Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Sosiale avvikSkriv ut Utskrift
En SK-oppgave om sosiale avvik, 2SK
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:



I

 

Det moderne samfunnet har klare rammer for hva som er normalt og hva som ikke er det. Sosialiseringsprosessen vi alle går igjennom i løpet av livet har som sin hensikt å få oss til å fungere innenfor disse rammene. Alle mennesker klarer ikke det. De faller utenfor, og blir derigjennom stemplet som sosiale avvikere. Men hvorfor skjer dette? Hva er det som skaper disse avvikene, og hva fører de til for samfunnet og enkeltmennesket?

 

For å kunne si hva som defineres som avvik må vi først se på hva som er grunnlaget for det som regnes som det ”normale”.

 

I Norge er det Stortinget som fastsetter lover og regler, og dermed definerer hva som er rett og galt på en rekke områder i samfunnet. Politiet overvåker oss og passer på at vi som samfunnsmedlemmer holder oss innenfor de rammene som er gitt. Dersom politiet mener at det er begått et lovbrudd er det domstolene som skal avgjøre om handlingen kvalifiserer til straff, og i tilfelle hvilken straff som skal gis. Dette kalles for det formelle normsystemet, og innebærer formell straff ved brudd. Men, enkelte steder kan det uformelle normsystemet sette langt strengere grenser. Et eksempel på dette er den ungarske legen Ignaz Semmelweis. I sin tid, midt på 1800-tallet, gikk han ut med en teori om at datidens leger på grunn av urenslighet smittet fødende kvinner med barselfeber slik at mange av dem døde. Dette var et hardt angrep på tidens autoriteter på dette fagfeltet, og reaksjonene lot ikke vente på seg. han ble nærmest latterliggjort og gjennom mange år utsatt for harde angrep fra andre medisinere. Til slutt viste det seg at han hadde rett, men før det skjedde var han blitt psykisk ødelagt. Dette viser også at hva som blir regnet for å være sosiale avvik gjerne er et resultat av de rådende maktforholdene. Den Katolske Kirke på dømte på 1600-tallet Galileo Galilei til livsvarig fengsel fordi han hevdet at Jorden gikk rundt Solen og ikke omvendt. Hans oppfatning var ikke i samsvar med Kirkens (og dermed den gjeldende) oppfatning. Dermed ble han (av makthaverne) sett på som en trussel mot samfunnsordningen og eliminert. Samfunn prøver på denne måten å beskytte seg mot elementer som gjennom avvik prøver å forandre dem.

 

Det hender også at avvik blir vurdert annerledes i ettertid enn i samtiden. Det kan dommen mot Galilei også være et eksempel på. Den ble (til slutt) opphevet i 1992. Da hadde normene endret seg så mye at det som tidligere ble sett på som avvik nå ble det gjeldende.

 

Ta for eksempel en revolusjonær i et hvilket som helst land. Han vil antakelig oppleve å bli straffet, muligens med dødsstraff. Men hvis han lykkes med sitt avvik, kanskje med å lede et opprør som fører ham til makten, vil han bli dyrket. Det viser seg altså at den som gjennom sitt avvik klarer å endre normene blir opphøyet til helt.

 

Men hva er det som fører til disse avvikene? Hvordan oppstår de? Samfunnsforskere har fremsatt en del teorier om dette, som for det meste baserer seg på å forklare sosiale avvik i form av kriminalitet. De viktigste er:

 

Stemplingsteorien:
Stemplingsteorien tar utgangspunkt i at enkelte blir antatt å være avvikere. Mennesker fra spesielle miljøer eller med en spesiell oppførsel blir tidlig sett på som potensielle avvikere eller kriminelle. Det kan også være slik at en person mer eller mindre tilfeldig kommer borti et lovbrudd og deretter blir stemplet som avviker. Et slikt stempel kan lett føre til utestengning. Hvem vil vel for eksempel ansette en tidligere bankraner som hovedkasserer? Hvis dette skjer kan personen etter hvert gå over til faktisk avvik. Stempling kan altså føre til at samfunnet får flere avvikere.

 

Svakheten til denne teorien, slik jeg ser det, er at den tar utgangspunkt i en svært spesiell situasjon, og at den ikke på noen som helst måte kan sies å forklare alle lovbrudd.

 

Mulighetsteorien:
Mulighetsteorien tar utgangspunkt i at muligheten for å skaffe seg goder i samfunnet på lovlig måte er begrensede. Etter hvert som kravene til goder stiger vil forskjellene mellom folk bare øke. Mennesker fra de lavere sosiale lag har da tre muligheter: De kan akseptere situasjonen som den er uten å prøve å forandre den, de kan prøve å jobbe seg oppover på rangstigen eller de kan prøve å skaffe seg godene gjennom kriminell aktivitet. Sett i sammenheng med at de sosiale forskjellene er større i byene enn på landsbygda, og at sannsynligheten for å bli avslørt er mindre i byene enn på landsbygda, kan dette være med på å forklare hvorfor det skjer flere lovbrudd i byene enn på landsbygda. Men, heller ikke denne teorien gir noen helt klar forklaring på hvorfor det bare er bestemte grupper fra de laveste sosiale lagene i befolkningen som blir lovbrytere, mens andre ikke blir det. Teorien kan heller ikke forklare hvorfor det er flere menn enn kvinner blant lovbryterne.

 

Teorien om kriminelle subkulturer:
Denne teorien er særlig blitt brukt til å forklare ungdomskriminalitet. Ungdomsgjenger danner egne kulturer der kriminalitet blir et mønster. Avvik fra de etablerte og godtatte normene blir hovedregelen. Innenfor slike miljøer blir foregår det nærmest opplæring i kriminalitet.

 

Teorien bygger først og fremst på amerikanske studier av gjengkriminalitet. Flere studier av amerikanske storbyer har vist at det er nær sammenheng mellom gjengdanning og kriminalitet i slumområder. I de mer priviligerte områdene av fant en derimot ingen gjengdanning og heller ingen særlig stor mengde kriminalitet. Det er også påstått at når noen flytter fra et slumområde til en mer velstående bydel, tilpasser de seg kriminalitetsnivået i området. Dette er blitt betraktet som et bevis på at tilstedeværelse av kriminelle subkulturer øker kriminaliteten.

 

Det som gjerne preget områdene der undersøkelsene som dannet grunnlaget for disse teoriene var at beboerne hadde ulik etnisk, sosial og kulturell bakgrunn. De hadde lite felles annet enn fattigdom. Noe sosialt samarbeid og naboskap fantes ikke. Gjengdanning blant ungdom kan under slike forhold bli en måte å oppleve sosialt fellesskap på, en erstatning for andre sosiale institusjoner som skolen, familien eller nabolaget. Da sier det seg selv at samholdet innad i gjengene blir sterkt, og det blir dermed vanskeligere å få bukt med den kriminaliteten de står for.

 

Også individuelle faktorer blir brukt til å prøve å forklare sosiale avvik. Og det kan være riktig nok. Barndommen er den perioden i livet hvor våre grunnleggende verdisyn blir formet, og da vil opplevelser i den fasen av livet sette sitt preg på individet for all framtid. Slike omstendigheter blir ofte brukt som formildende omstendigheter i straffesaker.

 

Sosiale avvik, særlig i form av kriminalitet, fører med seg en rekke utfordringer for samfunnet. Det kan dreie seg om økonomiske konsekvenser, men også om en trussel mot grunnleggende velferdsforhold i samfunnet.

 

Det er to slags økonomiske kostnader forbundet med kriminalitet. For det første har vi de reelle kostnadene ved etterforskning av anmeldte lovbrudd. Dette er ressurser som kunne ha vært brukt til andre formål. Hvis den kriminelle handlingen i tillegg lykkes kommer konsekvensen, i form av ulovlig omfordeling. Både vinningsforbrytelser og økonomisk kriminalitet fører til at verdier blir overført til personer eller foretagender som ikke har krav på dem.

 

De menneskelige lidelsene som lovbrudd fører med seg er det umulig å måle i penger. Det gjelder både de konkrete skadene som enkelte blir påført fordi de er ofre for forbrytelser, og den frykten og angsten som mange føler. Folks frykt for kriminalitet er et alvorlig problem både for samfunnet og for enkeltmennesker. Undersøkelser har vist at det er liten sammenheng mellom fryktnivået og den reelle kriminalitetsnivået. Det er ikke de som er mest engstelige som oftest blir utsatt for overgrep. Men det kan kanskje ha noe med å gjøre at for eksempel eldre mennesker ikke går ut av frykt for å bli utsatt for alle de voldsmennene som (de har hørt) ligger og lurer rundt hvert gatehjørne. Da har frykten for å bli utsatt for vold fått store konsekvenser for den enkelte. Og sakte, men sikkert tar de sosiale avvikerne kvelertak på samfunnet. For at det ikke skal skje, straffer samfunnet dem som utgjør en trussel mot det.

 

II

 

Oversikten i Statistisk Ordbok over tilbakefall blant kriminelle i perioden 1989-91 viser at prosentdelen med tilbakefall har ligget ganske jevnt på mellom 41 og 44%.

 

Hva kan vi lese av det? For det første tror jeg det viser at en stor del av de som blir satt inn er vaneforbrytere. For det andre kan det tyde på at ettervernet av de kriminelle er langt fra tilfredsstillende. Hvis vi tar den ”vanlige” innsatte i et vanlig norsk fengsel, vil han antakelig være en mann på rundt 25, med liten eller ingen utdannelse. I tillegg vil han antakelig slite med stoffproblemer. Vi hører i dag mange historier fra den (såkalte) norske kriminalomsorgen: Fanger med en livssituasjon som skissert ovenfor kommer ut fra fengsel og tilbys et hospitsrom og sosialtrygd. Da skal det ikke mye til før den tidligere innsatte er tilbake i gammelt gjenge. Slik sett er det ikke selve straffen eller straffeanstaltene som burde settes under lupen, men ettervernet. Om man i større grad kunne satse på å bruke fengslene som resosialiseringsanstalter i stedet for oppbevaringsanstalter ville nok det føre til at flere straffedømte tenkte seg godt om før de slo inn på den kriminelle løpebane igjen.

 

Det finnes diskuterbare aspekter ved selve fengselsstraffen som straffemetode også. Særlig for unge lovbrytere skulle jeg tro det kan virke uheldig influerende å tilbringe et lengre tidsrom blant eldre og langt mer garvede kriminelle som lett kan virke som forbilder. Ville det kanskje være bedre om de som ligger i grenseland for den kriminelle lavalder konsekvent ble idømt samfunnstjeneste? Vel, kanskje ikke om det var drap det gjaldt….

 

Men, som nevnt tidligere søker kanskje slike til kriminelle miljøer som en erstatning for mangel på sosial kontakt tidligere i livet. Dette bidrar til å mer eller mindre sette dem utenfor samfunnet. Å idømme dem samfunnstjeneste ville kanskje virke som en måte å resosialisere disse før de virkelig kom galt ut. Dessverre blir dette bare spekulasjoner.

 

Men, et faktum er det at tallet på innsatte i vestlige land øker. En slik utvikling kan da få oss til å tro at det allmennpreventive formålet ikke fungerer, og at det ikke blir skapt lovlydighet blant folk. I en kriminalpolitisk debatt får slike synspunkter ofte lett gjennomslag, og det virker svært sannsynlig at strengere straffer og mer politi kan løse problemene. Å argumentere mot slike tiltak er ikke alltid like lett. På den andre siden vet vi at land som har et langt høyere straffenivå enn Norge har vel så høye kriminalitetstall i forhold til folketallet.

 

For å se på det individualpreventive aspektet ved straff, er det viktig at en kjenner formålet. Og det er nok mulig at det er her hele problemet ligger, for straffens individualpreventive formål er jo nettopp å hindre gjentakelser. Dersom straffen fungerer helt etter dette formålet bør jo tilbakefallsprosenten være lik null. Dette er ikke tilfelle. Tilbakefallsprosenten i Norge gikk fra rundt 30 på sekstitallet til over 50 på åttitallet og ned til noe over 40 på begynnelsen av nittitallet.

 

For å trekke en konklusjon ut av alt dette, slår jeg fast at straffen i dag ikke fungerer etter formålet. Men det er mye på grunn av at ettervernet og kriminalomsorgen i Norge er under enhver kritikk. Selve frihetsberøvelsen er nok den straffemetoden som kommer til å forbli den mest vanlige også i fremtiden, men i mine øyne er en åpning for andre alternativer i spesielle tilfeller en nødvendighet hvis man ønsker å bedre de preventive virkningene av å straffe sosiale avvikere.

 

Kilder:
Sk-boka
Statistisk Årbok 1996
Internett



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish