Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Reality - hva det er og hvordan det visesSkriv ut Utskrift

Oppgave om reality-tv.

Karakter: 6 (3. klasse medier og kommunikasjon)

Bokmål - ArtikkelForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Det er en mandagskveld, og jeg sitter med fjernkontrollen og zapper gjennom kanalene. Jeg er sliten i hodet og kroppen. «...uinteressant, uinteressant, – hei! Dette virker da som noe». Jeg legger fra meg fjernkontrollen, og synker lenger ned i stolen mens vignetten til kveldens reality program vises på skjermen. En time senere sitter jeg fortsatt i godstolen, totalt oppslukt av programmet. Jeg tar meg selv i å glede meg til neste program – «kanskje blir de sammen da!!».

 

Reality, eller virkelighets – tv, oppstod for 11 år siden, og tok av veldig fort[1]. I dag finnes det haugevis av reality programmer, alt fra «Tjukkholmen» til «Top model». For å forstå hva reality egentlig er, skal jeg i denne oppgaven sammenligne sjangeren med dokumentarfilmen, før jeg analyserer en episode av «71 grader nord».

Dokumentarfilmen så dagens lys i 1895, med brødrene Lumières filmer. Likevel regner man Robert Flahertys «Nanook of the north» fra 1922, til å være den første helaftens dokumentarfilmen. Det var i en omtale av den filmen, at engelskmannen John Grierson for første gang brukte begrepet «dokumentarfilm». I mellomkrigstiden hadde dokumentarfilmen en spennende vri; for første gang brukte man mediet som propaganda, og spredte informasjonen gjennom filmen. Likevel mente mange at dokumentarfilmen mistet sitt opprinnelige «jeg», og ville ha den realistiske filmen til bake. Gjennom de neste årene, utviklet dokumentarfilmen to sentrale retninger. Den ene het «Cinèma veritè», der filmskaperen var med på å provosere frem svar selv, og den andre het «Direct cinema», der virkeligheten skulle skildres så ekte som mulig og filmkameraet fungerte som «en flue på veggen».[2] «En flue på veggen» - konseptet kjenner vi igjen i reality.

 

En av de fundamentale forskjellene mellom reality og dokumentarfilmen, er budskapet. Dokumentarfilmen er først og fremst en informasjonskilde, med en klar stemme. Sjangeren er en argumentasjon om den historiske virkeligheten, der ulike temaer blir presentert. Vi blir introdusert for en ny virkelighet, og det ligger i kortene at vi skal informeres.[3]

I motsetning til dokumentarfilmen, finnes det i reality som oftest ikke noe grunnleggende mål om ny kunnskap. Poengene er som oftest «å se hva som skjer» hvis man blir satt på en øde øy, presset hardt fysisk og psykisk, eller ønsker å finne drømmedama på tv. Målet er rett og slett å underholde seeren.

Den gjennomsnittlige halvannen timen dokumentarfilmen varer, settes det litt andre forventninger enn til reality programmet. Først og fremst er det dramaturgien. Den mest brukte dramturgien i dokumentarfilm, er den forklarende dokumentarfilmen. Da henvender filmen seg til tilskuer i form av en argumentasjon, der det alltid er en forteller. Dramaturgien går etter årsak/virkning, konklusjon og løsning. Det skal være interresant, men holde seg til det sakelige for å bli regnet som en genuin dokumentarfilm.

Reality er laget for tv, og tv består av et ganske bra utvalg av kanaler. Det ligger derfor en rugende redsel om å alltid underholde, noe vi kan se på dramaturgien i programmene. Reality er bygget opp med en synlig vignett, konflikter, dramatikk, løsning, og slutter gjerne med en cliffhanger. En cliffhanger[4] er noe uløst, slik at man er sikker på at seeren vender tilbake til neste program. Et eksempel på cliffhangere er «nå kommer» sekvensene før pause, og før neste program, som for eksempel kan være «Who will he choose..» i Ungkaren. Den økende konkurransen gjør at reality programmene streber etter å være det beste, og ofte mest omdiskuterte. Mens man i dokumentarfilmen baserer seg på:

«...ønsket om og gleden ved å nå kunnskap»,[5]

baserer reality seg i mye større grad på identifikasjonen mellom deltaker og tilskuer. De pleier som oftest å blande sammen helt vanlige mennesker, som på mange måter er forskjellige fra hverandre (nasjonalitet, alder, kjønn, personlighet), slik at alle har noen å identifisere seg med. Selvfølgelig finnes det noen som ser på dokumentarfilm og identifiserer seg til menneskene der i høyere grad, men det er ikke nødvendigvis sånn produsentene tenker det.

En annen fundamental forskjell er iscenesettingen; hva som skiller de to sjangrene når det kommer til hvordan de blir laget. Til felles har begge at de iscenesetter og planlegger det de skal vise, men forskjellen ligger i hvor planlagt det er. John Grierson definerte dokumentarfilmen som en

«...kreativ behandling av virkeligheten»[6],

en virkelighet der den subjektive meningen kan komme sterkt frem, blant annet gjennom å provosere frem svar. Et eksempel på dette er fra den franske filmen «Chronique d'un Ètè», der personer på gata får spørsmålet «...si meg, er du lykkelig?».[7] Selv om det vanligvis er mye triksing og miksing for å få filmen best mulig – betyr ikke nødvendigvis dette at programmet er «juks». Det skal godt gjøres å lage et program, uten å redigere litt.


I motsetning til dokumentarfilmen, er reality vanligvis ikke bygget på noe grunnleggende sannhet. Her følger hver episode strenge produksjonsmessige rammer om å underholde, der alt er planlagt på forhånd[8]. All kontroll ligger i produsentenes hender, mens i dokumentarfilmen ligger mye av kontrollen i hva som skjer rundt dem. De er avhengige av den virkelige verden, og ikke motsatt.

 

Analyse av 71 grader nord
“Verdens vakreste eventyr” reklamerer tv norge med, når de i år igjen viser tolv deltageres reise fra Lindesnes til Nordkapp. Denne sesongen feirer «71 grader nord» 10 års jubileum, og er dermed det lengst gående reality programmet i Norge. Programmet, med sine harde oppoverbakker og storslåtte natur, har tydeligvis noe som appellerer til oss nordmenn. Spørsmålet ligger i hva som appellerer til oss; er det nasjonalismen som vekkes i oss, der vi tilbringer halvannen time stirrende inn i vår så kalte bakhage? Eller er det dramatikken med å komme seg fra A til B, som trigger? Hva er det med programmet som gjør at det fortsatt er populært?

 

Handlingen i «71 grader nord» er som følger: tolv deltakere konkurrerer mot hverandre for å være den første som kommer til Nordkapp. Hver episode er delt opp i forskjellige oppdrag deltakerne må igjennom, sammen eller alene. Noen småoppdrag kan skaffe ekstra goder (god mat, nye klær osv.), mens hovedoppdraget gir immunitet til den gruppen/personen som gjør det best. Taper man, er det fare for å ryke hjem.

Det første jeg ser når programmet begynner, er programlederen Tom Stiansen, kledd i friluftsklær og sittende i et helikopter i lufta. Med gjenkjenningen «dette skjer i dagens program..», får vi et innblikk i hva vi har i vente. I bakgrunnen jaller den kjente «71 grader nord» - spennings musikken. I sekvensen fokuseres det på det dramatiske som kommer til å skje; en er veldig syk, en er veldig sliten, en skader seg, konflikter bygges opp og noen taper/vinner. Deltakeren Linn sier «jeg orker ingenting omtrent, jeg er så sliten at jeg blir kvalm».

 

Når vi møter deltakerne etter vignetten, ser vi friske, veltrente og sunne mennesker som er godt kledd, og tilsynelatende fornøyde. De er glade og smilende. I motsetning til realityprogrammer som «Big brother, skiller «71 grader nord» seg ut ved det totale fraværet av alkohol, slåsskamper og sex. I det kontroversielle «Big brother», vakte deltakerne Anette Young og Rodney Omdal Karlsen (vedlegg 3), oppsikt da de i 2001 var de første deltakerne til å ha sex i huset. I «71 grader nord» har produsentene klart å lage underholdning uten disse tingene. Målgruppen ligger på 12 – 44 år. Jeg mener det skaper holdninger, spesielt blant de unge, at det faktisk naturen kan være spennende.

 

I reality programmer er det alltid forskjellige karakterer, og forskjell på hvordan man blir fremstilt. Noen blir fremstilt som «the black sheep», andre som «den eksentriske» osv. Dette gjør reality produsentene for å skape mer blest om personene, og enda mer mediadekning. Men det er ikke alltid at denne informasjonen er fremstilt riktig. I årets «71 grader nord» - sesong, blir – som nevnt tidligere – Linn Gjerstad, fremstil som en sytepave, men hun mener selv at hun har blitt fremstilt annerledes enn slik hun er:

«Jeg føler meg misforstått. Det blir bare klippet slik, og da tror folk at man er akkurat som man er på tv».[9]

På den andre siden, kan man spørre seg selv om deltakerne må tåle litt kritikk når de melder seg på et reality program? I hvilke grad kan man si at reality produsentene har ansvaret for fremstillingen når det er deltakerne som gjør/sier visse ting? Ifølge Espen Ytreberg, professor i medievitenskap, ligger nesten skylden i produsentenes hender.

«Noe kan nok vanlige folk forventes å vite om hvordan TV virker, men langt fra alt. De fleste som opptrer på TV første gang, vil etterpå forundres over det de ser: Var det slik det var, er det slik jeg ser ut? Der premissene for programmet i tillegg tåkelegges for deltagerne, er det mye forlangt at deltagerne skulle klare å overskue dem på egen hånd.»

Men hvorfor velger deltakerne å stille opp på «71 grader nord», når produsentene kan fremstille personer verre enn det de er? Grunnene kan være at de ønsker å oppleve noe nytt; det kan være bare for premien; eller det kan være at man ønsker å bruke programmet for å bli kjendis, eller uvitenhet.

 

På den andre siden har ikke reality – produsenter rett til å fremstille enkeltpersoner ved skadelig og krenkende publisitet, deltakerne har krav på å bli behandlet med respekt og likeverd. Dette står PFU – pressens faglige utvalg – ansvarlig for. Føler man at programmet viser en helt annen virkelighet, kan man klage inn til PFU[10].

 

Etter en hard tur over fjellet, har alle deltakerene kommet i mål. Der venter spa besøk for Linn sitt lag, mens Rita sitt lag må belage seg på frikort konkuransse – der en får immunitet. Det vinnende laget blir skildret med koselig musikk, mens det tapende blir skildret med «skummel» og spennende musikk. På den måten får produsentene frem hvordan situasjonen er for de forskjellige.

«71 grader nord» er på mange måter en litt snill utgave av de typiske reality showene. De spiller ikke på sensasjonelle hendelser (bortsett fra å komme opp på Nordkapp), media setter ikke av veldig stor plass for de i headlinere, menneskene er mer ekte – så hvorfor går vi ikke lei?

 

Jeg tror det er fordi vi identifiserer oss med oppgavene deltakerne skal gå igjennom i mye høyere grad, for hvem har vel ikke gått en slitsom skogstur? Vi liker den menneskelige og - selv om det er redigert – ærlige måten programmet fremstår på. På den andre siden, appellerer ikke programmet til alle. Mange synes det er langtekkelig og kjedelig, men hva gjør vel det, når det finnes så mange andre reality-programmer å se på?

 

Zapp. Bort fra tven, ned i senga.

 

 

Kilder:

Foredrag:
Eva Michelsen, jobbet med tv-journalistikk i 20 år

Bøker:
Introduksjon til film/Lars Thomas Braaten/Gyldendal akademiske/2000/3.utgave

Internett:

- Seertall

http://pub.tv2.no/nettavisen/side2/tvguide/article545308.ece

 

- Reality-tv; søppel eller undeholdning?
http://www-lu.hive.no/media/studentarkiv/lindaa/medierkultursamfunn/reality-tv,%20ferdig!!!.html


- Reality-journalistikk?
http://www.forskning.no/artikler/2005/desember/1134040626.87

 

 

Vedlegg:

1) Robert Flaherty

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

2) Deltakerne i årets 71 grader nord

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

3) Anette Young og Rodney Omdal Karlsen

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

[1] Hege Michelsen, tv-journalist

[2] Introduksjon til film

[3] Introduksjon til fil, s. 203

[4] Espen Ween, medialærer

[5] Introduksjon til film, s. 203

[6] Introduksjon til film, s. 202

[7] Introduksjon til film, s. 201

[8] Hege Michelsen, tv-journalist

[9] Adèle Cappelen Blystad, journalist

[10] Norsk presseetikk


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish