Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jonas og Stine i krig og kjærlighetSkriv ut Utskrift
Jonas og Stine er bestevenner. De går på samme skole, men Stine går i klassen under. Jonas er skolens mest respekterte gutt. Alle liker Jonas. Han og Stine var kjærester før. Stine er sjenert og usosial og har problemer med å være med folk.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Det var mørkt og stille utenfor… Men i hodet til Jonas var det absolutt ikke mørkt og stille. Nei, der var det masse tanker og ikke stille i det hele tatt. Han hatet Sondre. Teite, stygge og feige Sondre. Det Jonas hadde sagt til Sondre hadde han aldri sagt til noen før. Hvert fall ikke på den måten, ikke så seriøst, og ikke ment det så sterkt som han mente det denne gangen. Jonas Hansen hatet Sondre Jensen.

 

Det var første skoledag etter vinterferien. Jonas kom inn i skolegården, han var i dårlig humør... All isen som hadde lugget på bakken i skolegården før ferien, var nå helt borte. Lufta var også en smule mildere. Noen av jentene i niende klasse så bort på Jonas og smilte. Jonas gav dem bare et blikk, uten å smile. Han gikk med raske og bestemte skritt mot inngangen til skolen. Akkurat i det han skulle ta tak i døra til skolen fikk han en hand på skuldra. Jonas snudde seg raskt og hadde nesten en knyttneve klar til å fly gjennom lufta i 300 km/t og krasje i trynet til han som eide handa på skuldra hans. Men han endret de voldelige tankene da han så hvem som eide handa. Det var nemmelig Sebastian sin hand.
- Hvor i helvete har du vært hele ferien? Spurte Sebastian.

Jonas måtte tenke et øyeblikk. Han hadde ikke gjort noe spesielt i ferien. Bare sløva og jobba et par ekstra timer på REMA 1000.
- Jeg har faen ikke gjort en dritt…
Sebastian vred ansiktet sitt til et spørrende utrykk. Men spurte ikke mer. I stede skifta han tema og spurte:

- Jeg hørte noen av jentene i B klassen snakka om at de skulle få en ny elev i klassen.

 

Jonas ble enda surere og hadde lyst til å spørre om åffer i huleste helvete han skulle bry seg om det. Men det gjorde han ikke, i stede sa han svært lite brydd: 
- Ja ha ja… 
- Ja, jentene beskrev han som helt skinnsykt kjekk. 
Jonas himlet med øynene så Sebastian så det.

 

Det var ennå et par minutter til naturfagtimen begynte, men hele klassen satt i korridoren og ventet på Sigurd, den mest sinnsyke læren en kan forestille seg. Han underviste i naturfag og litt matte. Så kom han, ut av døra til lærerværelset og mot oss med lange trege skritt. Han var syltynn og hadde alltid alt for stort tøy på seg. I dag hadde han på seg mega store dongeribukser og en svær, grønn genser på seg. Mens han gikk hoppet brillene opp og ned på den lange spisse nesa hans. Han så ut som et romvesen, men allikevel var han best likt blant elevene på skolen. Han sjekket aldri lekser og hadde en sykt kul personlighet. Dessuten var han vel den eneste mannlige læreren på skolen som aldri hadde blitt misstenkt av elevene for å være pedofil.

 

Han låste opp, og elevene strømmet inn. Jonas og Sebastian satt sammen helt bak i klasserommet ved vinduet. Ved siden av dem igjen satt Line og Terese. Etter at Sigurd hadde gitt dem oppgaver satt Line og Terese og diskuterte noe som hadde skjedd i ferien. Jonas fulgte egentlig ikke med på samtalen deres, men spisset automatisk ørene da de begynte å prate om den nye gutten i B klassen. De beskrev han også som en kjempekjekk gutt, og de var visst interessert i å bli kjent med han. Sondre het han. Terese sa han hadde ganske langt mørkt hår, mørkeblåe øyne, han hadde et vennelig utrykk i ansiktet og var omtrent… Hun pekte på Jonas og sa:
- Omtrent like høy som Jonas.

 

Hun virket fornøyd da hun beskrev Sondre. Kanskje siden hun for en gangs skyld visste noe noen andre ikke visste og interesserte seg for.

 

Da det ringte ut og de kom ut i skolegården, la Jonas merke til at Sebastian så etter noen. Helt sikkert Sondre, tenkte Jonas. Sebastian var alltid så jævla nysgjerrig på ting som det. Jonas så også etter noen, men det var ikke Sondre han så etter. Nei, han så etter Stine. Jonas og Stine var bestevenner. Det hadde de vært siden Jonas gikk i tredje klasse og Stine gikk i andre. Sommerferien før Stine skulle begynne i åttende klasse og Jonas i niende, hadde de vært kjærester en liten periode. Da det ble slutt mellom dem, mistet dem kontakten en stund. Men det taklet ikke Stine, så en dag gikk hun til huset til Jonas og ringte på...

 

Plutselig stod Stine der, rett foran Jonas. Stine kastet seg over han og klemte han hardt, men vennelig.. Lenge…
- Jeg har savnet deg så… Sa hun.

 

Jonas kjente det dårlige humøret hans vende om. De hadde ikke sett hverandre hele ferien. Det kunne virket som et år, men det var jo bare en uke. Jonas la armen rundt Stine mens de gikk over skolegården mot benkene. På vei bort så Jonas en gutt som han aldri hadde sett før og som kunne stemt til Tereses beskrivelse. Men Jonas syntes ikke han så vennlig ut i det hele tatt. Jonas la merke til at gutten fulgte Stine med blikket. Det irriterte Jonas seg over, han prøvde å gi han et surt blikk, men det virket ikke som om han la merke til det. Da Jonas og Stine satte seg på en av benkene, begynte Stine å bable i vei om hva hun hadde gjort i ferien, hun hadde vært hos sin kusine i Bergen.

 

Jonas visste egentlig at hun hadde vært der. Men allikevel sa hun det og fortalte og fortalte. Egentlig så var Stine av den stille og sjenerte typen. Hun var lite sosial og hadde nok ikke alt for mange venner. Men da det bare var Jonas og henne, var hun aldri stille og sjenert. Stine var en helt annen person da hun bare var med Jonas. Hun var nesten et hode lavere enn Jonas, slank og hun hadde lyst bølgete hår og lyseblå øyne. Hun var så pen. Jonas hadde fortalt henne det hundrevis av ganger. Men Stine trodde ikke på han. I Stines øyne var Stine ei misslykka, stygg, liten og ubetydelig nisse som ingen la merke til. Jonas hadde nok klart å hjelpe henne litt, men ikke nok til at Stine hadde blitt til en av de andre jentene i klassen. Hun hadde alltid vært sjenert og utenfor blant de andre.

 

Plutselig kom Sebastian bort og satte seg med dem. Da holdt Stine kjeft og så en annen vei. Jonas skulle til å be han om å pelle seg til helvete vekk derfra. Men Sebastian åpnet kjeften først og sa:
- Den nye gutten, Sondre, er han der borte.

Sebastian pekte på gutten Jonas hadde trodd det var. Jonas studerte han nøyere denne gangen. Han var faktisk på høyde med Jonas. Han så ut til å trene mye, for han så svært velbygget ut. Han stod med de andre gutta i B klasse, han snakket og lo. Av og til kastet han blikk mot dem. Mest mot Stine.

Etter skolen gikk Jonas og Stine til byen. Sebastian hadde blitt sur fordi Jonas ikke ville gå med han. Jonas spurte Stine om hun hadde lagt merke til at Sondre hadde glodd på henne.
- Ja, kanskje han liker meg, sa hun ertende.
- Hmm… Jeg syns ikke han så spesielt snill ut…
Stine ble plutselig irritert og sa:
- Hvorfor dømmer du han før du kjenner han? Kanskje han er snill.
Jonas merka han ble sinna: - Åh Ja! Hvis du tror han er så jævla snill, så kan du jo prøve å bli kjent med han da!!

Jonas la med vilje vekt på ordet kjent, og det var fordi han visste at Stine var elendig til å bli kjent med folk. Stine pustet tungt og fikk blanke øyne. Så kom det noen tårer rennende nedover kinnende hennes. Jonas ble sur fordi hun begynte å grine over så lite og sa irritert:
- Du er nødt til å bli tøffere, Stine! Det er jo ikke rart du ikke har venner!
Jonas oppfattet ikke hva han hadde sagt før han så Stine løp gråtende bortover fortauet. Da ble han enda mer irritert og gikk hjem. Han satte seg på PC-en og logget seg inn på MSN. Det kom opp et vindu der det stod at sondre-jensen@hotmail.com hadde lagt han til på sin kontaktliste. Jonas nølte et par sekunder, men aksepterte forespørselen. Sondre var pålogget og han startet med en gang en samtale med:
- Hey!

Jonas ventet et par sekunder med å svare.
- Ey der !
- Du e Sebastian ellr ?
- Ja… Hvem e du ? Mer enn Sondre alså..
- Jeg er han nye i B klassen
- Dt va dt jeg trodde.. Hvor e du fra ?

- Oslo
- Oki
- E du sammen med Stine ?
Jonas gispet da han leste det. Han fikk lyst til å lyve, for han skjønte med ett at Sondre måtte være interessert i Stine. Men allikevel skrev han:
- Nei.. åssn det? Du har ikke sjangs alså.. hvis det var dt du trodde.. ?
- hehe.. Åffr sku ikke jeg ha sjangs ? Vi har allerede kommet godt over ens på MSN J

 

Jonas freste da han trakk pusten for å innhente oksygen. Han tokk mobilen og ringte til Stine… Hun tokk ikke telefonen. Så kom Jonas på at de hadde kranglet og det han hadde sagt festet seg til hjernen hans. De hadde ikke kranglet på kjempelenge. Jonas svelget. Jonas så på dataskjermen og leste igjen det Sondre hadde skrevet. Så svarte han:
- Pfft ! dt tror jeg ikke på !
- haha !! hun sier hun syns jeg er kjekk J spør henne da vel .. dt så ut som dere er venner i skolegården i dag .. men nå krangler dere sier hun ..
Jonas så gjennom kontaktlista si, men Stine så ikke ut til å være pålogget. Hvis det Sondre sa var sant betydde det at Stine hadde blokket Jonas. Jonas ble både sur og lei på en gang og skrev:
- Ligg unna Stine !
- hehe
Så logget Sondre av…

Dagen etter da Jonas kom til skolegården kom Sebastian bort til Jonas med en gang og sa:
- Bli med hjem til meg i dag?
- Hmm… Ok, jeg og Stine krangler visst… Sa Jonas med litt deppa stemme.
- Jøsses… Det ordner seg nok.
I langfri gikk Jonas og Sebastian på butikken. På vei tilbake så de Sondre og noen av guttene i klassen hans komme mot dem. Da de passerte hverandre skubbet Sondre Jonas i skuldra med sin egen skulder, oppklart med sin fulle vilje. Jonas snudde seg raskt mot dem.
- EY!! Ropte Jonas forbanna. Jonas fikk det plutselig for seg at det var Sondres skyld at han og Stine hadde begynt å krangle. Sondre snudde seg sakte og sa:
- Wow… Ta det rolig…
Jonas freste mot han og knyttet neven, men Sebastian stoppet han og sa:
- Hei, kom så stikker vi!
Jonas var rød i trynet av sinne. Sebastian la merke til det og sa:
- Det var da utrolig som du skulle klikke for det der…
- Det var ikke bare derfor… Han snakket om Stine til meg på MSN i går…
Jonas forklarte det som hadde skjedd og Sebastian sa han forstod.
- Han er ferdig hvis han nærmer seg Stine…

Neste friminutt stod Jonas og Sebastian i en ring med noen andre i klassen. De diskuterte mopeder og den slags. Jonas hadde null interesser for sånt. Plutselig fikk han øye på Stine som satt alene på en av benkene et stykke unna. Han gikk bort til henne og så på henne. Uten å se opp sa hun:
- Gå vekk…
Jonas kjente en klump som sank fra halsen og ned i magen.
- Jeg beklager sterkt det som skjedde i går.
Stine fikk blanke øyne og så en annen vei…
- Bare gå…
Da Jonas snudde seg så han rett inn i øynene på Sondre. Nå fikk Jonas bekreftet nok engang at de var nøyaktig like høye.
- Hei! Sa Sondre vennelig, og hadde det ikke vært for at Stine var rett bak dem, skulle Jonas ha smelt nesa til Sondre langt inn i skallen hans. I stede gikk han bare forbi uten å si noe som helst.  Da han kom bort til de andre pekte Sebastian mot Stine og sa:
- Hva skjer med de to?

 

Jonas snudde seg og så seg bakover. Da fikk han øye på Stine og Sondre sitte og snakke sammen. Stine smilte og Sondre lo. Det klikka i hodet på Jonas. Han sprinta bort mot de to og fløy på Sondre som ante fred og ingen fare… Eller hva de pleier å si. Jonas slo Sondre hardt i ansiktet og i magen, Stine skrek og Sondre ropte noe Jonas ikke oppfattet. Jonas tokk tak med begge hender i Sondres venstre arm og vred den rundt samtidig som han sparket Sondre i låret så Sondre skrek av smerte og gikk i bakken. Han lå nede i et par sekunder før han skrek høyt og fløy på Jonas. De slo hemningsløst på hverandre og det dannet seg en ring rundt dem. Noen heiede, mens andre ropte de skulle stoppe. Men det gjorde de ikke. Både Jonas og Sondre var to tøffe og sterke gutter og de viste hverandre ingen nåde da de slo alt de hadde mot hverandre. Sondres munn og nese silblødde, Jonas hadde overtaket og viste ingen nåde da han fikk lagt Sondre ned på ryggen. Jonas skulle til å slå Sondre i trynet, men rakk det ikke før den respekterte gymlæreren Jackie tokk tak rundt underarmen til Jonas og dro han hardt til seg. Jackie var fra Kina og kunne Kung fu. Han hadde lært noen knep til elevene i en gymtime, men det hadde han visst nok egentlig ikke lov til, ikke har man lov til å bruke det heller sånn uten videre. Men Jackie brukte det nå, han la Jonas som var hjelpesløs i et gjerngrep. Jonas vred seg mens Jackie ropte at han skulle roe seg. Sondre reiste seg sakte og så ondt mot Jonas. Jonas overga seg mot Jackies grep og strammet ikke en muskel.

 

To minutter etterpå stod Jonas og Sondre foran rektors kateter med Jackie i mellom seg. Jackie fortalte rektor hva som hadde skjedd. Rektor bad dem om å forklare seg. Rektor så på Jonas først. Han stod taus. Hvis Jonas skulle sagt noe som kunne lignet på en sannhet, så skulle han sagt at han kastet seg over og nesten prøvde å drepe Sondre. Og det hele var helt uten grunn. Men den virkelige sannheten ville vært meningssløs og det første var uaktuelt å si. Så Jonas holdt kjeft. Rektor så nesten ondt på Jonas før han snudde hodet mot Sondre, snufset og lot fingrene gli gjennom det ganske lange, tynne håret så det lå i en lav sleik før han sa:
- Du har kanskje en forklaring?
Sondre sukket dypt og sa:
- Ja… Han kom bare helt uten videre og kastet seg over meg.

 

Jonas beit seg i leppa til han kjente blodsmak. Rektor så på Jonas og spurte om ikke han hadde noen forklaring. Jonas nølte, så ristet han på hodet. Rektor lente seg tilbake og hørtes temmelig proff ut da han sa med lav stemme:
- Jeg ser ingen annen mulighet enn å utvise deg fra skolen. Tre dager. I tillegg får du laveste karakter i oppførsel, det blir politianmeldt og det blir oppført i vitnemålet ditt. Og det er ikke bra, siste skoleår vet du…Jeg ringer og sier i fra til dine foreldre.

 

Jonas kjente det kokte av sinne i ham. Sondre derimot stod og smilte. Jonas gikk inn i klasserommet. Elevene fulgte ham med blikket. Noen så nesten nervøse ut.

 

Det var kanskje ikke så rart. Alle de idiotene av noen fordømte drittsekker trodde jo at Jonas bare hadde overfalt Sondre helt uten videre. Og de neste tre dagene ville de få det bekreftet. Med Jonas ute av skolen kunne Sondre si nøyaktig hva han ville. Sondre var smart… Han hadde fra første sekund skjønt at det var Jonas som regjerte skolen. Og nå kunne han trøkke Jonas så langt ned i søla at Jonas aldri kunne bli ren igjen, slik at Sondre kunne overta. Jonas gikk bort til pulten sin. Sebastian så spørrende på han. Jonas så på han tilbake og sa:
- Jeg tror ikke vi kan gå sammen etter skolen i dag allikevel…
Jonas tokk sekken sin og gikk mot døra. Sigurd glodde og sa:
- Hvor har så du tenkt deg, unge mann?
- Jeg er utvist fra skolen… er tilbake på mandag, sa Jonas ubrydd og nesten smalt igjen døra etter seg.

 

Da Jonas sin far kom hjem var han fly forbanna og skrek:
- Hva faen i helvete er det du driver med, gutt?! Rektor ringte meg på jobben!! Du driver vel for faen ikke bare og banker opp folk helt uten videre?
Jonas sa ikke noe… Så faren fortsatte:
- Selvforsvar… Det er en ting. Men å slå uten grunn… Forresten tror jeg ikke på at du banket denne Sondre uten grunn. Men han hadde jo ikke gjort deg noe… Så det går vel i misunnelse? Penger? Kjærlighet? Tro meg gutt… Jeg vet hva jeg snakker om. Forklar!

 

Jonas sa fortsatt ikke noe. Ikke hadde han tenkt å si noe heller. Faren ville allikevel ikke forstå. I stede gikk bare Jonas opp på rommet sitt. Stine… Helvete… Jonas orket ikke tanken på at han kanskje hadde sett på Stine mens de ennå var venner for siste gang. Han hadde lyst til å ringe til Stine. Men han gjorde det ikke. Klokka var bare et på formiddagen, Jonas kjente seg trøtt. Han la seg og sovnet tvert.

Jonas seilte på en sjø i full storm, uten mannskap. Han måtte seile skuta helt alene, og han var på ukjent farevann. Det kunne være skjær over alt. Plutselig stilnet stormen, da fikk Jonas øye på Sondre og Stine nede på dekk, de kysset og Sondre tokk på henne. Da Jonas skrek at de skulle slutte, begynte de begge å le. Stine trakk opp en pistol og siktet på Jonas. Men Sondre stoppet henne og sa:
- La meg…
Sondre tokk pistolen og skjøt, og i det, det smalt våknet Jonas med et rykk.
Sondre ville drepe Jonas… Og det samme ville Stine?

De tre dagene Jonas var hjemme fra skolen hadde han ikke kontakt med noen. Faren hadde slått av internettet, tatt mobilen og ikke latt ham gå ut. Han måtte gjøre lekser hele tiden. Vel… ”Alltid noe bra i det som skjer” som Jonas sin mor pleide å si før hun reiste og aldri kom igjen. Det stemte jo for så vidt. Nå hadde Jonas gjort lekser for minst en måned fremover. Dessuten vet jo ingen hva som hadde skjedd hvis han måtte på skolen. Han kunne blitt påkjørt på skoleveien og så videre. Jonas sin mor pleide å si mange kloke ord.

Da Jonas kom tilbake på skolen, mandag var ting oppklart annerledes. Folk snakket ikke til han. Fortalte ikke noe, spurte ikke om noe. Til om med Sebastian holdt avstand. I Friminuttet stod bare Jonas der og glodde på folkene i skolegården. Dagen slepte seg sakte forbi. Han så ikke noe til Sondre, men Stine hadde stått med noen av jentene i klassen hennes, utrolig nok.

 

Alle virket glade og fornøyde. Var det alt som skulle til? Jonas skal bare vekk et par dager så er alt bare bra? Det var hvert fall sånn han følte det. Etter skolen skulle Jonas til politiet og bli avhørt om hendelsen. Så da trasket han ned til politistasjonen. Han måtte vente sikkert ti minutter, og da kom det en slank, ung politimann inn og sa:
- Du er Jonas Hansen?
Jonas nikket, og politimannen gav tegn til at han skulle følge etter. Inne på kontoret hans var det masse papirer strødd utover. Han viste Jonas en stol han kunne sette seg på.
- Så… Begynte politimannen. Du driver og slår ned folk, sa han nesten ertende.
Jonas bestemte seg rett og slett for å fortelle hele sannheten fra minste til største detalj. Etter han hadde fortalt, så politimannen litt rart på han og sa:
- Du vet dette ikke er en god nok grunn til å gjøre det du gjorde?
- Ja da…
Politimannen noterte noe på et papir. Jonas studerte det han gjorde, så spurte han:
- Tror du på skjebnen?
Han stoppet å skrive og så på Jonas…
- Vel… ja, jeg tror på visse makter.
- Tror du på fatalisme?
Politimannen så på Jonas med et blikk som fortalte Jonas at han ikke visste hva fatalisme betydde…
- Det betyr at hele livet ditt er forutbestemt… Og at du er uten makt til å forandre på det som venter, uansett hva det er. Livet ditt er lissom en ferdig skrevet roman eller en film.
- Hehe. Prøver du å slippe unna her ved å få meg til å tro på denne fatalismen?
- Det er vel verdt et forsøk.

Dagene gikk. Og dermed gikk jo ukene også. Sebastian hadde begynt å snakke litt til Jonas igjen. Spurt om forklaring på hva som egentlig skjedde. Jonas sa det samme som han hadde sagt til politiet. Sebastian så litt skremt på han og sa:
- Hmm… Stine og Sondre har visst blitt skikkelig gode venner. Har du snakket med Stine?
Jonas kjente gråten i halsen og sa:
- Nei… Jeg har ikke snakket med henne på ukevis. Tror du ikke jeg vet de er gode venner?
- Vel… Stine har jo virkelig kommet seg. Hun er blitt mye sterkere disse få ukene.
Jonas kjente han ble rasende og ropte mot Sebastian så folk i skolegården snudde seg:
- Hold kjeft!! Oki? Hold kjeft! … Hold kjeft…
Sebastian la en hand på skuldra til Jonas og sa:
- Ta det rolig… Vi fikser han der Sondre. Stine er din og ikke hans! Det er forresten fest hos Stian på lørdag. Bli med dit da. Du kan trenge å tenke på noe annet.
- For faen…
   
Jonas hadde ikke lyst til å gå på noe fest… Samtidig frista det å drukne sorgene i alkohol. Og Sebastian maste, så da gikk han på festen med Sebastian. Stian sitt hus var stort. Det var øl, cider, smirnoff, baylies og folk overalt. Etter ti øl var Sebastian like borte som de fleste andre. Etter hvert som folk sovnet forskjellige steder var det lettere å se hvem folk var. Jonas hadde tatt det med ro og hadde bare drukket to øl og en smirnoff for smakens skyld. Plutselig fikk han øye på Sondre og Stine ligge i en sofa og kline. Jonas ble lammet. Han falt ned i en godstol og så de to ligge og kline.

 

Etter et par sekunder reiste de seg og gikk inn på et soverom. De la ikke merke til Jonas. Alt raste sammen i hodet på Jonas. Jonas hadde lyst til å smelle opp døra og kverke Sondre til øya hans spratt ut. Men det gjorde han ikke, i stede forlot han huset og festen og gikk hjem…
   
Neste dag, søndag, gikk Sondre seg en lengre tur… Bare for å tenke. Han tenkte gjennom det som hadde skjedd de to siste månedene… Det var mye. For mye. Men det verste var Stine… Jonas hadde mistet Stine helt nå… Og nå hadde hun det mye bedre enn da de var venner.

 

Jonas fikk gråten i halsen, men måtte skjerpe seg brått, for plutselig stod Terese i klassen hans rett foran han. Hun smilte og sa:
- Hei… Går det bra med Stine?
Jonas blunket raskt og så overasket på henne.
- Hva faen?
- Wow… Ta det rolig… Jeg lurer bare. Hun fortalte vel at jeg og hun snakket sammen etter festen i går?
- Hva faen er det du snakker om?
- Jammen for helvete da! Hvor full var du i går? Sondre prøvde jo for faen å voldta Stine!
Hun kom gråtende ut av rommet der de hadde vært, så spurte jeg hva som hadde skjedd, så forklarte hun og sa at jeg måtte love og ikke si det til noen. Men dere er jo bestevenner? Jeg trodde du visste det…

 

Jonas pustet tungt og fort. Så spurtet han mot Stines hjem. Faens Sondre! Den jævelen! Det var hevn og onde tanker i hodet på Jonas nå. Han kom frem til Stines hus og ringte på. Det var Stines mamma som åpnet, hun smilte brett og sa:
- Hei Jonas! Det var lenge siden. Stine føler seg ikke helt bra, hun…
Jonas gikk forbi henne uten å si noe, han gikk opp trappen og banket på Stines dør.
- Det er meg, Stine!
Stine åpnet døra og så på Jonas med blanke øyne før hun la armene rundt ham og lot tårene renne. Hun hulket inntil brystet til Jonas. Slik stod de et par minutter før de gikk inn på rommet til Stine.
- Jeg snakket med Terese, sa Jonas lavt.
Stine svelget.
- Sondre er en jævel!
Jonas la armen rundt henne og sa:
- Jeg vet det… Jeg vet det så sinnsykt godt!

Neste dag, mandag tok Stine og Jonas følge til skolen for første gang på nesten et år. Jonas fulgte Stine helt frem til klasserommet hennes før han gikk til sitt eget klasserom. Da det ringte ut, hadde Jonas falkeøyne, først for å finne Stine, så for å finne Sondre. Det kom i riktig rekkefølge. Han gikk bort til Sondre og så han dypt inn i øynene.
- Din jævla, satans drittsekk!
- Har jeg gått glipp av noe?
Det klikket i Jonas sitt hode. Han tok tak i genseren til Sondre og dyttet han inn i veggen til skolen og holdt et kvelertak på han med underarmen. Så sa han lavt:
- Hvis du nærmer deg Stine igjen… … Så dreper jeg deg.
Sondre så skremt på han og gispet etter luft da Jonas slapp kvelertaket. De andre elevene stod som spørsmålstegn igjen og glodde. Så snudde Jonas seg og gikk. Han tok med seg Stine som hadde sett det som skjedde.


Det var mørkt og stille utenfor… Men i hodet til Jonas var det absolutt ikke mørkt og stille. Nei, der var det masse tanker og ikke stille i det hele tatt. Han hatet Sondre. Teite, stygge og feige Sondre. Det Jonas hadde sagt til Sondre hadde han aldri sagt til noen før. Hvert fall ikke på den måten, ikke så seriøst, og ikke ment det så sterkt som han mente det denne gangen. Å true noen med døden er ikke bare, bare…

Jonas hadde ikke lyst til å gå på skolen dagen etter. Han hadde ikke lyst til å se Sondre. Møte blikket hans… Nå var det dessuten han som hadde overtatt på skolen. Nå var det han alle fulgte etter og respekterte. Hvorfor det egentlig? Var det ikke Jonas som hadde nesten hadde slått han i hjel? Kanskje Jonas hadde skremt dem. Jonas tenkte mens minuttene føltes som sekunder. Klokka kvart over åtte ropte faren:
- Jonas! Skal du ikke på skolen i dag?!
Jonas vred seg før han stod opp og kledde på seg. Han kom seg ut av huset to minutter over halv ni. Nå kom han jo allikevel for sent, så han labbet bare stille og rolig til skolen og kom nesten et kvarter for sent. Sigurd spurte ikke om hvorfor. Det så ikke en gang ut som han noterte det. Hvorfor skulle han dessuten gidde det? Jonas hadde allerede laveste karakter i orden og oppførsel.

 

Etter timen gikk Sebastian og Jonas sammen ut i skolegården. De gikk utenfor skolens område. De sa ikke noe til hverandre. De bare satte seg på en benk. Til slutt spurte Sebastian om han virkelig kunne være villig til å drepe Sondre.
- Etter det han har gjort… Så skulle du bare visst hva jeg er villig til.
- Vel… Hvis du trenger noen… Så husk jeg er på ditt lag!
Da de var kommet tilbake til skolegården var folka på vei inn. Sondre stod rett utenfor døra. Da Jonas og Sebastian var et par meter fra han, gikk Sondre foran Jonas og sa:
- Tror du jeg er redd for tomme trusler?
Han avslørte seg med en gang. Selvfølgelig var Sondre livredd! Han hadde ikke spurt om det hvis han ikke var redd. Det beviste bare at han tenkte på det Jonas hadde sagt.
- Nei det tror jeg ikke! Men hvis det er den samme trusselen vi tenker på her, så får du faen meg tro om igjen hvis du tror den var tom!!
- Jeg tror fortsatt den er tom…
Så gikk han uten å si noe mer. Jonas og Sebastian stod igjen alene.
- Jeg dreper den jævelen!

Et par uker senere inviterte Stian til ny fest. Jonas ba Stine om ikke å komme. Uten noe forklaring. Stine ble sur og spurte hvorfor hun ikke skulle det, nå som hun endelig var blitt mer trygg på folk og så videre. Jonas sa det var til hennes eget beste, og til slutt ble hun overtalt.

 

Det var lørdag kveld. Fest hos Stian. Alle var drita fulle. Jonas var uten for festhuset og ventet og ventet. Han var edru. Ikke uten grunn. I lomma hadde han en større kniv. Det var heller ikke uten grunn. Klokka halv to var det temmelig still inni huset. Noen gikk ut og ned trappa til ytterdøra.

 

Jonas ventet og ventet. Så kom han. Sondre sjanglet ned trappa, og i det han skulle til å gå ned det siste trappetrinnet, fikk han en kniv i halsen…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish