Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Hvem er DU til å bestemme om JEG skal leve eller ei?Skriv ut Utskrift
En stil om min mening om abort. Er det etisk forsvarlig å abortere foster med f.eks. Downs syndrom? Kan svaret variere avhengig av hvilket samfunn barnet skal vokse opp i? Hva med abort hos tenåringer?
Bokmål - EssayForfatter:

Abort er et omstridt tema med både tilhengere og motstandere. Jeg er generelt sett mer imot abort enn for, men jeg mener at det er tilfeller og scenarier der abort virkelig er en mulighet. Våren 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget: Fører et svangerskap til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg. Finner kvinnen, etter at hun har fått tilbud om informasjon m.v. som nevnt og veiledning etter § 5 annet ledd første punktum, at hun likevel ikke kan gjennomføre svangerskapet, tar hun selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd såfremt inngrepet kan skje før utgangen av tolvte svangerskapsuke og tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det[1]. I Norge er det med andre ord tillatt å ta abort om det ikke passer deg å ha barn.

 

I følge vitenskapen og legene er ikke et barn et barn de første ti ukene, det er et embryo. Det vil si at når den første celledelingen har foregått en stund etter befruktningen dannes en plate med tre cellelag. Det første laget vil danne overflatevev i tarm og luftveier. Det er det midtre laget som danner mye bindevev, fettvev og muskelvev. Den andre/tredje laget kalles ektoderm og danner hud, hjerne og nervesystem. Denne platen med de tre lagene gjennomgår kompliserte foldinger og sammenføyninger som danner alle organene med tarmer, lever, kjønnsorganer, armer og ben osv[2].

 

Hvordan kan man få den veiledning og etisk rådgiving man skal ha hvis de som skal gi deg rådgiving i dette ikke behandler livet du har inne i deg som et barn, et menneske og et nytt liv, men som en hvilken som helst annen celle? Man har lov til å abortere helt fram til den tolvte svangerskapsuke, med andre ord, akkurat før den ene cellen har blitt til et ordentlig og virkelig liv og barn i følge vitenskapsfolket. Men likevel, selv ved sjette svangerskapsuke kan du alt se hjertet til det lille barnet banke når du er på ultralyd. Har man rett til å stoppe dette lille hjertet? Har man rett til å ta fra dette barnet sjansen til å overleve og greie seg i verden, bare fordi det ikke er passelig for DEG å ha et barn? Enda jeg er ganske imot abort er det tider der jeg er for abort. Jeg mener at abort skal sees ut fra de mulighetene moren har, hvilket samfunn hun bor i og hvor hun bor.

 

Stadig flere kvinner velger å abortere vekk barnet sitt når fostervannsprøven viser at barnet har et kromosom for mye, noe som da medfører det kjente Downs syndromet[3]. Dette er helt uriktig, mener nå jeg! Barn med Downs syndrom har like store muligheter som vanlige barn, de trenger bare mer omsorg enn vanlige barn, mer tid sammen med foreldrene og mer av foreldrenes oppmerksomhet. Jeg har sett barn og voksne med Downs syndrom som både har gått den positive og den negative veien. Men er foreldrene villige, kan deres barn med Downs syndrom bli minst like glad, normal og tilpasset verden som ordinære barn. Jeg mener at abort i denne sammenheng og ellers skal sees ut fra de mulighetene moren har, hvilket samfunn hun bor i og hvor hun bor. Nå snakker jeg ikke om for eksempel vestlandet og sørlandet her, men om la oss si den tredje verden og Norge.

 

Der hvor jeg kommer fra, nemlig Tadjikistan, er det mye mer humant å drepe et barn med Downs syndrom før det er kommet til verden enn å la det leve og forsøke å la det bli en del av verden, for tro meg, akkurat DET vil aldri skje. I Russland ble det i noen barnehager ikke tatt vare på ”annerledes” barn i det hele tatt! En gutt jeg kjenner som har Downs syndrom ble bundet til en stol og plassert i et mørkt rom i barnehagen sin. Hvis dette er tilfellet i Russland, hvordan er da mulighetene for slike barn i et land som har korrupsjon, ingen rett og lov, ingen sosiale ordninger, helsevesen eller noe av det ordentlige som Norge har? Mange mener og tviholder på sine meninger når jeg sier dette. De sier at nei, så lenge foreldrene prøver, så går det nok bra med dette barnet, men dette er bare tilfellet i en utopisk verden. Jeg har sett det og jeg vet at disse barna i slike land har ingen muligheter i det hele tatt! I slike tilfeller er jeg svært for abort! Men folk som velger å adoptere vekk barnet sitt bare grunnet et liten feil som Downs syndrom og faktisk bor i land som Norge der barna har minst like mange muligheter som vanlige barn forstår jeg meg ikke på.

 

I Norge er det så mange tilretteleggelser for barn med diverse hemmende sykdommer. De kan få adgang på spesialskole, de har gratis helsestell og alt er tatt hånd om. Det ”eneste” som kreves av foreldrene er deres tilstedeværelse og kontakt med barnet. Klart må foreldrene gi mye mer av seg selv enn ved et normalt barn, men et barn er et barn, uansett hvordan det er, du er dets forelder, det er din oppgave å beskytte barnet, lære det alt det trenger å vite og hjelpe det i verden. Hvordan kan du da ta livet av et barn, et liv, et menneske som teknisk sett består av halve deg? Et menneske man livnærer og har i magen sin, et sårbart vesen som trenger DEG for å hjelpe det gjennom livet? Vi bor i Norge, et fullkomment land for gravide kvinner. Skal man adoptere bort et sykt barn i Norge burde det kun være på bakgrunn av det at barnet kommer til å lide på grunn av denne sykdommen. Abortering i slike tilfeller må skje med tanke på barnet, ikke om det passer for foreldrene å ha barn eller ikke. Det er mange karrierebevisste kvinner som velger å ta abort om barnet er sykt eller har Downs syndrom og vil trenge mer fra foreldrene, men dette ser jeg som et uhelbredelig tilfelle av ren og skjær egoisme som man sier på godt norsk!

 

Tenåringsgraviditet er et stort tema og stadig ser man programmer på fjernsyn om tenåringsmødre og unge jenter som har behold barnet sitt i en alder av 14 til 16 år. Ja, man ser jenter som har greid å oppfostre barn og har greid å gi dem alt det nødvendige med mer, men dette er dessverre ikke jentenes fortjeneste, men deres foreldres! Dette barnet blir mer bestemors enn mors fordi mor er for opptatt med ”tenåringsting”. Som min mor så mangt en gang har uttalt ”Tenåringshjernen er i ustand grunnet midlertidig ommøblering.” Et nyfødt barn trenger et stabilt miljø å vokse opp i. En stabil økonomi er nødvendig for å oppdra et barn. Tenåringsmødre er nødt til å ha et velsmurt støtteapparat blant familien rundt seg for å i det hele tatt være i stand til å ta seg av barnet. Hvordan skal barnet lære seg de nødvendige etiske tingene og all moralen når moren selv er en tenåring og ønsker å feste, drikke, være med venner og ha det gøy? I tilfeller av tenåringsgraviditet er jeg faktisk for abort.

 

Barn som blir født syke, for tidlig eller med alvorlige feil blir oftest hold i livet så langt som mulig ved hjelp av kuvøser. Kuvøse er en lukket, spesialbygd spedbarnsseng med gjennomsiktige vegger og tak hvor temperatur, fuktighet, oksygeninnhold og slike ting kan reguleres nøyaktig. Kuvøser brukes til for tidlig fødte barn og til alvorlig syke spedbarn[4]. Barnet blir holdt i livet frem til det blir bedre eller til legene ser at nå er det ikke noe håp og ingenting mer de kan gjøre. Men er dette forsvarlig? Hvis barnet er født med en så alvorlig hjertefeil at det må være på intensiven i flere uker, kanskje måneder, er det riktig å holde det i livet kunstig? Som Darwin sa, verden er i balanse, alt foregår med ”Survival of the fittest”. Før legene ble til og vi fikk all slags maskiner og duppeditter, da var verden i balanse, kun de som var best tilpasset verden, det var kun de som overlevde. Er det da riktig å trosse denne balansen og kanskje utsette barnet for mer pinsler enn det allerede er i bare fordi man vil beholde barnet, noe som nesten kan grense til egoisme?

 

Jeg har kanskje satt ting en smule på spissen i denne artikkelen, men der er slik temaet abort fremstår for meg. Som jeg sa i begynnelsen av denne artikkelen, jeg er mer imot abort enn jeg er for, men jeg kan klart finne steder der jeg mener at abort er helt forsvarlig. Jeg har hatt mine øyeblikk i en utopisk drømmeverden der jeg trodde at jo, så lenge foreldrene forsøkte godt nok, og lenge nok, da kunne de få alt til. Men etter å ha sett rundt meg, tenkt på verden så skjønt jeg at ikke alle har de samme mulighetene som jeg har, ikke alle kan greie alt mine foreldre har greid. Et barn avhenger av din økonomi, din samfunnstilling og det støtteapparatet du har rundt deg, mangler du dette er det svært så vanskelig å oppdra et barn. Man må planlegge barnet oppvekst og tross alt, det er ikke alle som egner seg som foreldre. Abort er et nødvendig middel i flere sammenhenger.


 

[1] http://www.lovdata.no/all/tl-19750613-050-0.html

[2] http://no.wikipedia.org/wiki/Embryo

[3] http://www.ba.no/nyheter/article1690532.ece

[4] http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9319894


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish