Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Din henrivende tjenerSkriv ut Utskrift

En spøkelseshistorie om en jente som bor helt alene i en hytte i skogen. Plutselig finner hun brev fra fortiden.

Karakter: 6 (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Elisabeth står og ser på en gammel hytte. Eller hytte, det lignet mest på et falleferdig skur. Var det dette faren hadde etterlatt henne? Det så ut som hytten kunne falle sammen hvert øyeblikk. Malingen hadde flasset av, man kunne se bare noen flekker med hvitt på den grå veggen. Vinduene var så skitne at man ikke kunne se igjennom dem. Det ser sikkert ikke så mye bedre ut inne.

 

Hun sukket. Det fikk bare stå til. Hun hadde jo ikke noe annet sted å være. Hun sukket igjen og satte nøkkelen i døren. Døren knirket da hun åpnet den. Den trengte visst litt olje ja. Tung luft kom sigende ut av døren. Det gikk en stund før øynene hennes vente seg til mørket innenfor.

 

Herregud! Det så ikke ut. Noen hadde visst brutt seg inn her. Hun tror ikke de fant noe særlig med verdi der. Dette var en søppelhaug. Hun gikk litt lengre inn. Hun slapp bagasjen ned på gulvet og så seg rundt. Hun hadde litt av en jobb foran seg. Hun fikk bare sette i gang.

 

Hun brettet opp ermene på genseren og begynte å rydde og vaske. Mens hun ryddet fant hun noen konvolutter som lå strødd på gulvet. Et var adressert til henne. Hun samlet dem opp og gikk og la dem på bagasjen. Hun kunne lese dem senere.

 

Det ble en lang dag for henne. Hun vasket og ryddet til langt på kveld. Da hun var ferdig segnet hun om i en stol. Endelig. Nå hadde hun vasket og ryddet ferdig. Hun hadde også luftet sengetøyet, men det luktet fortsatt litt mugg.

 

Hun tok frem brevene hun hadde funnet litt tidligere på dagen. Hun åpnet det som var adressert til henne. Det var farens håndskrift.

 

Kjære Elisabeth.

Når du leser dette er jeg sikkert lagt i jorden for lenge siden. Jeg må bare beklage at jeg ikke kunne la deg arve huset. Jeg var oppetter ørene med gjeld, så banken tok det. Dette var det eneste som banket ikke viste om. Jeg er så lei meg kjære. Tilgi meg. Jeg klarte å gjemme bort litt penger til deg. De ligger i konvolutten.

Hilsen Din Far…

PS. Du må alltid huske at jeg er glad i deg. Jeg er alltid med deg…

 

Ja faren hennes hadde jo aldri vært noen brevskriver. Hun så ned i konvolutten. Der lå det 1000kr. Det var jo ikke så mye å leve av, men hun kunne jo få kjøpt seg litt mat, i hvert fall til hun fikk seg en jobb der hun kunne tjene litt penger.

 

Hytten var langt inne i skogen, men det var en sti som gikk ned til den lille alt mulig butikken. Hun skulle ta seg en tur dit i morgen. Kanskje hun kunne få en jobb der også. Hun så ned på de andre konvoluttene. De så litt gamle ut. De hadde vært festet med stearin, men de hadde blitt åpnet før.

 

Det var ikke noe navn på dem, det sto bare: Til min kjære elskede. Hadde disse vært farens tro? Hun skulle til å brette ut det ene, men så stoppet hun. Det var jo sikkert litt dumt av henne å lese andres personlige brev. Det så jo veldig intimt ut, det sto jo til min kjære elskede. Men brevene hadde vekket nysgjerrigheten hennes. Hun brettet ut det ene. Det gjorde sikkert ikke noe om hun leste det.

 

Til min kjære

Jeg vil takke deg for den fantastiske kvelden vi delte under månen.

Det er en natt jeg aldri vil glemme. Aldri.

Dine kyss var så søte, og din latter så trillende, at jeg nesten omkom i din skjønnhet.

Jeg håper jeg kan få drukne i dine vakre blå øyne en annen gang. For elskede, jeg kan ikke vente. Jeg gir deg mitt hjerte…

Til vi treffes igjen er jeg alltid

- Din Henrivende Tjener…

 

Det var nesten som om hun forelsket seg i denne Henrivende tjeneren. Det var noe med det vakreste hun noen gang hadde lest. Kunne ikke noen skrive noe så vakkert til henne? Hun sukket og så ut av vinduet. Det var allerede mørkt. Hun måtte komme seg i seng. Hun krøp godt inn under dyna og sovnet med en gang.

 

 

Elisabeth våknet da hun kjente kaldtrekk på ryggen og på bena. Hun hutret og åpnet øynene. Det var bekmørkt i rommet. Den eneste lyskilden var månen som lyste gjennom vinduet. Men hvor kom denne kaldtrekken fra? Hun reiste seg fra sengen. Hadde hun kanskje latt et av vinduene stå åpne.

 

Hun gikk ut i stuen. Der sto ytterdøra på vidt gap. Hun hadde da ikke glemt å lukke den? Hun gikk ut på trappen og så seg rundt. Det var helt stille. Den eneste som beveget seg var tåken som drev forbi. Månen ga det hele et spøkelsesaktig skjær. Hun ventet nesten at en person skulle dukke frem i tåken. Hun grøsset og gikk inn.

 

Hun lukket døren forsiktig bak seg og låste den. Den skulle ikke blåse opp flere ganger i natt. Hun skulle til å gå inn på rommet sitt igjen da hun kjente enda et kaldgufs. Hadde hun et åpent vindu også? Hun begynte å gå gjennom huset på leting etter det åpne vinduet.

 

Hun fant ikke noe åpent vindu, så hun gikk å la seg igjen. Hun hadde nesten sovnet, da hun hørte noen som pustet. Det måtte være innbilning. Hun lukket øynene hardere igjen og snudde seg inn mot veggen. Brrr. Der kjente hun enda et kaldgufs. Hun trakk dynen over hode, men da lå føttene hennes bare.

 

Hva var det? Hun kunne sverge på at hun kjente en berøring på den ene foten.

 

Der var det igjen. Hun trakk føttene fort opp under haken. Det var bare innbilning, det var bare innbilning. Hun prøvde å slappe av. Hun var ikke overtroisk. Spøkelser og sånn eksisterer ikke.

 

Å herregud! Noen prøvde å dra av henne teppet. Hun holdte igjen. Dette skjer ikke. Dette er en ond drøm. Vær så snill, la meg våkne. Hun hulket og prøvde å holde dynen oppe.

 

 

Hun hørte fuglekvitter. Hun tittet frem fra dynen. Det var morgen og solen skinte igjennom vinduet. Hun pustet lettet ut. Det hadde bare vært en drøm. Takk og lov. Hun måtte le litt for seg selv. Tenk, hun hadde trodd at det var virkelig.

 

Hun reiste seg fra sengen og skulle til å re opp sengen da hun så det. Hun kjente nakkehårene reise seg og hun ble likblek. Der, i sengen lå det et brev. Hun tok det opp med skjelvende hender. Det var adressert til Min kjære elskede. Hun åpnet det. Hun ble – om mulig– enda blekere i ansiktet.

 

Til min elskede

Hvorfor har du ikke fortalt meg at du hadde kommet tilbake?

Min kjære, som jeg har ventet på deg. Da jeg så deg reise trodde jeg det var for godt. Men nå er du her igjen. Enda vakrere enn du var da du dro.

Kan vi ikke møtes i kveld klokken åtte på stranden? Vi skal sitte under månen, og jeg skal kysse deg så du aldri forlater meg igjen. Aldri.

Til da

- Din Henrivende Tjener…

Ps. Du er så vakker når du sover.

 

Hun løftet hånden til munnen. Hun kjente tårene presse på. Det hadde vært noen inne på rommet hennes i natt. Det hadde ikke vært en drøm, eller… Det kunne jo hende at hun hadde fått med seg ett av brevene som var i den bunken hun leste i går. Ja sånn var det. Det var bare en tilfeldighet at det siste kanskje stemte litt med det som skjedde i natt.

 

Hun var ikke så redd lenger. Hun følte seg lettet, men hun kjente tvilen gnage i bakhodet. 

 

 

Hun ruslet nedover stien mot butikken. Hun håpet vikelig at hun kunne skaffe seg jobb der. Tusen kroner var jo ikke så mye å leve av.

 

Hun begynte å synge for seg selv. Hun hadde nesten glemt episoden som utspilte seg i natt. Nesten. Hun hørte en gren brekke. Hun snudde seg. Det var ingen på stien. Åh, så dum hun var. Det var jo bare et dyr, tenkte hun. Hun lo litt usikkert og begynte å gå videre, men hun følte hele tiden at noen fulgte med henne.

 

 

Klokka over døra kimte da hun gikk inn i butikken. Bak disken sto det en eldgammel dame. Hun var så skrøpelig at et lite vindpust ville feid henne ned. Elisabeth smilte til henne. Kvinnen bak disken bare nikket kort til henne.

 

Elisabeth begynte å se seg om etter frø til en grønnsakshage. Det fant hun helt innerst i butikken. Var det noe mer hun trengte? Hun tenkte seg om. Hun måtte kanskje ha noe å drikke. Hun gikk frem til kjøleskapet for å hente en flaske saft. Hele veien kjente hun den gamle damens blikk i nakken. Det var litt ekkelt.

 

Hun hentet et brød og litt skinkepålegg og gikk for å betale.

- Det blir hundre og femti kroner, hveste den gamle damen.

- Her. Elisabeth rakte henne pengene. – Kan jeg stille deg et spørsmål? spurte hun usikkert.

- Ja spør i vei, svarte den gamle damen. Hun stirret skarpt på Elisabeth.

- Jo du skjønner, jeg er ny her og jeg har ikke så mye penger og… Begynte hun.

- Spytt ut! Jeg vil ikke ha hele livshistorien din, nesten ropte den gamle kvinnen.

- Jo, jeg lurte på om det var mulig å få en jobb her? Trenger du hjelp til noe? Noe som helst?

- Ja, jo. Jeg kunne jo trengt litt hjelp. Den gamle tenkte seg om. Du kan få passe kassa og rydde på bakrommet.

- Åh, tusen takk! Elisabeth ble fra seg i lykke. Nå kunne hun tjene litt penger til mat.

- Men jeg vil ikke ha noe av at du slunter unna og kommer for sein om dagene. Slik latskap tåler jeg ikke. Da ryker du rett ut. Er det forstått?

- Ja, frue. Kvinnen var så myndig i tonen at det var like før Elisabeth neide til henne.

- Nåh. Hva heter du da unge dame? Kona så granskende på henne.

- Elisabeth, svarte hun. – Elisabeth Parker. Hun følte seg litt uvel under det granskende blikket til kona. Hun viste at hun kanskje ikke var noe pent syn i de slitte olabuksene og den litt for store T-skjorta. Det brune, lange håret hadde hun bare flettet i en løs flette, og gå turen igjennom skogen hadde sikkert ordnet det slik at det lå i løse tafser.

- Mitt navn er Esther. Mer trenger du ikke å vite om meg. Men hvor bor du nå da Elisabeth?

- Jeg bor i den gamle hytta oppe i skogen her. Hvis du følger stien så kommer du dit.

- Åh, så du har flyttet inn i Alyssons gamle hus.

- Alysson? Hvem er det? Hun bor der ikke nå vell? Jeg vil jo ikke trenge meg inn i andre folks hus.

- Slapp av. Alysson forsvant for flere år siden. Noen sier at hun døde av hjertesorg. Tøv og tant spør du meg. Alle vet at hun flyttet sørover sammen med den ufyselige mannen, men det var jo etter ulykken så klart.

- Ulykke? Hvilken ulykke? Nå begynte Elisabeth å bli nysgjerrig. Hun hadde alltid elsket en god historie.

 

Den gamle damen begynte å fortelle.

- Det hele startet da Alysson flyttet hit da hun 23 år. Hun bodde oppe i det lille huset i skogen. Hun var veldig mystisk den piken. Viste seg nesten aldri her nede i landsbyen. Men da hun var innom her på en av sine sjeldne handleturer, kom en av de kjekkeste guttene i byen inn her. Jack het han. Han var litt av en hjerteknuser den gutten. Halvlangt, sort hår, med gråe øyne som kunne få selv det hardeste hjerte til å smelte. Og det var det han gjorde med Alysson. Hun ble betatt av ham med en gang. Hun gikk frem til ham og slengte på det lange, brune håret sitt og blafret med de lange vippene som omkranset de blåeste øynene du noen gang hadde sett. Du ligner faktisk litt på henne. Utenom øynene. Dine er grønne. Men uansett. De begynte å vanke sammen og alle mente de var det søteste paret i byen. Det sies at de skrev brev til hverandre hver dag. Romantiske kjærlighetsbrev. De var i lykkerus, men all lykke tar slutt en dag. Følelsene for Jack begynte å forsvinne. Hun fant seg en liten slyngel som hun holdt på med bak ryggen til Jack. En dag hadde hun bestemt seg for å fortelle Jack at det var slutt. Hun ba ham om å komme ned til stranden der de brukte å ha stevnemøter. Det var da ulykken inntraff. Ned til stranden var det en bratt sti. Den gikk i sikksakk nedover klippen. Trår du feil der så har du ingen sjanse. Stakkars Jack. Brakk nakken med en gang. Like lett som en kvist. Alysson sørget ikke en gang. Hun var et kaldt menneske. Hun stakk av med den slyngelen med en gang etter ulykken. Jeg har faktisk alltid mistenkt henne for og aldri å elske Jack. Hun bare brukte ham. Den stakkars gutten. Han var så forelsket i henne at han ikke så hvilken forferdelig person hun egentlig var. Esther trakk pusten dypt. – Det sies at han går igjen i hytten og på stranden, på leting etter sin elskede som forsvant. Men nå må du ha meg unnskyldt. Jeg har en butikk å drive.

 

Esther snudde seg og gikk ut på bakrommet. Elisabeth sto som frosset fast. Hun begynte å tenke på kvelden før. Kunne det tenke seg at denne Jack forvekslet henne med Alysson?

 

 

Solen stekte ned på ryggen til Elisabeth der hun lå på kne i det som skulle bli en grønnsakshage. Hun hadde sittet der i hagen helt siden hun kom hjem fra butikken. Hun visste ikke helt om hun ville ta sjansen på å gå inn i hytta. Hva om han var der? Hun grøsset. Nå må du slutte å være så overtroisk. Esther oppnådde akkurat det hun ville. Hun ville skremme henne. Det hele var sikkert bare oppspinn.

 

Hun hev seg ned i gresset. En fugl kvitret i et tre i nærheten og en bie surret rundt en blomst. Så klart fantes det ikke spøkelser.

 

Akkurat da trodde hun det. Det var så vakkert ute at hun ikke trodde at noe fælt fantes.

Hun var så avslappet at hun sovnet.

 

Elisabeth strakte seg. Hvorfor ble det plutselig så kaldt? Hun åpnet øynene. Hun så rett i stjernene. Hun satte seg opp med et rykk. Kveldståken lå som ett tykt teppe over hagen.

 

Hun kom seg fort på føttene. Hun fikk den samme følelsen som hun hadde fått i skogen, som om noen så på henne. Hun så seg rundt. Hun hørte en gren brekke. Hun snudde seg fort etter lyden. Ingen.

- Hallo! Er det noen der? Ropte hun.

Hun holdt pusten og ventet på svar. Det eneste hun hørte var en ugle som tutet i det fjerne.

 

Hun ristet på hodet av dumheten sin og skulle til å gå inn. Hva var det? Hun stoppet og myste ut i mørket. Nakkehårene reiste seg. Det sto noen borte ved hytta. En veldig høy person.

 

Plutselig forsvant den. Det var ikke et spor igjen. Hun så seg rundt. Den som hadde stått der hadde sunket i jorda. Hun skulle til å gå igjen da noen tok henne i armen.

- Klokken åtte på stranden, hvisket en hes stemme inn i øret hennes.

Blodet frøs til is i årene hennes. Hånden slapp taket.

 

Elisabeth ble stående som fastfrosset. Klokken åtte. Hun hadde helt glemt det. Hun så på klokken. Kvart på åtte. Hun måtte komme seg ned til stranden. Hun måtte fortelle Jack at han hadde feil person. At hun ikke var hans elskede Alysson, at Alysson hadde reist forgodt. Kanskje han da kunne få fred. Når han får vite at hun hadde noen andre nå. At hun hadde gått videre med livet.

 

Hun begynte å løpe ned mot stranden.

 

 

Vinden blåste håret hennes i ansiktet slik at hun nesten ikke så noe. Hadde det ikke vært for bølgene som drønnet hadde hun løpt rett utfor stupet.

 

Hun prøvde å få håret under kontroll. Hun så etter stien. Der var den. Den var veldig liten og smal. Esther hadde rett. Det gikk rett ned her. Hun trakk pusten dypt og begynte å gå ned stien.

 

Månen var oppe så hun så hvor hun satte føttene, men stien var klatt og hun skled. Hun rullet ned mot stranden.

 

Hun ble liggende et øyeblikk og undersøkte om hun var skadet, men hun følte seg helt fin og reiste seg opp. Da hun hadde kommet seg opp var hun helt skjelven. Bare tanken på å gå opp der igjen fikk henne til å grøsse. Hun så seg rundt. Det var ingen der. Hun så på klokken. Den var fem på åtte. Da fikk hun bare vente.

 

Hun tuslet bortover vannkanten. Hun så på hvordan vannet slikket seg oppover stranden, og så gli ned igjen.

 

Da hun så opp fra vannet bråstoppet hun. Noen meter framfor henne sto en av verdens vakreste skapninger. Han hadde vakreste øynene hun hadde sett. De lyste av kjærlighet. Til henne. Var denne vakre skapningen forelsket i henne? Åh, som hun ønsket og bare falle inn i armene hans. Kjenne varmen hans rundt seg.

- Alysson min elskede. Du kom.

 

Dette fikk Elisabeth ned på jorden igjen. Han trodde jo at hun var Alysson. Dette var Jack.

- Jeg er ikke Alysson. Alysson dro sammen med kjæresten for lenge siden.

- Alysson da. Nå må du slutte å tulle. Jack gikk nærmere. – Er du ikke glad for å se meg? Nå var han bare en meter i fra henne. – Jeg har savnet deg sånn. Kom hit og la meg få kysse deg igjen.

 

Han åpnet armene og ventet at hun skulle gå inn i dem. Hun måtte si det fristet, men hun måtte huske at han var død. Han var bare et spøkelse. Hvis hun gikk inn i armene hans, kom hun bare til å gå rett igjennom ham.

 

Hun tok et skritt bak og ristet på hodet.

- Jeg er ikke Alysson. Mitt navn er Elisabeth Parker og jeg flyttet nettopp hit. Jeg er så lei meg, men Alysson dro sørover sammen med kjæresten sin rett etter ulykken din. Jeg må bare beklage for å ha fortalt deg det, men det var på tide at du fikk vite det.

 

Plutselig begynte han å le. Han la hodet bakover og lo.

- Jeg visste jo egentlig dette. Men jeg var så sta at jeg ikke ville innrømme det.

Mens han sa det, gikk han nærmere. Elisabeth rygget skremt bakover. Foten hennes traff en stein og hun falt bakover. Hun ga fra seg et lite hyl og ventet på smellet. Men det kom ikke. To sterke armer hadde fanget henne. Rart. Hun hadde trodd at hun kom til å gå igjennom ham, derfor ble hun veldig overasket over hvor hard og varm han var.

 

Hun så opp i ansiktet hans. Han var så vakker. Tenk om han hadde hvert hennes.

- Jeg ser at du ikke er Alysson. Du er mye vakrere. Særlig øynene dine. De er så grønne og klare som smaragder.

 

Elisabeth kjente at hun rødmet. Han kunne virkelig få en jente til å føle at hun var den eneste. Han holdte henne fortsatt tett inntil seg. Han smilte ned til henne og hjalp henne opp.

- Takk for at du fortalte meg dette. Nå slipper jeg å lete etter Alysson mer. Men nå må jeg ta farvel med deg, vakre Elisabeth. Han tok henne i armene sine og kysset henne.

 

Det var så godt. Elisabeth sank inn mot ham. Hun følte seg trygg og elsket. Sakte slapp han taket. Hun følte seg forlatt.

- Farvel Elisabeth. Han sendte henne et slengkyss og svant bort.

 

Han var borte for alltid. Han hadde endelig funnet fred. Hun skulle jo egentlig være glad, men hun følte seg bare tom.

 

 

Her hviler Elisabeth Parker

Født: 23/10-1972. Død: 19/07-1973

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Hvil i fred.

 

 

De fant henne nederst i stien ved stranden. Hun hadde falt hardt. Hun hadde ikke hatt en sjanse sa politiet. Det var ikke så mange i begravelsen. Det var ikke så mange som hadde blitt kjent med henne på den korte tiden hun hadde bodd der. De fleste kom av nysgjerrighet. Men midt i blant dem satt den gamle damen. Hun sto og stirret i et hjørne. Der sto det et ungt par som bare hadde øyne for hverandre. Kvinnen med langt, brunt hår og grønne øyne smilte opp mot den mørke, kjekke mannen med gråe, varme øyne. Jack og Elisabeth. De hadde endelig fått hverandre

 

Vinden tok tak i det lange, brune håret og blåste det vekk fra det unge ansiktet. Hun lo en trillende latter. Hun var så lykkelig. Hun så bortover skyene. Der sto han. Hennes Jack. Hun løp mot ham. Han omfavnet henne. Begge lo av ungdommelig glede.

 

Slutt…

Fra den henrivende tjener




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish