Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Barne- og ungdomslitteraturSkriv ut Utskrift
Historisk tilbakeblikk på sjangeren barne- og ungdomslitteratur.
Bokmål - ArtikkelForfatter:



I 1851 gav den kjente folkeeventyrsamleren Jørgen Moe ut boken ”I Brønden og i Kjærnet”. Dette regnes faktisk av mange for å være den første moderne barneboken i Norge. Etter dette blomstret denne typen litteratur opp og ble til en helt egen sjanger. I dag har vi et vidt spenn over nettopp denne sjangeren. Barne- og ungdomslitteraturen kan være alt i fra folkeeventyr til bøkene om den lille trollmannen Harry Potter.

 

Barne- og ungdomslitteratur er som ordet tilsier litteratur skrevet med barn og ungdom som målgruppe. Selve definisjonen på barne- og ungdomslitteratur er faktisk at det er litterære verk skrevet av voksne for barn under seksten år.

 

Dersom en nevner ordet ”barnelitteratur” i dag, så er kanskje eventyr noe av det første en tenker på. Folkeeventyrene våre var som kjent fortellinger som helt til Asbjørnsen og Moe skrev dem ned på 1800-tallet, gikk på folkemunne. Før dette var eventyrene egentlig ikke engang ment for barn, men var mer underholdningshistorier voksne i mellom. Som et resultat av blant annet opplysningstidens tanker om litteratur som verktøy, rettet man til slutt eventyrene mot barn.

 

I løpet av 1900-tallet, og da særlig rundt 1950, kom mange forfattere på banen når det gjaldt sjangeren barne- og ungdomslitteratur. Blant annet fikk vi Anne Cath Vestly, Alf Prøysen og Torbjørn Egner. Anne Cath Vestly har skrevet en del forskjellig, men det er kanskje helst ”Knerten” som er den mest kjente boken, for ikke å si bokserien. Alf Prøysen skrev også en del barnelitteratur i tillegg til barneviser, og en av hans kanskje mest kjente karakterer er ”Teskjekjerringa”. Torbjørn Egner skrev egentlig to barneverk som gjorde stor suksess den gang, og som faktisk er nesten like populære i dag, nemlig ”Karius og Baktus” og ”Kardemommeby”. Disse tre forfatterne er også kjent for at de formidlet sine litterære verk gjennom radio og TV.

 

Disse tre barnebokforfatterne var alle fra Norge, men i andre halvdel av 1900-tallet var det flere forfattere fra utlandet som også har vært viktige for barne- og ungdomskulturen her i landet. En av de viktigste forfatterne er faktisk svensk, nemlig Astrid Lindgren. Hennes kjente og folkekjære bøker om ”Emil fra Lønneberget”, ”Vi på Saltkråkan” og mange flere, gikk rett inn i de fleste norske hjem. De nevnte bøkene handler begge om helt vanlige barn, men er skrevet på en så fantastisk humoristisk måte at den virker fengende på både for barn og voksne, faktisk. En annen forfatter med stor betydning i Norge er Roald Dahl. Denne engelskmannen med norske aner er kjent for sine utrolig virkelighetsfjerne karakterer. Med dette mener jeg at han setter karakterene så forferdelig godt på spissen at de blir humoristiske. De som er ment å være stygge er virkelig stygge både i utseende og væremåte, og de som er snille er virkelig snille. Dessuten har han noen artige og uventede endinger på historiene sine. Eksempler på bøker han har skrevet er ”Heksene”, ”Charlie og Sjokoladefabrikken” og ”Den fantastiske Mikkel Rev”.

 

Ungdomsbøker er faktisk en temmelig ny sjanger. Ungdomsbøkene er skrevet for aldersgruppen tolv til atten år og handler gjerne om helt hverdagslige situasjoner, sett fra en ungdoms egne øyne. Men de kan like gjerne være ungdomsbaserte faktabøker eller science fiction.

 

I 1992 gav Jostein Gaarder ut ”Sofies verden”. Denne boken skulle vise seg å bli svært populær blant ungdommer. Mange hevder at ”Sofies verden” er på kanten til genial. Den fungerer som god litteratur, samtidig som den lærer leserne tung filosofi på en enkel måte. På slutten av 1990-tallet var det særlig en forfatter som dominerte når det gjaldt ungdomsbøker i Norge, nemlig R.L.Stine med sin ”Grøsserne”-serie. Denne horrorserien var ekstremt lettlest, samtidig som den var spennende, noe som slo an blant norske ungdommer. I nyere tid har ”Harry Potter”-serien vist seg å være en bestselger, ikke bare i Norge, men over hele verden. Det er skotske Joanne Kathleen Rowling som står bak denne serien på sju bøker, som handler om ungdommen Harry Potter som finner ut at han er trollmann og derfor må begynne på en trollmannsskole ved navn ”Hogwarts”. Rowling har sydd sammen kjente magiske elementer og mytologiske dyr, og skapt et helt fantastisk univers der både barn, ungdommer og voksne kan drømme seg vekk.

 

Vi snakker gjerne om at barne- og ungdomslitterur er ment å ha visse funksjoner. Den mest opplagte funksjonen er nok at bøkene skal virke underholdende. Samtidig bør de også på en eller måte lære barna noe. Før i tiden var det også vanlig å bruke eventyr for å skremme barna til å holde seg unna farlige steder. For eksempel brukte man fortellingene om nøkken for å holde barna vekke fra vannet, der de i realiteten kunne drukne.

 

En tendens man ser ved god barne- og ungdomsslitteratur er at selv om tiden går, og nye generasjoner kommer til, så fungerer samme litteraturen like godt. Det beste eksempelet her er jo eventyrene, som etter flere hundre år fortsatt blir fortalt videre til barn. Foreldregenerasjonen vokste opp med ”Karius og Baktus” og ”Emil i Lønneberget”, og ser man på situasjonen i dag så vil man nok legge merke til at stort sett ingenting har forandret seg. God barne- og ungdomslitteratur forsvinner altså ikke.

 

I dagens samfunn må dessverre barne- og ungdomslitteraturen kjempe mot andre medier, som for eksempel TV og film. Får barn velge mellom å lese en god bok eller å se filmatiseringen av den samme boken, så velger de nok dessverre den enkleste løsningen, nemlig filmatiseringen. Problemet er bare at filmatiseringen ikke pirrer fantasien til barnet på samme måten som en god bok ville gjort det. I stedet for å tenke selv, så ser de heller på hvordan en annen har tenkt seg det. I stedet for å lage utseendet til en karakter i sitt eget hode, så får de servert den manifesterte karakteren på sølvfat rett foran øynene sine. Her mener jeg at det er viktig å lære barna sine å lese bøker allerede i tidlig alder. Når barna er små kan man gi dem bildebøker, og ettersom de blir eldre kan man gi dem rene tekstbøker. Ved å la barna lese, så lærer man dem å bruke fantasien sin og de utvikler seg også til å bli mer kreative. Dette vil være dem til stor hjelp i arbeidslivet så vel som i skole.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish