Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Tre kriminalromaner. Tre forfattere.Skriv ut Utskrift

Dette særemnet fra 2008 baserer seg i all hovedsak på bøkene "Blind gudinne" av Anne Holt, "Flaggermusmannen" av Jo Nesbø og "Morder uten ansikt" av Henning Mankell.

Karakter: 6 (norsk, 3. klasse)

Bokmål - SæremneForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

Innholdsfortegnelse

Innledning

Kriminallitteraturen

Politiromanen

Biografier

Biografi om Anne Holt

Biografi om Jo Nesbø

Biografi om Henning Mankell

Analyser

Analyse av ”Blind Gudinne”

Analyse av ”Flaggermusmannen”

Analyse av ”Morder uten ansikt”

Forholdet mellom hovedpersonene og forfatterne

Sammenligning av hovedpersonene, og likheter i måten forfatterne bruker dem til å fremme egne synspunkter

Konklusjon

Kildehenvisning

 

Innledning

I denne oppgaven har jeg valgt å se på forholdet mellom hovedpersonen og forfatteren i tre forskjellige kriminalromaner av tre ulike forfattere, og hvordan dette forholdet kommer til uttrykk i bøkene. Jeg skal også sammenligne disse hovedpersonene og forholdet med forfatteren med hverandre. Bøkene jeg har tatt for meg er ”Blind gudinne” av Anne Holt, ”Flaggermusmannen” av Jo Nesbø og ”Morder uten ansikt” av Henning Mankell. Grunnen til at jeg valgte denne oppgaven var at jeg så på det som en mulighet til å bli enda bedre kjent med tre populære kriminalromanforfattere og deres måte å skrive på, for ikke å si selve kriminallitteraturen som genre. Dessuten så jeg på det som et påskudd til å bli tvunget å lese mer kriminallitteratur, for forhåpentligvis å kunne nyte mer glede av den populære genren. Jeg kom frem til disse tre bøkene av flere grunner; for det første var de skrevet av populære samtidsforfattere, og var alle av typen politiromaner. Jeg så på det å velge én norsk, mannlig-, én norsk, kvinnelig- og én svensk forfatter, som en mulighet til å få et mest mulig helhetlig inntrykk av kriminallitteraturen i Skandinavia i dag. For det andre var de alle debutromaner når det gjaldt den spesielle serien, slik at jeg fikk et best mulig sammenligningsgrunnlag når det gjaldt førsteinntrykket av forfatterne. Det at de også er skrevet på omtrent samme tid, gjør at jeg får et godt sammenligningsgrunnlag når det gjelder hvilke temaer som blir tatt opp. For det tredje ble jeg enkelt og greit anbefalt bøkene av både mine foreldre og en bibliotekar.

 

Jeg vil først fortelle om kriminallitteraturen generelt, med særlig vekt på undergenren politiromanen. Deretter vil jeg greie ut om de ulike forfatternes liv, før jeg vil analysere hver og en av romanene. Til slutt kommer jeg til å ta en slags gjennomgang av de belyste emnene, hvor jeg spesielt vil se på oppgavelyden og konkludere.

 

Kriminallitteraturen

Ordet kriminallitteratur kommer av det latinske ordet ”crimen”, som betyr lovbrudd. Litteraturen handler først og fremst om kriminalitet og om hvordan menneskene og samfunnet – omgivelsene – forholder seg til dette som fenomen. Vanligvis defineres kriminallitteratur som fortellinger om forbrytelser og oppklaringen av dem, men noen hevder at en slik definisjon da vil utelukke typer av det vi kaller for ”krim”, som psykologiske thrillere. Vi deler ofte kriminallitteraturen opp i tre store undergenrer: Den klassiske detektivfortellingen – hvor forbrytelsen etterforskes av én enkeltstående detektiv –, politiromanen – hvor forbrytelsen etterforskes av en person eller en gruppe underordnet politiet – og den psykologiske thrilleren – hvor målet ikke er å oppklare forbrytelsen, men å beseire fienden og gjenopprette status quo. Dessuten finnes det flere små undergenrer som ”den hardkokte” kriminalfortellingen og spionfortellingen. Edgar Allan Poes novelle ”The Murders in the Rue Morgue”, fra 1841, blir regnet som den første krimfortellingen, selv om  nordmannen Mauritz Hansen faktisk var tidligere ute med sin detektivfortelling, ”Mordet paa Maskinbygger Rolfsen” (1839). Oppslutningen rundt krimen økte kraftig rundt romantikkens skrekkfascinasjon og utviklingen av det borgerlige samfunnet. Mange mener i dag at krimen er for formelpreget til å kunne bli regnet som skjønnlitteratur, mens andre kritikere fokuserer på genrens funksjon som politisk uttrykksmiddel.

 

Politiromanen

Politiromanen tar som sagt for seg en forbrytelse, hvor det er opp til en enkelt politimann, gjerne sammen med andre politimenn i en gruppe, å oppklare forbrytelsen. Handlingen foregår, i motsetning til handlingen i detektivfortellingen, i et realistisk miljø. Romanens hovedperson er ofte et motsetningsforhold til sin overordnede, som ofte fremstilles ved en serie konfrontasjoner. Genren sies å ha oppstått i USA, med forløpere i Europa som Maigret-bøkene fra 1930-årene. Politiromanens gjennombrudd skjedde rett etter 2. verdenskrig, da amerikaneren Ed McBain ga ut sine bøker om det 87. politidistrikt i en fiktiv amerikansk storby, påvirket av diverse radio- og TV-serier. Med det svenske forfatterparet Sjöwall & Wahlöö slo genren for fullt gjennom i Skandinavia på 1960- og 70-tallet. Den norske trenden ble innledet av Kjell Ola Dahl med ”Dødens investeringer” i 1993, raskt etterfulgt av forfattere som Anne Holt, Karin Fossum, Unni Lindell og Jo Nesbø. Dagens politiromanforfattere foretrekker ofte en enkelt helt eller heltinne, framfor politikollektivet

 

Biografier

 

Biografi om Anne Holt

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Anne Holt ble født 16. november 1958 i Larvik. Det var derimot i Tromsø, etter å ha bodd noen år i Lillestrøm, hun tilbrakte de største delene av barndommen. Den noe urolige oppveksten med hyppige flyttinger har sannsynligvis vært med og preget hennes liv. Holt viste seg helt fra skolestart i Tromsø å være en meget samfunnsengasjert person. Allerede som 15-årig elevrådsrepresentant ved Sommerlys ungdomsskole gikk hun ut i Dagbladet og kritiserte den høye gjennomsnittsalderen til skolestyrere – noe hun mente indirekte bidro til ulike skjevheter seinere i livet. Holt var allerede da – og er fremdeles – svært engasjert i blant annet kvinnesak, styresett og boligpolitikk. Hun er opptatt av å diskutere årsaker til voldsforbrytelser mot barn, fedres bitterhet over å føle seg overkjørt i barnefordelingssaker, pedofili, samfunnets kollektive omsorgssvikt, pressens overtramp og justis-mord, for å nevne noe.

 

Anne Holt har rukket å bli godt kjent blant Norges befolkning – ikke bare for forfatterskapet hennes – men kanskje spesielt gjennom media og en rekke ulike typer yrker. Etter å ha studert jus i Oslo og Bergen med kvinnerett som spesialfelt, har hun rukket å ha vært innom Dagsrevyen som programleder (1984-88 og 1990-91), Oslo Politikammer som politifullmektig (1988-90) og Jagland-regjeringen som justisminister (25.11.1996-4.2.1997) – hvor hun måtte se seg nødt til å gå av grunnet lange sykefravær. Hun ble dessuten advokat i 1991, og bygde opp sin egen praksis fra 1994 – der hun hadde barnevernssaker for det offentlige som spesialitet. Hun har også hatt presidentvervet i Rivertonklubben (2001-03), mens hun nå – i tillegg til å skrive bøker – jobber som medierådgiver. I 2000 inngikk Anne Holt registrert partnerskap med forlagsredaktøren Tine Kjær, som, etter mye om og men, sammen fikk godkjent adopsjon av datteren Iohanne i 2002.

 

Holt debuterte som forfatter i 1993 med kriminalromanen ”Blind Gudinne”, hvor vi får innblikk i hverdagen til den lesbiske politibetjenten Hanne Wilhelmsen. Holt skriver levende og realistisk, og viser goder kunnskaper om etterforskningsarbeid etter tiden ved Oslo Politikammer. Vi møter på ny Hanne Wilhelmsen og hennes nærmeste i oppfølgeren ”Salige er de som tørster” (1994) – en bok Holt ble belønnet med Rivertonprisen. Nye historier om Wilhelmsen har kommet ut nesten hvert år siden, med titler som ”Demonens død” (1995) – som fikk Bokhandlerprisen – ”Død Joker” (1999) og ”Presidentens valg” (2006). Anne Holt ble i 2001 også tildelt Cappelenprisen (en pris som tildeles en av forlagets forfattere eller medarbeidere for særlig verdifull innsats).

 

Foruten å ha skrevet kriminalromaner, har også Holt gitt ut romanen ”Mea Culpa” (1997), fotballdokumentaren ”I hjertet av VM” (1998) og barneboka ”Bernhard Pinkertons store oppdrag” (1999). Hun har oppnådd høy internasjonal status, og bøkene hennes har blant annet blitt oversatt til språk som svensk, dansk, tysk, islandsk, engelsk, nederlandsk, japansk og fransk. Anne Holt regnes i dag som en av de viktigste forfatterne av feministisk kriminallitteratur i Norge.

 

Biografi om Jo Nesbø

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Jo Nesbø ble født 29. mars 1960 i Oslo, men flyttet til Molde allerede som åtteåring. Moren hans var bibliotekar og han elsket å bli lest høyt for av faren som liten gutt. Han er utdannet finansanalytiker og siviløkonom ved Handelshøyskolen i Bergen, og har både jobbet som journalist og aksjemegler. Han er likevel mest kjent som forfatter, men også som musiker. Nesbø skriver låter og synger i det norske ”rocke”-bandet ”Di Derre”, som bl.a. har svevd rundt på radiofrekvenser i lengre perioder på 90-tallet med landeplager som "90-metersbakken", "Rumba med Gunn" og ikke minst hiten "Jenter". Dessuten ble han som 17-åring på Moldes A-lag sett på som en særdeles lovende fotballspiller, og kan med god grunn befeste tittelen multitalent – selv om han ikke trivdes særlig godt på skolen og måtte se seg nødt til å ta opp studiene under oppholdet i militæret.

 

Etter å ha reist rundt og turnert med ” De Derre” i et par år, samtidig som han jobbet som megler i DnB Markets, gikk Jo Nesbø brått lei og søkte DnB om et halvt års fri fra jobben. Han ville komme seg lengst mulig vekk fra hverdagslivet i Norge og valgte naturlig nok å ta flyet ”down under”, til Australia. Ei jente fra et ukjent forlag hadde tidligere spurt ham om han kunne tenke seg å skrive en slags dagbok om turneen med bandet, og Nesbø tenkte at denne turen til Australia ville åpne muligheten til å referere denne. Godt i gang på denne reiseskildringen på flyturen ned, kom han i stedet på at han like godt kunne skrive en kriminalroman. Uten noen annen grunn enn underholdningens, gikk han i gang med et skriveprosjekt som ville vise seg å bli særs ettertraktet, og nye prosjekter har siden gått slag i slag.

 

Den første boka hans, ”Flaggermusmannen”, inspirert av- og skrevet under turen til Australia, ble utgitt i 1997. For å forhindre at hans allerede relativt kjente navn skulle telle med i vurderingen, ble manuset til boka sendt til forlaget under pseudonymet Kim Erik Lokker. Boka ble en lesersuksess og enormt kritikerrost, og Nesbø ble blant annet belønnet med Rivertonprisen (deles ut hvert år av Rivertonklubben (oppkalt etter pseudonymet til forfatteren Sven Elvestad: Stein Riverton) for beste norske kriminallitterære arbeid) og Glassnøkkelen for årets beste skandinaviske kriminalroman. Vi får innblikk i den alkoholiserte politietterforskeren Harry Holes verden - en verden bestående av narkotika, ulykkelig kjærlighet, for ikke å si et enormt press mot hele tiden å måtte prestere som ”Norges beste politietterforsker”. Vi møter Harry Hole på ny i oppfølgeren ”Kakerlakkene” (1998) og videre i bokserien i blant andre ”Rødstrupe” (2000), ”Frelseren” (2005) og ”Snømannen” (2007). ”Rødstrupe” ble i 2004 kåret til ”Tidenes beste kriminalroman” i Bokklubben Krim og Spenning og NRK Nitimens store lytteravstemning, i tillegg til Bokhandlerprisen og prisen for beste oversatte kriminalroman utgitt i et engelsktalende land i 2006. Nesbø vant på ny Bokhandlerprisen i 2007 med ”Snømannen”, som for øvrig er trykket i hele 120000 eksemplarer.

 

Det er ikke bare i Norge at Jo Nesbø har høstet stor applaus for sine prestasjoner; bøkene hans om Harry Hole har også slått an i Danmark, Sverige, Finland, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Nederland. Selv om det er som kriminalromanforfatter han er mest kjent, skal det også nevnes at han i 2001 ga ut novellesamlingen ”Karusellmusikk” og at han i 2007 debuterte som barnebokforfatter med ”Doktor Proktors prompepulver”. Harry Hole er – og kommer sannsynligvis til å fortsette å være – en av Norges mest kjente personer innen norsk kriminallitteratur.

 

Biografi om Henning Mankell

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Henning Mankell (barnebarn til komponisten med samme navn) kom til verden 3. februar 1948 i Stockholm, men flyttet når han var to år til Härjedalen, hvor han vokste opp, etter at moren hadde forlatt familien. Han engasjerte seg i samfunnsdebatter allerede som tjueåring, og skrev diverse spalter i ulike tidskrift. Studentopprøret i 1968 og de samfunnskritiske strømningene på 1970-tallet ville vise seg å prege mye av hans syn på livet og etter hvert også hans forfatterskap. Han debuterte som forfatter allerede i 1973 med romanen ”Bergsprängaren”, hvor han gjennom hovedpersonen Oskar Johannes Johansson forsøker å speile arbeiderbevegelsens historie og utvikling fra 1910-tallet.

 

Han tilbrakte store deler av 1980-tallet i teateret; som forfatter, skuespiller, regissør og teatersjef, etter å ha vært med og stiftet Dalateateret i Falun 1973. Han var teatersjef ved Kronobergsteateret i Växjö mellom 1984 og 1987, og regisserte en rekke stykker, blant annet ”Prinsen och tiggaren” (1985, fritt etter Mark Twain) og Torgny Lindgrens roman ”Ormens väg på hälleberget” (samme år), som ble en braksuksess.

 

Etter å ha bodd noen år i Ystad i Skåne, valgte han i starten på 1990-tallet å ta turen til Sør-Afrika og Mosambik for å lære om språket og de ulike kulturene. Han ga ut flere bøker på denne tiden basert på dette ukjente landet, sett i forhold til barndommen hans i Härjedalens innestengte skoger. Det endelige gjennombruddet som forfatter kom først i 1991etter at han i Mosambik hadde sittet og skildret livet til den alkoholiserte politietterforskeren Kurt Wallander fra Skåne i kriminalromanen ”Mördare utan ansikte”. For den ble han tildelt ”Svenska Deckarakademins pris” for beste svenske kriminalroman i 1991, og litt seinere samme året også den prestisjetunge Glassnøkkelen fra Svenska Kriminalsällskapet for beste skandinaviske kriminalroman – han hadde for alvor tatt opp igjen de stolte svenske krimtradisjonene fra tiden med krimduoen Sjöwall & Wahlöö. Deretter fulgte den ene Wallander-boka etter den andre, blant dem ”Den vita lejoninnan” (1993) – som handler om det første frie valget i Sør-Afrika –, ”Brandvägg” (1998) og den siste boka i serien: ”Pyramiden” (1999).

 

I stedet for å fortsette å skrive bøker med lesersuksessen Wallander i spissen, valgte Henning Mankell å gå over til litt andre typer bøker, selv om han ikke la kriminalsjangeren helt fra seg. Høsten 2001 kom ”Berättelse på tidens strand”, en personlig bok om Afrika og et brennende forsvar for et ødelagt kontinent, etter sammen med Dan Israel å ha stiftet det samfunnsengasjerte forlaget ”Leopard”, der målet var å speile den dramatiske utviklingen i Sverige gjennom bokutgivninger. I 2005 ga han ut en ny type kriminalroman; nemlig ”Kennedys hjärna”.

 

Mankell skal selv ha sagt at ”drivkraften min for å skrive er å skape en forandring av den forferdelige verden vi lever i”, og er kjent for å ta parti med de svake. Han har siden 1998 vært gift med regissøren Eva Bergman, og har vekslet mellom å bo i Maputo, hovedstaden i Mosambik, og Ystad de siste tjue årene. Han er en svært allsidig forfatter, som i tillegg til å ha skrevet krim, romaner, ungdomsbøker, filmmanus og drama også har vunnet Astrid Lindgren-prisen for barneboka ”Joel i Norrland och Sofia i Moçambique” (1996). Bøkene hans har til nå vært publisert på minst 33 forskjellige språk i over 25 millioner utgaver og han blir ofte regnet som én av Nord-Europas største forfattere nå for tiden.

 

Analyser Analyse av ”Blind Gudinne”

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

”Blind gudinne”, skrevet av Anne Holt i 1993 og utgitt av Cappelens Forlag samme år, er den første boka jeg skal skrive om. Boka starter ved at den vellykkede forretningsadvokaten Karen Borg kommer over et lik under en spasertur, som viser seg å være en mann av lavere rang i narkotikamiljøet. Den lesbiske politibetjenten Hanne Wilhelmsen, ved Oslo Politikammer, blir satt på saken, og det tar ikke særlig lang tid før en mann ved navn Han van der Kerch tilstår drapet. Like etter blir Van der Kerchs tidligere advokat, Hans A. Olsen, likvidert, uten noen spor etter gjerningsmannen. Politiet, med Wilhelmsen og politiadjutant Håkon Sand i spissen, danner seg nå et bilde av en helt uvanlig narkotikamafia. Karen Borg blir, etter sterkt ønske av Van der Kerch selv, valgt som hans advokat, og det viser seg at han har mye å fortelle henne, som han ikke ønsker skal slippe ut. Grunnen til dette er at denne noe spesielle narkotikaligaen består av personer på samfunnets lyseste solside – kjente advokater og korrupte politimenn. Politiet kommer etter hvert på sporet av høyesterettsadvokaten Jørgen Lavik, som på mirakuløst vis klarer å vri seg unna etter å ha prestert å ødelegge uvurderlig bevismateriale mot ham. Lavik og en viss ”eldre herremann” skjønner at Karen Borg vet for mye og bestemmer seg for bli kvitt henne. Wilhelmsen og Sand fatter til slutt mistanke, og når de omsider når ut til Borgs hytte, står hytta i fyr og flamme. Sand klarer på mesterlig vis å redde Borg ut fra flammene, men i kampens hete dukker plutselig den mye medieomtalte høyesterettsadvokaten, Peter Strup, opp, og skyter Lavik i ”selvforsvar”. Politiet har ingen ting på Strup, selv om de finner ham litt mistenkelig i atferden, og han kommer ut av det hele uten så mye som en skramme. En som ikke kommer ut av det uten en skramme, viser seg å være statssekretæren i justisdepartementet, tidligere i boka omtalt som ”den eldre herren”, som er overhodet i narkotikahierarkiet. Ved en tilfeldighet – under rapportleveringen om drapene hos justisministeren – oppdager Sand en kobling mellom statssekretæren og den avdøde advokaten Hans A. Olsen, og mysteriet blir løst. Wilhelmsen belyser, sammen med sine kolleger, hvilke problemer du kommer over i narkotikamiljø.

 

Fortellingen begynner ved at vi, gjennom en slags ”prolog”, blir kastet inn handlingen når Karen Borg oppdager liket. Deretter følger kapittel 1, merket med datoen mandag 28. september da handlingen forløper, men dette kapittelet omhandler også tilbakeblikk fra dagen i forveien – dagen som ”prologen” også omhandler. Kapittelet starter ved at vi kort blir presentert for Oslo Politikammer, før vi raskt møter Karen Borg på ny, på vei inn inngangsdøra på politihuset. Videre følger alt i kronologisk rekkefølge, med unntak av noen få tilbakeblikk som blir fortalt gjennom personene, med hvert kapittel merket med den aktuelle datoen. Vi får rede på fire drap, i tillegg til liket i starten, og det er blant annet opptakten og handlingsforløpet rundt disse som er drivkreftene i boka. I tillegg bidrar de ulike etterfølgelsene av mistenkte og andre konfrontasjoner til å skape spenning. Dessuten hjelper det kraftig når vi iblant får innblikk i hvordan medlemmene av narkoligaen tenker og handler, gjennom deres synsvinkel. Klimakset kommer uten tvil når Wilhelmsen og Sand finner Lavik og Strup liggende og slåss utenfor Karen Borgs brennende hytte. Vendepunktet kommer derimot litt seinere, nesten helt mot slutten, når politiet, til sin store overraskelse, finner ut at det er statssekretæren som er ligaens overhode. Avslutningen, som foregår den 14. desember, er rolig, hvor Håkon Sand sitter og grubler over tilværelsen.

 

Det veksles mellom flere ulike personer vi ser verden gjennom, selv om det mesteparten av tiden er hos Hanne Wilhelmsen og Håkon Sand at synsvinkelen ligger. Det blir også fortalt en del gjennom advokaten Karen Borg, Dagbladet journalisten Fredrick Myhreng og statssekretær Harry Lime alias ”den eldre herren”. Dessuten blir flere andre politimenn, ved ulike ”innhopp”, brukt som fortellere. For hver gang det byttes synsvinkel, markeres det med *** på en egen linje mellom avsnittene, med unntak av slutten av boka – hvor synsvinkelen skifter sted så ofte at Holt har valgt å skille kun ved å hoppe over en linje. I begynnelsen, eller et lite stykke ut i teksten, kan du si at det foregår fire uavhengige handlinger samtidig, sett fra forskjellige synsvinkler på forskjellige geografiske steder, at de foregår parallelt med hverandre. Vi kan skille mellom handlingen som omhandler Wilhelmsens, Sands, Borgs og resten av de ukorrupte politifolkenes liv, handlingen som omhandler journalisten Myhrengs liv, handlingen som dreier seg om narkoligaens advokater og medsammensvorne innen politiet og en siste handling sett gjennom ”den eldre herrens” – altså statssekretær Limes øyne (øyne som Holt får oss til å tro kan være Peter Strups). Wilhelmsen & co’s handling blir sett på som hovedhandlingen, og vi følger dem gjennom hele boka. Narkoligaens personers handling blir på en måte ”flettet inn” i hovedhandlingen mot slutten, noe som også gjelder Limes handling. Journalist Myhrengs handling ser jeg på som en slags ”utgreining” av hovedhandlingen som kun utspiller seg midt i boka.

 

Det er som sagt Hanne Wilhelmsen og Håkon Sand som får mest fokus i boka. Wilhelmsen skiller seg likevel enda mer ut enn Sand, ved at det er hun som leder selve etterforskningen – Sand blir kun regnet som en medhjelper og kollega. Derfor kan jeg trygt si at det er Hanne Wilhelmsen som er hovedpersonen i boka. Wilhelmsen er i begynnelsen av trettiårene og blir regnet som en dyktig, intelligent, og ivrig etterforsker – hun fullførte politiskolen som bestemann på kullet. Hun er lesbisk, bor sammen med den kvinnelige legen Cecilie Vibe – noe de har gjort sidene de var nitten år gamle – og blir ansett som svært vakker, med svart, krøllete hår. Wilhelmsen har valgt å lage et stort skille mellom jobb og privatliv, noe hun viser gang på gang ved at hun vrir seg unna samtaler om hjem og familie på jobb. Det kan nesten virke som om hun føler seg litt ubekvem med sin legning. Derfor har hun heller ingen venner innenfor politiet, men opptrer alltid profesjonelt og yter stor respekt blant kollegene. Wilhelmsen er flink til å balansere mellom å bøye seg for overordnede og samtidig ytre sine egne meninger. Nettopp det at hun klarer å utelukke privatlivet fra jobben, kan være årsak til perfeksjonen i alt hun foretar seg. Likevel vil jeg tro at det er en konflikt hun sliter litt med og som kanskje gir seg utslag i seinere bøker om henne. Selv om forholdet Vibe og Wilhelmsen seg imellom ser ut til å være bra, lurer det seg nok en liten konflikt der og. Vibe klager nemlig stadig vekk på Wilhelmsens uregelmessige arbeidstider – noe Vibe også tidligere har fått klager på når hun hadde nattevakter ved Ullevål. For å koble av stresset, liker Wilhelmsen, sammen med Vibe, å mekke- eller å ta seg en tur på Harley’en. Når det gjelder forholdet til familien har Wilhelmsen tidligere hatt en konflikt når det gjaldt valg av yrke. Den akademisk rettede familien ble særdeles sjokkert da de fikk høre at hun hadde valgt politiskolen som tjueåring. Likevel, på samme måte som på jobben, har hun klart å bli respektert hos familien, og det er hun som har de morsomste fortellingene rundt middagsbordet. Noe personlig forhold til familiemedlemme derimot – med unntak av kjæresten, – har jeg ikke registrert. Dette kan og skyldes hennes måte å stenge livet som lesbisk ute. Selv om det står skrevet at Wilhelmsen nyter alkohol til tider, kan hun på ingen måte bli sett på som en alkoholisert politietterforsker.

 

Teksten har veldig lite miljøbeskrivelser, annet enn en masse gate- og stedsnavn – som sikkert eksisterer, og som beboende i Oslo kan gjenkjenne seg i – men som ikke hjelper stort for en som ikke er kjent der. Noe som hjelper godt, er når Holt ved starten av hvert kapittel gir stedsangivelser. Ellers ser og opplever du omgivelsene gjennom de forskjellige personene, hvor da noen personer nesten ikke røper følelser. Det at handlingen er lagt til sent på høsten, hvor høydepunktet foregår i desember, bidrar selvfølgelig, ved hjelp av værbeskrivelsene, til at du kommer i en litt dyster stemning – uten at det preger verken meg eller personene i boka nevneverdig. Wilhelmsen uttrykker faktisk i desember at hun ser framover mot våren, da hun kan begynne å kjøre Harley’en igjen. De ulike rommene personene befinner seg i derimot, er beskrevet nøye og realistisk – spesielt gjennom Wilhelmsens øyne – noe som jo er typisk for politietterforskere.

 

Setningene er ofte korte og ufullstendige, og er da med og skaper en viss spenning. Ellers kan du tydelig se at Holt selv har erfaring innen politiets måter å gå frem på. Fremgangsmåtene til politietterforskerne kan på ingen måte sammenliknes med dem du ser på film, de blir derimot beskrevet realistisk, slik du kjenner dem hjemme i hverdagen. Det hjelper til at boka blir mer virkelighetstro.

 

Holt tar i denne boka opp temaer som homofili, narkotikamiljø i Norge og rettsstaten. Den tilsynelatende uoppnåelige og kompliserte kjærligheten er også et tema som bli tatt opp, spesielt gjennom forholdet mellom Håkon Sand og Karen Borg. Disse to hadde en liten barndomsforelskelse da de var små, men i etterkant har Borg giftet seg. Det viser seg imidlertid at ikke Borg føler den samme kjærligheten til sin mann, og etter at Borg og Sand møtes i starten av boka, utvikler de på ny et hemmelig forhold. Selv om Borg virker litt usikker, utvikler forholdet seg utover i boka, og på siste side skriver hun til Sand i et brev: ”Kjæreste Håkon (…) Jeg tror jeg elsker deg.” Dette blir på en måte et drømmesvar, siden Sand hele livet har drømt om den store kjærligheten. Det kommer frem hva hun mener om generelt folk i høye stillinger, hvor lett de kan utnytte den uten at det får så store følger. Hvor lett det er å la være å tro at selv politimenn i Norge kan vært korrupte, og at faren for justismord er større enn vi aner eller ønsker å ane. Narkotikamiljøet i Norge har også utviklet seg – og er under utvikling – og typen narkomafia med hierarki blir mer og mer utbredt. Holt beskriver problemet ved narkotika slik, gjennom Wilhelmsens narkoekspert-kollega, Billy T.: ”Narkotika er penger, død og elendighet”. Ved å sette en lesbisk karakter inn i helteposisjonen, prøver Holt å gjøre Wilhelmsen til en lesbisk rollemodell. Hun prøver å ta et oppgjør med det norske folks syn på homofili, og generelt om det å være fordomsfulle. Tittelen ”Blind gudinne” viser til fru Justitia, rettferdighetens gudinne, som med bind for øynene og vektskåler i begge hendene skal veie frem rettferdigheten. En statuett av henne kommer igjen flere ganger i boka, og på siste side står det skrevet at Sand syntes han så at statuetten blunket til ham – noe som kan bety at rettferdigheten seiret. Statuetten symboliserer de moralske valgene vi mennesker må ta opp igjennom livet, og budskapet i boka kan nettopp være at vi, med bind for øynene – altså uten å ha noen fordommer – rettferdig skal dømme andre. Alle temaene Holt tar opp er fremdeles aktuelle i dag.

 

Analyse av ”Flaggermusmannen”

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Den andre boka jeg har tenkt å analysere er ”Flaggermusmannen” av Jo Nesbø. Den ble utgitt i 1997 av forlaget Aschehoug & co, og ble belønnet både med Rivertonprisen og Glassnøkkelen.

 

Vi møter den alkoholiserte politietterforskeren Harry Hole, som blir sendt til Sydney for å bistå i etterforskningen på et mord på den norske B-kjendisen, Inger Holter. Han blir møtt av en australsk kollega, aboriginen Andrew Kensington, som tar godt vare på ham. Det viser seg at de to har mange like sider, og etter hvert også at det slett ikke er noen tilfeldighet at Kensington havner i team med Hole. Det tyder på at det dreier seg om en seriemorder, som først voldtar før han så dreper offeret. Hole og Kensington menger seg med horer, hallikere og pushere, for å finne spor etter morderen. Ganske enkelt kommer de frem til en narkokonge, ved navn Evans White, som en mulig morder. Hole og resten av det australske politiet, med unntak av Kensington, blir bare mer og mer sikker på at dette er mannen. De går derfor dypt inn i narkomiljøet, og midt oppi all elendigheten treffer Hole på den svenske jenta Birgitta, en venn av den avdøde Holter. De to får raskt et forhold, som utvikler seg med stormskritt, og som sakte, men sikkert begynner å prege Hole på arbeidsplassen. Kensington prøver desperat å få Hole vekk fra tankene på White, og drar, tilsynelatende uten noen mål eller mening, Hole rundt og lar han hilse på to bekjente av seg. Den ene er den homofile klovnen Otto, mens den andre er den gode vennen og bokseren, den svære aboriginen Toowoomba. Det ikke Hole skjønner, er at Kensington allerede vet hvem som er morderen og at han hele tiden prøver å få Hole til å forstå, fordi Kensington selv ikke har samvittighet til å arrestere ham. Hole tror imidlertid at det er Otto som er morderen, og mens Kensington ligger på sykehus, beordrer Hole politiet å arrestere ham. Da politiet skal gå til verks finner de derimot Otto ferdig oppkuttet, og etter hvert også Kensington hengende i lampeledningen fra taket hjemme hos Otto. De fleste tror da at det er Kensington som er morderen og vil legge saken død, men Hole gir ikke opp. Plutselig blir Birgitta kidnappet, og Hole blir ført inn på sporet. Det viser seg til slutt at det er Kensingtons gode venn, bokseren Toowoomba, som er morderen, og politiet setter inn jakten. Etter at de finner Birgitta festet til et anker under vann, får de los på morderen og kaster seg ut i en heftig og heseblesende heksejakt. Til slutt klarer de å finne Toowoomba – i gapet på en av akvariets haier – og Hole får sin hevn. Nesbø tar oss her med på en spennende tur på samfunnets skyggeside, gjennom urfolkets historie.

 

Etter et lite slags forord av Frank Miller, hvor Nesbø siterer fra ”Batman: Year One”, begynner handlingen ”in medias res”, hvor Harry Hole står fast i passkontrollen i Sydney. Fortellingen foregår i kronologisk rekkefølge, men vi får gjentatte ganger rede på både Holes og aboriginenes forhistorie gjennom ulike tilbakeblikk. Boka er delt inn i tre deler, hver del navngitt av en skikkelse i en aboriginsk myte; nemlig Walla, Moora og Bubbur, før de igjen er delt inn i en rekke kapitler der overskriftene inneholder tre stikkord om hva de omhandler. Det at handlingen foregår i slummen og i litt dårligere miljøer, gjør at Hole hele tiden møter på diverse bisarre situasjoner, som driver handlingen fremover. Spenningen stiger kraftig når politiet finner klovnen, Otto, død, for deretter å finne Kensington hengende i taket. Det største høydepunktet er likevel når Hole får øye på Toowoomba i et rom inne på akvariet, og starter den siste og avgjørende jakten. Vendepunktet kan vel sies å ligge mellom de to høydepunktene, når Hole endelig skjønner hvem som er morderen. Boka avsluttes ved at Hole hopper i fallskjerm, mens han tenker på hans gamle forelskelse som tok sitt eget liv, noe som egentlig må betraktes som en rolig slutt, ettersom mordet var oppklart og han var klar for å reise hjem.

 

Vi ser alt gjennom Harry Holes øyne, noe som må sees på som en 3. persons synsvinkel, gjennom hele boka, med unntak av det lille kapittelet 22 på side 336, hvor fortelleren skifter synsvinkel til en tatoverer.

 

Hovedpersonen er også, uten tvil, den alkoholiserte politibetjenten Harry Hole. Som trettitoåring og singel einstøing, blir han regnet som den beste politietterforskeren i Norge. Politisjefen vurderer å gi ham forfremmelse, og som en slags test på om han fortjener det, blir han sendt ”down under”. Han bor alene i en leilighet på Tøyen i Oslo, moren hans har gått bort og hans beste venn er flaska. Hole har hatt en meget trøblete bakgrunn, hvor kanskje den verste opplevelsen var når han var vitne til at en kollega fløy ut gjennom frontruta på bilen han selv kjørte i påvirket tilstand, døde, og slapp selv unna, uten noen annen form for straff enn dårlig samvittighet. Etter det bestemte Hole seg for å gjøre en slutt på alkoholnytelsen, noen han viser gang på gang at han ikke har klart. Hans gamle flamme, som forlot ham til fordel for en fyr i England mens han selv var i militæret, brenner fortsatt svakt inni ham – selv om hun begikk selvmord. I tillegg til alkoholen, har Hole en stor svakhet for kvinner og hevn. Det vises klart ved at Birgitta får Hole til å myknes helt, og gjennom å overtale ham til å fortelle om hans bakgrunn, får hun ham til å reflektere over sitt eget liv. Lysten på hevn kommer klart frem når han så å si jager Toowoomba i døden. Hans til tider destruktive temperament kommer også til syne når han blir satt under press. Holdningen hans kan virke litt brautende og selv når ikke har så mye han skulle ha sagt, klarer han likevel ikke å la være å ytre sin mening. Harry Hole er en typisk anti-helt, med elastisk moral, som vi som lesere lett kan identifisere oss med.

 

Nesbø beskriver omgivelsene på en lekende, men samtidig realistisk måte, hvor han trekker paralleller til andre opplevelser han muligens selv har hatt som person. Det at han var i Sydney mens han skrev boka, gjør jo at han lett kan skrive realistisk ved at han gikk de samme veiene selv.

 

Han er også god til å bruke metaforer når han beskriver sinnsstemningen til Hole, når han snakker om ”å sitte i ubåt mens desperasjonen presser seg på og truer med å knuse skroget.” Nesbø skriver med freidighet og bruker sterke ord i dialogene, for å fram et bilde av det dårlige miljøet Hole dykker i. I tillegg bruker han autentiske hendelser, historier om aboriginer, og myter, som gjør alt mer virkelighetstro. Dette gjør han blant annet gjennom Holes mange tanker og digresjoner, for eksempel: ””Good day,” sa Andrew. Harry husket Kåre Willoch gjorde det samme til amerikanske TV-tittere en gang på 80-tallet. (…).” Legender, basert på urfolkets muntlige tradisjoner, vever Nesbø inn på en fin måte i teksten, hvor spesielt én, gjennom en dialog mellom Hole og Kensington, skiller seg ut og gir romanen dypere klangbunn. Det er historien om jegeren Walla, som mister sin kjæreste Moora i kjempeslangen Bubburs knusende kvelertak, og hvordan han med list – og ikke med makt – dreper slangen. Det er disse skikkelsene som deler boka i tre. Denne historien forteller altså Kensington Hole, som en del i hintingen til hvem morderen egentlig er. Hole tvinges da til å identifisere seg med jegeren Walla. Det at Nesbø også har valgt å bruke noen engelske ord og uttrykk enkelte steder, gjør at leseren virkelig skal skjønne at vi er i Australia.

 

Urfolket i Australia, aboriginene, og deres mange års undertrykkelse, er klart et hett tema som blir tatt opp. I tillegg handler det om narkotika, smugling, horevirksomhet – hvordan det har utviklet seg og om hvilket stort område det dreier seg om. Sydneys gater har mange mørke sider, og spesielt området rundt King’s Cross blir her lyst på. De mange fordommer mot aboriginer blir satt fokus på, og hvilket paradoks det er at når engelskmennene inntok Australia brydde de seg ikke om de innfødte; de tråkket på dem og stjal fra dem både landområder (fordi aborigenene var nomadefolk, ble de jagd vekk fra store områder), kulturarver og verdighet. Likevel gir australierne aboriginene skylden for det meste som utspiller seg av kriminalitet. Flaggermusen er aboriginenes symbol for døden. Ettersom tittelen er ”Flaggermusmannen”, kan den kanskje også bety Dødens mann, som jeg vil tro sikter til den aboriginske morderen, Toowoomba. Jeg tror egentlig ikke det finnes noe spesielt budskap i teksten, basert på det som står på Nesbøs egen hjemmeside, hvor han svarer nei på spørsmål om han synes det er viktig å behandle spørsmål som omhandler viktige temaer, som for eksempel aboriginere. Han skriver også at han kun skriver for underholdningens og spenningens skyld, og bruker da konflikter som et hjelpemiddel. Likevel er dette temaer som er ganske interessante.

 

Analyse av ”Morder uten ansikt”

<bilde>

Logg inn for å se bildet

 

Den siste boka jeg skal analysere er ”Morder uten ansikt”, eller ”Mördare utan ansikte”, som er originaltittelen, ble skrevet av Henning Mankell i 1991. Den norske tittelen kan virke litt misvisende, ettersom den svenske tittelen direkte oversatt egentlig er ”Mordere (altså flere) uten ansikt” – noe Mankell selvsagt har ønsket å få fram. Den ble første gang utgitt av Ordfront Förlag i Stockholm samme år, mens den først kom ut på norsk i 1993, utgitt av Gyldendal Norsk Forlag.

 

Når et gammelt ektepar, Maria og Johannes Lövgren, som bor ute på en avsidesliggende gård litt utenfor Ystad, brutalt og hensynsløst blir drept, blir søkelyset med ett rettet mot det nærliggende asylmottaket. Etter at en etterforsker ved politiet i Ystad har gått ut – mot sin tillatelse – i avisa og kommentert at den ene i det avdøde ekteparet i sykesengen skulle ha nevnt ordet ”utenlandsk” like før hun døde, blir det skapt enorm blest rundt asylsøkerne i byen – og etter hvert også i hele landet. Diverse asylmottak rundt om i Skåne blir utsatt for gjentatte angrep – helt fra ”uskyldige” rampestreker fra guttunger til utløsning av skudd fra organiserte motstandere av asylsøkere og rasister generelt. Det hele topper seg når etterforskningsleder Kurt Wallander mottar trusler via telefon og en asylsøker like etter blir skutt ned og drept under en gåtur. Søkelyset rettes øyeblikkelig mot dette nye drapet, og det dannes teorier om en viss sammenheng mellom drapene – noe som, etter en heftig biljakt mellom Wallander og en mistenkt (som faktisk er en pensjonert politimann) ender i at den mistenkte omkommer, blir motbevist av den omkomnes krets’ vitner. Den mistenkte og hans medsammensvorne hadde nemlig ingen ting å gjøre med det gamle ekteparets død, kun drapet på asylsøkeren. Søkelyset blir rettet tilbake på familien Lövgrens gård, men politiet ser ut til å stå fast når det gjelder drapet på ekteparet. Etter en lang og tilsynelatende nyttesløs etterforskningsperiode, hvor politiet i Ystad vurderer å gi opp – med unntak av Wallander og et par andre – blir plutselig Wallander oppringt av en av bankens ansatte som mener å ha noe informasjon som kan være aktuelt for etterforskningen. Denne informasjonen viser seg å være helt avgjørende, Ystad-politiet finner den riktige tråden, og til slutt blir to asylsøkere fra Tsjekkia rettmessig dratt inn i arresten. Mankell retter med andre ord mye av handlingen mot asylsøkere- og mottak og deres motstandere.

 

Fortellingen starter ”in medias res” ved at vi møter naboene til ekteparet Lövgren grytidlig om morgenen da de våkner opp til vissheten om at noe forferdelig kan ha hendt. Vi får ellers gode presentasjoner av de ulike karakterene utover i boka, også gjennom ulike tilbakeblikk. Handlingen utspiller seg mellom den 8. januar 1990 og sensommeren samme år – selv om det meste i boka skjer i de tre-fire første ukene – i kronologisk rekkefølge. Både Wallanders personlige konflikter og angrepene mot asylsøkerne – for ikke å si drapene – skaper spenning og driver handlingen framover. Det er vanskelig å nevne ett spesielt høydepunkt, klimaks, men jeg vil framheve tidsrommet fra Wallander får nyss om hvem som har stått bak drapet på asylsøkeren til den tragiske biljakten, og helt mot slutten, hvor Wallander og kollegaen Martinson forfølger de mistenkte tsjekkerne, som to kanskje mer utpregede høydepunkter. Vendepunktet i boka vil jeg si er når Wallander mottar den avgjørende informasjonen av den bankansatte Britta-Lena Bodén på midtsommeren, hvor hun snur politiets pessimisme om til optimisme og sender de på rett kurs. Boka avsluttes rolig ved at Kurt Wallander fornøyd, men urolig over alt det forferdelige som hadde hendt, legger seg til å sove.

 

Fortelleren veksler mellom å ha autoral og personal synsvinkel. I det første kapittelet får vi innblikk i herr Nyströms, naboen til Lövgrens, tankegang, og handlingen blir sett fra hans synsvinkel, når vi blir møtt i situasjonen som er bokas utgangspunkt. Fra det andre kapittelet og utover er det mest gjennom Kurt Wallander vi opplever verdenen, og det er gjennom ham at vi blir kjent med de ulike personene i boka.

 

Vi skjønner relativt fort at det er den alkoholiserte politimannen Kurt Wallander fra Ystad, født i 1968, som er hovedpersonen i boka. Ettersom politisjefen Björk er på ferie, er det Wallander som er blitt tildelt det midlertidige ansvaret med å lede etterforskningen. Gjennom hans indre monologer skjønner vi hvor sammensatt personen er. Han preges av diverse personlige konflikter; Kona, Mona, har akkurat gått fra ham og vil skilles. Wallander prøver, gjennom gjentatte forsøk, å overtale henne til å komme tilbake – til ingen nytte. Datteren, Linda, har flyttet hjemmefra og de treffer hverandre svært sjeldent. Han vet ikke engang hvor hun bor, men får etter hvert vite gjennom Mona at hun har fått seg en utenlandsk kjæreste i Lund. Faren, som aldri har likt Wallanders valg om å bli politimann, lever i sin egen verden som maler, og de to havner ofte i konflikter – selv om det er begges ønske å treffe hverandre oftere. Den siste av slektningene Wallander fremdeles har – eller ønsker å ha – kontakten med, er søsteren. Etter mye om og men klarer de til slutt sammen å få faren til å godta hjemmebesøk en gang i uka – noe som må betraktes som en seier fra Wallanders side, ettersom han ikke lenger får like dårlig samvittighet overfor faren. Wallander har dessuten ingen han kan betrakte som en god venn, med unntak av hans årelange læremester i politiet, Rydberg, og til nød sekretæren, Ebba. For å kompensere for ensomheten tar han initiativ til å ta opp vennskapet med sin gamle venn, Sten Widén, men Widén avslår hans gjentatte tilbud. Vi ser også, gjennom utviklinga i boka, at Wallander prøver å skaffe seg nye venner, noe han til slutt ser ut til å lykkes med når det gjelder en kollega fra nabotettstedet; Göran Boman. Når det gjelder kjærligheten føler han et stort savn, og velger å spille alle sine kort på den gifte, midlertidig ansatte statsadvokaten, Anette Brolin. Selv om Wallander tror de er på god vei sammen, holder hun fast til mannen sin og det hele ender kun i et slags vennskap. Dessuten både spiser- og drikker Wallander for mye, i følge ham selv. Han prøver, forgjeves, å gjøre noe med begge deler, men føler liksom aldri at tiden er inne. Som politimann kan han virke litt brautende og bestemt – kjent som en mann som aldri gir opp kampen og følger sine intuisjoner – men som person er han rake motsetningen: ”Av natur er jeg sjenert” sier han om seg selv, og selv om han inni seg vet hva som burde vært gjort, gidder han liksom ikke å gjøre det. Han virker litt tiltaksløs, Wallander. Med operamusikk i bakgrunnen bruker han mye tid til å filosofere og tenke over ulike samfunnsproblemer. Når det gjelder innvandringspolitikken for eksempel, tar han det også opp med kollegene og prøver å gjøre dem mer bevisste. Han blir i boka både framstilt som en slags helt og samtidig en anti-helt – noe som gjør at han virker mer menneskelig og vi, som lesere, lett kan kjenne oss igjen i ham. Alle motsetningene gjør at boka blir mer realistisk.

 

Det at mesteparten av handlingen er lagt til vinteren, er neppe en tilfeldighet. Kulda, de utallige stormkastene kombinert med yrende snøvær, for ikke å si mørket, setter leseren i nettopp en mørk stemning – den samme stemningen du kommer i når det foregår et drap. Dessuten skildrer ofte Mankell området Wallander befinner seg i, ofte som et bilde på hvilken sinnsstemning han befinner seg i, som ”Landskapet var grått og disig. Kurt Wallander stirret ut i den trøstesløse tomheten. Like mye som han følte seg hjemme i den skånske våren og sommeren, var han en fremmed i høstens og vinterens karrige stillhet”.

 

Mankell bruker korte, ofte ufullstendige, setninger, når han skriver. Dette gjør at du får et høyere tempo når du leser og hjelper til med å heve spenningen. Utenom beskrivelsene av Wallanders sinnsstemning som bilder, finnes der få bilder. Det meste i boka går enten gjennom dialoger, eller Wallanders indre monologer, og omgivelsene er som regel beskrevet realistisk – gjennom Wallanders syn vel og merke – med virkelige gate- og stedsnavn. Det at Mankell har valgt å uttrykke meninger gjennom det Wallander sier og tenker, gjør at budskapet blir lett å oppfatte som leser.

 

Temaene i boka er alt fra Sveriges liberale innvandringspolitikk, med alt oppstyret rundt asylsøkere og nasjonalistiske motstandsgrupper, og de stadige forandringene i samfunnet, til kjærlighet. Gjennom det Wallander sier og tenker, har som sagt Mankell valgt å uttrykke sine meninger, både politiske og ellers andre personlige. Han kan se ut til å mene at det finnes for uklare linjer i innvandringspolitikken – for mange smutthull som blir utnyttet. På den andre siden kan det virke som om han angriper vår tendens til å ha fordommer for det ukjente – at vi dømmer ut ifra ting vi ikke vet noe særlig om, og generaliserer folk og folkeslag. Ved at Wallander blir nødt til å se på alle forholdene rundt drapssaken, drar han også leseren rundt på litt research angående innvandringspolitikken. Setningen om Wallander på siste side; ”Så tvang han seg til å skyve bort tankene og begynte å lete etter den fargede kvinnen i drømmene sine” kan være et bilde på den uoppnåelige kjærligheten, som også blir tatt opp i boka, men også på Mankells syn på at alle mennesker er like mye verdt – eller til og med at han er litt forelsket i de fargedes kulturer og land. Han bodde jo tross alt i Afrika mens han skrev denne boka. Hvordan de stadige, drastiske forandringene i samfunnet merkes, og kanskje bør settes spørsmålstegn ved og sees litt kritisk på, beskriver Mankell også på siste side: ”Igjen tenkte han på den sanseløse volden. Den nye tiden som kanskje trengte en annen type politimenn.” Tittelen ”Mördare utan ansikte” kan bety så enkelt som at boka handler om mordere som tilsynelatende sporløst forsvinner. Den kan også være av antirasistisk betydning. Alle disse temaene er også aktuelle den dag i dag, og er svært typisk for forfatteren – som er meget samfunnsengasjert.

 

Forholdet mellom hovedpersonene og forfatterne

Anne Holt flyttet fra familien til Oslo for å studere jus som tjueåring, noe som er identisk til Hanne Wilhelmsens liv. Wilhelmsen havnet på kant med foreldrene når hun valgte politiyrket, og det kan jo spørres om det samme gjaldt Holt. Dessuten er begge homofile, har mørkt, krøllete hår, og det kommer tydelig frem i boka at Holt bruker denne heltinnen til å representere virkelige lesbiske. Problemet med Holt er at hun ikke tar i bruk et vidt nok spekter av kvaliteter ved en homofil livsstil, noe som gjør at Wilhelmsen gir et litt uriktig bilde av de lesbiskes virkelighet. Så man kan spørre seg om Wilhelmsen virkelig er en så god rollemodell som Holt ønsker å få fram. Ved å vise hvor nøye Wilhelmsen er med å skille jobb og privatlivet, forteller også Holt hvor vanskelig det kan være å fremstå som lesbisk i dagens samfunn i Norge. I likhet med Wilhelmsen, har også Holt jobbet i politiet, noe som gjør at hun lett kan skildre sine egne opplevelser gjennom Wilhelmsen. Wilhelmsen selv ytrer derimot ikke så mange meninger i boka, og det er gjennom kjæresten, Cecilie Vibe, at homofilitemaet spesielt viser seg. Anne Holts mange andre meninger blir derfor vanskelig å få øye på, ettersom de ikke ytres gjennom dialoger, men derimot gjennom temaer som blir tatt opp. Det blir derfor åpnet for diskusjon rundt de ulike temaene, og Holts personlige meninger blir satt til side.

 

Når det gjelder Harry Hole, sier Jo Nesbø selv på hjemmesiden sin at ifølge folk han kjenner, er likhetene mellom ham og Hole større enn han selv liker å tro. De elsker begge musikk og musikkultur, store byer og kvinner. Nesbø sier også at de begge har få venner, dog behandles de med lojalitet, og at de begge elsker hevn. I boka fremstår Hole som en filosoferende person, en person som sitter og tenker mye på livets mange mysterier og samfunnet generelt, uten nødvendigvis å ha noe svar. Nesbø sier selv at de spørsmålene om konflikter som blir tatt opp gjennom Hole, ikke er ment som kritikk mot det virkelige samfunnet, men kun som et virkemiddel for å skape dramatikk. De filosofiske tankene Hole gjør seg derimot, er nok noe Nesbø kjenner seg igjen i. Spesielt gjelder dette tanker om den uoppnåelige kjærligheten, som Nesbø skriver om i sangen ”Jenter”, hvor jeg antar at han snakker av egne erfaringer.

 

Henning Mankells hovedperson, Kurt Wallander, føler seg ofte litt innestengt, både når det gjelder hvor han bor og når det gjelder ham personlig – at han ikke klarer å nå ut til folk slik han ofte ønsker. Dette gjør ham vemodig og filosofisk. På dette området kan vi med sikkerhet si at Mankell som person gjør seg gjeldende gjennom Wallander. Mankell følte seg faktisk innestengt, når han som barn tilbrakte mye tid i Härjedalens store skoger, noe som førte til at han ganske tidlig dro et par år til sjøs og etter hvert flyttet hjemmefra. Mankell forklarer også selv på sin hjemmeside hvordan han så sterkt ønsker å bidra til å forandre verden, men at han ikke slipper til. Wallander holder dessuten til i samme område som Mankell vokste opp, noe som viser at Mankell ønsker å bruke Wallander til å ytre sine personlige meninger, og forhåpentligvis da påvirke verden, gjennom boka. Det at Mankells mor veldig tidlig flyttet hjemmefra, har sannsynligvis satt sine spor hos ham og gjenspeiler seg i boka, hvor Wallanders kone dramatisk forlater ham.

 

Sammenligning av hovedpersonene, og likheter i måten forfatterne bruker dem til å fremme egne synspunkter

Alle tre forfatterne synes å ha valgt hovedpersoner som er jevnaldrende med seg selv. Mens både Hole og Wilhelmsen opptrer i et storbymiljø, trives Wallander aller best ved den lille politistasjonen i det lille bymiljøet rundt Ystad. Wallander og Hole er typiske einstøinger med en akilleshæl for alkohol og kvinner. De søker begge etter den store kjærligheten, selv om de preges av en forhenliggende damehistorie som ikke vil slippe taket. Den uoppnåelige kjærligheten er altså et felles tema de mannlige karakterene tar opp. Alkoholproblemene vil de begge helst skjule og legge bak seg, men de klarer det aldri. Wilhelmsen, derimot, har nok med å pleie kjærligheten til sin lesbiske samboer, og viser heller ingen tegn til å slite med noen form for avhengighetsproblem. Likevel kan alle personene regnes for å ha et kjærlighetsdilemma, siden Wilhelmsen har et problem med å røpe sin kjærlighet for omverdenen. Hun og Wallander har det til felles at de begge har en ting de virkelig brenner for; henholdsvis motorsykler og opera. En slik pasjon er ikke like fremtredende hos Hole, selv om han til tider viser litt interesse for popkultur. Mens Wallander fremstår som særdeles samfunnskritisk gjennom måten han snakker og tenker på, merker du bare noe av Holts engasjement gjennom Wilhelmsen, som i stedet blir uttrykt ved hjelp av de andre karakterene. Den kritikken du kan få øye på ved å se på Wilhelmsens handlinger og væremåte, er kritikken mot folks holdninger angående homofili. Hole igjen, kan faktisk virke litt samfunnskritisk, selv om det ikke har noen annen betydning for Nesbø enn underholdningens. Politietterforskerne bruker alle masse energi og tid på å oppklare drapene, og legger hele sine sjeler i det de brenner for. De får alle sammen også tilfredsstillelse når de da klarer å oppklare mysteriene. Både Wallander og Wilhelmsen har fått problemer med familien på grunn av yrkesvalget, men angrer overhodet ikke, og et felles budskap kan synes å være at du skal stå for dine valg og ikke la deg påvirke av andre. Et annet budskap, uttrykt ved hjelp av hovedpersonene, og som går igjen i alle tre bøkene, er at karriere ikke kan kombineres med nære personlige relasjoner. Wilhelmsens karakteristiske kløft mellom jobb og privatliv, Wallanders desperate forsøk på å skille jobb og privatliv, og Birgittas fatale innblanding i både Holes jobb og privatliv, viser til det.

 

Konklusjon

Alle de tre forfatterne jeg har studert, har vist seg, i mer eller mindre grad, å ha et visst forhold til hovedpersonen i boka si. Anne Holt har et meget sterkt forhold til sin karakter, Hanne Wilhelmsen, som hun fremstiller som en lesbisk rollemodell – akkurat slik hun selv ønsker å fremstå. Forholdet mellom Henning Mankell og Kurt Wallander, som personer, er ikke like framtredende som mellom Holt og Wilhelmsen, men Mankells kritiske synspunkter er desto mer framtredende i Wallanders tankegang. Jo Nesbøs forhold til sin politietterforsker, Harry Hole, er heller mindre. Grunnen til det kan være at det meste av hans liv har gått på skinner, og at han derfor ikke ser noen grunn til å uttrykke sine frustrasjoner gjennom en karakter i en bok, til motsetning av de to andre. Til tross for den noe samfunnskritiske holdningen til Anne Holt og Henning Mankell, er kriminalromanforfattere generelt kjent for å skrive for underholdningsverdiens skyld.

 

 

Kildehenvisning

Anne Holt og ”Blind gudinne”

- http://no.wikipedia.org/wiki/Anne_Holt

- http://www.daria.no/skole/?tekst=3515

- http://www.skoleforum.com/stiler/saeroppgave/det.aspx?id=4783

- http://www.daria.no/skole/?tekst=4522

- http://www.dagbladet.no/kultur/2000/04/16/201437.html

- http://fuv.hivolda.no/prosjekt/oysteinjonsen/bakgrunn.htm

- http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=24310

Jo Nesbø og ”Flaggermusmannen”

- http://www2.aschehoug.no/lf/jonesbo/

- http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=135&Group=B%C3%B8ker&ThreadID=1329327&Thread=Jo%20Nesb%C3%B8%20-%20Harry%20Hole

- http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1653185

- http://no.wikipedia.org/wiki/Jo_Nesb%C3%B8

- http://www.dagbladet.no/kultur/1997/10/22/32494.html

Henning Mankell og ”Morder uten ansikt”

- http://no.wikipedia.org/wiki/Henning_Mankell

- http://sv.wikipedia.org/wiki/Henning_Mankell

- http://www.henningmankell.se/

- http://www.skup.no/Siste_SKUP/1743/sisteSKUP18.pdf

- http://maritast.stud.hive.no/norsk/Norsk%20mappe%20h%C3%B8sten06.html

Kriminallitteraturen

- http://no.wikipedia.org/wiki/Kriminallitteratur

- http://www-lu.hive.no/vestfoldportalen/krim.html

- http://maritast.stud.hive.no/norsk/Norsk%20mappe%20h%C3%B8sten06.html

- http://www.vargveum.no/Default.aspx?tabid=518&subtabid=530


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish