Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ingen MichelangeloSkriv ut Utskrift
Relasjoner mellom mennesker og valg som gir alvorlige konsekvenser for flere enn deg selv.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Det er en av disse knallblå dagene. En av disse få som får lov til å eie årets uendeligste himmel. En av de som smyger seg bedagelig inn i sansene. Som allikevel smeller hardt i bevissthetens dører. Som en befriende eksplosjon. Som en sprø tone, som pirker en betent ettertenksomhet og vekker til live takknemligheten. En slik dag som gir lyst til å rope mot uendeligheten, ”Jeg elsker livet!”

 

Han fornemmer et sug i magen av spenning i det han slenger sekken over skulderen. Tenker at det bare er noen få timer igjen. Blingsen i hånda er kladdet inn med tykt, deilig, brunt pålegg. Det kiler som nyfødte sommerfugler i ganen. Han kysser moren på kinnet før han må løpe. Skoene knaller mot asfalten, i takt med pulsen. Røde lisser pisker sommerbrune ankler. Jeksler knasker i stykker sprøe skorper. Bit for bit.

 

Den gule bussen er presis. Akkurat som den pleier. Fra et sted langt vekk, glammer det i bikkjekjefter. Akkurat sånn som det pleier. I siste øyeblikk, før bussdøren slipper løs et klagende stønn, kaster han seg inn i trappen og gjør honnør til sjåføren. Luggen er lang. Lang og fuktig. Salte vannperler glitrer under gylne strå. Åndedrettet går tungt og jevnt. Han dumper ned i et sete og lepjer i seg de siste restene av søtt fra tommelen. I unge øyne speiler den knallblåe dagen seg gjennom store, blanke bussvinduer.

 

Hun myser etter han. Smiler. Rister litt på hodet og slipper en liten latter som danser med morgenluktene i kjøkkenet. En vals av sanser som blir til et sekund av lykke. Inn av vinduet flammer gullkulen fra toppen av åsen. Rue hender klemmer rundt et stort krus. Hun holder det opp mot munnen. Pusten hennes frambringer ørsmå bølger i kaffen. Varm damp kjæler rynker rundt øynene og i pannen. Rynker som kom så seigt. Nesten umerkelig. For henne betyr de år med kjærlighet. Hun er verdens beste mamma. Det står skrevet på det rosa porselenet hun knuger mellom hendene. Hun nynner til musikken fra radioen.. Retter blikket over den vidstrakte sletten mot veikrysset. Han rekker bussen i dag også. Varm i hjertet begynner hun på resten av sin dag.

 

Bussen er alltid presis, akkurat som den unge piken som venter på ham når han går av, en halvtime lenger ut i den nye, nesten ubrukte dagen. Hun venter på ham. Tygger iherdig på en tyggegummi, skifter vekten fra det ene benet til det andre. På høye hæler og med vokset, askeblondt hår står hun og venter på han når han går av bussen. De går hånd i hånd i morgentrengselens gater. Videre mot de doble dørene i glass. Han sier noe og smiler skjevt ned mot henne. Hun kaster hodet bakover. Latteren triller som hvite perler ut av dyprød fløyelspose. Han slipper den lille, myke hånden og stiller seg rett foran henne. Legger armene rundt spinkelt ungpikeliv. Senete armer trekker henne mot hamrende hjerte. Oppjagede studenter med lysebrune kaffekopper i papp, kaster stjålne blikk og smiler for seg selv. Varsomt legger han høstkalde lepper over hennes blodfulle, myke og varme. Han holder henne tett. Tett, og et ørlite sekund lenger i dag. En varm bølge dulter henne i magen, løser seg opp og sprer sødme i mellomgulvet. Med velbehag drar hun inn duften av sjokolade, før han, nesten motvillig slipper henne ut av favntaket. Stiletthælene hamrer mot brosteinen. Han vinker til henne. Hun går baklengs og sender slengkyss med begge hender til sin elskede. Langsommelig snur han seg vekk fra henne. Dagslyset er ungt og strålende klart.

 

Verdens beste mamma, setter fra seg den rosa koppen. Skrur volumknappen på radioen opp. Venter på varmt vann fra springen. Skyller av to asjetter, to melkeglass, to smørkniver og til slutt den rosa koppen.. ”Verdens beste mamma”. Hun leser de ordene hver dag. Hver gang hun løfter koppen ut av skapet. Hver gang hun skyller den. Når hun fyller den med varmt, velgjørende drikke. Når hun tørker den. Og hver dag viser han henne at han mener akkurat det. At hun er verdens beste mamma. Kyss på kinnet og små dikt. På kjøleskapet henger tegninger og små kort. Og passfoto som han har tatt av seg selv opp igjennom årene, for at hun skal ha dem på døren til kjøleskapet, i kjøkkenet med gule vegger og hvite skap. På noen av bildene gjør han latterlige grimaser. På et av bildene, klemmer jenta, med askeblondt, vokset hår, seg inntil ham og smiler.  Hans første og til nå største kjærlighet. Jenta med knallrøde lepper og det fineste smilet blant alle smil.  Han hang bildet der selv, for å erklære for verdens beste mamma, at han var forelsket. På bildet kysser han den askeblonde på kinnet. Hun ser på bildet og tenker at hun er ekte, kjæresten hans. Hun har blitt glad i henne. Etter to år blir mennesker glade i hverandre. Jenta er her ofte. De har det fint. Finner ofte på ting sammen, alle tre. Gutten, kjæresten og verdens beste mamma.

 

Hun skyller oppvaskkluten, vrir den opp og tørker av bordplaten. Bordplaten i furu, som fremdeles har en liten guttunges strek av en grønn bil i det ene hjørnet. Hun har lært seg å like den streken. Hun husker at hun ikke var i godt lune da han hadde tegnet den. Det var dagen etter hun hadde kjøpt bordet, og hennes lille gutt fikk en reprimande for det han hadde gjort. Det har blitt mangfoldige tegninger etter det. Etter hvert har lerretet blitt hans arbeidsfelt. Han studerer kunst. Han vil bli god. Han brenner for å bli en av de beste. Han er levende opptatt av de store malerne, gutten hennes. De store, de som levde før. Hun tar klær ut av tørketrommelen. Bretter sammen T-skjorter med forskjellige motiver. Han liker best den med trykket av fiolinen og valmuen. Med vertikal skrift i knallgrønne boksaver står det: ”keep on dreaming”. Det er hun, verdens beste mamma, som har laget den. Hun lar han beholde drømmen i seg. Så lenge han ønsker. Hun tenker at uten drømmer har mennesket ingen håp.

 

Han sitter med armene i kors. Følger ikke med i forelesningen slik de andre gjør. Har andre ting å tenke på. Michelangelo var den beste. Den beste av de gode. Han blir aldri så god som de var, de som var og er verdens beste. Han kommer aldri til å male kropper så grasiøse som det de gjorde. Han lener seg bakover og strekker beina ut under det smale bordet i auditoriet. Stirrer ut av vinduet, der dagen, der solen har nådd høyest på himmelen. Tankene flyter. Foreleseren prater og prater. Han hører ikke etter. Han skal allikevel snart gå. Han må det. Midt i forelesningen reiser han seg, tar sekken sin og går fram til kvinnen med rødt skjørt og mørkegrønt skjerf i håret. Hun har snakket seg varm. Ivrig etter å dele den kunnskapen hun har om de aller beste malerne i verdenshistorien. Han hvisker til henne at han har time hos tannlegen. Tenker at det spiller ingen rolle om han ikke blir en god maler. Han elsker kunsten uansett.

 

Den beste mammaen i verden, tenker at han kunne trenge et par nye gensere. Hun vil kjøpe det til bursdagen hans. Stabelen med rent, sammenbrettet tøy blir høy. Hun vasker klær bare en gang i uken. Trenger ikke å gjøre det oftere. Hun setter støpslet til strykejernet i kontakten som står midt på veggen. Rister litt i den stripete herreskjorten. Han er så pen i den og med slipset i lys, lys lilla. Han har blitt en ung mann. Hvor ble det av de dagene da han ble det? Alle årene? Hva gjorde de alle soldagene og alle snøtunge vinterkvelder? Fra radioen går vignetten for nyhetene enda en gang og solen har begynt på veien ned, på denne dagen som eide årets uendeligste himmel. Hun tenker tilbake på den tiden de var tre. Da han, som gutten hennes ligner sånn på, enda var her. Det er lenge siden.

 

Han vinker til de andre studentene. Et par av dem nikker. En av jentene løfter hånden, vinker med lillefingeren under et lite smil. Han lukker døren omhyggelig bak seg. Stopper et stille et øyeblikk. Trekker pusten dypt, før han går ut i den klare luften. Han spaserer langsomt. Sparker litt i gult og rødt løv. Han trekker skuldrene opp mot ørene. Hendene er langt ned i bukselommene. Han skotter opp mot himmelen. Den er høy, blå og vakker. Han er kjent med veien og hvor han skal. Han er oppspilt og plystrer litt nervøst, men han kjenner seg energisk, sterk og fri.

 

Hun trekker kontakten til strykejernet ut av støpselet. Henger den stripete skjorten over en kleshenger. Knepper igjen den øverste knappen. Hun tusler til kjøkkenet og skjenker kaffe i det rosa kruset. Går ut på verandaen. Setter seg og nyter duften av de siste blomstene i kassene. Strekker hals mot solen. Etter kaffen tar hun klærne hans med til gutterommet. Ungguttrommet med TV, stereo og datamaskin. Med sovesofaen med plass til to. Der det nå bor en ung mann som stadig har besøk av en kjæreste med askeblondt, kort hår, og røde, fyldige lepper. Hun registrerer at han har redd opp sengen i dag. Det er ikke så ofte han gjør det. Hun legger klærne på plass i skapet. Er på vei ut av rommet, smiler litt når hun ser at han virkelig har ryddet skikkelig for en gangs skyld. Tenker enda en gang at han har blitt en voksen mann, akkurat i det hun får øye på konvolutten. ”Til mamma”. Den ligger der, ved den blanke vasen med gule og oransje ringblomster som bukker ærbødig mot lysstripene som smyger seg gjennom persiennen.

 

Lønnetrærne speiler seg i elven. Han stopper på broen. Nyter synet. Det er vakkert. I et lite vindpust virvler høstens falne blader opp fra bakken. En eldre mann og hans firbente venn går sin ettermiddagstur. Hunden snuser og han må smile mot den gamle. Han bøyer seg ned og klapper dyret på hodet. Så tusler de videre, mannen og hans venn. Han venter en stund, trekker pusten dypt og ser mot himmelen enda en gang. Fugler samler seg for å reise fra kulden som snart vil komme. De seiler høyt over broen der han står, speiles i det mørke elvevannet, slik som lønnetrærne.

 

En pike med askeblondt hår har takket kolleger for en fin arbeidsdag i en liten blomsterbutikk. Hun sitter i et venterom. Hun venter, helt til noen sier at han har avbestilt timen. Hun forstår ikke helt. De skulle møtes her. Hun tar opp mobiltelefonen fra sin hjemmestrikkede, lysegrønne veske. Han svarer ikke.

 

En rynket kvinne åpner en hvit konvolutt i en ung manns rom med oppredd sovesofa. I det samme flyter polyfoniske toner ut i rommet. Hun skvetter og tar opp hans telefon. I displayet står det: Darling ringer. Smaken av varme tårer når leppene når hun trykker på svarknappen og hvisker pikens navn. Begge vet hvorfor han har vært så tilfreds og glad den siste tiden.

 

Han lener seg over rekkverket på en hvitmalt bro. Han slipper taket. Faller. Solen skjelver under den svarte vannflatens hvitskummende malstrøm.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish