Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
HevnSkriv ut Utskrift

Handler om en hevnaksjon. Skrev denne stilen på bare en kveld, så jeg er litt stolt, men den har en litt brå slutt siden jeg ikke hadde tid til å skrive mer.

Karakter: 6 (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:



Regnet pøste ned. Caroline stirret stivt på kisten som ble senket i jorden. Faren hadde blitt funnet på kontoret sitt med et skudd i hodet. Pistolen hadde ligget ved siden av ham. Politiet sa i mediene at det hadde vært selvmord, men hun kjente faren, og hun viste at han aldri ville gjort noe så egoistisk. Dette var mord, og hun skulle ta hevn! Hun så ned på kisten en siste gang, så snudde hun seg og gikk med bestemte skritt mot bilen. Regnet rant nedover ansiktet hennes. Hun hadde ikke tatt med seg noen paraply. Det føltes bare godt å la regnet sildre ned over seg. En enslig tåre samlet seg i øyenkroken, men hun tørket den sint bort igjen. Hun var sterk, hun gråt ikke! Hun pustet rolig inn og prøvde og slappe av. Så åpnet hun bil døren og satte seg tungt ned i bilsetet. Hun startet bilen og kjørte av gårde.

 

Regnet høljet ned på bilen hans. Vindusviskerne gikk i ett. Det var mørkt og kaldt ute. Det skulle bli godt å komme hjem til en varm seng. Han var så sliten. Jobben tok nesten livet av ham. De siste dagene hadde han jobbet med en sak som var svert krevende. De hadde funnet en mann, skutt i sitt eget kontor. Kollegaene hans mente at det hadde vært selvmord, men han var ikke fult så sikker. Det var et eller annet merkelig med åstedet. Noe han ikke kunne sette fingeren på.

 

Han hadde lett i to dager etter noe som kunne motbevise selvmordsteorien, men uten hell. Hvis han ikke fant noe i morgen måtte han bare gi opp, og dette mysteriet ville aldri bli oppklart. Han var så borte i sine egne tanker, at han nesten ikke så bilen som lå i grøften. Han bråstanset og hoppet ut av bilen. Han løp ned til vraket.

- Hallo! Er dere ok?

 

Han kom opp ved siden av bilen og kikket inn i vinduet. Det lå en kvinne bevisstløs over rattet. Han åpnet døren og undersøkte henne. Det virket ikke som om hun hadde ytre skader, men det kunne hende at hun hadde brukket noe. Han la seteryggen bakover og løsnet bilbeltet. Etter at han hadde forsikret seg om at hun hadde det bra, ringte han etter en ambulanse. Han fortalte hvor de var og la på. Han gikk bort til kvinnen igjen. Hun hadde lyst, bølgete hår som var satt opp i en hestehale. Hun var egentlig helt alminnelig. Ikke en han hadde lagt noe spesielt merke til om han hadde møtt henne på gaten. Vippene hennes blafret lett og hun åpnet øynene. De var de mest utrolige øyne han noen gang hadde sett. Kanskje han hadde lagt merke til henne likevel? Øynene hennes var isblå og klare, men med noen spetter av turkist.

- Går det bra med deg? Han stirret undersøkende på henne.

- Ja, eller, jeg har litt vondt i hodet.

Samtidig som hun sa det, løftet hun en liten hånd mot pannen. Hun prøvde å reise seg, men han dyttet henne forsiktig ned igjen.

- Du må ta det med ro. Ambulansen kommer snart.

- Åh, sa hun og ble liggende og se opp i biltaket. Så snudde hun seg og stirret på ham.

- Hvem er du?

- Jeg er kriminaletterforsker Fredrik Fransen.

- Jeg heter Caroline Krogstad.

Det var det eneste hun fikk sagt før hun besvimte igjen.

 

Caroline våknet av noen rare pipelyder. Hun åpnet øynene forsiktig, men lyset var for skarpt, så hun knep dem igjen.

- Se, doktor! Hun våkner, sa en bekymret mannestemme.

Hun åpnet øynene helt og stirret inn i øynene på to menn. Den ene mannen kjente hun igjen. Det var Fredrik Fransen, men den andre var hun ikke sikker på, men hvis hun skulle dømme ham ut fra klærne han gikk med, ville hun ha anta lege. Hun var på et sykehus. Legen ga henne et glass vann. Hun drakk begjærlig av det kalde vannet. Det var så godt da det rant nedover den knusktørre halsen.

 

Legen tok noen prøver og gikk ut av rommet.

- Jeg beklager det med din far.

- Hvordan vet du at det har skjedd noe med min far?

- Jeg etterforsker hans død. Unnskyld at jeg sier dette, det er kanskje ikke det rette tidspunkt etter omstendighetene og dømme, men jeg har en grunn til å tro at din far ble myrdet, og jeg lurer på om du har noen mistanker om hvem som kan ha et motiv til å gjøre noe sånt?

- Det gjør ikke noe, jeg har faktisk de samme mistankene selv. Jeg kjenner min far, herr Fransen, og han ville aldri gjort noe så egoistisk som å ta sitt eget liv.

- Så du har noen mistanker om hvem som står bak?

- Nei, ikke helt, men jeg tror min far ble presset for penger.

- Hva får deg til å tro det?

- Min far ble alltid veldig nervøs i slutten av en måned, det slo aldri feil, og på den tiden forsvant det alltid et stort beløp fra kontoen hans. Grunnen til at jeg vet det er at jeg styrte økonomien hans. Han var en god foretningsmann, men han var elendig med tall.

 

Hun fingret med teppekanten.

- Jeg tror at min far rotet seg bort i noe virkelig fælt. Og jeg tror også at far nektet å betale denne måneden, og da bestemte utpresseren seg for og drepe ham.

- Hvis dette stemmer, så tror jeg vi har en grunn til å etterforske dette som en drapssak. Men jeg må be deg om tillatelse til å få se igjennom din fars private papirer. Kanskje jeg finner noen brev som kan forsterke mistankene dine.

- Ja, men på en betingelse, Jeg vil være med og lete!

 

Fredrik satt bøyd over en bunke med papirer. Han var trøtt og sliten. Nakken verket og føttene hans hadde sovnet. De hadde lett hele dagen og nå var klokka elleve på kvelden. De hadde ikke funnet noe av betydning enda. Hvis de ikke fant noe snart, ville de aldri gjøre det..

 

Han rullet på nakken for å få løst opp stivheten, og da så han en konvolutt som de hadde oversett. Han plukket den opp og åpnet det. Brevet var krøllete og slitt, som om noen hadde tatt det opp og lest det flere ganger.

 

Han begynte å lese seg igjennom det. Han stoppet opp og leste det på nytt igjen.

- Jeg fant det! ropte han opp i triumf.

Caroline kom krypende over alle papirene og satte seg ved siden ham. Han leste brevet høyt for henne.

 

Du har ikke sendt oss månedens beløp. Vi er veldig skuffet over deg! Du får en dag til på deg. Hvis ikke pengene ligger utenfor varehuset vårt i løpet av morgendagen så… Du vet hva som venter deg! Jeg kan ikke lenger sørge for din beskyttelse.

 

Fra din venn

 

C.S

 

- Å herregud! Da er det virkelig sant. Stakkars far. Caroline fikk tårer i øynene.

- Ja, men innholdet tyder på at det ikke var noen vanlig utpressing. Vanligvis truer utpresseren offeret sitt med å fortelle hele verden en skitten hemmelighet som aldri var ment dagens lys. Men i dette tilfellet truet de ham på livet. Jeg må en tur på kontoret. Det er sent og du burde få deg litt søvn.

- Men er ikke du trett da?

- Jo, men det er noen papirer jeg må gå igjennom først. Vil du at jeg skal kjøre deg hjem?

- Neida, det går fint. Det er ikke så langt og jeg trenger litt frisk luft, men takk likevel.

Hun kledde på seg jakken og gikk ut på trappen. Fredrik gikk bak henne og låste døren etter dem. Han snudde seg og så utover gatene. Det var mørkt ute, ingen stjerner skimret på himmelen.

- Er du sikker på at jeg ikke skal kjøre deg hjem? Det er veldig mørkt ute.

Innerst inne så håpet han virkelig at hun ville sitte på ham. Han hadde begynt å like denne fabelaktive kvinnen.

- Ja, jeg er sikker. Jeg bor bare fire kvartaler her i fra. Det går bra, jeg lover.

De vakre øynene hennes glitret ertende.

- Fort deg ned på kontoret. Jo fortere du kan bli ferdig med papirarbeidet, jo fortere kan du komme deg i seng.

- Ja vel, hvis du insisterer. Han blunket til henne. – Farvel, Caroline. Jeg ringer deg i morgen.

Han satte seg inn i bilen og kjørte av gårde. Caroline fulgte bilen med blikket helt til baklyktene rundet en sving. Hun pakket jakken tettere om seg og begynte å gå hjem.

 

Gatelykten utenfor huset hennes blinket. Hun fomlet i jakken etter nøklene da hun hørte en lyd bak seg. Hun snudde seg og sto ansikt til ansikt med en høy, mørkhudet mann. Han grep etter henne, men hun klarte å smette unna. Hun begynte å hyle, men da kjente hun en intens smerte i bakhodet og alt ble svart.

 

Fredrik satt bøyd over en bunke papirer da han hørte at det banket på utenfor. Han var alene på kontoret så han gikk ut og åpnet. Men det var ingen der. Han gikk lengre ut på trappen og trakk litt frisk luft. Imens han sto der, kjente han en intens prikking i nakken. Han snudde seg brått og fikk ett hardt slag over nesen. Han klarte nesten ikke se, tårene blindet ham fullstendig. Enda et slag kom mot ham, men denne gangen var han forberet. Han smatt lett unna og sendte en knyttneve rett i magen på angriperen. Mannen stønnet og kroket seg. Fredrik tok tak i ham og la ham ned i bakken. Han trakk fram pistolen og siktet på angriperen.

- Hvem har sendt deg? Og hva er det du vil?

- Jeg kan ikke fortelle deg det, han dreper meg om jeg gjør det.

Fredrik trykket pistolmunningen mot ansiktet til mannen.

- Hva tror du jeg gjør?

Angriperen ble vettskremt av den høyreiste mannen med de gråe øynene som gnistret av sinne.

- Cato Serrano! Mannen svelget nervøst. Svetten piplet fra pannen hans.

- Cato Serrano? Narkolangeren?

- Ja! Han sa at jeg skulle ta meg av deg. Han mente at du stakk nesen din i ting du ikke hadde noe med. Du og det kvinnemennesket, Caroline.

- Du våger ikke å trekke henne inn i dette!

- Det er for sent, det er allerede gjort. Adil er og henter henne i dette øyeblikk.

Mannen smilte et tilfreds glis. Fredrik merket at mannen stakk hånden inn under jakken.

- Og nå skal jeg fullføre det jeg kom for.

Mannen trakk fort opp en pistol og skulle til å skyte, men Fredrik var raskere. Rett før mannen trykket på avtrekkeren skjøt Fredrik mannen i benet. Han sank sammen i smerte og mistet pistolen. Fredrik plukket den opp.

- Du skal holde deg her.

Han festet ham med et tau som hang rund gelenderet på trappen. Fredrik fant frem personsøkeren og sendte en melding til sine kollegaer.

- Snart kommer de og henter deg, men jeg har dessverre ikke tid til å holde deg med selskap. Men før jeg går, hvor finner jeg Cato Serrano? Forteller du meg ikke det, skal jeg at jeg gir deg enda et slik som matcher. Imens han sa det, satte han foten på skuddsåret og tråkket hardt.

- Ok! Stønnet mannen. Han kom med noen grimaser. – Han holder til i det gamle varehuset i dronningens gate. Kan du være så snill og flytte foten din nå?

 

Fredrik flyttet foten og løp ned til bilden sin. Han hoppet inn og tråkket med han greide på gassen. Han måtte skynde seg bort til Caroline. Det måtte ikke være for sent. Da han rundet hjørnet på gaten hennes så han en mann bære noe stort over den ene skulderen. Han så akkurat det blonde håret til Caroline før hun ble lempet inn i en varebil. Den andre mannen, som han gjettet var Adil, satte seg i forsetet og kjørte av gårde i en voldsom fart.

 

Fredrik kjørte etter, men på en viss avstand. Adil måtte ikke få mistanke om at han ble forfulgt. Han kjørte etter inn i dronningens gate, så stoppet han bilen og fulgte etter til fots. Varebilen hadde stoppet utenfor et gammelt varehus, akkurat som den andre mannen hadde fortalt. Han gikk rundt bygget og fant en bakdør, men der sto det en mann med våpen. Fredrik plukket opp en stein og kastet den inn i buskene. Så klemte han seg helt inn til veggen på hjørnet.

 

Akkurat som han hadde spådd, kom mannen gående for å se hva som hadde forårsaket lyden. Da han kom gående forbi hjørnet slo Fredrik ham i hodet med en planke han hadde funnet. Vakten sank ned på bakken og Fredrik skrittet over ham og snek seg inne bakdøren. Han listet seg bortover gangene, og plutselig hørte han dempede stemmer komme ut fra en lukket dør. Han la øret mot døren og lyttet til samtalen som foregikk på den andre siden.

- Hvor blir det av Thor? Han må da vel ha klart å ta livet av den hersens Fransen nå!

- Men sjef, hva skal vi gjøre med denne her?

 

Fredrik hørte et dunk og et lite stønn. De slo Caroline. Han begynte å se rødt og han klarte ikke å tenke fornuftig. Han stormet inn i rommet med pistolen hevet.

- Stopp! Dere er under arrest!

Inne på gulvet lå Caroline bundet fast på hender og føtter. Hun hadde sår og blåmerker oppover armer og i ansikt. Ansiktet var også vått av tårer. En mann med mørkt hår og gusten hud begynte å le.

- Din idiot! Han gikk sakte mot ham. – Trodde du at du kunne overmanne oss helt alene?

Fredrik så seg rundt og han merket at han var omringet av menn med gevær. Han slapp pistolen og løftet hendene i været.

- Flink gutt.

Den mørkhårede mannen sparket bort pistolen. Men det han ikke merket var at han sparket den rett bort dit Caroline lå. Plutselig hørte de sirener utenfor.

- Det var der du tok feil, jeg kom ikke alene, sa Fredrik. – Nå kommer dere til å bli tatt, alle sammen.

Mennene fikk panikk. Alle sammen løp mot inngangen, alle unntatt en. Cato Serrano.

- Du har ødelagt det hele! Jeg skal faen med drepe deg! Cato var helt vill i blikket.

Han skulle til å stupe på Fredrik, men da var det noen som ropte stopp. Cato snudde seg og stirret lattermilt på Caroline som sto og siktet med pistolen.

- La det være jente. Du vet du ikke er sterk nok til å trykke på avtrekkeren.

Cato gikk med selvsikre skritt mot Caroline.

- Ikke rør deg! Jeg skyter! Du drepte faren min og jeg vil ha hevn!

- Så kom igjen! Skyt meg! Skyt meg for svarte, ropte han og kastet seg over henne.

Det smalt i et pistolskudd. Fredrik løp mot de to skikkelsene som lå på gulvet.

- Caroline, er du ok? Vær så snill, svar meg!

Han satte seg ned ved siden av henne. Hun skalv.

- Jeg har drømt om dette en stund, men jeg merket at det ikke var så flott likevel.

Hun hadde drept noen. Hun hadde tatt fra et menneske den største gave den noen gang kan få. Livet.

 

Caroline satt med et pledd rund seg ute på gaten. De tatt alle medhjelperne til Cato. Og Cato selv var død. Hun hadde fått sin hevn, men den smakte bittert. Hun hadde fått vite litt av hvert der inne. Faren hadde kjøpt narkotika hos Cato, men denne siste måneden hadde han ikke betalt. Caroline var skuffet over ham. Hun stirret bort på Fredrik som sto borte ved en politibetjent. Det hadde i da kommet noe godt ut av dette. Hun smilte for seg selv.

Fredrik, Fredrik, Fredrik <3




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish