Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Onkel ThomasSkriv ut Utskrift

En stil om spiseforstyrrelser. Kom gjerne med kommentarer og tilbakemeldinger!

Karakter: 5+

Bokmål - NovelleForfatter:



«Gråter du ?»

Jeg rev blikket bort fra speilet, og snudde meg for så å se moren min stå i døren.

«Nei, jeg har bare et rusk på øyet», svarte jeg.

«Middagen står på bordet, du må komme ned å spise nå.»

Jeg hørte døren lukke seg sakte bak meg, og så at skyggen i dørsprekken ble mindre og mindre.

«Middag.»

Jeg orket ikke tanken på å spise noe, ble kvalm bare jeg hørte ordet mat.

Men mor måtte ikke få vite noe.

 

Jeg gikk sakte ned den gamle, smale trappen.

Trinnene knirket under meg, og jeg kunne kjenne hele trappen riste for hvert steg jeg tok.

Jeg stoppet foran det store speilet i gangen.

«Æsj», tenkte jeg.

Orket ikke synet av meg selv.

 

Da jeg kom inn på kjøkkenet, satt alle rundt bordet.

Mamma,pappa, lillebroren min Erik, og onkel Thomas, som var på besøk.

«Sett deg ned å spis nå», hørte jeg så vidt mamma mumle fra den andre siden av bordet.

«Hvordan har du hatt det idag ?», spurte pappa.

Jeg svarte ikke.

Jeg hadde oppført meg rart i hele dag, og var redd for at foreldrene mine skulle få noen mistanker.

 

Jeg satt bare å stirret ned på tallerkenen min.

En halvstekt kotelett med saus og poteter til, og grønnsaker. Mye grønnsaker.

 

Den eneste som ikke sa noe, var Thomas, som satt på enden av bordet å stirret på meg.

Det virket som om han hadde observert meg helt siden han kom hit, for 2 uker siden.

 

Jeg kjente at det begynte å brekke seg langt nede i magen.

Det kjentest ut som om store bølger skylte hele magen lenger og lenger opp mot strupen min.

Jeg slukte likevel i meg all maten så fort jeg kunne, og spurte om å få gå fra bordet.

 

«Allerede?», spurte mor, tydelig overrasket.

«Ja, du skulle bare visst», tenkte jeg.

 

Jeg gikk rolig og forsiktig ut døren, men da jeg kom frem til trappen begynte jeg å løpe.

Da jeg kom inn på badet i andre etasje, satte jeg meg på huk foran toalettskålen.

Jeg kunne se de tydelige ringene i klosettvannet, som ble blåst rundt av den tunge pusten min.

 

Jeg lente meg fram, og satte fingrene i halsen.

 

Da jeg stilte meg foran vasken for å skylle munnen og vaske meg på hendene, såg jeg plutselig Thomas i speilet foran meg.

 

Det gikk ett kaldt frys gjennom hele kroppen min.

Fra de såre, kalde fingrene mine, og helt ned til tærne.

 

Jeg snudde meg og så på han.

 

Han sto helt stille, og etter en stund sa han; «Jeg så hva du gjorde, men jeg skal ikke fortelle det til moren din.»

Jeg stirret på han, før jeg sprang bort til døren og dro med meg Thomas inn på badet.

«Ikke si noe til pappa heller!», brølte jeg.

«Nei, jeg skal ikke si det til foreldrene dine, men jeg må si det til legen», sa han med en ubehagelig rolig stemme.

Det virket som om han hadde visst det hele tiden.

 

Dagen etter, på skolen, var ikke alt slik det var før.

Jeg følte på meg at alle visste det, men ingen visste det, bare onkel Thomas.

 

På det tidspunktet hadde jeg ikke innsett det selv engang, derfor hentet Thomas meg etter skolen, og kjørte meg rett til legen.

 

«Du kom i grevens tid», sa legen.

«Hadde jentungen fortsatt sånn noe lenger, hadde hun blitt alvorlig rammet av bulimi.», fortsatte legen da vi kom inn på legekontoret.

 

Thomas så på meg, og av en eller annen merkelig grunn følte jeg meg lettet.

«Det er over nå Sara», sa Thomas.

«Det er over nå».

 

Jeg kastet meg rundt ham, og begynte å gråte.

Det var først nå jeg innså det.

Innså at jeg hadde en alvorlig psykisk lidelse, en spiseforstyrrelse, en sykdom som sjeldent ble oppdaget før det var for sent.

 

Men det var ikke for sent, takket være onkel Thomas.

 

Det endte med at jeg fikk psykiatrisk hjelp, og fremgangen var stor fra den første behandlingen til den andre.

Jeg kom meg raskt på bena igjen, og jeg kunne stolt si at jeg hadde overlevd bulimi, noe svært få av de med denne sykdommen gjør.

 

Igjen, takket være onkel Thomas.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish