Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
NatalieSkriv ut Utskrift

Bilturen hjem fra en fest ender i en ulykke.

Skrevet i 9. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter:



Læreren delte ut prøvene i samfunnsfag. Han la prøven på pulten min og ga meg et typisk lærersmil. Jeg ble selvfølgelig glad, men likevel så jeg meg rundt om noen hadde sett det for så og legge den fort ned i sekken. I denne klassen var det nemlig ingen som kunne få mer enn 3’er uten å bli mobbet. Alle jentene samlet seg rundt pulten til Vanessa for å le av 2’erne de hadde fått. Endelig ble det friminutt..

 

Jeg skyndte meg alt jeg kunne bort til den videregående skolen, skolen hvor Leo gikk. Han sto ved fontenen, vår faste møteplass. ”Hei Natalie!” sa han muntert og ga meg en klem. Jeg smilte, nå kunne jeg endelig være meg selv, uten alle isdronningene tilstede. ”Hei Leo” smilte jeg. Vi sto og snakket om løst og fast før klokka ble fem på halv og jeg måtte gå. ”Vi snakkes på bussholdeplassen fem over da, glad i deg” sa jeg. ”Glad i deg og” sa Leo mens vinden rusket i det mørke håret hans. Jeg løp alt jeg kunne tilbake til skolen og rakk akkurat tilbake til mattetimen.

 

Senere i lillefri, skjedde noe rart. Vanessa kom bort til meg det. og sa: ”du? Jeg skal holde en fest i helga hjemme hos meg, og jeg tror nok du hadde hatt godt av en pause fra lekselesingen, haha! Jaja, noen må jo være nerder også! Så, det jeg lurte på var om du hadde lyst til å komme?” ”Ehm, jeg vet ikke helt jeg” sa jeg skeptisk. ”Kom an da, du kan ta med deg han der Lars eller hva han heter…” Det kunne vel ikke være så ille hvis Leo ble med, tenkte jeg. ”Hmm… Okei da” sa jeg, en smule skeptisk. Jeg gikk mot bussholdeplassen, og håpte at Leo sa ja til å være med.

 

Da vi satt på bussen spurte jeg ham. ”Jeg har hørt det pleier å gå ganske vilt for seg på de festene til hun Vanessa” sa han. ”Vær så snill da, jeg vil bare se hvordan det er der så kan vi gå igjen nesten med en gang” ba jeg ham. ”Hmm… Ja vel da, siden det er deg” sa han. ”Tusen takk” sa jeg fornøyd.

 

Senere på kvelden hadde jeg pyntet meg litt og Leo kom og hentet meg på mopeden sin. ”Så fin du er” sa han. ”Du ser ikke så verst ut selv” sa jeg og smilte. Jeg hoppet opp bak ham og tok på meg hjelmen. Allerede da vi var ca 100 meter fra huset kunne vi høre dunkingen av den høye bassen. Vi kom fram til det store huset, du kunne med en gang se at de ikke akkurat var fattige hos Vanessa. Jeg tok hånda til Leo og holdt litt hardere enn vanlig. ”Er du sikker på at du vil dette?” sa han og så engstelig på meg. ”Ja, jeg er sikker” sa jeg, men var glad for at han brydde seg.

 

Vi kom inn i huset og kunne allerede kjenne lukten av alkohol selv om klokka bare var åtte. ”Neimen der var dere jo!” sa Vanessa med et falskt smil. ”Og hvem er så denne kjekkasen?” sa hun flørtende til Leo. ”Jeg er Leo, og du er Vanessa, antar jeg?” sa Leo i en kjølig tone. ”Jepp, det er meg!” sa Vanessa og fniste.

 

Vi gikk lenger inn i huset og kunne nå kjenne en enda sterkere lukt av alkohol og røyk. Plutselig kom en gutt med platinablondt hår og piercing i øyenbrynet bort til oss. ”Hei folkens, jeg er Joakim! Hvem er dere, kan’ke huske å ha sett dere før ass” sa han. ”Jeg er Natalie, og dette er kjæresten min Leo, eller Leonardo da” sa jeg og prøvde å virke litt kul. ”Kult. Har dere lyst på ei flaske øl eller? Det er først etter man har fått i seg litt å drikke en fest blir moro vet dere” sa han skøyeraktig. ”Jeg vet ikke jeg…” sa jeg og så på Leo. ”Det skader vel ingen om vi tar oss ei flaske. Hvis du har lyst?” sa Leo. ”Ja, jo, det er greit det” sa jeg. Vi fikk oss ei flaske hver, og det smakte innmari godt! Vi tok enda en. Og enda en. Og en til. Jeg følte meg litt svimmel og måtte holde meg fast i Leo for å ikke falle. ”Jeg tror vi bør komme oss hjem” sa Leo litt sløret, men bestemt. ”Jeg kan schøre dere” sa Joakim, med en stemme som tydelig fortalte at han hadde fått i seg for mye av litt av hvert. ”Ja, kan du det? Vi bør virkelig komme oss hjem!” sa Leo.

 

Vi gikk ut til det gamle vraket av en bil han hadde og satte oss inni. Bilen stinket røyk og det lå ødelagte cd’er overalt på gulvet. Vi begynte å kjøre, og uansett hvor mye jeg hadde drukket så skjønte jeg at dette kom til å gå galt. Bilen kjørte i sikkert 100 km/t og kjørte sikk sakk. Både jeg og Leo prøvde desperat å få Joakim til å stoppe, men han var helt i sin egen verden. Jeg tok hånda til Leo og begynte å få tårer i øynene. Nå var vi sikkert oppe i 150 km/t. Plutselig så jeg et digert tre rett foran oss. Joakim prøvde å bremse, men det var for sent. Bilen kjørte i full fart rett i treet. Så ble alt mørkt.

 

Jeg våknet med en stikkende smerte i armen og var tydeligvis på sykehuset. Jeg så meg forvirret rundt. Hvor var Leo? Var det første som slo meg. Det kom en blond, smilende sykepleier inn. ”God morgen Natalie, mitt navn er Anette. Du har vært svært heldig som kom over det med kun en brukken arm,” sa hun muntert. ”Jeg ga blaffen i meg selv akkurat nå, ”hvor er Leo” spurte jeg fortvilet. ”Ja, når det gjelder de andre passasjerene… Sjåføren, Joakim Bakke, døde momentant og din kjæreste ble svært alvorlig skadet og ligger i koma nå, det har han gjort i 2 dager. Jeg vet dette er mye på en gang, men nå må du først og fremst tenke på deg selv” sa Anette. Jeg følte meg helt tom inni og klarte ikke å si et ord. ”Hvis det er greit for deg, vil foreldrene dine gjerne se deg nå” sa hun. Moren og faren min, de hadde jeg helt glemt ut! ”J-ja” stammet jeg. Inn døra kom mamma og pappa, de så veldig bekymra ut, men de så glade ut også. ”Åå skatten min!” sa mamma og omfavnet meg. Pappa ga meg et kyss på kinnet. De hadde begge tårer i øynene. ”Jeg er så lei meg for at vi…” ”Ikke bry deg om det, det viktigste nå er at du blir frisk. Jeg tror dette var lærepenge nok for deg i seg selv, og at du aldri kommer til å finne på noe så dumt igjen, stemmer ikke det?” sa pappa med et smil. ”Ja, selvfølgelig!” sa jeg, utrolig lettet. ”Nå skal vi la deg være litt i fred så du får hvilt litt, de regner med at du kan dra hjem i morgen” sa mamma. De gikk ut døra, og det ble helt stille. Tankene mine vendte tilbake til Leo. Nå klarte jeg ikke å kontrollere tårene.

 

3 uker senere:

 

Jeg kom inn i rommet hvor Leo lå, slik han hadde ligget de 3 siste ukene. Hver dag hadde jeg sittet her, noen ganger uten å si noe, bare sitte der og se på Leo, han som en gang hadde solbrun hud og en positiv energi rundt seg overalt hvor han var. Nå var han bare en skygge av seg selv der han lå helt blek og livløs. Det eneste som holdt ham i live var en respirator! ”Leo, jeg håper du hører meg. Jeg ville bare si at jeg håper du våkner snart, og at jeg savner deg noe ubeskrivelig.” Jeg kom ikke på noe mer å si, så jeg ble sittende og stirre ut i lufta et par minutter før jeg gikk stille ut i håp om at han hadde hørt meg og at han en vakker dag ville våkne og fortsatt være den Leo som jeg er så glad i.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish