Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Aldri hjem igjen

Aldri hjem igjen

En stil om gutten Mateu som lever under 2. verdenskrig. Han skjønner ikke hva som skjer. Han vet bare at noe fælt vil skje, men ikke hva. Inntil en dag de må løpe for livet.

Skrevet i 8. klasse.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
05.05.2008


Vi satt hjemme i stuen en sen november dag. Det hadde begynt å bli mørkt tidligere enn det pleide. Og det var kaldere om dagen enn det pleide. Pappa hadde stengt alle vinduene, og sa vi ikke måtte finne på å gå ut. Mor satt i en stol og så vi ikke kunne tenne opp i peisen. Hun prøvde å forklare at det ikke var kaldt nok ennå. Jeg skjønnte ingenting. Jeg hadde jo aldri følt meg kaldere.

 

Det var noe galt, men ingen kunne riktig si oss hva. Vi hadde vært inne lenge nå. Og broren min, Antenu, hadde vært borte lenge. En dag kom det en mann på døra med liten snauklipt bart og sort hår og to menn som sa at de trengte broren vår. Jeg tror ikke han ville være med, for han satt seg inne på rommet sitt. Men den lille mannen i døra hadde tatt han med fordet. Han hadde to menn bak seg, som bærte han med seg, mens mamma ropte etter. «La han få komme tilbake!,» men det hjalp ikke, han skulle og måtte bli med. Mamma sa at Antenu ikke skulle komme tilbake. Eller han kom lite sannsynlig tilbake. Jeg tenkte med meg selv at han nok ville komme hjem etter en tid. «Bare vent mor,» sa jeg og så opp på henne og smilte et skjevt smil. Hun smilte ikke. Hun tok meg på skulderen med de kalde hendene sine og sa «Han kommer ikke tilbake.»


 

Ni år i dag, «Nå er jeg stor!,» tenkte jeg mens jeg lå i den noe utslitte madrassen min, på kjøkkengulvet. Mye til kjøkken var det ikke. Men det vi hadde var nok. Pappa hadde tettet vinduet med noen svarte lakner, som vi ikke brukte lenger. Det var et hull i det minste laknet i det minste vinduet på kjøkkenet. Jeg kunne se ut. Det snødde! På bakken ute lå et tynt snølag, som dekket den utslitte bakken. «Jeg tror bakken er sliten jeg. Stakar. Den blir jo tråkket på hele tiden,» tenkte jeg mens jeg så et bitte, bitte lite grønt gress strå som hadde vokst opp fra en sort akse.

 

Med et braste kjøkken døra opp og mamma og papa kom løpende ut. Mor hadde den lille søsteren min på armen, og kastet et par filler mot meg som jeg måtte ta på fort. De pratet i munn på hverandre, jeg kunne høre gjennom at dette, en dundring utenfor. Alt skjedde så fort. Mor tok med seg det vi hadde av mat, og pappa konsenterte seg om at vi skulle ut, «Vi må ut nå!,» sa pappa, nesten ropte. «Men..» sa jeg, «Vær så snill, ikke spør spørsmål nå, Mateu,» sa pappa og snudde rygen til meg. «Men pappa!,» ropte jeg, mens en liten tåre rant nedover kinnet mitt. «Jeg har bursdag i dag.». Pappa snudde seg sakte. Og så opp på mor, som nesten så like lei seg ut som meg. Pappa så ned på meg igjen. Han satte seg på huk, så han så opp på meg. Han tok hendene mine, og holdt dem godt fast. «Selvfølgelig.. Selvfølgelig har du det, unskyld» sa han, og klemte meg. «Gratulerer med dagen,» hvisket han og klappet meg på hodet. Mamma sa gratulerer med dagen, mens søstern min lå og sov på armen til mamma.

 

Vi løp ut, pappa med meg på ryggen, og mamma med Estra på armen. «Hvorfor løper vi pappa? Hva skjer? Hvorfor, hvorfor, hvorfor..» Jeg spurte og spurte men jeg fikk ikke et eneste svar. Jeg hadde en dårlig følelse av at at noe forfedelig hadde skjedd, og verre skulle det bli. Jeg gråt og gråt. Men kunne ikke finne svar på noen ting. Hva skjedde egentlig? Vi løp gjennom en skog. Forbi alle trær, over alle bekker. Forbi alt kaos. Vi var langt unna byen nå, men vi fortsatt høre støyet fra byen. Vi kunne begynne å gå nå. Jeg hørte et svakt brak fra byen. Skrik. Alle sammen så tilbake på trærne vi hadde passert. Noe forbi dem, noe forferdelig. «Kom, det er ikke langt igjen,» sa pappa stille å begynte å gå vidre i noe som så ut som en myr. Jeg hadde tenkt til å spørre hvor vi skulle hen, men jeg skjønte at jeg ikke ville få svar uansett. Vi gikk i taushet over myra. Jeg hadde møkk oppover bena, det ble kaldt. Det var kaldere enn dagen før da vi hadde sittet i stuen og mor hadde nektet å tenne i peisen. Det var kaldere enn noen gang.

Jeg trode knapt å si et pip. Jeg var redd, kald, våt og sliten.

 

Mor og jeg var sliten. Mor satte seg ned på en sten, og måtte amme Estra. Mor var så vakker. Hun var vakrere enn alle andre mødre jeg hadde sett i mitt liv. Hun hadde langt lyst hår, som lå over de litt brede skuldrene. Hun smilte nesten alltid. Det var bare nå. Nå var hun lei seg. Det var på grunn av Antenu. Han kom faktisk aldri tilbalke. Å, som jeg hatet mannen som kom å hentet han. Barten han hadde så ut som en liten klump han hadde glemt å barbere bort. Han trodde han var så bra. Hun trodde han var så kul, bare fordi han hadde en fin grønn uniform med noen stjerner på. Da han hadde gått, hadde han løftet opp to fingre i luften og strekt ut armen, jeg husker godt hva han sa: «Heil Hitler».

 

Da vi hadde gått lenge kom vi frem. Nå skjønte jeg det. Vi kom frem til en fjellvegg. Det var et stort bål der. Men det var ikke bare det. Det satt mange mennesker rundt. Og to stykker kom mot oss. En mann og en kvinne, jeg kjennte dem. Det var bestemor og bestefar. Jeg løp mot dem, og bestefar bøyde seg ned for å ta meg imot. Jeg løp rett inn i armene hans, og klemte han. Jeg hadde ikke sett han på et år. «Hei gutten min, gratulerer med dagen,» sa han og skøv meg fra seg, på en vennskapelig måte. Han holdt meg fortsatt fast, og tok den ene hånden i lommen. Han dro opp en liten pakke med rødt silkebånd rundt. «Jeg ville at du skulle ha denne,» jeg tok imot den lille pakken, og dro opp båndet med de små hendene mine. Sort og rød plastikk, en leke bil! En liten, litt utslitt, men kjempe fin liten lekebil. «Den tilhørte en liten gutt. Vet du hvem gytten var?», sa bestefar og smilte. Jeg ristet på hodet og smilte. «Den gutten var meg,» sa han, og jeg klemte han. Med et begynte alle sammen å synge bursdag sangen for meg. Alle folkene som var der, barn og voksne, unge og gamle. Jeg betød noe.

 

Når kvelden var kommet hadde jeg fått masse vis av venner. Gutter og jenter på min egen alder. Ingen av oss visste hva som egentlig skjedde. Noen mente det var Gud som straffet oss. Andre mente det var et eller annet tåpelig påfunn fra foreldrene våre. Jeg trodde ingen ting. Jeg trodde bare at det var noe langt fryktligere enn dette som hadde skjedd. Eller kom til å skje.

 

Jeg våknet på samme måte som dagen før. Vi måtte løpe igjen. Men denne gangen var det på alvor. Nå så jeg det med mine egene øyne. Ikke så langt unna sprang en bombe. Disse folkene som kom etter oss ville nok ikke bare prate, de ville drepe oss. Jeg løp alt jeg kunne, uten å egentlig vite noen ting. Jeg bare visste at jeg skulle løpe. Vi var bare en stor klynge som løp. Uten å egentlig vite det kom familien min bak meg. De var faktisk bak meg. Jeg så bak meg, og saktet ned for å vente på dem. «Bare løp vidre Mateu!» ropte pappa. Bak mamma, pappa og Estra var de biler, de ville ta oss. De hadde tatt bestefar, og fem av barna jeg hadde blitt kjent med. Jeg ble sliten, bena mine ville ikke holde den lille kroppen min mer. Jeg ville fortsette å løpe, men hvor hen jeg løp ville de forstette å forfølge meg. Jeg datt sammen på bakken og gråt. Flokken med mennesker løp forbi meg, og det eneste de alle tenkte på var å komme seg vekk. Pappa dro meg opp på ryggen, og begynte å løpe med en gang igjen. Men det gikk ikke fort nok. Bilene tok oss igjen. Vi ble tatt akkurat som de andre. Vi lekte en evig sisten med det farlige.

 

Vi ble tatt inn i den altfor små bilen. Det var kanskje femti stykker inne der. Mange sov tror jeg. De hadde hvertfall ikke øynene oppe. Mamma og Estra satt ved siden av meg. Og pappa satt ovenfor meg. Det var ikke mulig å se ut av vinduene. Det var for mange der inne. Vi satt der lenge. Jeg satt med vid åpene øyne hele veien. «Hva skjer, mor?» sa jeg stille. Mor skulle til å åpne munnen da bilen stoppet. En stor mann åpnet bil døra, «Alle sammen ut, nå!» ropte han, og telte: ett, to, ett, to.. De førte oss ut på en stor plass, jeg stod ved siden av mor og far nå. Der var han. Han var der! Den lille mannen med den store stemmen, jeg hatet sånn. Han gikk opp på et podie, og løftet hånden igjen og sa de samme ordene som han sa forrige gang. Jeg hørte det ikke jeg bare visste at han sa det. Han senket armen igjen og sa noen ord, og pekte til venstre og til høyre. Ansiktet til mor ble forandret, det ble hvitt, og et tåre dukket opp i øyekroken hennes. Den trillet nedover det skittene kinnet hennes. Jeg hatet å se henne sånn.


 

Gruppen ble delt i to. Menn gikk til den ene siden og kvinner og barn til den andre. Pappa gikk til den andre siden. Jeg, mor og Estra gikk til høyre. Jeg så pappa gråte, mens han så opp på den lille mannen, pappa hatet han også. Jeg kunne se det på han. Mennene rettet seg opp i ryggen, og gikk mot en retning jeg viste at vi ikke kom til å gå. En retning som ingen kom tilbake fra.

 

Man kunne høre barneskrik, man kunne nesten høre hva alle tenkte. De ba. Alle sammen, alle sto med follede hender og så opp. «Ikke la oss flykte mer.» sa mor høyt. En annen mann ropte ut et par ord, og alle ble stille. Vi begynte å gå. «Jeg kommer alltid til å elske dere, barn» sa mor og så på meg og Estra. «Bare husk det.» hvisket hun og rettet ansiktet opp mot en dør. Den store hvite døren gikk opp og alle sammen ble presset inn i det lille rommet. Da alle hadde gått inn, så jeg det. Det var absolutt ingen vinduer. Det var kaldt der. Og alle visste at noe skulle skje. Døren gikk igjen. Og en vesende lyd kom. Det ble tåkete i rommet, og en etter en falt alle i rommet. Og den neste var meg.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil