Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
16 og gravidSkriv ut Utskrift
Handler om ei 16 år gammel jente som blir gravid.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Det var mandag ettermiddag, den 10. september 2007. Jeg var på badet, og hadde nettopp tatt en graviditetstest, og den er positiv. Jeg så meg i speilet, og tenker at det må være en feil. Jeg kan ikke være gravid. Jeg er ikke klar for det. Jeg går første året på videregående. Jeg kan ikke være gravid. Jeg er bare 16 år. Jeg er for ung.

 

Vel, litt trist som jeg var, gikk jeg ut av badet etter en lang stund. Nede satt moren min uvitende, og jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne. Hun er egentlig veldig fordomsfull. Og klarer ikke tenke godt om mennesker hun ikke liker. Jeg hadde veldig lyst til å si det til min bestevenninne, Maria. Så jeg gikk bort til mobilen min for å sendte henne en melding. Jeg skrev at vi måtte møttes, for å snakke. En halv time senere var vi ved kiosken.

- Jeg kan ikke tro at du er gravid! Hva har du tenkt til å gjøre? Spurte Maria etter at jeg hadde fortalt henne det.

- Jeg vet ikke! Først må jeg fortelle det til Preben, også moren min, sa jeg beskymringsfult. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte jo fortelle det til Preben. Han er jo faren, men å fortelle det til moren min er noe helt annet. Hun kommer til å drepe meg, eller tvinge meg til å ta abort.

 

Jeg ga Maria en klem og reiste meg opp fra benken vi satt på.

- Jeg må gå å fortelle det til Preben. Han kommer til å hate meg. Jeg begynte så vidt å gråte.

- Nei, Nei, Nei! Han kommer ikke til å hate deg. Han elsker deg, og vil sikkert forstå. Kanskje han overrasker deg. Du vet jo aldri, sa Maria og prøvde å trøste meg. Hun tørket bort noen tårer.

- Er du helt sikker på at du er gravid? Spurte Maria.

- Ja, jeg har tatt 3 tester og alle viser at jeg er gravid, så jeg er nok det.

- Gå til Preben, fortell han det. Han kommer til å forstå. Han er kjæresten din da. Han har jo like mye skyld da, sa Maria og ba meg dra til Preben. Så det gjorde jeg også. Og da han åpnet døren, ble jeg nervøs.

 

- Hei! Jeg har noe å fortelle deg, kan vi snakke? Spurte jeg.

Marcus nikket og ba meg inn. Vi gikk opp på rommet hans og satte oss på senga.

- Ok! Du må love å ikke bli sint. Jeg..

- Bare si det, vennen. Preben så på meg

- Jeg… Er gravid! Jeg fant det ut etter skolen i dag, og..

- Hva? Gravid! Vel, er du sikker? Spurte Preben. Og jeg sa jeg var helt sikker.

Marcus ble sjokkert og viste ikke hva han skulle si. Han på meg, med et rar blikk.

- Men vi brukte jo beskyttelse, sa han og reiste seg. Han gikk rund omkring i rommet.

- Så hva skal vi gjøre? Spurte han meg. Han satte seg på senga igjen.

- Jeg vet ikke! Hva har du lyst til at vi skal gjøre? Spurte jeg, forsiktig.

- Vi er jo ikke akkurat klare til å få den ungen da, men uansett hva du bestemmer deg for å gjøre, kommer jeg til å støtte deg og stille opp.

 

Det har gått en måned, og jeg har vært hos legen, og jeg fant ut at jeg har vært gravid i 8 uker. Jeg har fortsatt ikke fortalt det til moren min, men det skal jeg gjøre nå. Jeg var på rommet og øvde foran speilet, før jeg gikk ned til moren min, som leste avisen i stua.

- Mamma, vi må prate. Jeg må fortelle deg noe, sa jeg og satte meg ved siden av henne i sofaen.

- Ja, Hva er det? Spurte hun, og glante ned i avisen. Hun virket ikke egentlig så veldig interessert.

- Mamma, du må se på meg når jeg skal snakke til deg, sa jeg.

- Ok! Hun la fra seg avisen og så på meg med et alvorlig blikk.

- Mamma, jeg er gravid, sa jeg og sa ikke noe mer.

- Hva? Gravid! Du kan ikke være gravid, du er bare 16 år, Camilla, sa mamma. Og hun ble sint.

- Tror du ikke jeg vet det eller! Jeg ville ikke at det skulle skje da, det var jo ikke akkurat planlagt da, det bare skjedde, skrek jeg nesten til henne.

- Det bare skjedde, hva! Sånt skjer ikke bare, Camilla. Dere skulle vært mer forsiktig, sa moren og reiste seg opp fra sofaen - Hva sier Preben til dette da?

- Han lovte å støtte meg uansett hva jeg vil gjøre.

- Hva vil du gjøre da? Spurte mamma etter at hun roet seg litt ned.

- Vi har blitt enige om å ikke ta abort. Så jeg tror vi beholder det, men vi er jo ikke klar for det heller da.

- Dere kan jo adoptere det bort da, når den tid kommer. Men uansett hva dere velger å gjøre, er jeg her for dere, sa mamma og ga meg en klem.

- Hvor lenge har du vært gravid?

- I 2 måneder. Unnskyld for at jeg ikke har fortalt det tidligere. Jeg har vært så nervøs for å si det til deg, sa jeg.

- Hvorfor det? Du skulle bare sagt det med en gang. Hva med faren din da. Har du sagt noe til han?

- Nei, og jeg har ikke tenkt til det heller. Jeg vil ikke ha noe med han og gjøre, ok! Han får bare leve det tåpelige livet sitt, med hun Vanessa og barna hennes.

- Er det ikke på tide at du tilgir han nå, det er jo flere år siden, sa moren min.

Men det brydde jeg meg ikke noe om. Han kunne bare ha det så godt med den nye kona si Vanessa.

- Det er bare 3 år siden. Han forlot oss mamma. Han bare pakket sakene sine og dro for å være med Vanessa. Og han var utro mot deg, jeg kan ikke tilgi han for det. Selv om du har gjort det, kan ikke jeg gjøre det. Og jeg vil ikke heller.

- Neivel, men du får tenke på det da.

Jeg nikket og gikk opp på rommet mitt.

 

Jeg satt i klasserommet og så ut av vinduet. Vi hadde matte og det var ikke noe jeg gadd å gjøre akkurat nå. Jeg så ut av vinduet og så på noen mennesker som sto utenfor skolegården. De så ut til å ha det veldig gøy.

 

I det jeg så bort fra dem, så jeg faren min komme ut av en bil. Jeg fikk sjokk og visste ikke hva jeg skulle tenke. Hva gjorde han her, hva ville han! Jeg så at han gikk inn hoveddøra, og ikke lenge etter banket det på døren. Læreren gikk bort til døra, og snakket med faren min før hun gikk bort itl pulten hennes.

- Camilla, du kan dra for dagen, faren din står utenfor. Du kan pakke sakene dine, så sees vi i morgen.

 

Jeg hadde egentlig ikke så veldig lyst, men jeg pakket saken mine og gikk ut av klasserommet, og der stod faren min og ventet.

- Hva vil du? Spurte Jeg med en spydig stemme.

- Jeg pratet med moren din for noen dager siden, og tenkte at vi kunne ta en prat.

- Har jeg noe valg, sa jeg og ble med han. Vi kjørte ned til en kafé ned i Kongsberg sentrum.

 

Faren min bestilte en kaffe, men jeg tok et glass vann.

- Hvorfor prate nå, og ikke før? Så, mamma prater med deg, og da kommer du.

- Jeg vet ikke. Da moren din ringte, tenkte jeg at vi må prate. Hvordan har du det egentlig?

- At du kan spørre om det. Jeg har ikke sett deg på 3 år, og plutselig dukker du opp, mens jeg er på skolen. Og jeg er gravid, mens ellers har jeg det kjempebra, sa jeg. Jeg var veldig sint.

- Jeg angrer på at jeg dro fra dere på den måten. Jeg ville gjort alt annerledes, vis jeg fikk sjangsen. Du skal vite at det går ikke en dag, uten at jeg tenker på deg, og jeg skulle aldri dratt fra deg på den måten jeg gjorde.

- Du bare dro. Sa ikke hade engang. Jeg kom hjem fra skolen, og plutselig hadde du dratt. Vet du, jeg husker den dagen så godt. Jeg hadde gjort en oppgave på skolen, og hadde fått så mye skryt fra lærerne, og jeg gledet meg til å vise den til deg. Men da jeg kom hjem. Så jeg at du kjørte ut av gården, og mamma stod der og gråt. Jeg visste at noe var galt, men at du kunne dra slik du gjorde. Jeg skjønner det ikke. Jeg gråt i flere måneder. Jeg savnet deg så mye, og hatet deg for at du dro. Så en dag sluttet jeg å savne deg. Jeg sluttet å bry meg.

- Jeg er så lei for at du måte gå gjennom det, sa faren min. Han så virkelig lei seg ut, og i et øyeblikk ville jeg tilgi han. Først nå innså jeg hvor mye jeg egentlig savner han, og hvor mye jeg trenger han.

- Så hvordan er ditt nye liv, med Vanessa? Bedre enn livet med meg og mamma.

- Det er annerledes. Noen dager er det fantastisk, og andre dager, et helvete. Men det er ikke bedre enn det livet jeg hadde med deg og moren din. Men jeg kan ikke klage heller. Så tror du at du kan tilgi meg?

- Kanskje. Jeg vet ikke. Vis jeg gjør det, kommer det til å bli bedre mellom oss da. Kommer du til å holde kontakten? Jeg må være sikker.

- Å vennen. Alt skal bli mye bedre. Jeg lover. Vi skal ta opp kontakten og vi skal få det mye bedre.

- Ok! Det høres bra ut, sa jeg. Vi reiste oss opp for å gå. Jeg ga han en god klem, og begynte å gråte - Jeg har virkelig savnet deg, og jeg vil ikke miste deg igjen nå, ok.

Vi stod sånn og klemte hverandre i en liten stund.

- Så jeg har vel ikke rett til å bli sint fordi du er gravid, sa Faren min som en spøk. Og vi måtte le litt begge to.

- Så hva heter kjæresten din, og hvor gammel er han? Spurte faren min.

- Han heter Preben, og han er 18. Han er helt fantastisk pappa. Du kommer til å like han.

Faren min nikket, også gikk vi ut på gata. Han kjørte meg hjem.

 

Jeg og Preben hadde endelig bestemt oss for at vi skal beholde barnet, og vi var veldig glade for avgjørelsen. Jeg og Maria hadde lånt, og kjøpt babybøker. Og jeg og Preben satt på rommet mitt og leste.

- Visste du at store babyer får høyere iQ, enn de små? Det står her, sa Preben og viste det til meg.

HeHe! Da er det ikke rart at jeg har lav iQ sa jeg som en spøk.

Men det var jo sant. Hadde ikke akkurat den beste iQen.

Da vi hadde lest en stund, kom moren min inn.

- Hei, dere! Jeg har med noe brus, og kjeks vis dere vil ha, moren min satte fatet på sengen ved siden av oss - Er det gøy? Leser dere noe interessant? Spurte hun.

- Det står ganske mye her. Det er mye du må vite om babyer, sa Preben .

Han så på meg og smilte.

- Ja, jeg tror faktisk at jeg har en babybok på loftet. Den er ganske stor. Jeg kan hente den vis dere vil.

- Ja, sa jeg, og tok en kjeks.

Det tok ikke lang tid før moren min kom tilbake med en stor babybok.

- Det står mye bra her, og anbefaler og lese den, sa henne, og gikk ned.

Jeg tok boken, og bladde igjennom. Det var 450 sider, og det stod ganske mye. Mer enn det jeg trodde var mulig. Det var så utrolig mye du måte vite om babyer før du fikk dem, og etter. Og det var slitsomt å lese så mye.

 

1 år senere

 

Det har gått 1 år. Da jeg var gravid i 3. måned fant jeg ut at vi skulle ha tvillinger. Vi ble først litt skeptiske, men etter vært ble vi kjempeglad for det. Jeg, Preben og ungene, Molly og Mathias bor nå I en leilighet rett utenfor Kongsberg. Jeg går på Kongsberg Vidregående skole og Preben jobber på senteret. Vi er så glade for den avgjørelsen vi tok. Tvillingene er nå 4 måneder og de vokser så fort. Og vi er så kjempeglad i dem. Mamma og pappa hjelper til så mye de kan, og det samme gjør foreldrene til Preben. Vi kunne ikke vært mer takknemmelige for den hjelpen vi får.

 

Åja, jeg og pappa har fått kontakt igjen. Jeg er hos han og Vanessa annen vær helg. Og jeg har blitt venn med Vanessa også. Hun er ikke så ille, som jeg ville ha det til. Vi kan prate om alt. Og det er virkelig koselig å være der.

 

Og en lørdag formiddag, var vi alle fire i parken litt bortenfor der vi bor, og det var så koselig. Preben dyttet Molly på en av huskene og jeg dyttet Mathias. Vi kunne ikke annet enn å smile. Vi er så lykkelige.

- De er så søte, og små, sa Preben.

- De ligner på deg, sa jeg og smilte.

Begge tvillingene lignet på Preben, og de var så søte. Alle tre.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish