Nord-Atlanteren. Nummen av kulde, uten å tore å røre seg i tilfelle båten sank under vekta av dem. Både kaptein Smith, telegrafisten Jack Phillips og over 1500 andre døde i verdens største skipskatastrofe.

 

I 1967 hadde Boston Sea Rovers møte. De bestod av ei gruppe folk som elsket sjøen og undervannsforskning. De pratet om mulighetene for å finne Titanic. Flere berømte havforskere mente at dette ville være umulig. Robert D. Ballard lyttet interessert.

 

Senere, i 1973, var Ballard medlem i Alvin-gruppa. Alvin var en liten tremannsubåt, som kunne dykke opptil 2000 meter. Men siden gjennomsnittsdybden i de store havene er på 3800 meter, ble Alvin ombygd slik at den kunne dykke til 4000 meter. Da kom Ballard med ideen om å dykke etter Titanic med Alvin. De andre blåste av ham. I tolv år prøvde han å realisere drømmen sin.

 

Da møtte han Bill Tantum. Han ble kalt mr. Titanic fordi han visste så mye om skipet. Ballard kunne høre på han i timevis når han fortalte om skipets siste natt. De snakket sammen om det å finne Titanic. Ryktet om at Robert D. Ballard ville finne Titanic hadde spredt seg, og flere ukjente tok kontakt. Derfor, i 1985, drar Ballard og flere andre for å finne Titanic med støtte fra Woods Hole. Ombord i forskningsfartøyet Le Suroit har de med seg topp utstyr. De fant ut at nødposisjonen som Titanic sendte ut var feil, inntil 15 kilometer. Carpathia fant nemlig livbåter før hun skulle. Titanic sank derfor sørøst for den oppgitte posisjon. Der som Titanic sank, er det bare et par måneder i året som været er bra nok til at de kunne drive forskning. Til og med da kunne det blåse opp til fryktelige stormer. Nå hadde de knappe fem uker på seg til å finne noe, og bringe fotografier tilbake til en ventende verden. Drømmen om å finne Titanic hadde blitt en konstant kamp mot tiden og naturen.

 

Ekspedisjonen var et felles amerikansk-fransk foretak. De brukte et såkalt "SAR system", et sonarsøkende instrument som liknet en rød torpedo. Den brukte lydbølger til å finne undervannsobjekt. Å taue denne torpedoen over havbunnen kunne sammenlignes med å holde i en 4 km lang dragesnor. Den måtte taues omhyggelig fram og tilbake så de ikke overså noe. Et 268 meter langt skip blir bare en bitteliten flekk nede i de uendelige dypene med daler og sprekker. Det var et svært pirkete arbeid. Og kjedelig. Været hadde vært fint den første tiden, men så satte stormene inn. De ble kastet rundt som i et boblebad, og mistet mye tid på det.

 

Etter seks uker hadde de enda ikke funnet noe. Nå var det opp til den amerikanske delen av ekspedisjonen. De gikk over fra Le Suroit til Knorr, og skiftet fra sonar til videokamera. De brukte Argo, en stålslede med et videokamera. De levende bildene ble ført opp via tauekabelen, sånn at de oppe i båten kunne se det samme som nede på bunnen. Spenningen steg mens de installerte utstyret i Knorr.

 

Når utstyret var på plass, dro de ut til plassen der Titanic skulle ha gått ned. Argo ble tauet ned til en dybde av 3870 meter. Kameraet viste en tom bunn med mudder. I de neste dagene var det eneste som ble vist på skjermen en tom bunn. Håpet forsvant gradvis, og stemningen ombord på Knorr ble ganske dyster. Mange dager med bare mudder og atter mudder ble vist på skjermen.

 

Det var bare fire dager igjen, og humøret var på bunn. Like etter midnatt 1. september var det vaktskifte. Ballard la seg, og Jean-Louis ledet neste vaktskifte. En time gikk, og noen spurte: "Hva skal vi finne på for å klare å holde oss våkne i natt?". Stu Harris, som var opptatt med å taue Argo, svarte ikke. "Det er noe der." sa han. Med ett var alle søvnige menn lys våkne. "Hva?". Var det falsk alarm? Nei, der var det noe menneskelaget! En stor, rund ting. Plutselig ble stemningen på topp, og alle hylte "Yeah!" og klemte hverandre. Jean-Louis bladde opp en bok med bilder fra Titanic. Ingen tvil, det de hadde sett var en av Titanic’s store kjeler!

 

Robert D. Ballard løp ut i kontrollrommet når han fikk nyheten. Båndet ble spolt tilbake, og kjelen kom fram på skjermen. Han ble målløs, og kikket bort på Jean-Louis. Uttrykket i øynene hans sa alt. De hadde funnet Titanic. Jakten var nesten over. Et sted svært nær lå R.M.S Titanic.

 

Ryktet hadde spredt seg, og folk strømmet inn i kontrollrommet. Rommet liknet et galehus. Klokka var nå nesten to om morgenen, samme tid som Titanic sank. Noen pekte på veggklokka, og det ble brått stille. Der nede på havbunnen lå ikke bare gravplassen til et stort skip, men til også nesten 1500 mennesker. Og de var de aller første på 73 år som kom til dette stedet for å vise ærbødighet. Historien fra ulykkesnatta, som alle kunne utenat, fòr igjennom hodene deres.

 

Folk begynte å samle seg på dekk for noen minutters stillhet. Himmelen var full av stjerner, havet var stille. Med unntak av den lysende månen over dem, var denne natta ganske lik den natta da Titanic sank. Minnestunden varte i omkring ti minutter. Deretter sa Ballard: "Takk alle sammen. La oss nå gå tilbake til arbeidet.".

 

I den korte tiden som var igjen, planla de å ta så mange bilder som mulig av vraket. Verden ville vite hvordan skipet så ut etter 73 år på havbunnen. Tusen spørsmål fløy igjennom hodet til Ballard. Ville skipet være i én del eller brutt i stykker? Sto skorsteinene fremdeles rett opp og ned? Ville treverket være intakt i det dype, salte vannet? Og, en enda mørkere tanke: Ville de finne rester etter menneskene som gikk ned sammen med skipet? Fotografier ville gi svaret.

 

Det første søket med Argo ble startet. De førte den omhyggelig frem og tilbake. Men farene lurte. Hvis Argo satte seg fast i noen vrakdeler, måtte et mirakel til for å få den løs. Og det ville bety slutten på oppdraget. Idet Argo nærmet seg bunnen, ble det ikke sagt et ord i kontrollrommet. Alle sto urørlig. Argo passerte over skipssida til Titanic. På videoskjermen kunne de se de utydelige konturene av et skrog. Hun stod oppreist. Plutselig, ut av halvmørket kom skipsdekket til dyne. "Vær obs på skorsteiner!". Men det var bare gapende hull der skorsteinene engang hadde stått. Da de passerte midtskips, kunne de se det flattrykte omrisset av brua. Var det her kaptein Smith hadde stått, tapper til siste slutt? Før noen visste ordet av det, var Argo passert trygt over vraket, og gled inn i et stumt mørke. Manøveren var vellykket. Det overfylte kontrollrommet eksploderte i jubel. Etterhvert ble flere turer med Argo tatt, men været ble dårligere og dårligere. De måtte gå over fra Argo til Angus. Angus var svært lik Argo, med unntak at den tok stillbilder istedenfor levende bilder. Den første kjøringen med Angus ga bare uskarpe bilder, fordi de hadde kjørt for langt over vraket. De hadde nå fire og en halv time til de måtte returnere, men ville forsøke en gang til. De styrte Angus til en høyde av fire meter over vraket. Det var ganske risikabelt, de tok en stor sjanse. Hvis de satte seg fast i en vrakdel ville Angus være tapt for alltid. Men fotolaboratoriet kunne melde om gode, skarpe bilder av Titanic. De startet hjemturen, og flere gikk og la seg. Noen hadde ikke sovet på tre døgn. Da de seilet gjennom Nantucket-sundet i Massachusetts, 9. september 1985, ble Knorr "overfalt" av helikoptre, småfly og lystbåter som sirklet rundt dem. Nyheten om at de hadde funnet Titanic hadde vært på førstesider over hele verden. Da de gled inn mot havna, så de at den var oversvømt av folk, TV-kameraer og reportere. Det blafret i faner, et musikkorps spilte, og en kanon fyrte av en velkomstsalutt. For en seierrik hjemkomst!

 

ORDFORKLARINGER

Alvin: En liten tremannsubåt som kunne dykke til 2000 meter. Ble senere ombygd så den kunne dykke til 4000 meter.
Angus: Nesten lik Argo, med unntak av at den tok stillbilder.
Argo: En stålslede med et videokamera. Sendte levende bilder til kontrollrommet.
Ballard, Robert D. Mannen som fant Titanic etter 73 år på havbunnen.
Boston Sea Rovers: En gruppe sjøforskere, hvor Robert Ballard var medlem.
Bru: Derfra blir båten styrt.
CQD: Nødsignal som ble mye brukt før SOS-signalet kom.
Dekk: "Etasjene" i båten.
Harland & Wolff: Skipsverftet som bygde Titanic.
Jomfrutur: Et skips første tur.
Knop: Nautiske mil i timen. Betegnelse på farten til skipet. 20 knop = ca 11 meter i sekundet.
Knorr: Forskningsfartøyet som fant Titanic.
Le Suroit: Forskningsfartøy, ble brukt før Knorr, uten resultater.
Olympic: Søsterskipet til Titanic. De to skipene var nesten identiske.
R. M. S. Titanic: Royal Mail Streamer Titanic.
Robertson, Morgan: Han skrev en bok om Titan, et skip som sank etter kollisjon med isfjell.
SAR-systemet: En "rød torpedo" som brukte lydbølger til å lokalisere f. eks. vrak på havbunnen.
Slagg: Blanding av oksyder, silikater el. andre forbindelser som dannes ved metallfremstilling. Regnes som avfallsprodukt.
White Star Line: Det britiske rederiet som eide Titanic.

Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish