Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Virkeligheten fanger degSkriv ut Utskrift
En novelle om angst. Tentamensoppgave.
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg heiv meg ut døra. Bort fra alt mas, stress og rot. Det var rett og slett det livet mitt besto av om dagen, noe så enkelt som rot. Uansett hva jeg gjorde så var det alltid noe som kom til å hente meg inn igjen, dra meg ned til mørket der skjebnen tydeligvis mente jeg hørte hjemme. Det var nettopp i mørket jeg befant meg nå. Ute i den klare, kalde og svarte natta. Jeg løp ut døra, og hev etter pusten i det jeg nærmest ramla på kne ut i den kalde hvite snøen. Det var helt stille ute, alt rotet som hadde surret rundt i hodet mitt for noen få sekunder siden var plutselig blitt erstattet med en overveldene stillhet og totalt mørke. Lufta var så kald at den nesten skar i halsen når jeg hev etter pusten og så opp mot himmelen. Himmelen var som et mørkt teppe med små ildfluer limt til den, som små offere som satt fast i et fluepapir. Hele natta var så ufattelig stille. Det eneste som brøt stillheten var pusten min, fortsatt i et rimelig kjapt tempo med tanke på i hvilken fart jeg hadde kastet meg ut døra, vekk fra rotet og inn i stillheten. Nå satt jeg her i stillheten, helt alene med bare ildfluene til selskap. Jeg la hodet ned i hendene, falt ned i snøen og lukket øynene mens jeg prøvde å fokusere. Gradvis begynte jeg å sanse ting igjen, gradvis gikk pusten ned, og det gikk opp for meg hvor utrolig pent det var ute i natt. Jeg satt meg opp, trakk den kalde luften helt ned i lungene og så opp mot himmelen. «Det er der du hører hjemme Kimberly. Ikke her nede i mørket hvor ingen ser deg. Du hører hjemme der oppe hvor det skinner av glans. Lov meg at du ikke lar deg selv sitte fast i møkka, Kimberly». Det var tankene mine som snakket til meg igjen. Og med det samme begynte jeg å lure om det var andre mennesker enn meg selv som var skrudde nok i topplokket til å prate med seg selv i tredje person.

 

Vinteren skal være hvit og vakker, vinterhimmelen skal være høy og blå, kinnene skal svi røde når man kommer inn i varmen, vinteren skal smake appelsin og sjokolade. Sånn skal vinteren være. Her omkring er vinteren fem måneder med grå himmel, grått regn, grå vind og grå tåke. Dryppende kald fuktighet som kleber seg fast, som kryper inn i alle kriker og kroker. Og menneskene blir sløve, dumme og forkjølte, sitter innedørs og snørrer, hoster, spiser hvite piller og glor inn i det søvndyssende skinnet fra fjernsynsskjermer.

 

Jeg stakk brått hendene dypt ned i snøen så jeg kjente kulden bre seg fra håndflatene og inn til hjertet mitt. Sjelen ble med ett like kald som snøen rundt meg, og jeg reiste meg brått på føttene. Kjente hvordan den kramme snøen knaket i det jeg tok det første skrittet bort fra huset, og inn i evigheten. Jeg stakk begge hendene dypt ned i jakkelommene på den hvite store jakka mi, prøvde desperat og få varmen igjen mens jeg så hvordan frostrøyken som kom ut av munnen min gjorde landskapet rundt meg uklart og tåkete. Når jeg tenker meg om var det vel sånn verden alltid hadde vært for meg, tåkete. Jeg hadde virkelig aldri forstått det systemet som verden tvinger oss til å leve i. Jeg hadde aldri sett poenget med alle normer og sanksjoner som samfunnet er utstyrt med, og det var vel også derfor jeg hadde såpass store problemer med å innfinne meg med det. Jeg hadde alltid hatt et problemer med autoriteter som fortalte meg hva jeg ikke kunne få til eller utrette her i verden. Skolen var spesielt noe jeg hadde problemer med. Jeg klarte aldri å stå opp tidsnok, eller få til det lærerne ba meg om å gjøre. Med en gang noen ga meg en ordre fikk jeg bare lyst til å brekke meg, eller enda verre kaste opp.

 

Så nå gikk jeg her for meg selv midt på svarte natta, mens jeg funderte i det vide og det brede om hva som fikk meg til å stresse så forferdelig denne gangen. Det var ikke første gangen jeg fikk angstanfall og beina ut fra huset i full panikk helt uten mål og mening. Det var heller kke første gangen jeg måtte gå en lang tur midt på natta for å samle tankene, og sannsynligvis ble det heller ikke den siste gangen. Jeg hadde alltid følt meg som et utskudd, som et ugress blant alle de andre rosene i bedet. Men alikevel var jeg fast bestemt på å fortsette å leve dette livet noen hadde bestemt jeg skulle leve, jeg var fast bestemt på å fortsette selvom jeg selv ikke så noen grunn til det selv. Til sommeren ville jeg i det minste være ferdig her i Vestby, jeg ville ha en mulighet til å komme meg vekk. Jeg og de to beste venninnene mine, Charlotte og Ida, hadde pratet om det før. Planen var å legge ut på en langtur. Helt uten mål og mening, i Juli mens åkrene var gule og grønne, himmelen høy og blå og været varmt men samtidig svalende. Vi skulle ta med oss bagasjen og stelle oss opp i en busslomme, se om noen plukket oss opp for å ta oss med ut på ett eventyr i den store vide verden. Det virket som en evighet til Juli her jeg gikk for meg selv i vintermørket en kald Desember dag. Alikevel så var det håp i det å vite at jeg skulle videre, jeg skulle ikke bli sittende fast i denne landsbygda resten av livet.

 

Månedene gikk, tiden sneglet seg forbi, og midt oppe i kaoset av eksamner, russetid og hemningsløs festing ble det plutselig sommer. Det var en klar og varm sommerdag, 16 Juli for å være nøyaktig. Himmelen var høy og blå, vinden kom som en liten svalende bris. Jeg snudde meg idet jeg sprang over grøftekanten, over veien, og stoppet i busslomma. På andre siden av veien sto Charlotte med et fårete glis om munnen. Ida var allerede halvveis over veien mens hun fniste fornøyd over den store rosa bagen hun hadde kjøpt seg for anledningen. Jeg tenkte gjennom hva jeg hadde pakket med meg; Tannbørste, deodorant, de fineste toppene og buksene mine, smykker, penger, ipoden, mobilen og sminke. Det viktigste var med, og jeg kunne overleve en god stund hjemmefra.

- Ey, Kimberly! Kan du tro at vi faktisk gjør det her?

Det var Charlotte som snakket. Det var en skjærende stemme, og setningen ble nærmest skreket ut mens hun hadde en hysterisk latter. Det var nesten så jeg et lite øyeblikk trodde hun var nervøs. Charlotte nervøs, det hadde vært noe å skrive på forsiden av Dagbladet.

- Jeg mener.. Jeg vet vi har pratet om det i vinter og sånn, men jeg trodde virkelig ikke vi var gale nok til å gjennomføre det. Litt gærne er vi jo selvfølgelig, men jeg trodde vi hadde noen grenser.

Hun smilte mens hun sa det, jeg kunne tydelig se hun var oppspilt og spent. Kanskje ikke nervøs alikevel.

- haha, jeg trodde faktisk du var nervøs jeg, Charlotte. Et lite øyeblikk hvertfall.

- Jeg nervøs? Nei.. nå får du gi deg Kimberly. Har du glemt at jeg er superwoman?

 

Ida brast ut i latter, og snart lå vi ale sammen langflate på buss stoppet mens vi lo så det gjorde vondt i magen. Superwoman var en spøk Charlotte hadde hatt siden vi gikk på barneskolen. Gamle minner blusset opp, og jeg kjente meg varm innvendig. Her var vi igjen, jentegjengen. Ut på tur. Vi visste riktignok ikke hvor enda. Jeg rakk ikke tenke noe stort lenger enn det. Plutselig hørte vi en brumming i det fjerne, og vi så hvordan ettermiddagssola ga gjenskinn i noe som kunne ligne en frontrute langt borte i det fjerne. Ida og jeg hev oss på føttene.

- Vel, hold dere fast jenter, nå begynner turen.

 

Charlotte gliste bredt, og gikk halvveis ut i veibanen. Jeg kunne se hun satte på seg dådyrblikket idet bilen kom nærmere. Hånden strakte seg ut, og tommelen bevegde seg oppover. Til min store forbauselse og lettelse kjørte bilen rett forbi. Trodde vi hvertfall. Charlotte sto igjen med verdens største geip når bilen suste forbi. Hun snudde på hælen og var på vei tilbake til oss. Jeg skulle akkurat til å bryte ut i latterkrampe og lettelse. Da hørte jeg igjen lyden av motordur, og magen knyttet seg sammen til en hard ball. Bilen hadde snudd, og var nå på vei tilbake. Charlotte ga fra seg et kort lite gledeshyl, og gikk igjen ut mot veien for å møte bilen. Det var en blå Corvette. Corvetten bråbremset og ga fra seg et intenst lite hvin. Innenfor fronruta kunne jeg se en mann. Sannsynligvis i tjue årene. Han hadde på seg en hvot skjorte, genser og nydusja hår med en god del gelè. Mens jeg sto der og betraktet mannen hadde Charlotte og Ida allerede hevet seg inn i bilen, ivrige etter eventyr. Langsomt kom jeg nølende etter, satt meg inn i passasjersetet ved siden av den fremmede mannen. Pulsen gikk i hundre. Jeg følte det prikket over hele kroppen. Hendene mine hadde mistet følelsen, og jeg fomlet med å få på meg sikkerhetsbeltet. Bilen luktet sterkt av en blanding av «Axe» parfymen fra menn og en søtlig aftershave. Jeg kunne kjenne blikket til mannen over kroppen min. De flakkende øynene hans målte brystene mine, strøk meg nedover magen og fulgte veien fra knærne, langs lårene og opp mot skrittet. Jeg følte meg ukomfortabel. Trengte noe å gjøre. Jeg tok opp mobilen og sendte en melding til Ida. 

 

«Jeg tror han mannen ved siden av meg er en smule opphisset. Haha. Jeg er glad dere er her, hvis ikke hadde jeg vel endt opp i et buskas borti skogen her».

 

Jeg var egentlig redd på ordentlig, jeg måtte bare sette et lite humoristisk preg på det. Ville ikke at Ida og Charlotte skulle tro jeg var helt pingle. Plutselig hørte jeg et brøl fra baksetet. Ida lo så hun nesten ikke fikk puste mens hun sendte mobilen sin videre til Charlotte. Snart lå begge to som noen vrak i baksetet. De lo så mye at de måtte gispe etter luft. Egentlig en ganske komisk situasjon. Vi sitter på med en vilt fremmed fyr, vi aner ikke hvor vi skal, og i baksetet ligger Ida og Charlotte mens de gisper etter luft som to fisker på land. Jeg merker at mannen ved siden av meg blir nervøs. Han klær seg bak i nakken, skikker nervøst på de i baksetet og åpner et vindu. Plutselig bråstopper bilen. Jeg kjenner det rykker i hele meg, hjertet mitt er halvveis oppe i halsen. Han mumler et eller annet uforståelig og kaster seg ut av bilen. Bildøra blir smelt hardt igjen. Ida og Charlotte sitter i baksetet som to spørsmålstegn. Mannen forsvinner ut av syne. Det er kveldssol nå, nesten skumring. Gjennom det åpne vinduet kan jeg kjenne at lufta er mye tynnere, kaldere og svalere.

 

Jeg kjenner pulsen slå. Først i en normal rytme, deretter raskere. Pulsen min overdøver alt annet av lyder. Jeg ser munnen til Charlotte åpne seg og lukke seg. Hun sier et eller annet, men alt jeg hører er min egen puls. Hjerteslagene mine høres ut som et damplokomotiv.

 

« Dunk Dunk Dunk DunkDunkDunkDunk..» Lyden begynner å drive meg til vanvidd. Nå kommer en annen lyd sigende inn i hodet også. Det er diktet jeg skrev i Desember, sist gang jeg fikk et angstanfall på linje med dette. Da jeg hadde kastet meg ut i snøen, og gått hvileløst rundt i byen hele natta. Når jeg kom hjem hadde jeg satt meg ned ved skrivebordet og skrevet er dikt i et forsøk på å få alle følelsene jeg satt igjen med. Jeg hadde prøvd å få skrevet ned hva angst var. Forklare fenomenet angst med noen ord på et hvitt ark. Det hadde blitt omtrent sånn:

 

Du ligger der som en klam hånd

Griper meg om hjertet

Akkurat da jeg trenger styrke

 

Du røsker ut all min kontroll

Til alt som er igjen

Er en skjelvende klump

Av angst

 

Når og hvordan du velger å slå til

Vet jeg ikke

Det er uforståelig

 

Derfor er det så vondt å leve

Her i uvitenhet

 

Alene med deg

 

Den siste setningen gjentas i hodet mitt. Stemmen blir høyere og høyere. Det danner ett ekko inne i meg. Hendene mine blir klamme. Jeg kan ikke bare sitte her. Jeg må gjøre noe. Må vekk. Må ut. Må bort.

 

Da er da det skjer. Personen inne i meg bryter ut. Jeg er ikke den samme Kimberly lenger. Som ved et trylleslag blir hodet mitt klart. Vi må bort før mannen kommer tilbake. Jeg løsner setebeltet, og hiver meg over i det tomme førersetet ved siden av. Mannen hadde vært dum nok til å la nøkkelen stå i tenningen. Jeg ser i speilet, sjekker om mannen er på vei tilbake. Skumringen har satt inn, og alt er stille utenfor. Ingen tegn til mannen. Charlotte og Ida gir fra seg et høyt gisp idet de skjønner hva jeg er i ferd med å gjøre. Ida strekker fram en hånd for å stoppe meg, men skjønner at det ikke nytter. Hun stopper og setter seg tilbake i setet, skjønner at hun ikke har noe annet valg enn å være med. Jeg tråkker pedalen langt ned, kjenner det river i bilen. Farten øker, motoren brummer og bilen hiver seg ut på veien i en elegant sving. Når vi kjører bortover den lange veistrekningen ser jeg i speilet at mannen prøver å løpe etter oss. Det er for sent, vi er allerede langt, langt vekk. Foran oss ligger den uendelige landeveien. Halvmånen er kommet opp på den gule himmelen. Alt er så fredelig når vi suser bortover veien. Ida, Charlotte og meg. Inn i evigheten, ut i verden. På radioen kommer den velkjente sangen «Reality kicks in when the lights go out.. You'll never know what tomoroow is like..» For første gang skjønner jeg virkelig hva sangen handler om. Jeg føler meg rolig, jeg føler meg hel for første gang i mitt liv.

 

Jeg tror at hvert menneske har to liv. Ett inni, og ett utenpå. Subjekt og objekt. Innlivet er det sanne, det ekte. Jeg tror at mennesker blir vakre når innlivet lyser gjennom, når de ikke tenker på hvordan de blir sett på av andre mennesker, når de glemmer å spille teater. Det tror jeg. Så finnes det enkelte som er akkurat det motsatte, som bare er overflate, som bare er et tomt skall, som hele tida må vite hvilket bilde de gir av seg selv, som lever for å bli sett. Slike mennesker er som pingpongballer, et hardt skall og så bare tomrom inni. Det er ingenting å finne. Totalt uinteressante. Det finnes også mennesker som er som skjøre pyntegjenstander, de tørr ikke komme nær i redsel for at de skal gå i stykker. Jeg hadde en gang vært et menneske som levde et «objekt liv». Nå var jeg subjektet. Innsiden var ute. Jeg var klar til å leve livet. Jeg var klar til å fullføre mine egne drømmer.

 

 

2.

Jeg tror at hvert menneske har to liv. Ett inni, og ett utenpå. Subjekt og objekt. Innlivet er det sanne, det ekte. Jeg tror at mennesker blir vakre når innlivet lyser gjennom, når de ikke tenker på hvordan de blir sett på av andre mennesker, når de glemmer å spille teater. Det tror jeg. Så finnes det enkelte som er akkurat det motsatte, som bare er overflate, som bare er et tomt skall, som hele tida må vite hvilket bilde de gir av seg selv, som lever for å bli sett. Posører. Trist. Slike mennesker er som pingpongballer, et hardt skall og så bare tomrom inni. Det er ingenting å finne. Totalt uinteressante. Det finnes også mennesker som er som skjøre pyntegjenstander, de tørr ikke komme nær i redsel for at de skal gå i stykker.

 

3.

Vinteren skal være hvit og vakker, vinterhimmelen skal være høy og blå, kinnene skal svi røde når man kommer inn i varmen, vinteren skal smake appelsin og sjokolade. Sånn skal vinteren være. Her omkring er vinteren fem måneder med grå himmel, grått regn, grå vind og grå tåke. Dryppende kald fuktighet som kleber seg fast, som kryper inn i alle kriker og kroker. Og menneskene blir sløve, dumme og forkjølte, sitter innedørs og snørrer, hoster, spiser hvite piller og glor inn i det søvndyssende skinnet fra fjernsynsskjermer. Liv som ligner død.

 

4.

Jeg spredte diktene mine, tekstene mine. I smug og i hemmelighet spredde jeg ark fylt med ord.Jeg la diktene mine blant de gjenglemte kassalappene på ICA eller Rema 1000. Jeg stakk diktene mine inn i elevskapene på skolen. Jeg satte diktene mine opp på oppslagstavlene. Jeg puttet diktene mine i ukjente postkasser. Jeg lure diktene mine ned i åpne vesker.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish