Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Drømmen om fred

Drømmen om fred

Hele verden blir demilitarisert med unntak av USA. Men så smeller det.

Skrevet som en oppgave i nynorsk i 10. klasse. Senere gjort om til bokmål.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
29.08.2008


Han kunne høre de på lang vei, de kom med tanks og maskiner av alle slag. Noen store, noen små, men alle dødelige. Han smatt under et hus og ønsket at alt snart ville være over. Hvordan kunne de ha oversett dette? Verden hadde vært så opptatt med å skape fred, at alle hadde glemt USA. De hadde ligget på lur lenge og bare ventet på det rette øyeblikket til å slå til.

 

Didrik tenkte på tiden før krigen, da alt hadde vært herlig og fredelig. Han hadde vært 18 år. Han hadde ikke hatt en bekymring i verden og var alltid glad og følte seg ubeskrivelig trygg. Ingen hadde sett krigen komme, det var som lyn fra klar himmel. I mange år hadde FN jobbet for å skape fred i hele verden. Det hadde ikke vært enkelt, men de hadde klart det etter mye slit og strev.

 

I litt over ett år hadde det ikke vært så mye som en væpnet konflikt. Uenigheter ja, men ikke noe mer enn det. Det var som om hele verden hadde blitt satt i pausemodus. Flere og flere forelde hadde mer tid til barna sine, lønningene ble større, feriene lenger og arbeidsdagene kortere. Det var et helt revolusjonerende syn og alle trodde at det ville forbli sånn for alltid, men ikke om USA fikk det som de ville.


 

Meldingen kom en varm og herlig dag i juni. Sola skinte, vannet lå på omtrent 25 grader og den eneste vinden de kjente var en varm, myk bris fra sør. På radioen spilte de Postgirobygget, men før sangen var over kom meldingen om at USA hadde gått til massiv krig mot resten av verden. De fikk høre at hele Amerika var blitt tatt og at USA stadig rykket nærmere og nærmere Europa.

 

En avtale fremmet av FN sa at hvert eneste land skulle levere inn våpnene sine. Atomvåpen, bomber, maskingevær, alt ble sendt til supermakten og det nøytrale USA som senere skulle ødelegge dem. Alle landene var nå blottet og sårbare for et angrep, men hva hadde de å frykte? Det var jo ikke mer krig og fattigdom.

 

Krigen hadde vart i noen år og USA kontrollerte alt bortsett fra Asia. Det var alltid konflikter og flere tusen sivile ble drept hver dag. Som en motvekt hadde alle landene klart å organisere sin egen motstandsbevegelse. Men de hadde fortsatt problemer mot USAs våpen og massive styrker.

 

Didrik hadde kjempet mot USA i to hele år nå og kjente at livskraften strømmet ut av han. Deres eneste håp var at Asia ville klare å slå tilbake. Asia hadde ikke sett lyst på at alle våpnene skulle samles på et sted og hadde derfor gjemt flere våpen. De hadde også startet utviklingen av noen nye våpen. Den dagen USA slo til, var de klare. Slik situasjonen var nå, stod to supermakter opp mot hverandre. En som ønsket fred i verden og en som bare ville fremme egne behov.

 

Med det samme krigen brøt ut flyktet mange til Asia, men de hadde ikke plass til alle. De som var igjen kjempet alt de kunne og kom til tider over planer eller kart som kunne hjelpe motstandsbevegelsen. Menneskene hadde ikke gitt opp drømmen om fred, selv i brevene til julenissen skrev barna om denne drømmen og deres ønske om fred.

 

Det hadde ikke vært enkelt, men etter mye om og men hadde han og en annen fra motstandsbevegelsen funnet en av de hemmelige bunkerne til USA. De hadde funnet den under en åskam i utkanten av byen. Sakte, men sikkert nærmet de seg målet. Det var to vakter, begge tungt bevæpnet, men samtidig trøtte. Det var en rask kamp. Didrik og kameraten hadde sneket seg opp bak de og med et grep knekt nakkene deres.

 

Inne i bunkeren var det ikke mye de kunne bruke, men de fant et kart over de andre stasjonene i området. De bestemte seg for å ta dem en etter en og få så mye informasjon ut av det som mulig.

 

Kameraten til Didrik ble fanget i nærheten av bunker nummer to. Han hadde kjempet vilt, men til ingen nytte. Det siste de fikk se av han var en blodig skrott som ble kastet til hundene. Didrik var sikker på at kameraten ville at han skulle fortsette letingen. Han snek seg gjennom skogen, sov nærmest aldri og spiste lite. Det var en hard kamp. Han nærmet seg hovedleiren til USA nå og visste at der ville han finne noe som kunne hjelpe dem. Det eneste problemet var hvordan han skulle komme seg inn.

 

Som forventet var det mange vakter der, de var fullpakket med våpen og det virket som om de bare ventet på en unnskyldning til å skyte. Didrik lot seg ikke skremme. Han var blitt godt kjent med hvordan kroppen fungerte og hadde stor tro på hjerne over våpen. Som en slange ålte han seg stadig nærmere. Den første vakten merket ikke noe. Didrik hadde sneket seg opp bak han og med kun et lite slag gikk vakten i bakken. Slik gikk det med alle vaktene, de var anspente og uoppmerksomme.

 

Han gikk med stolte skritt inn i bunkeren, hodet hevet og rett i ryggen. Det tok litt tid å venne seg til lyset, men i et hjørne så han han. Det var en korporal. Han satt og skalv som et aspeløv. Med kun et blikk fikk Didrik han til å finne kart og planer. Endelig hadde han funnet det, løsingen på alle deres problemer.

 

Han var på vei til basen da han hørte at de kom. De kom med tanks og maskiner, de var på jakt. Han gjemte seg så fort som han klarte, hvordan skulle dette gå? Ble han liggende ville de se han, sprang han var han død. Han smatt under et hus og håpet det snart ville være over. Han lyttet intenst etter noen form for lyd, men hørte ingenting. Litt etter litt rørte han på seg og ålet seg ut fra under huset. Når han reiste seg opp hørte han det, et skudd. Han smalt i bakken. Han kunne kjenne at livet sakte, men sikkert forlot han. Men med en siste kraftanstrengelse klarte han å hviske: Drømmen om fred er ikke død.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil