Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Den usannsynlige drømmenSkriv ut Utskrift
Oppgaven var å lage en novelle ut ifra denne starten: "Det var blitt mai alt. Det hadde ikke akkurat flaska seg for han denne våren. Drømmene kunne han se langt etter. Men hva nå? Da ringte telefonen."
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Det var blitt mai alt. Det hadde ikke akkurat flaska seg for han denne våren. Drømmene kunne han se langt etter. Men hva nå? Da ringte telefonen. En monoton og skarp stemme banet seg vei gjennom Henriks øre kanaler fra telefonen ”Velkommen til Multishop. Tast én for hud- og hårprodukter, tast to for tannpleieprodukter og tast tre for kjøkkenutstyr. Om du er interessert i å tegne Multishop-medlemskap eller om du vil abonnere på vår produktkatalog taster du fem.”

 

I løpet av tiden den automatiske telefonselgeren hadde brukt, hadde Henriks forventningsfulle smil gradvis svinnet hen. Men han satt igjen med ett spørsmål. Hvis hud og hår var én, tannpleie var to, kjøkkenutstyr var tre og medlemskap og abonnement var fem. Hva var da fire? Sakte løftet han telefonen opp mot lyset med venstrehånda og presset sin høyre pekefinger mot knappen med firetallet på. Henrik subbet seg inn på kjøkkenet og satt seg ned ved kjøkkenbordet mens han hørte på summetonen i telefonen. Den stoppet og det ble stille. Men stillheten ble raskt avbrutt med lyden av en telefon som ble tatt. Antydning til et spent uttrykk lurte seg frem i Henriks ansikt. Personen som tok røret, trakk pusten og var stille. Et spørrende hallo tynte seg frem fra Henriks hals. Han fikk ikke svar. Røret på den andre siden ble lagt på og Henrik ble forlatt. Ensomt og alene med summetonen satt han på kjøkkenbordet.

 

Han moste fingertuppen på sesamfrø som lå strødd på kjøkkenbordet så de hang fast. Han puttet fingertuppen med sesamfrøene i munnen og innså hvor stusselig livet hans egentlig var, siden telefonen han nettopp hadde fått var ukas, om ikke månedens kuleste hendelse. Det var første gang han var blitt ringt opp av en automatisk selger og det med firetallet var litt mystisk. Henrik følte at han helt siden i høst hadde vert etterfulgt av en sadistisk skytsengel som forårsaket uflaks, glemskhet og treghet. Stadig vekk sølte han mat og drikke på seg selv og andre. Under måltider kunne han plutselig nyse når han hadde mat i munnen. Av de få avtalene han hadde kunne han finne på å glemme mesteparten av dem. Det meste gikk han hus forbi. Han brukte lang tid på å legge seg og lang tid på å stå opp. Nettene hans var preget av lange meningsløse drømmer og om dagene gikk han hele tiden av emnet inne i hodet. Henrik tenkte for det meste usaklig. Han klarte ikke å fokusere på samme tanke og på det verste var hodet hans som en radio som spilte av mange kanaler samtidig. Skolearbeidet og skolegangen var ganske oppslukende og det han hadde av fritid gikk stort sett vekk til meningsløse ting. Som nå.

 

På kjøkkenbordet med sesamfrøene, satt han og fant ut av at sannsynligheten for at drømmen hans om å jobbe med noe innenfor filmproduksjon skulle gå i oppfyllelse, ble mindre og mindre. Med telefonen, fortsatt summende i den ene hånda og sesamfrøene i den andre hånda veide han for og i mot hva han skulle vie livet sitt til. For og i mot hvorfor. For og i mot hvorfor han sett på kjøkkenbordet og lekte med sesamfrø i stedet for å gjøre noe konstruktivt. Han begynte å stirre på komfyren der han satt, men brått la Henrik fra seg telefonen og børstet av seg sesamfrøene. Han skrudde på radioen og satte på komfyren på full peis. Familien hans kom hjem om litt under tjue minutter så Henrik tenkte det ville være snilt å ha bidratt til fellesskapet ved å begynne å lage mat.

 

Lydene av margarin, fresende i steikepanna og lyden av en gammel mumlende mann på radioen smeltet fint sammen og fikk Henrik til å slappe av. På radioen snakket mannen med en litt for avslappet stemme om brødets opprinnelse, ramset opp fakta om forskjellige typer brød og tipset om hvordan man kunne utnytte tørt og gammelt brød.

 

Henrik tenkte igjen på fremtiden sin i mens han satt på huk og gransket kjøleskapets innhold. Hvordan han kunne utkonkurrert den gamle og slappe radiomannen. Hvordan han så energisk og så mye bedre han kunne ha skildret historien om brødets opprinnelse. Men han hentet seg selv raskt tilbake og kom på at det sikkert var mye mer vanskelig enn han skulle ha det til. Henrik tok tak i en pakke med fiskekaker, en rødløk, en halvfull kartong med melk og lukket kjøleskapsdøra med en grasiøs beinbevegelse. På vei tilbake til komfyren skvatt han til og mistet det han hadde i hendene. Henrik føltes som om han ble spist og brent innenifra. Melka fra kartongen piplet raskt ut og han vrei seg av smerte ned på gulvet i melkedammen. Henrik var redd og skrek alt han maktet etter hjelp ”Hje..!” Overrasket stoppet han før han var ferdig. Stemmen hans var annerledes. Mørkere og kraftigere. Lyset fra lampa i taket på kjøkkenet ble kraftigere og kraftigere til det gjorde vondt å se på. Henriks øyne myste og tårene begynte å renne. Den gamle mannen i radioen ble mer og mer aggressiv og satt på en sang av Little Richards. Henrik skrek igjen. Denne gangen et mye mer håpløst skrik. Lampen i taket fortsatte å bli sterkere, og Henrik knep igjen øynene. Smerten var uutholdelig. Det virket som om den muntre 50 talls rocken på radioen gikk i raskere og raskere tempo.

 

Etter en stund ble husdøra brått revet opp og inn løp Henriks foreldre ”Henrik! Hva har skjedd?!” Han åpnet sakte øynene, men så ingenting. Febrilsk reiste han seg og viftet med armene. Smerten var vekk og han hørte ikke radioen. Han roet seg ned og prøvde å forstå hva som hadde skjedd. Han skjøv raskt vekk ideen om at kjøleskapet hadde falt ned på han og tenkte videre. Han klarte ikke å tenke. Alt stoppet

 

En bolle med cornflakes. Henrik var redd. For plutselig satt han ved et langt spisebord med en bolle med cornflakes foran seg. Noen rørte ved haka hans og han skvatt til. ”Mamma!?” Skrek han spørrende med et så fortvila ansikt at det nesten så vrengt ut. Han hadde sin mørkere og kraftigere stemme. Ved siden av ham satt det en ung pike kledd i hvitt, som forgjeves prøvde å tørke melk av haken hans. ”Hvem er du?” spurte Henrik den unge piken etter å ha lest navnskiltet hennes. Han kjente ingen som het Sara.

 

Med et vennelig smil og en pedagogisk klang på stemmen, svarte den unge piken ”Nå tror jeg det er tid for lille pille trille Alexander” ”Alexander? Jeg heter Henrik!” ”Ok. Da sier vi det. Henrik. Men du må uansett ta medisinene dine..” Henrik trakk stolen unna den unge piken og tok begge hendene foran seg og spurte tydelig hvor han var. Henrik la merke til at hendene hans var større, mer hårete og huden var litt brunere. ”Señor Conrad Emanuels Mental institusjon, Madrid” svarte den unge piken Sara lespende og spørrende, smilte og rakte Henrik medisinene. Henrik merket plutselig at den unge piken var spansk og at de hadde samtale på spansk. Henrik tok i mot pillene med en skjelvende hånd i mens han hadde øyenkontakt med den stadig smilende piken i hvitt, puttet én etter én inn i munnen og skylte ned med en sterk blank væske. Et kvarter senere var hodet hans en smule klarere. Han husket familien som kom løpende inn på kjøkkenet og hendelsene før, med den automatiske telefonselgeren.

 

Henrik fikk en idé. Etter mye om og men, fikk han lov av Sara å låne en telefon. Han ringte et opplysningsnummer og etter å ha høflig spurt om å bli satt over til Multishop kom han frem. ”Velkommen til Multishop. Tast én for hud og hår produkter, tast to for” Utålmodig tastet Henrik fire. Han satt seg ned og trommet med fingrene på kneet sitt. Etter en lang summetone, ble det stille og med ett ble telefonen tatt. Henrik trakk raskt pusten og ventet. Plutselig hørte han og kjente igjen sin egen stemme tyne seg frem i andre enden og spørre ”hallo?” Henrik satt stille og sluttet med trommingen på kneet sitt. Tårer presset seg frem i øynene hans, og han la på røret. Hvor var han egentlig? Spurte han seg selv. Lå han i dette nu hjemme på kjøkkengulvet i en pytt med melk med familien rundt seg mens margarinen freste i stekepanna, eller satt han nå her i Madrid på et mentalsykehus, med en kjempestor klump i halsen og tårer i øynene. Alt for mange spørsmål dukket opp i hodet hans. Men en ting var sikkert; Han savnet familien sin.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish