Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Norsk språkhistorieSkriv ut Utskrift
Om problemene rundt det å ha to skriftspråk.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Da Ivar Aasen gikk i gang med arbeidet om å lage et nytt norsk skriftspråk på 1800-tallet var han neppe klar over hvilke språklige stridigheter som ville oppstå senere og helt opp til vår tid. Siden vi fikk to skriftspråk i Norge har vi enda ikke klart å bli enige om hvordan de skal stå i det norske samfunnet.

 

De første problemene med de to norske skriftspråkene dukket opp umiddelbart etter løsrivelsen fra Danmark. Men det er først perioden fra 1885 til 1910 som i dag blir kalt for konkurranseperioden. I dette tidsrommet blusset stridighetene mellom bokmål, da kalt riksmål, og nynorsk, da kalt landsmål, kraftig opp. De to skriftspråkene konkurrerte om tilhengere, og drev nærmest en krigføring seg i mellom. Tilhengerne av landsmål brukte ofte nasjonalitets-argumentet; at landsmål ligger nærmere norsken og har har røtter i gammelnorsken. De mente også at den vekket nasjonalitetsfølelsen i folket og stod nasjonen mye nærmere. Man må nemlig ikke glemme at dette var også en tid der nasjonaliteten var av viktig betydning for nordmennene. Men nasjonalitetsargumentet ble derimot hardt nedslått og nærmest fjernet etter den andre verdenskrig, da det ikke lenger ble sett på som noe positivt men som til gjengjeld kunne vekke det negative i folket.

 

Det skal derimot nevnes at det ikke bare var stridigheter mellom de to partene. Man var i allefall enige om, uansett retning i den norske språkstriden, at Norge trengte ett sær-norsk skriftspråk som var enklere å lære samtidig som det stod nærmere dagligtalen. Hvor langt og i hvilken kurs man skulle gå var derimot spørsmålet som fikk problemene til å oppstå. Ivar Aasen og Knut Knudsen er sannsynligvis de to mest kjente navnene i norsk språkhistorie. De var frontfigurene for de to ulike språk-retningene i landet. De hadde også forskjellige metoder for hvordan man skulle komme fram til et eget norsk språk.

 

Knut Knudsen var ikke bare en tilhenger av fornorskningslinja, som gikk inn for en fornorskning av dansken, men bidro også sterkt til å få den gjennomført. Han hadde tidlig mange ideer om hvordan språket skulle og burde være, og var selv lærer der han så hvor problemene oppstod for skoleelever som skulle lære seg det norsk språket. Han ønsket at skriftspråket skulle avspeile talemålet, og at man ville skrive skrive ordene slik de uttales. Dette begrepet kalles for ortofoni, der man har en bokstav for hver språklyd. Han ville også bruke dannet dagligtale som på den tiden hadde prestisje og anseelse, samtidig som den hadde flere brukere enn noen annen enkelt dialekt. Opprinnelig ønsket Knudsen at tilnærmingen skulle føre til nynorsk, eller samnorsk som er en mellomting mellom bokmål og nynorsk.

 

Etterhvert som Knut Knudsens ønsker og ideer ble kjent, oppstod den ene rettskrivingsendringen etter den andre. I 1862 ble stum «e» avskaffet og fordobling av vokal for å angi lengde ble også droppet. «C, ch, q» ble opphørt og erstattet med «K», sammen med andre mindre forandringer. I 1877 ble det innført små forbokstaver i substantiv og i 1880 ble flertallsbøyning av verb opphevet. Kanskje den viktigste endringer kom ikke før i 1907, da harde konsonanter ble innført, og ord som ud og tag ble erstattet med ut og tak. Denne reformen bygget også på ideen om at et skriftspråk måtte bygge på norsk tale, med andre ord dannet dagligtale. Som tidligere nevnt var dette en av Knut Knudsen hovedtanker.

 

Ivar Aasen, som forøvrig blir kalt nynorskens far, var kanskje en del klarere i sin visjon en Knudsen på mange måter. Han drømte om å skape et skriftspråk som bygde på dialektene (folkemålet) og som hadde bevart kontakten til gammelnorsken. En praktiker som han var gikk han selv i gang med innsamlings-arbeidet i 1842. Han var mest interessert i å oppsøke mindre tettsteder og valgte ei sentral bygd i hvert hovedområde. Han ønsket ikke å besøke byer i Oslo-området, da han mente at dialektene der var «forurenset». Etter flere års arbeid kom han i 1864 ut med ei bok «Norsk grammatikk» som presenterte hovedformen som skulle brukes i skriftnormalen. I 1873 ble «Norsk ordbog» utgitt og Aasen’s drøm om et skriftspråk som bygget på dialektene var dermed oppfylt.

 

Etterhvert som de to skriftspråkene fikk utvikle seg ble også konfliktene mer betydelige. I 1906 ble Norsk Mållag opprettet og året etter dukket Riksmålsforbundet opp. Begge disse stod for stabiliteringstanken; om å bevare de to språkene slik de var, og ikke la dem bli påvirket av særlig grad. Men språkstriden viste seg også etterhvert å bli en klassestrid der overklassen brukte riksmål og bøndene landsmål. Arbeiderklassen brukte derimot dialekt prega samnorsk, det som vi kaller radikalt bokmål. I tillegg til dette førte også språkstriden til landsdelstrid, som igjen gav geografiske motsetninger. På Østlandet ble det brukt bokmål, på Vestlandet nynorsk og tilsvarende i byene og landsbygda.

 

Tidsrommet 1910 til 1960 kaller vi tilnærmingslinja. Her var hovedtanken at bokmål og nynorsk måtte nærme seg hverandre, og der målet var et norsk skriftspråk, samnorsk. Selv om tanken kanskje høres god ut, var dette veldig vanskelig å gjennomføre i praksis. 1917 reformen var det første offentlige steget i retning av tilnærmingslinja. Her skulle tilnærmingen skje via innføring av valgfrie former. Men denne reformen ble ikke så godt mottatt som man hadde ønsket og førte i hovedsak til at ingen ble fornøyde. Riksmålsfolkene var blant annet skeptiske til de valgfrie tilnærmingsformene, og nynorskfolk ble kritiske til de valgfrie formene i nynorsk. De mente dette ville føre til landsdelsskriftspråk. Reformen i 1938 var også et steg i retning av tilnærmingslinja, men grunnlaget for tilnærmingen skulle være norsk folkemål og ikke dannet daglig tale. Det nye her var at arbeiderne hadde fått større innflytelse og de ville snakke dialektene som var nettopp arbeidernes språk på Østlandet. Et stort problem i denne reformen var til gjengjeld at man ønsket å redusere antall valgfrie former som fra 1917 reformen bare hadde ført forvirring. Men hvordan kan man få tilnærming og samtidig skjære ned tallet på valgfrie dobbeltformer? Dette viste seg å være en praktisk umulig oppgave. Reformen førte til sterk motstand hos riksmålsfolk, samtidig som stor misnøye blant nynorskfolk.

 

Siden 1960 har vi i all hovedsak hatt ei språklig stabilteringslinje i Norge. Etter man innså at tilnærmingslinja ikke førte fram, har man blitt av den oppfatning at de to språkene, nynorsk og bokmål må stabiliseres og utvikle seg fritt og selvstendig. Dermed oppgav man tanken om tilnærming mellom bokmål og nynorsk. I all hoved sak førte dette til en avstand mellom de to språkene og en slags språkfred i landet. Men nynorsken er sannsynligvis det språket som etter 1960 har åpnet for mest modernisering, og da ved innføring av flere bokmålsformer. Et meget godt eksempel på dette er ordet «Noreg» som nå også kan skrives som «Norge» på nynorsk.

 

Personlig er jeg av den oppfatning at å ha to språk i et så lite land som Norge er unødvendig, og skaper ekstra mye problemer samtidig som det stjeler masse tid og penger. Men jeg kan derimot også se at så lenge vi har fått to språk er det er det ikke bare å kvitte seg med ett av dem. Derfor synes jeg det er viktig at vi tar vare på de to språkene slik de er i dag og behandler dem som noe verdifullt. De har nemlig mye norsk historie i seg, og det ville være som å ta vekk et stykke av Norge hvis man skulle for eksempel fjerne nynorsken. Det er jo også bra at man tar vare på distriktene i en tid der alt er sentrert rundt byen. Nynorsk er utvilsomt språket som tar hensyn til dialektene og som ofte gir bygdene et spesielt særpreg. Bokmål kan på den andre siden fortsatt sies å være et byspråk, og alle de store byene i Norge har Bokmål som offisielt skriftspråk.

 

Skal vi ha de to skriftspråkene må vi derimot beholde de slik de er, og ikke prøve å tilnærme dem. Jeg tror ikke Ivar Aasen i dag ville kjent igjen det språket han opprettet for mer enn 100 år siden. Derfor mener jeg også at man bør gå tilbake til flere av de gamle nynorsk-formene for å øke skillet mellom de to språkene i stedet for å skitne det til med bokmålsformer slik det blir gjort i dag. Hvis målet skal være å gjøre de mest mulig like, hva er da poenget med å ha to skriftspråk?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish