Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Nedbrytningen.Skriv ut Utskrift
Novelle om nedbrytning av fordommer. Å søke jobb i Norges fordomsrike samfunn.
Bokmål - NovelleForfatter:



"Høst" tenker Claus i det han ser ut vinduet. Han ser på alle de forlatte grenene som lengter etter bladene sine, ensomme etter en lang høst. Ja, det har virkelig vært en lang høst i år, tenker Claus. Han tar et bit av knekkebrødet, det tradisjonelle "mellom lunch og middag" måltidet som han lager seg hver dag. Et firkantet lite knekkebrød med gul ost. Det er rart hvordan alt blir til vaner etter hvert, tenker Claus. Han putter siste rest i munnen samtidig som han klapper på skinka si.

 

Å vente på jobb har også blitt en vane de siste 4 månedene. Det har vært 4 kjedelige lange og kanskje litt ensomme måneder, men i dag skal alt snu, forhåpentligvis. Det er bare noen minutter til han må reise seg fra godstolen. Han er i ferd med å bli alt for god venn med den slitte "stressless" stolen med sittehull i. Men han må nok opp og kle seg for høstværet. Han ser ned på de korpulente fingrene sine. De pleier å skjelve når han skal ut på noe stort. I dag er dagen for jobbintervju, men han kjenner ikke nervøsiteten. Kanskje fordi han vet at det er gode sjanser for at han får jobben. Han har tross alt jobbet i toppstilling i det yrket i 5 år. Det var gode dager det. Han var forlovet, hadde en god jobb, men tidene forandret seg, ja de forandret seg.

 

Klokka nærmer seg tallet 2, og det er tid for å røre på liket. " Dongeri eller dress" Claus lurer litt på om han skal skifte klær. Det er mange kilo siden han hadde på seg dressen nå, og han føler seg ikke helt vel i den heller. Det er jo han de skal ansette og ikke klærne hans tenker han, og tar på seg ytterfrakken og det tradisjonelle røde skjerfet som ble strikket av farmor i `79. Han låser leiligheten sin, den ensomme leiligheten han har bodd i siden… ja ganske lenge siden. Et trappetrinn om gangen, kondisjonen kan til og med svikte når det er nedover.

 

Et blad faller fra en gren. Helt alene legger det ut på en ferd mot bakken. Først var det grønt. Det var tider det. Den grønne perioden, men gulfargen nærmet seg, og da var det ingen vei tilbake. Nå er det rødt, og det lyser opp tilværelsen med fargen sin. Endelig var dagen kommet for å forlate grena.

 

En kraftig vind slang seg rundt hjørnet, og hevet bladet høyere opp i lufta. Claus må holde på skjerfet for at det ikke skal følge med. Han vagger litt, og han vet det. Hans tidligere forlovede sa en gang til ham at gåstilen gjenspeiler seg i livsstilen. Han liker å vagge, hvile litt på den ene foten før han lar den andre ta tyngden. Slik som han også lever livet, tar livet sakte skritt for skritt.

 

På kontoret i computer firmaet Macintosh sitter en høytstående mann og venter på sin fremtidige ansatte. " Svart uten noe i, og hent referansene til Claus Hansen". Sekretæren hans Grete går raske skritt mellom korridorene for å hente kaffe til sjefen.

 

"Takk, den lukter nydelig" sier sjefen og blar gjennom papirene. "Denne mannen her virker dyktig, jeg har forhåpninger om han." sier han til Grete og brenner seg nesten på kaffen. Han ser for seg denne mannen som en mørk, høy person med svart dress og en liten svart koffert i handa. Det røde høstbladet flyr enda på sin ferd. Det krasjer med et skilt, men det stopper ikke ferden.

 

Claus kjenner at handa skjelver litt, men vagger videre. Han åpner døra til den store bygningen, han føler seg ganske hjemme der selv om han ikke har vert der før. "Her er det, 2. etasje rom 113. Hilse, smile og ikke le av alt. Det går bra Claus, det går bra" sier han til seg selv og banker på døren. Sjefen åpner døren. "Velkommen, kom inn mitt, navn er Roar Dagsland" sier han og gir han et godt håndtrykk. "Claus, Claus Hansen" sier han uten nervøsitet i stemmen. De setter seg ned ved et bord og samtalen til sjefen begynner med "Så du liker deg i data bransjen?" "Ja, man kan si det. Etter 5 år i IBM har det blitt en livsstil" Man kan se det sjefen tenker. Han studerer denne Claus-personen. Han ser ganske velfødd ut, det er så vidt han får plass i stolen. Klærne ser ut til å være plukket ut av hans mor på 80-tallet, ikke noe "dress" person dette. "Er du gift?" spør sjefen undrende. "Nei, men jeg var forlovet til i fjor" sa Claus litt stille, han ville ikke gå nærmere inn på det. "Ja, du vet, det er ikke alltid det går som vi forventer oss," glapp det ut av sjefen. Uff, det skulle jeg visst ikke sagt, tenkte han.

 

Claus legger merke til at vinduet står åpent, en kald trekk siger igjennom. "Har du noen hobbyer?" spør sjefen igjen. Claus lurer på om han bare skal finne på noe isteden for å si at han spiser knekkebrød med gulost, og ser på godmorgen TV og "date for 2". Hvis en kan kalle det hobbyer. " Jeg liker å leke meg litt med dataen min av og ti," sa Claus, det kom aldeles feil ut. Men det var da noe sant i det også, dataen ble mye brukt den. "Da tror jeg at jeg fikk spurt alle spørsmålene mine, har du noen spørsmål til meg?" Det var da litt kort intervju, tenkte Claus, bare for å spør om noe sier Claus "Ja, jeg lurer på hva jobben går ut på". "Selvfølgelig, jeg glemte nesten å nevne det. Det er da mye sitting foran skjermen, kanskje litt mye arbeid under tidspress. Det går ut på å forme dataprogrammer for Macintosh , og liknende" Sjefen virker litt utålmodig, Claus forstår at dette er noe han ikke passer til etter denne Hr Dagslands mening. "Utforme dataprogrammer?" tenker Claus, det var jo det han jobbet med før, men Claus lar vær med å stille noen spørsmål.

 

Det lille røde høstbladet har enda ikke lagt seg til ro. Det svever høyere, og høyere. Det finner et vindu, som det flyr inn i. Vinduet i 2. etasje i Macintosh bygningen, det tar et par saltoer før det endelig legger seg stille på gulvet. Claus ser på dette ensomme lille bladet, prøver å forsette å smile, men det er ikke så lett. "Du får ha lykke til, vi sender deg svaret snarest mulig. Det er ganske mange søkere på denne jobben," sier sjefen. Innerst inne vet begge at Claus ikke kommer til å bli ansatt der. Sjefen og Claus reiser seg. Sjefen tråkker på det lille røde høstbladet i det han tar et skritt bak. Det lager en knaselyd, en slik lyd det ikke skal lage når en tråkker på et blad, ikke et grønt ett i alle fall. Claus går ut av bygningen, og ut i høstværet, trekker inn høstlufta og tenker, jeg får ta livet skritt for skritt. Det kommer sikker nye tilbud, tenker han. Han har en slags råtten følelse i kroppen. En følelse av at alt går fortapt innvendig. Det er ingen vei tilbake, han vet at han ikke kan ta intervjuet om igjen.

 

"Grete, kommer du inn på kontoret?" sier sjefen. "Skriv i brevet at han dessverre ikke fikk jobben". Sjefen tenker over hva han sa, men han vil ikke ha noen late og uskikkelige personer i denne jobben. Sjefen kikker ut vinduet og ser på Claus. "Han var da litt vel fet," sier han til Grete.

 

I et hjørne på kontoret ligger et rødt blad forlatt og knust. Snart blir det brunt og råtner, da er det ingen vei tilbake.


annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish