Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
BedehusfaenSkriv ut Utskrift

Vi fikk en begynnelse + overskrift på en novelle, så skulle vi skrive fortsettelsen. Historien handler om Solveig, som snart skal konfirmeres.

Skrevet i 8. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter:



”Amen.” Alle reiste seg opp fra knelestillingen ved stolene, og gamle Nils stemte i kjenningsmelodien til disse bønnemøtene. ”Da Jesus sette sjela fri, brøt lyset frem på livets sti.” Solveig sang med av full hals, grepen av den inderlige stemninga på møtet. Noen reiste seg alt for å gå. Det var irriterende. Hvorfor hadde folk alltid så dårlig tid på lørdagskvelden? Enkelte hadde det i alle fall travelt. Hun så ingen grunn til å skynde seg, enda hun visste at de kom til å havne hjemme hos henne i kveld. Visste og visste. Det var temmelig sikkert. Det var mønsteret. Da salmen kom til vegs ende, kunne en svakt høyre prestens stemme, inni mellom all larmen som stolene gav fra seg. Stemmen nådde ikke helt frem, eller den ble misforstått, for folk oppfattet det som et signal på at nå var det slutt.

 

Da jeg var på veg hjem, kom tåka sigendes inn som et teppe over det vesle bedehuset, langt oppi nord. Ja, her bor jeg. Stamsund. Samtidig som jeg gikk, sparket jeg til småstein, og prøvde å få den samme steinen med meg lengst mulig. Ikke særlig enkelt, hvis en ikke stopper, da. Men det er juks.

 

Selv om det var midt i august, så jeg to enslige blåklokker, som strekte seg galant opp langs et tre som stod i grøften. Den milde vinden tok med seg en av de halvvisne blåklokkene, som smuldret opp ut i den friske kveldslukten. Da den fløy bort, tenkte jeg for meg selv: ” hvorfor skal septembervinden blåse bort livet til en uskyldig liten blomst?” jeg tuslet videre, uten å tenke så mye på det. Jeg prøvde å ikke tenke på det.

 

Da jeg kom hjem, var det sent, så jeg bestemte meg for å gå direkte til sengs. Ganske uvanlig til meg å være, men jeg var trøtt etter å ha hørt på Presten, eller Anders, som hele tida skulle være snill og tilby meg boller, saft, eller snakke til meg. Alt dette skjedde før samlingen i bedehuset. Hver uke. Hver jævla uke.

 

Dagene fløy, og det samme gjorde bladene, trekkfuglene, for ikke å glemme foreldrene mine. De skulle til statene, visstnok for å feire ti års ekteskap. Ti års ekteskap, du liksom. De var ikke engang gift! Uansett, denne ”ekteskapsreisen” førte til at jeg måtte sove hjemme hos Nils, som kjenner mor. Det føltes ut som om jeg satt i en karusell, som gikk altfor fort rundt til at kapselen jeg satt i kunne følge med. 14 år, og får til og med ikke velge min egen seng!

 

Fredag, skolefri. Jeg ringte Solveig, som knapt nok hadde fått på seg bekledningen. Vi hadde avtalt å dra til kjøpesenteret, bare for moro skyld. Ingen kjøping, bare titting. ”Vindusshopping”, kanskje. Ja. Definitivt. Solveig og jeg, på ”vindusshopping”.

 

Klokka ble fem, og butikkene stengte. ”Vindusshoppingen” var ganske mislykket, for Solveig vel å merke, for hun kunne ikke dy seg – hun måtte kjøpe den pene kjolen som var på salg hos H&M. Salg og salg, den kostet 499 kroner. Ærlig talt.

 

Hjemme hadde allerede Nils lagd i stand middagen, der det var lasagne som stod på menyen. Før jeg satte meg, kom jeg til å tenke på hva som hadde skjedd med den vanlige gjengen som pleide å komme hjem til meg etter samlingen på bedehuset, men det brydde meg ikke. Jeg var ikke den som likte at dem kom uansett. Samtidig som jeg gav signal til kroppen min at nå skulle den sitte, smilte Nils. ”Ja, da tenkte jeg at det var jo fredag, og at du var på besøk, alltid stas med besøk forresten, så derfor har jeg lagd litt ekstra sjel i maten! Lasagne og greier! Så, spis! Ikke vær blyg.” Det var heller vanskelig, allerede etter det første lasset med lasagne som var på gaffelen forsvant sakte ned spiserøret mitt, kjente smaksløkene mine at her var det noe galt. Brent. Hele tingen, eller ”Heile kaka”, som vi pleier å si. Med et forsøk på å smile, tok jeg et til lass med brent lasagne. Eller, smilet ble til et slags stramt trekk med den ene munnviken, og lasagnen klarte så vidt å holde seg nede i min arme magesekk. Jeg takket for maten, og satte serviset forsiktig fra meg på kjøkkenbenken som hadde en overflate av børstet aluminium.

 

Etter maten insisterte han at jeg måtte bli med og se ukens ”fredagsfilm”, som Nils sa var en klassiker, og noe som: ”Då æ va liten, va dæ dæn filmen al’ vil’ se!” Helt vanvittig dialekt på den fyren, tenkte jeg, men sa ingenting. Jeg klarte på en måte å holde brødskuffen lukket, hvis du forstår. Filmen var ikke så bra som jeg hadde håpet, men ikke verre en forventet. Gamle folk og klassikere er en dårlig kombinasjon – det bare må slå feil. Midt i filmen, samtidig som: ”Hey, you! Get on that .50!” og ”Abandon your postes, fall back!” skottet jeg bort på Nils, som heldigvis hadde sovnet. Den visjonen fikk følger av et lite ”yes!” inni meg, og at jeg snek meg ut døra, lukket den så stille som mulig, faktisk helt uten knirk, og krøp til sengs.

 

Lørdag morgen gikk greit, sett bort i fra maten som Nils lagde, og jeg begynte å gjøre meg klar til å gå på bedehuset sammen med Solveig. Jeg tok på meg et rosa skjørt, en svart singlet, svarte tights, et par rosa stilettsko og korte, svarte nylonsokker. Etter at klærne satt fint på, fant jeg frem sminken, og begynte å påføre den. Først brunkremen, deretter øyenskyggen, så mascaraen, og sist men ikke minst lipglossen. Egentlig så var jeg ikke kristen, så bare for å være litt rebelsk, satte jeg håret opp i to små musehaler, og et rosa hårbånd. Småfrekt.

 

Solveig møtte meg utfor huset, og sammen gikk vi opp til bedehuset. Hun kommenterte klærne mine, og sa noe som ” den var dristig”, men ellers var vi tause. Inni bedehuset var stemningen på topp, og det var en klam varme som seig seg inn mot oss. Jakken ble hektet på en kleshenger, men skoene ble holdt på. Nesten med det samme vi satte oss, begynte presten å tale. ”Amen, Gud være med dere” og ”halleluja” var ord som ble brukt særs flittig. Salmene ble også sunget, og Solveig stemte som vanlig i med: ”Da Jesus sette sjela fri, brøt lyset frem på livets sti.” Nils akompanerte på piano, og stemningen ble mer eller mindre holdt oppe. Det var tid for å gå, og folk ble trukket mot utgangen som en magnet. Akkurat da, tok presten meg på skulderen, og sa at det var noe han måtte si til meg angående konfirmasjonen. Jeg sa til Solveig at hun bare kunne begynne å gå. Solveig gikk, og døra smalt igjen med et klikk. Jeg spurte hva det var han hadde å si til meg, men han svarte ikke, bare gikk sakte mot meg. Jeg begynte å gå bakover, først litt rolig, men deretter ble det nesten småløping, det begynte å bli skummelt, og jeg var redd. Opp mot scenen er det et lite trinn, og tilfeldigvis stod det i veien for meg. Jeg snublet, og prøvde å komme meg på bena igjen. For sent. Han var allerede oppå meg, og trykte seg selv inntil halsen min, og begynte å rive av meg klærne. Det var grusomt. Jeg skrek og sprelte, men til ingen nytte. Han var to ganger så stor som meg, og jeg hadde lite å komme med. Jeg ble helt slapp. Stoppet å tenke. Stoppet å føle. Bare lå der - som en uskyldig blåklokke, blåst bort av septembervinden.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish