Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Den ene dagenSkriv ut Utskrift

En fattig man i New Yorks gater, som våkner en dag og er rik.

Skrevet i 9. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Han våknet. Øynene var fortsatt lukket, mens han hørte fuglene synge en vakker vårmelodi. Han kjente at han virkelig ikke følte for å stå opp. Han lå der, og nøt vårlydene litt til, før han tvang øynene opp. Det var som å stikke en nål i fingeren. Sola skinte rett i øynene hans. Han trakk pusten dypt inn, og sto opp. Han brettet det tynne pleddet sammen, og løftet den gamle, utslitte madrassen opp mot veggen. Han så seg rundt i det lille rommet, som var soverom, kjøkken, stue og bad samtid. Det var begynt å bli veldig støvete og skittent. Men han kunne ikke bruke tiden på å tenke på det. Han begynte å få det travelt. Han hadde en jobb han måtte rekke. En krevende jobb, med elendig lønn. For ikke å snakke om den sure sjefen, som var dum som et brød, men kunne likevel styre firmaet han eide.

 

Han jobbet på en tannpasta fabrikk. Det han måtte gjøre, var å skru på korker, etter at maskinene hadde laget tannpastaen og puttet den i emballasjen. Selv om man ikke skulle trodd det, så er det en veldig slitsom jobb. Å sitte og skru korker på tannpastaer, i ca. åtte timer, med bare femten minutters pause, blir håndleddet og resten av armen, veldig sliten. Han gikk ut. Han snudde seg, og så på huset sitt, der han bodde. Taket var hullete, og døra hang bare på den ene hengselen. Det så mest ut som en trehytte som et par elleve -åringer hadde snekret. Men dette var da huset hans. Han tenkte at han ikke gadd å låse døra med kjetting. Ingen vits å bruke tid på det. Det var ikke så mye å stjele uansett der, dessuten kunne han risikere å komme for sent til jobben, og da hadde han fått sparken. Det var det siste han trengte akkurat nå. Han ristet på hodet, og begynte å gå bortover gata, i retning mot fabrikken.

 

”Og som vanlig, er snakking IKKE tillatt! Full konsentrasjon hele tiden, det er det jeg krever”. Sjefen holdt sin daglige tale, om konsekvensene for å komme for sent, eller småprate mens man jobbet. Den fattige mannen følte at han kunne hele talen utenat. Han satte seg på stolen, og ventet på at maskinene skulle starte. Han tok en kork, klar til å skru den på den første tannpastaen som kom rullende ut fra luken på maskinen. Da han så den første tannpastaen komme ut, sukket han ”på’an igjen”.

 

Den første dagen var endelig over. Klokken var allerede ti på halv tre på ettermiddagen. På tide å dra til Røde Kors. For selv om han selv knapt hadde råd til seg selv, ville han hjelpe andre. Han visste at det var folk der ute som hadde det mye verre enn han selv. For i New York, der han selv befant seg, fantes det mye verre ting enn fattigdom. Hver dag, til tross for hans vonde armledd, sto han i kantina, og smilte, og delte ut maten, som betjeningen allerede hadde laget. Da han kom dit, var klokken allerede kvart over tre, og kantinen hadde begynt å fylle seg opp. Det var denne følelsen han likte best i hele verden. Å hjelpe andre. Dette var også plassen han hadde alle vennene sine.

 

Det gikk fire timer, til alle hadde fått mat, og ryddingen var gjort unna. Allerede begynte betjeningen å lage mat for kveldsøkta. Han syntes synd på dem, og hadde så lyst til å hjelpe dem mer, men han klarte ikke mer. Dessuten fikk han ikke lov til å jobbe der mer enn 5 timer hver dag. Siden dette var en frivillig jobb, og at han ikke selv var en del av betjeningen. Han tuslet i gatene, på vei hjem, og hørte på alle lydene han gikk forbi. To katter sloss om en bagett som lå halvspist midt på veien. Kattehylene skar i ørene hans. Plutselig gikk en bilalarm av, og han skvatt, og datt. Han kjente at det var like før hodet eksploderte. Han var så sliten at han ikke klare å reise seg med en gang. Foran han gikk det en mann, kledd i svart, fra topp til tå. Mannen så veldig mystisk ut. Mens han lå på bakken, pustet tungt ut, og like før han skulle tvinge seg selv opp, så han noe lite og rundt, som datt ut av mannens knyttneve.

 

Det skinte som solen. Han satte seg halvveis opp, kravlet på knærne, og strakk seg etter den skarplyste tingen. Med det første han rørte den, kjente han varmen spre seg i kroppen. Det var en mynt. ”Dumme rike mennesker. Bare kaster myter etter seg. Skulle tro de dreit penger”. Han tok den, men våget ikke se på den. Han lot den være i knyttneven, og holdt hardt om den hele veien hjem. Det siste kvartalet løp han det raskeste han kunne. Han heiv seg inn døra, dekket for vinduene, med de hullete gardinene, og låste seg selv inne. Han kunne ikke skjønne den rare oppførselen hans, og hvor den kom fra. Riktignok var han fattig, men han hadde da holdt en mynt i hånden før. Men han hadde aldri følt denne.. unike følelsen, bare av å ta på den.

 

Han så på klokken. Ti på halv seks. Det var førti minutter til han skulle vært på jobben. Han var trøttere, enn han hadde vært på lenge. Han hadde sittet til langt ut på natt, og bare stirret på mynten, før han endelig sovnet. Mens han druknet i sine egne tanker om denne mystiske mynten, fortsatt trøtt, la han merke til at rommet han lå i, var helt annerledes enn hans eget. Han skjønte straks at han befant seg et annet sted. Rommet han befant seg i, var større, finere og mer moderne. Det så ut til at han hadde hoppet rett inn i et opp-pussingsblad, i sidene der man kunne finne de alle beste og fineste, og ikke minst dyreste soverommene. Det var en himmelseng han selv lå i, mens gulvet var parkettlagt, med det fineste gulvteppet han hadde sett i hele sitt liv. Hvordan i alle dager hadde han havnet her? Han kunne da huske at han sovnet i sin egen seng. Hvordan havnet han i et rom han aldri hadde sett før?

 

Det eneste som var det samme som kvelden før, var mynten han holdt i hånden. Alt annet var forandret. Han hadde til og med en utrolig behagelig, rød silkepysj, som hadde navnet hans brodert inn: James Swix. Han hadde aldri før sett denne pysjen, likevel stod navnet hans brodert på den men en gullfarget trå. Han gikk bort til vinduet. Han så ut på hagen. Det var en gigantisk hage, med blomster i regnbuens farger, som strakte seg over et stort område. Lengre bort, var det et så nydelig gress, med den fineste grønne fargen han noen gang hadde sett. Lengre bort var det et stor tre, som kastet skygge over noen sittebenker. Ved siden av benkene, var det noe som så ut til å være en tennisbane. Midt i dette grønne paradiset, sto det en stor og praktfull fontene. Figuren i midten, som sprutet vann, var en vakker.. nei, vent litt. Det var en fotballspiller. Han grublet over hvorfor en så vakker fontene, skulle ha en fotballspiller, som sprutet vann ut av munnen, og ballen. Han glemte det fort, og frydet seg over alle blomstrnes farger. Dette kunne ikke være sant.

 

Etter en liten stund, da han var ferdig å fryde seg over det rommet, og den vakre hagen, bestemte han seg for å gå og sjekke ut resten av huset. Han småskalv da han strakte seg etter håndtaket. Plutselig åpnet døren seg, fra andre siden, og en litt eldre mann, med svarte klær og serveringsbrett kom til syne. ”God Morgen, mr. Swix. Skremte jeg Dem? Det var da slettes ikke meningen. Jeg skulle bare se om De var oppe, siden klokken begynner å tikke, og vi har en travel dag, husker De?” James var så forvirret. Hvordan kunne denne mannen, navnet hans? Han hadde aldri sett denne personen før. ”Jeg hadde en rar drøm” sa James forsiktig. ”Drømmer ja, drømmer. Utrolig hva ens hjerne kan finne på å drømme om. Noen ganger vet man ikke om man drømmer, eller er lys våken” mumlet butleren, og blunket med et smil. ”Nå vel, frokosten er klar. ”

 

Resten av huset, var som det første rommet. Stort og praktfullt. Det hang malerier rundt i huset, av kjente malere, som må ha kostet flere millioner dollar. James måpte der han gikk. Under frokosten hadde han tatt seg av sjansen å spørre ut om alt, mens han fortalte butleren hva han selv husket fra kvelden før. Han en følelse av at butleren hadde trodd han var gal, eller hadde en skrue løs. Butleren var veldig pratsom, og så litt skeptisk ut, da James spurte om han kunne fortelle litt om denne ”James Swix”. Likevel fortalte butleren at var en rik mann, som sponset, eller eide, Amerikas største og beste fotballag. Plutselig forstod James hvorfor fontenen i hagen, var som den var. Butleren fortalte at James var nummer sekstien på listen over USAs rikeste, men selv visste ikke butleren hvordan James hadde klart å klatre seg så høyt opp på listen. Butleren fortalte at James var forlovet, men hun var i Paris på en moteuke som foregår en gang i året. Hun var en modell fra bladet ”She”.

 

James hadde husket at han ofte så det bladet i kiosken, når han var på vei til jobben. Det hadde vært flere jenter som hadde vert på forsiden, men de var alle vakre. Tenk at en av de pikene, var hans forlovede. Han smilte ved tanken. Butleren fortsatte, og sa at han hadde mange venner, men mange mislikte han også, mens han trøstet med at det var sånt som automatisk kom med å være rik. ”Hva skal jeg i dag da?” spurte James, da han følte at han hadde fått vite det han trengte om det ukjente livet sitt. ”Først må De skifte klær. Hvordan vil det ta seg ut hvis De kom i nattpysjen i retten?” lo butleren. ”Retten?” gjentok James måpende. ”Ja, herr Swix, De skal prøve å overtale FIFA, om at det skal være lov for én person, å være hovedsponsor til to, eller flere førstedivisjons lag. Selv om det blir veldig dyrt, synes du at dette skal være mulig for de som har mulighet, eller pengene til dette. Du er en av dem. De er overbevist over at det går an å tjene store penger på slik. Forrige uke nevnte du noe om at du hadde bekjente i det øverste stryet, og at du kanskje skulle prøve på å tilby noen av dem en liten pengesum, for å få dem til å se litt lysere på saken. ” ”Du mener.. å jukse? Bestikkelser? Det er da ikke rettferdig?” ”Nei, kjære deg. Det som ikke er rettferdig, er og ikke å bruke penger, når man har så mye av dem. Det har De selv sakt.” Butleren dro et smil, mens James tenkte for seg selv at både den andre James Swix, og butleren, var hjernevasket av pengenes kraft, akkurat slik som alle andre rikinger. ”Unnskyld, jeg kom nettopp på at FIFA-møtet var i morgen. Da blir visst dette en fridag” humret butleren.

 

James var stappmett etter frokosten, som inneholdt alt han kunne ønske seg. Hardkokte egg, ristet brød, alle slags skinker og minst fem forskjellige typer ost. Kaffen var førsteklasses, men bønner rett fra Brasil. Det var sikkert syv forskjellige typer syltetøy, og andre pålegg som James aldri hadde hørt om. James stod nå utenfor et av New Yorks største kjøpesenter. Han holdt et kredittkort i hånden. Han leste det; American-Express V.I.P. Card. Nå skulle han gjøre det han alltid hadde drømt om. Han skulle finne ut av hvordan det føltes, å gå på et kjøpesenter, å kjøpe absolutt alt han hadde lyst på, eller det han syntes var fint eller spesielt, uten at han skulle bry seg om hvor mye det kostet. Han så seg rundt etter den første butikken han så i senteret. En elektrobutikk. Perfekt. Han nærmest løp inn i spenning. Det var den. Den første tingen han så, nesten som et lys, hang den på veggen. En åtti tommers plasma TV. Den var perfekt for hans første ubrukelige, men dyre handel. Han så seg rundt etter personalet. Han så en unggutt, og vinket han til seg. ”Jeg vil gjerne ha den Tv-en,” sa James, og pekte ivrig på skjønnheten som hang på veggen. Unggutten spurte om adressen, slik at butikken kunne levere varen, og siden James ikke visste noe av det, lot han butleren så for informasjonen. Det eneste James selv gjorde, var å dra kortet i apparatet, og slå koden. Han kjøpte noen par dyre mobiltelefoner, og en blender som kokken hans hjemme kanskje fikk bruk for. For en himmelsk følelse.

 

Neste stopp var klesshopping. Han gikk litt lengre inn i senteret, og så en butikk der det sto; Armani for men. Armani hadde han da hørt om? Det var det merket alle store fotballspillere, og andre kjendiser gikk med. Det gikk to sekunder, før han var inne i butikken, og så etter en dress, eller et par bukser, eller kanskje en skjorte som var kul.

 

Han hørte en stemme i høytalerne på senteret ” Mine damer og herrer. Senteret stenges om femten minutter. Vi håper dere har fått kjøpt det dere trengte, og at dere trives her. Ha en fortsatt fortryllende dag!” ”Hva i alle dager?! Er der så send allerede?” Butleren kom med en typisk ”tiden flyr når man har det gøy” preken, mens han svaiet med posene. Etter flere timer med intens, meningsløs shopping, måtte han hjem. Han var utslitt. Da han skulle til å sette seg i limousinen, satt det en tigger på fortauet ved siden av. Tiggeren så på alle de posene James og butleren la i bagasjerommet. James gløttet litt på tiggeren, og mintes livet han levde dagen før.

 

Da han lå i senga på kvelden, fikk han dårlig samvittighet. I det andre livet han, som han hadde levd for tjuefire timer siden, hadde han hatet rikingene. Han hatet dem fordi at de var selvopptatte duster, som bare brukte penger på unødvendige ting. Hva hadde han selv gjort? Ingenting. Her hadde han muligheten til å hjelpe tusenvis av andre fattige mennesker. Istedenfor, hadde han brukt opp masse penger, mange dollar, på seg selv. Bare for å kjenne hvordan det føltes. Han hatet seg selv der han lå. Han kunne også kanskje legge igjen tjue dollar til tiggeren på gaten. Det var mat nok til en uke. Det hadde han heller ikke gjort. Ikke nok med det. Han hadde brukt mange dollar som ikke var hans. Riktignok var det James Swix som eide den store villaen, og alle pengene, men han var ikke denne James Swix. Han var en annen. Han sovnet urolig med disse tankene.

 

Han våknet. Øynene var fortsatt lukket, mens han hørte fuglene synge en vakker vårmelodi. Han kjente at han virkelig ikke følte for å stå opp. Det tok litt tid, før han tvang øynene opp. Sola skinte rett i øynene hans. Han så seg rundt. Han var tilbake i huset sitt. Han kjente igjen det tynne pleddet, og madrassen. Han kjente etter i hånden sin. Mynten var der, men det var noe annerledes med den. Det var gravert noe inn på den. James leste mumlende; ”Den ene dagen”.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish