Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Den gråtende gitarenSkriv ut Utskrift

Lillebror tar opp arven etter storebror.

Bokmål - EssayForfatter:



Jeg hadde alltid sett opp til broren min. Jeg tror det startet da vi var bitte små. Han foralte meg alltid kloke ting som fikk meg til å tenke på livet. Da jeg var fem, og han åtte, husker jeg at vi satt på toppen av den lille åsen hos bestefar. Vi fikk plutselig øye på en hoggorm i det gule grasset. Jeg ble jo selvfølgelig skremt og skrek ut. Men broren min bare satt der og sa at jeg måtte være stille. «Den gjør deg ingenting, Georg. Bare sitt helt stille å se på den.» Det var noe av det jeg beundret ved broren min. Han var klok, taus og rettferdig. Han slåss aldri. Ble han uenig med noen så bare diskuterte han stille og bare så på dem. Han var en mann av respekt og ydmykhet og jeg beundret han hemningsløst. Det er nok derfor det gikk så hardt inn på meg da han døde. Jeg var 14 den dagen en kompis fant han i leiligheten hans, blek som et laken og helt stiv. De fortalte oss, altså jeg og resten av familien min, at han hadde tatt et sjeldent narkotisk stoff. Jeg nektet å tro det, jeg rett og slett nektet. I begravelsen hans bare satt jeg der. Helt, fullstendig tom. Jeg klarte ikke gråte, jeg klarte ikke en gang være trist. Jeg bare satt der og var helt tom. Jeg følte meg som en drittsekk, men man kan ikke tvinge fram følelser slik.

 

Dagen etter begravelsen bestemte jeg meg for at jeg ville opp til leiligheten hans. Mamma og pappa protesterte ikke, de bare nikket stumt. Politiet hadde ikke forandret noe på stedet da de hadde lett etter dop som de ikke fant, så det var greit at jeg besøkte stedet. Jeg gikk sakte opp den lange trappen til den øverste leiligheten. På døren stod det bare 112, ikke noe mer. Jeg låste opp døren med nøkkelen jeg alltid hadde med meg, og gikk inn. Jeg hadde alltid likt stedet hans. Det var mørkt, stille og koslig. Det var vinter og jeg hadde på meg mye klær, så jeg begynte å ta det av meg. Jeg gikk inn i den lille stua der det var en sofa, et lite bord og en TV. Jeg gikk videre inn til kjøkkenet, der det var et bord og to stoler. Jeg lurte på hvor mange ganger han hadde sittet der. Jeg så i kjøleskapet, der det var ingenting. Jeg gikk inn i badet hans, der det var en vask, en do og en dusj. Og så gikk jeg inn i det siste rommet. Det var en blanding av soverom og.. hva skal jeg kalle det? Det var helt klart det største rommet i leiligheten og det jeg hadde kommet hit for.

 

Jeg hadde egentlig aldri tenkt så mye på min brors største lidenskap. Musikk. En stor hylle dekket hele den ene veggen, og i den var det CD'er og LP plater. Det må ha vært over 1000 stykker til sammen. Jeg husker hvordan han plutselig ble så opptatt av musikk. Det var da vi satt i bilen på vei til byen, og det plutselig kom en sang av Led Zeppelin på radioen. Jeg så på broren min som fikk store øyne og begynte å smile. Resten av turen sa han ingenting, han bare satt der. Da vi kom hjem, drog han rett på biblioteket og leste alt han kunne om gruppa Led Zeppelin. Og så begynte han å spare til å kjøpe plater. Han hadde nemlig fått en platespiller av pappa for en stund siden. Da han endelig hadde råd, løp han bort til en musikkbutikk i byen og kjøpte den første Led Zeppelin plata: Led Zeppelin 1. Etter det, var han helt besatt av musikk, og etterhvert ble det enda flere grupper. Jeg rev meg vekk fra dette minnet, og fokuserte på gjenstanden min bror satte høyest i verden. Den stod ved siden av hylla, like stolt som en løve. En Gibson Les Paul gitar, min brors store stolthet. Jeg husker det som om det var i går da han fikk den. Han var 14, like gammel som jeg er nå. Jeg husker han sa til mamma og pappa at det var det eneste han hadde lyst på i verden, og at han ville bli så lykkelig hvis han noen gang fikk en sånn gitar. Den var veldig dyr, så mamma og pappa måtte bruke den som 3 bursdag og jule gaver i èn. Jeg husker utrykket i ansiktet hans da pappa rakte han den. Ren ekstase. De neste månedene satt han på rommet sitt og øvde. Han brukte en gammel forsterker som han fant på et loppemarked. Det var en gammel rør-forsterker og var nesten ødelagt.

 

Men broren min reparerte den. Ett år seinere var min bror en utmerket gitarist. Vi hørte han alle sammen der han satt på rommet og øvde på gamle sanger fra både kjente og ukjente artister. Det fikk mamma og pappa til å smile, jeg hadde aldri tenkt noe særlig på det før nå som jeg stod rett foran den. Den bar tydelige preg på at den var mye brukt, men den var likevel utrolig vakker. Jeg stod der et øyeblikk og bare stirret på den. Og så tok jeg ned den første plata broren min noen gang hadde kjøpt: Led Zeppelin 1, og satte den på platespilleren. Jeg satt meg i senga mens lyden omfavnet meg. Jeg fikk en rar følelse av trøst av å høre på musikken. Som om den skjønte smerten ved å miste en bror.

 

Og plutselig gikk det opp for meg. Broren min var død, virkelig død. Jeg kom aldri til å se han igjen. Jeg kjente en stor, ekkel klump i halsen. Jeg prøvde å svelge den, men jeg fikk det ikke til. Også kom tårene. Jeg kunne ikke stanse dem, de bare forsatte å pøse på. Jeg bare satt der og fikk ut alle vonde følelser mens musikken bare fortsatte. Så kjente jeg plutselig en arm rundt meg, og jeg så opp. Det var pappa som hadde kommet inn i rommet, og satt der og gråt sammen med meg. Vi bare satt der og gråt, mens musikken fortsatte inn i det uendelige. Etter en stund sa pappa: «Alt er ditt, Georg. Jeg er sikker på at broren din ville gitt alt til deg.» Jeg bare satt der og gråt fortsatt. Etter en stund sa pappa at han måtte tilbake på jobb, og at jeg kunne være her så lenge jeg ville. Jeg ga han en klem, og nikket. Han lukket døren stille, og jeg var alene igjen.

 

Jeg så bort på gitaren. Den bare stod der. Helt taus og majestetisk. Jeg gikk bort til gitaren, tok den opp, skrudde på forsterkeren, og prøvde å spille. Det hørtes jo selvfølgelig helt jævlig ut, men jeg ga ikke opp. Hele dagen satt jeg der og prøvde å spille det jeg hadde sett broren min spille. Jeg ville spille ut sorgen som satt inn i meg. Det var som om gitaren gråt sammen med meg, og jeg kunne ikke stoppe å spille.

 

På natta ringte mamma og spurte om jeg skulle komme hjem snart. Jeg sa at jeg helst ville sove over i leiligheten. Hun protesterte ikke, og sa at jeg måtte ringe neste dag. Jeg la på, og fortsatte å spille. Jeg begynte å få mer taket på det nå, og det ble stadig litt lettere. Det ga mer og mer mening for hver time jeg satt der. Jeg sov ikke den natta, jeg bare satt der og hørte på min brors plater og spilte gitar. Neste morgen klokka ti ringte jeg mamma. Jeg sa at jeg kom hjem snart, også gikk jeg hjem. Jeg ga mamma en klem da jeg kom hjem, og snakket med henne. Jeg spurte om jeg kunne få lov til å bo i leiligheten en stund. Jeg sa at det var veldig viktig for meg, og det minnet meg om da broren min ba om den gitaren. Hun protesterte først, og sa at jeg var for ung. Men jeg fortsatte å si at det var nærme skolen og at jeg virkelig trengte det. Jeg følte en slags besluttsomhet jeg hadde fått mens jeg var i leiligheten. Etterhvert ga hun etter, og jeg lovte at jeg skulle komme en tur hjem nesten hver dag og at det ikke var langt unna. Hun begynte å gråte og ga meg en hard klem. Jeg ble hjemme og spiste middag, og så gikk jeg tilbake til leiligheten.

 

Etter en måned var jeg ikke til å kjenne igjen. Jeg var som en levende kopi av min bror. Jeg var nå helt oppslukt av musikk og gitaren, og lengtet hjem til å spille hver dag. Jeg hørte i gjennom alle platene broren min hadde kjøpt i gjennom årene, og spilte. Jeg var nå blitt mye bedre, og jeg begynte å ta form som broren min. Broren min hadde gitt opp skolen for å bli musiker, og det hadde ikke gått bra. Selvom han var en utrolig gitarist, hadde han ikke akkurat blitt verdenskjent. Men han var lykkelig av å gjøre det han gjorde, og det var det som gjaldt. Jeg var ganske middelmådig på skolen, men nå begynte det å gå oppover. Etter jeg hadde flyttet inn i leiligheten til broren min, hadde jeg blitt klokere. Jeg skjønte mer nå, og tok meg selv i å tenke om livets gåter, akkurat som broren min. Det var nesten skummelt hvor lik jeg begynte å bli som han. Når det gjaldt venner, så hadde jeg mange, men ikke så gode venner. Jeg følte ikke at jeg kunne stole på dem, bare til å ha det gøy med.

 

Men alt det forandret seg da Heather flyttet hit. Hun var engelsk, men hadde vokst opp i Norge. Jeg skjønte med en gang at det var noe spesielt med henne. Hun bare satt der en dag ved siden av pulten min og smilte. Hun hadde veldig blondt hår og var bleik i ansiktet. Jeg hilste på henne med en gang og vi begynte å snakke litt i timen. Jeg er egentlig ganske sjenert, men nå babla jeg som bare det.

 

Vi begynte å gå sammen i friminuttene og snakke i timen. Etter en måned var vi blitt veldig gode venner, og jeg spurte om hun ville komme til leiligheten min. Etter skolen ble hun med opp de lange trappene til min brors gamle sted. Jeg låste opp døra, og vi gikk inn i den koslige lille leiligheten. Hun gikk rundt og smilte. «Så fint sted du har!», ropte hun imponert fra stua. Også gikk hun i «soverommet» og måpte. Hun ble utrolig imponert over samlingen, og hun begynte nesten å sikle på gitaren. Hun spurte hvordan jeg hadde fått alle de platene, og den gitaren. Jeg fortalte alt om broren min og hans besettelse av musikken. Hun satt taus helt til jeg var ferdig. Også fortalte hun at hun spilte bass og lurte på om vi skulle spille sammen. Jeg sa jo selvfølgelig ja, og jeg ble hjem til henne for å hente bassen hennes. Etter vi kom hjem til meg igjen, begynte vi å spille. Vi spilte som to fugler i harmoni, det var som om det var perfekt match. Etter det fortsatte vi å spille, og vi ble virkelig gode. Vi spilte gamle sanger av Led Zeppelin, Black Sabbath og mange andre. Vi lagde også våre egne sanger, og vi skreiv tekst til det etterpå. Etter et par måneder satt vi fortsatt på det lille soverommet og spilte, men nå hadde jeg overtalt Heather til å prøve å synge. Hun var veldig sjenert, men hun hadde en nydelig stemme. Den myke, fine stemmen ga et fint preg til alle sangene vi spilte. Det vi trengte nå var en trommis. Vi begynte å jakte etter folk vi syntes passet, men det var ikke lett. Etter en måned ga vi opp, det var nesten umulig. Vi ble bare bedre og bedre, men vi trengte en til å spille trommer. Men en dag gikk vi en tur i parken, og vi møtte på Alfred. Han sklei på isen og datt rett foran der vi stod og snakket, og vi hjalp han med å samle inn alle CD'ene han hadde mistet. Det var CD'er med The White Stripes, The Rolling Stones og mange andre. Vi begynte å snakke om musikk, og det viste seg at han spilte trommer. Jeg var nå 15 år, og Alfred var ett år eldre enn meg og Heather. Vi spurte om han hadde lyst til å spille litt med oss, og det ville han gjerne. Vi flyttet trommesettet hans sammen med bassen og gitaren på soverommet mitt, og begynte å spille. Nå var bandet endelig perfekt. Alfreds trommestil var formidal. Han var alt vi trengte for å låte som et ordentlig band, og vi begynte å spille hver dag. Jeg hadde nå fått meg tre gode venner, og livet mitt gikk på skinner.

 

En dag så jeg og Alfred en stor plakat på veien hjem. Det skulle være en talentkonkurranse i byen. Jeg og Alfred så på hverandre og gliste. Vi fortalte Heather om det da vi kom hjem, og hun ble skikkelig oppspilt. Vi bestemte oss for å melde oss på, og vi øvde mer og hardere enn noen gang. Vi hadde bestemt oss for sangen vi skulle spille: While my guitar gently weeps av George Harrison. Talentkonkurransen kom bare nærmere og nærmere, og plutselig var det bare to dager igjen. Vi var kjempenervøse da vi kom til lokalet vi skulle spille på. Det var veldig mange som skulle melde seg på, så det kom til å bli hard konkurranse. Vi var helt sist på lista, så vi satte oss og ventet. Jeg tenkte på broren min, og hva hans død hadde forandret meg til. Jeg hadde fått gode venner, en lidenskap til musikk og jeg var nå lykkelig. Jeg satt der fordypet i tanker da konferansieren ropte opp navnet våres. Vi reiste oss opp og gikk opp på scenen. Vi stod klare, og Heather blunket til meg. Jeg smilte, og begynte å spille.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish