Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Farvel, Kim!Skriv ut Utskrift
En stil som handler om avskjed.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Jeg husker så godt den siste dagen jeg hadde sammen med deg Kim. Du var så svak, så utmattet. Øynene dine var blanke og mørke, som havet om kvelden. Det var så vanskelig for deg. Du var så redd. Ikke redd for å dø, men redd for å forlate oss. Vi kom alle tre. Jeg, Lizz, og Roy. Ansiktet ditt lyste opp, og frem kom det et smil. Smilet ditt varmet oss, det var ikke et stort smil, men vi visste at du smilte med hele deg. Du hadde bare ikke krefter nok, til å vise det. Du aner ikke Kim hvor vanskelig det var for meg å ta avskjed. Jeg elsket deg så inderlig. Jeg vet at du visste hvor store følelser jeg hadde for deg, du visste hvor mye du betydde for meg. Men jeg greidde ikke å finne de rette ordene da. Det var så mye jeg ville si til deg, men fikk det ikke ut. Du forstod det.  

 

Livet mitt ble forandret på så mange måter da jeg møtte deg. Den kvelden da jeg møtte deg, husker jeg så godt. Vi møttes på den gamle puben, ved jernbanestasjonen. Det var dit jeg gikk når jeg hadde det vanskelig. Der satt du ved baren og lyste opp. Det er det du gjorde du, Kim, du lyste opp, uansett hvor du var. Spesiell var du, på en god måte, så klart. Du var så annerledes enn alle de andre. Jeg satte meg ned på den gamle slitte barkrakken. Avisen lå på bordet, jeg tok den opp, las ikke, men måtte ha en plass å plassere øynene mine. Blikket ditt fanget meg, du spurte om jeg hadde hatt en tøff dag, du brydde deg. Øynene mine møtte dine. Ordene fosset ut av munnen min. Hadde aldri møtt deg før, men allikevel satt jeg og fortalte deg hvor vanskelig livet mitt var. Du var så forståelsesfull. Hele natten satt vi og snakket, som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Rømt, hjemmefra hadde du. Det var ingen som skjønte deg der. Det er vanskelig å være seg selv i de små bygdene sa du. Derfor hadde du kommet hit til hovedstaden, du skulle starte med blanke ark her.

 

Vi begynte å vanke sammen. Sommerferien var i gang, og vi hadde lite å gjøre, men det var aldri kjedelig sammen med deg. Etter hvert ble vi kjent med Roy og Lizz. De var som oss. Hadde hatt et vanskelig liv, men de hadde funnet hverandre. Akkurat som du og jeg, Kim. Når høsten kom, bestemte vi oss alle fire for å begynne å leve det nye gode liv, som vi hadde fantasert om så lenge. Vi delte leilighet, alle fire. Plassen var liten, men vi trengte ikke større. Endelig var den dysterheten som lå over oss borte. Vi var så lykkelige.

 

Det var på vinterstid, du fikk diagnosen. Kreft, var det du hadde. Vi vart så engstelige alle sammen. Men du roet oss ned, du sa det kom til å gå fint. Du overbeviste oss. Tiden gikk og du lidde mer for hver dag som gikk. Behandlingen gjorde deg så syk, du kjempet i mot sykdommen, men du ble ikke bedre. Innerst inne visste jeg at du kom til å forlate oss, så alt for snart. Temaet kom opp oftere nå, du ville snakke med oss, om kreften og døden. Vi ville ikke høre på deg. Det eneste vi sa til deg, var at du kom til å klare deg. En dag orket du ikke mer, du ble sint. Du skrek at det ikke kom til å gå bra, og at vi måtte bare innse at du skulle dø.

 

 

Kort tid etter, ble du verre. Dagene lå du i sengen din. Sov gjorde du nesten hele tiden, og mat orket du ikke. Vi bestemte oss for å få deg på sykehus. Du hatet sykehus, men vi kunne ikke gi deg det du trengte her. Sykepleierne sa at du ikke hadde lenge igjen. Venterommet ble bostedet vårt de neste dagene. Til leiligheten var det ingen som dro. Ingen turte, ingen ville ta sjansen. Sov var alt du gjorde nå, og når du endelig våknet, var du så svak, men du var alltid glad for å se oss.

 

Du var alltid den sterkeste av oss fire. Den uredde, modige, den som visste hva som var best for oss alle. Rundt deg stod vi alle tre da du gikk bort fra oss. Vi ville være med deg helt til døden tok deg fra oss. Og det var vi. Grunnen til at jeg skriver dette Kim, er at jeg måtte bare fortelle deg hvor mye du har betydd for meg. Engler tror jeg ikke på, men jeg tror det er mer mellom himmel og jord. Og kanskje en dag, vil jeg møte deg igjen. Savnet etter deg er så stort. Hver morgen våkner jeg med et lite håp, et håp om at alt har bare vært en vond drøm. Men det skjer ikke. Du reddet meg ut i fra elendigheten, Kim. Jeg kommer alltid til å elske deg.

 

Din Sam.

 

Ord: 845




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish