Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
UllvotterSkriv ut Utskrift

Temaet for oppgaven var "annerledes".

Skrevet i 9. klasse.

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Jeg sto foran speilet, det var tidlig om morgenen og solen var i ferd med å stå opp. De grønne gardinene blåste i vinden som kom gjennom vinduet, det var kjølig. Jeg gikk bort til vinduet og så ut, det hadde snødd i natt, masse kritt hvit snø som lå over hele landskapet. Her, akkurat her kunne jeg ha stått hele dagen, jeg vil ikke på skolen, vil ikke få høre de spydige kommentarene, vil ikke sitte der å late som alt er ok når det ikke er det i det hele tatt. Så jeg går tilbake til speilet, øynene mine er hovne og røde som de alltid pleier å være, det har vært nok en natt uten søvn.

 

Det er snart 1 år siden, at det grusomme skjedde, faren min døde. Han døde i en bilulykke. Jeg har ikke sagt det til noen, jeg vil ikke at noen skal vite det heller.

 

Da jeg går ned mot kjøkkenet lukter det søtt og godt, jeg går ned den gamle tre trappa som knirker for hvert steg jeg tar. På kjøkkenet sitter mamma med en kopp te i hånden og konsentrerer seg om avisen hun leser. Hun ser opp og smiler når hun ser meg. ”Hei, jenta mi” sier hun. Jeg smiler tilbake og gir henne en stor klem, det lukter så godt av morgen kåpen hennes, det lukter mamma. ”Det har snødd i natt” sier jeg, ”mhm, jeg vet det” smiler mamma. Dior ser opp fra kurven sin når jeg og mamma snakker, da jeg setter meg ned på gulvet kommer hun hoppende bort til meg. Dior er hunden vår, hun er bare en valp. Hun er så fryktelig søt, en skikkelig hjerteknuser rett å slett. Mamma syntes at alt ble så stille og tomt etter at pappa forsvant så en dag etter jobben kom hun hjem med en nydelig valp, å hun fikk navnet Dior. Dior er med oss overalt, hun er aldri alene, så det passer ganske bra at mamma jobber på en veterinær klinikk. Når jeg går opp på rommet igjen for å kle på meg følger Dior etter. Da vi kommer opp hopper hun opp i sengen min og sovner. Jeg begynner å tenke, jeg er vel kanskje litt annerledes, kanskje ikke helt som alle andre, men det er jo ingen som er like heller. Man kan si det på denne måten, alle er spesielle, ingen er spesielle, det har faktisk samme betydning.

 

Da jeg endelig har kledd på meg for å gå til skolen kommer mamma bort og gir meg et par ullvotter, jeg smiler til mamma og da gir hun meg en kjempe klem. Så går jeg ut døra, det er iskaldt og jeg er glad for at mamma ga meg ullvottene. Snøen knaser under skoene mine når jeg går, jeg tar ørepluggene til iPod’en i øra og begynner å gå mot skolen. Det er langt å gå, vi bor et lite stykke utenfor byen så jeg må gå gjennom skogen for å komme til skolen. Det er skikkelig koselig å gå gjennom skogen, det er ingen andre som går denne veien og akkurat her kan jeg gjøre hva jeg vil, uten å måtte tenke på hva andre mener og synes. Musikken er en viktig ting for meg, det går ikke en dag uten at jeg hører på musikk. På fritiden spiller jeg gitar, synger og lager egne låter om ting som har en betydning for meg. Musikk er en veldig viktig del av mitt liv. Hver eneste tekst er det en tanke bak, det er en mening og sammenheng som jeg virkelig forstår.

 

Skolen er en stor grå bygning som jeg tror egentlig skal være hvit. Den har store svarte vinduer, utenfor den store blå døra er det mange hundre fotspor i snøen. Det har ikke ringt inn enda så alle de ”normale” er ute og spiller fotball eller står i gjenger og prater. Da jeg går fordi dem snur de seg og ser rart på meg før de snur seg og begynner å snakke om meg, å jeg vet at det er ikke er hyggelige ting de sier. Jeg går inn den store blå døra, inne i gangen henger jeg fra meg jakka, lua og ullvottene. Det lukter surt inne på skolen, det ligger masse våte klær langs gulvet som skaper en veldig ekkel lukt. Læreren har ikke kommet enda så jeg setter meg utenfor døra til klasse rommet og venter. Plutselig står Lene rett ovenfor meg. ”Hvorfor er du så stille`a? Du sier aldri hei eller noe jo. Du er så jævlig rar, har du psykiske problemer eller??”  Jeg sier ingenting, jeg har ikke lyst til å si noe til henne, jeg liker ikke å lage oppstyr fordi en jente kommer og spør meg om hvorfor jeg er rar. Det gidder jeg ikke.. ”Det har ikke du noe med..” sier jeg. ”Herregud, du er virkelig rar og annerledes du..” så snur hun og går vekk sammen med resten av den overhysteriske jentegjengen sin. Jeg orker ikke sånne mennesker, de er slitsomme, jeg skjønner heller ikke hvorfor de skal bry seg så mye, de skaper virkelig ikke noe mer enn problemer og bekymringer for andre.

 

I første time har vi matte, det er lett, jeg skjønner det lett og gjør leksene fort ferdig, men læreren min er en person jeg helt ærlig blir gal av, hun gjør ingenting mer enn å repetere og si den samme tingen igjen og igjen, det går meg på nervene, noe annet som irriterer meg veldig med henne er at hun snakker så sakte, det høres ut som om hun snakker i saktefilm. Jeg er en sånn person som legger merke til så mye rart, sånn som klasserommet vårt for eksempel, helt ærlig er det så stygt at det er trist, det er malt i en stygg gul farge og i vinduene henger det oransje gardiner, der ser nesten ut som om ideen til fargene kommer fra spy, det er grusomt ekkelt. Jeg er vel kanskje litt annerledes i forhold til mange andre, en liten og stille jente med mange store og vanskelige tanker. De andre i klassen kaster papirfly rundt i klasse rommet, og roper mye rart til hverandre, mens læreren prøver å få dem til å ti stille. Mens jeg derimot sitter helt stille bakerst i klasserommet og jobber med leksene. Da det endelig blir pause går jeg til det faste stedet mit ute, jeg har tatt på meg ullvottene så jeg slipper å fryse, det er bare jeg som sitter her, ved gjerdet til barnehagen.

 

Fra dette stedet kan jeg sitte å se på og følge med på alt som skjer på skolegården, og som vanelig hører jeg på musikk.

 

På skolegården er det en gjeng som løper rundt og spiller fotball, det ser ut som en gjeng med sauer som løper rundt i snøen. Litt lenger borte i skolegården ser jeg en gjeng som står og mobber en liten gutt i 8. klasse. Han er så liten, de som mobber han går i klassen min, det er faktisk en veldig stor forskjell på 8. og 10. klassinger. Tenk at man kan være så slem mot en som er så liten.

 

Tenk at man i det hele tatt kan være slem mot andre, jeg skjønner ikke at folk klarer å slenge dritt til hverandre uten å få dårlig samvittighet. Resten av dagen går rimelig greit, alle timene går like sakte og læreren prater bare saktere og saktere, hun er som et monster, hun spiser hjernen din. Når skoledagen endelig er over går jeg gjennom skogen og hjem, det har snødd mer i løpet av dagen så fotsporene mine fra i dag morges er borte. Når jeg kommer hjem er mamma fortsatt på jobben, så jeg lager meg litt mat og setter meg ned med gitaren for å skrive en ny låt. Den skal handle om mobbing.

 

Senere på kvelden kommer mamma hjem, hun har hatt med seg Dior på jobben. Alt foregår som normalt, vi spiser middag og små prater om det lille som har skjedd i dag. Før jeg skal gå og legge meg tar jeg på meg ullvottene og går en tur med Dior, vi går mot byen. Nå er det mørkt i skogen, det er vel ikke så rart, det er jo tross alt desember. I utkanten av skogen ser jeg en gjeng fra klassen som kjører moped i snøen. Herregud, det er masse snø og is på veiene og så kjører de på en moped uten vinterdekk, det er jo som å be om å skade seg. Det er da det skjer, en jente som ligner veldig på Lene setter seg bakpå den ene mopeden uten hjelm, de kjører rundt og hopper på de små hoppene de har laget, men i den ene svingen etter et hopp går det galt. Det er kun is på veien og mopeden mister festet og krasjer i en haug med containere, begge som sitter på den flyr over og lander bak containeren. Det er fullt kaos, noen løper mot mopeden mens noen andre ringer etter en sykebil. Det tar ikke lang tid før ambulansen kommer, noen av jentene gråter når de to som krasja med mopeden blir lagt inn i sykebilen. Mens jeg står bare her, helt stille som et usynelig vitne.

 

Dagen etter når jeg går til skolen er det enda kaldere enn det pleier å være så jeg er glad jeg har ullvottene som varmer hendene mine, de er så trygge og gode å ha på seg. Hele landskapet er lyst opp av den hvite snøen, det er ingen biler som kjører her så snøen er ekstra hvit og fin i forhold til snøen i byen. Når jeg kommer på skolen er det en dyster stemning, det er ingen som spiller fotball, ingen som mobber noen, ingen som står i gjenger og baksnakker andre. Alle sitter bare rundt omkring å er helt stille, ingen merker at jeg går over skole gården engang. Jeg har på meg ullvottene inne i klasserommet, det er så kaldt her i dag. Lene og Tino er ikke på skolen i dag. Læreren forteller like sakte som hun pleier å gjøre om at det var en moped ulykke i går og at Tino er død og Lene ligger på sykehuset. Det er veldig stille, det er nesten skummelt, ingen bråker, alle sitter å bare ser ned mot gulvet. Jeg kjente egentlig ikke Tino, selv om jeg har gått på skole med han siden 8. klasse, men jeg følte at han var en snill person, som egentlig bare ville alle godt, men den dagen han ble venn med Lene forandret det seg. Vi hadde en minnestund midt på dagen for Tino, alle gråt, til og med jeg. Etter minnestunden fikk vi gå hjem, mamma er hjemme i dag og så jeg fortalte henne alt når jeg kom hjem, jeg fortalte henne om alt som Lene hadde sagt til meg alt som skjedde på skolen, at folk kalte meg rar og annerledes. Den natten gråt jeg meg i søvn, av mange forskjellige grunner.

 

Noen uker senere kom Lene tilbake på skolen, hun satt i rullestol, ingen snakket med henne, ingen av de overhysteriske vennene hennes heller. Jeg gikk bort til henne. ”Føler du deg annerledes?” spurte jeg. Lene snudde seg bare vekk, jeg sto og ventet helt til hun helt forsiktig sa; ”jeg brakk ryggraden, jeg er lam fra beina og ned, jeg kommer aldri til å kunne gå igjen..” Jeg ble stille, visste ikke hva jeg skulle si, var redd for å si noe feil. Men til slutt sa jeg; ”hvorfor var du alltid så slem mot meg? Liker du ikke mennesker som er annerledes?” Da ble Lene stille, jeg hørte at hun gråt helt stille og forsiktig. ”Her” sa jeg, ”det ser ut som du fryser”. Jeg ga henne ullvottene mine. ”Tusen takk” sa hun.. Det ble en lang pause som vi bare så på hverandre. ”Vil du være vennen min? Alle vennene jeg hadde før ulykken synes at jeg er så annerledes at de ikke vil ha meg som venn lenger.” Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg hadde aldri trodd hun kom til å si noe sånt til meg. ”Ja, det kan jeg sikkert, men jeg har ingen venner så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å være en god venn” sa jeg. ”Det gjør ingenting, bare vær her for meg, jeg tror vi kan trenge hverandre” sa hun. Jeg smilte forsiktig og ga henne en klem, hun ga meg en god og varm klem tilbake. ”Takk for at jeg får låne ullvottene forresten” sa Lene og smilte.

 

Senere på kvelden spurte jeg om mamma kunne lese et eventyr for meg, å det kunne hun, det er så trygt å høre stemmen til mamma lese et lite eventyr om noe helt uvirkelig. Dior lå ved beina mine, jeg snudde meg mot mamma rett før jeg sovna og sa; ”Mamma, jeg har fått meg min første venn, og hun er akkurat som meg, annerledes.”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish