Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
BegynnelsenSkriv ut Utskrift
En bok jeg har begynt å skrive! Handler om ei jente og en gutt som har en veldig spesiell forbindelse, men merker det ikke før gutten en dag kræsjer på sykkel.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Jeg tråkket på alt jeg kunne.. Allerede for sen! Jeg syns jeg kan høre stemmen til Karl som sier, "For sen igjen, Kristian? Hmm Hmm, det blir desverre enda en anmerkning på deg." Jeg tråkket og tråkket, men sykkelen for ikke så mye fortere. -Forbanna sykkel! Jeg nærmet meg svingen, dødssvingen som vi kalte den. Jeg hadde ikke noe valg, jeg måtte gi full gass i svingen! Jeg tråkket ekstra mye på, men midt i svingen kom det noen mot meg i voldsom fart! Jeg hadde to valg, det første kan du tenke deg selv, å prøve å bremse alt jeg kunne, eller så kunne jeg kjøre nedover den kjempe bratte bakken som endte i elva å håpe på å treffe den planken de kalte bru, for det var ikke en sjanse til å bremse i bakken. Jeg tok den første, og klemte inn bremsene alt jeg kunne. Den andre person gjorde det samme, men for sent. Jeg skrek. KRASJ!! Over meg svevde sykkeldeler. Så ble alt mørkt.

 

-NEIIII!!!!!! Jeg hylte. Jeg lukket øynene, noen hadde skreket før det kom et kraftig krasj, inni hodet mitt! Ingen andre hadde hørt det! Da jeg åpnet øynene så Kari skremt på meg med de brune øynene sine. -Marianne? Er du ok? Jeg fikk summet meg sammen og sa: -Em, ja da Kari. Kari var bestevenninnen min og hadde langt brunt hår og store brune øyne. Vi to var for det meste sammen og hadde samme klessmak, i dag hadde hun på seg en fargerik t-skjorte og en blå snekkerbukse, altså det som var på moten akkurat nå. Alle i klassen så på meg. -Da går vi rolig til bussen barn! Sa Karl, som var læreren vår og var lang og med en slags krans av hår rundt hodet, men ingenting på toppen. Han reddet meg fra total ydmykelse. Han hadde på seg rutete skjorte og en stygg brun bukse, de fleste trodde han var fra middelalderen, men ingen torde å spørre. Han var en som alltid trodde det beste om oss (noen ganger i alle fall) og han trodde virkelig at vi ville gå rolig. Alle strømmet på, dyttet og dro for å få de beste plassene. -Auu! Hylte en. -Pass deg din ... Personen ble overhørt av den andre. -Jeg var før deg din sniker! Ja, sånn var klassen vår. -Her Marianne! Kari hadde funnet en bra plass. -Takk Kari. Sa jeg. Jeg lurte fremdeles på hva som hadde skjedd inni hodet mitt, men la det til side. -Ok Barn, la oss være stille i bussen til vi er framme! Sa Karl med et sukk. -Man kan jo prøve. Hørte jeg Kine si trøstende, den andre læreren vår, som var mye yngre, omtrent i 20årene og hadde en kul stil. Vi ropte og skrek hele veien, noen snakket, andre sang og resten barn ropte med. Så var vi her da. Alle hoppet ut av bussen. -Velkommen til Ringve museum, jeg er Turid Elise, å er deres gUI..... Alle sammen fôr forbi henne. Karl kom strentene etter, -Jeg beklager virkelig, noen ganger er de ikke til å stoppe! -7 Klassinger, siste året på barneskolen å da må de gjøre seg ferdige med lekene sine, et tøft år. Sukket Turid. Som så ut som om hun var fra middelalderen hun og, bortsett fra at hun hadde en fargerik klesstil. Noe jeg la merke til. -Ehhm Ja.. Ja, riktig. Mumlet Karl som tydeligvis ikke ante hva hun bablet om. Kine kom helt til slutt. Vi gikk inn i den store hallen og hengte av oss jakkene og sekkene. -STILLE!! Ropte Karl. Etter en god stund ble vi helt stille. -Dere blir delt i 3 grupper, Ropte Karl. -Det blir Kunst og håndtverk gruppene! Jeg ble altså ikke med Kari. Kine ropte over de stønnende og sukkende ropene våres og prøvde å hysje på oss. Sukk, jeg stemte i med de andre. -INGEN PROTEST! Karl ropte så høyt at Turid bad han dempe seg litt, da lo vi alle sammen og Karl nikket, rød som en tomat, å mumlet, -Vær stille. Hver gruppe fikk hver sin guide, vi gikk ei ved navn Sissel, hun hadde kort blondt hår og så ganske ung ut. Hun hadde en skjorte med en rose på og olabukser. Kari sin gruppe fikk Turid og den siste gruppen fikk en ved navn Karsten. Som var ung og ganske kjekk forresten. -Følg meg nå! Sa Sissel i en vennlig, men bestemt tone. Vi hadde selvfølgelig alle bråkmakerne på gruppa som skravlet og lo mens vi gikk etter Sissel. Sissel bablet i vei om forskjellige instrumenter, fra piano greier til stygge fløyter mens hun viste oss rundt, så sa hun: -Å her har vi noe jeg tror dere vil finne inntresant. Hun viste oss inn i et lite rom. -Dette er en lydløgndetektor! -Kult! Mumlet alle. To stykker holdt noe i hendene, det kom lyder ut fra dem. Hun bad oss alle holde hverandre i hendene, så det ble en lang rekke fra den ene som holdt i greia til den andre, å da kom det en lyd, en sjølyd. Alle lo over dette selv om de ikke skjønte det helt. Så gikk vi videre, vi så spilledåser, elgitar og masse annet. Så sa Sissel: -Nå er det konsert så da går vi tilbake til der vi startet. Der vi startet traff jeg Kari, heldigvis skulle alle se konserten samtidlig. Vi fikk beskjed om å gå stille inn, siden konserten startet med en gang. Vi gikk fort inn og satte oss, det var en fyr som nesten var skallet bortsett fra at han hadde en "rottehale", en lang rottehale, altså på bak hodet. Han andre hadde på seg en caps. Med en gang vi satte oss sa de.

-Adjø! Og gikk bakerst i rommet. For noen tullinger tenkte vi. De begynte å spille. Den skalla fyren kom tilbake med et fot instrument, det vil si han hadde noe under skoene med et langt rør oppover som laget lyd når han gikk, han andre kom med fløyte. De spilte og presenterte seg som Audun og Knut. De spilte forskjellige instrumenter før Audun tok fram et langt rør, Han sa: -Jeg skal spille en fortelling, den handler om en haiker. Han spilte, han spilte fortere som om det kom en bil nærmere og nærmere, så kjørte den forbi å han rakte finger etter den, da lo alle guttene. Det samme skjedde helt til en trailer stoppet. Så var han ferdig med det. Så tok Knut fram en elgitar og sa han spilte i band. Audun sa han også hadde en gitar og tok fram en leke, den spilte melodier bare man trykket på en knapp, den var lilla med rosae knapper. Da lo vi. Audun klarte nesten å spille de samme notene som Knut. Så var det over. Jeg overhørte at Håkon (som var en av klassens bråkmakere og en dust i følge jentene) sa, -Det ville Kris likt! Har ikke sett han i dag forresten, har dere? Mikael og Johannes (som var litt kulere, og hadde hatt et par kjærester i løpet av skoleåret, i motsetning til Håkon) ristet på hodet. Så stormet alle inn på bussen igjen mens jeg tenkte på hvor Kristian kunne være ..

 

Jeg åpnet sakte øynene, hodet verket. Jeg så meg rundt i rommet, jeg lå i en hvit seng, veggene var hvite, vinduet var hvitt. Akkurat da åpnet døren seg.

-Heisann! En dame i 30årene kom inn i rommet, hun hadde kort hår i en slags oransje farge, hun hadde e bredt smil og nydelige øyne. -Så fint at du er våken, jeg heter forresten Else.

-Hvvo.. Hvor er jeg? Stammet jeg.

-Du er på sykehuset kjære deg, du fikk deg litt av et smell! Sa Else.

-Hva? Jeg husket nesten ingenting, bare at jeg syklet til skolen også.. ingenting..

-Du krasjet inn i ei jente på sykkel! Flaks at noen kom forbi akkurat da! Men nå er familien din her så de skal jeg slippe inn. Else smilte og gikk ut av rommet. Noen sekunder senere stormet hele familien min inn.

-Kristian!! Å gutten min! Mor kom bort å klemte meg lenge.

-Vi har alle vært så redd for deg! Spesielt Elisabeth!

 Søsteren min Elisabeth på 2år ble løftet opp i fanget mitt, hun hadde kort blondt hår og smilte sjenert. Hun krøp inntil meg å klemte meg.

-Hvordan går det med deg? Sa far, som het Arne, han var forresten 40 år og viste sjelden følelser, som et ekte mannfolk som han kalte det. Han hadde like kort hår som meg, bare at han hadde brunt og jeg blondt (og jeg hadde hatt oppi hår gele og mitt så kjempe tøft ut)

-Har bare litt vondt i hodet.. Sa jeg.

-Stakkars Vennen min! Mamma klemte meg igjen. Hun het forresten Kathy, og hadde helt svart hår og grønne øyne og var 37.

-Vi var så redde! Sa hun igjen. Pappa ga meg en klem han og. -Akkuratt nå tenker jeg Karl forteller de andre det, så etter siste time kommer nok de fleste stormende! Mamma, Kathy ga meg enda en klem. Else kom inn i rommet. -Heisann, beklager at jeg forstyrrer men, du kan dra hjem om et par dager.

-Sååå Lenge.. Sukket jeg.

-Så så gutten min, Elisabeth tok med noen Donald blader til deg! Elisabeth la en haug med blader på senga mi.

-Takk Elisa. Sa jeg og smilte til henne. Hun lo sin søte latter og gikk tilbake til mamma.

-Men nå skal vi gå, så du får hvile deg litt til klassen kommer! Jeg fikk en siste klem av mamma og pappa før de gikk ut av rommet. Jeg sukket og lente meg tilbake i senga. Etter en stund sov jeg godt.

 

Alle holdt pusten. Vi var tilbake på skolen. Karl reiste seg fra stolen.

-Jeg har noe viktig å meddele dere! Alle stirret på han.

-Kristian, er på legevakta! Alle gispet, og begynte å hviske fram og tilbake.

-Stille Stille! Kine prøvde å roe oss ned.

-Han vil gjerne ha besøk senere i dag. De siste timene gikk tregt, ingen klarte å konsentrere seg, ikke lærerne heller. Da det ringte ut etter siste time, stormet alle mot døra. Alle hoppet på syklene og syklet alt de kunne oppover bakken til legevakta, ja Kristian var godt likt av de fleste, han med sitt kule blonde hår som det alltid var hår gele i og sitt brede smil og tøffe klesstil, han var en som kommenterte lærerne, sa morsomme vitser og lo høyest av alle. En gang jeg hadde sagt en vits, egentlig en dårlig en, så lo han aller høyest, å Karl måtte sende han på gangen.

-Mari? Marianne? Kari trengte seg inn i tankene mine.

-Hva? Mumlet jeg.

-Hva tror du feiler Kristian? Vedder på at han ble påkjørt.

-Ja, mhm. Mumlet jeg, ikke helt med. Vi hev oss på syklene vi å, og syklet alt vi kunne oppover bakken. Da vi var framme, stod hele klassen foran disken og tryglet damen om å la de få se han.

-Ja vel da. Sukket hun.

-Han ligger egentlig å sover, så dere får ikke vekke han, bare se han! Else følger dere til rommet.

Ikke vekke han? Særlig, som om noen i klassen kunne klare det. Jeg fnøs av det, men fulgte etter de andre. Han hadde rom nummer 23. Flere hvisket at det var et ulykketall, men det hadde aldri jeg hørt noe om. Vi stormet inn døren. Der lå han, hodet hvilte på den hvite puta, han så veldig søt ut der han lå.

 

Jeg åpnet øynene brått. Jeg hadde hørt et smell. Jeg så opp, å så rett i øynene på 30 par øyne.  "Ææ! Jeg skvatt noe skikkelig!" Noen lo svakt. "Dere sa jo dere ikke skulle vekke han!!" Else trengte seg gjennom. "Jeg beklager Kristian, skal jeg be dem gå?" Jeg så opp i noen bedende ansikter. "Nei det er greit." sa jeg. Alle sukket lettet. Og begynte å stille spørsmål i kor. Det summet i hodet. "STILLE!" Brølte Else. "En om gangen! Du kan begynne!" Hun pekte på Marianne. Hun hadde det lange, brune og silkemyke håret hengende over skulderen og hun hadde selvfølgelig siste mote. Øynene hennes gnistret og jeg så hun hadde på maskara og eyeliner og alt det andre jenter bruker i ansiktet, men i motsetning til de andre jentene hadde hun akkurat nok sminke og ikke for mye. Hun så usikker ut før hun mumlet. "Hva skjedde?" Alle spisset ørene å ventet på at jeg skulle svare. "Ehm.. Jeg, Jeg.. vet ikke.." Stemmen min forsvant. "Han krasjet inn i noen på sykkel." Forklarte Else. "Var det han eller han andre som syklet?" Spurte Håkon. "Begge." Svarte Else. "Men du sa jo at.." begynte Mikael, men Else avbrøt han. "Dere er jo så nøye på det!" Jeg lente meg tilbake mens Else svarte på spørsmål. Alle ville vite alt om krasjet. Plutselig sa noen: "Hvordan har du det da?" Ja det var Marianne. "Helt greit." Sa jeg. Marianne smilte til meg. Så var det som om alle våknet og kom på at det var jeg som krasjet, å alle spurte i munnen på hverandre om det gikk bra. Else bøt gjennom mengden at nå måtte jeg få sove og bli frisk. "Kommer du på skolen i morgen?" Var det siste jeg hørte før Else dyttet dem ut døra, og fulgte dem til ytterdøra. Jeg sukket, og ønsket jeg kunne svare ja på det spørsmålet. Ikke det at jeg likte skolen, men.. Jeg lukket øynene..

 

Vi ble nærmest dyttet ut døra av denne Else. Jeg hadde mest lyst til å bli der inne.. Alene.. med han.

-Herregud! Stakkar! Kari dro meg enda en gang ut av tankene mine.

-Jeg hadde aldri overlevd å bodd alene på det rommet altså!

-Ja, mhm.. Mumlet jeg.

-Er du helt bra i dag Mari? Du virker litt.. Rar..

Kari prøvde seg fram. Jeg kjente at sinnet boblet inni meg. Ikke på grunn av det Kari hadde sagt, men på grunn av Kristian, han hørte ikke til der. Han så, så redd og liten ut i den senga. Men jeg klarte ikke styre sinnet, å det gikk ut over Kari.

-ÅH! RAR? RAR?!! DET ER DU SOM ER SÅ .... RAR!! ÅH Jeg trampet av gårde.

-Men.. Men.. Mari? Marianne?! Kom tilbake da, jeg tullet jo bare! Kari ropte etter meg.

Jeg løp hjem og låste meg inn. Mamma og pappa var enda på jobb. Jeg slengte meg ned i sofaen og slo på tv-en. Serien min hadde begynt. Jeg stirret intenst på skjermen, men tankene mine vandret til Kristian som lå i et trist og hvitt rom uten noen å snakke med! Kanskje sov han, kanskje stirret han ut i rommet. Jeg følte at jeg måtte gjøre noe.. Men hva?? Jeg la meg på sofaen og stirret i taket. Hva skulle jeg gjøre?? Jeg var bare snart 13 år og ukysset. Hvorfor tenkte jeg ukysset? Vel, jeg var jo det, men hva hadde dette med Kristian å gjøre? Jeg ristet på hodet og fikk tankene tilbake til Kristian. Hva kunne jeg gjøre for å hjelpe han?!

 

Jeg lå og stirret i veggen og vred meg og prøvde å sove. Jeg tenkte gjennom dagen i dag, hver gang jeg lukket øynene så jeg for meg krasjet. Jeg grøsset. Det er nesten ingen som bruker den veien under brua, hvorfor akkurat i dag? Akkurat da han hadde dårlig tid? Hvorfor han? Ok, det hørtes alt for egoistisk ut.. Jeg sukket og prøvde å fokusere på glade tanker. Akkurat da kom Else inn. -Men Kristian.. Sover du ikke? Hun så uforstående på meg. -Jeg er ikke trøtt. Men du.. Hvem var det jeg krasjet inn i? Jeg prøvde å forstå utrykket hun fikk i ansiktet. -Jo.. Hun er på naborommet. Hun har spurt etter deg, men du sov og jeg ville ikke vekke deg. Hun heter Andrea Lilliansen. Du kan gå inn til henne vist du vil. Sa Else. Jeg strålte opp. Endelig noen som kom til å forstå hvordan jeg hadde det, bortsett fra Marianne da. -Ja, det vil jeg gjerne! Jeg hoppet ut av senga, men angret straks da hodepinen kom. Jeg tok meg en paracept og dro noen Donald blader ut av haugen. Jeg gikk ut i gangen der mange sykepleiere hastet forbi uten å legge merke til meg. Jeg stilte meg foran døren og banket forsiktig på. Hvordan var denne jenta? Tenk om hun ikke ville han skulle komme? Eller hva om… -Kom inn! Ropte en svak jente stemme. Jeg la tankene til side, åpnet døren og gikk inn.

 

Jeg åpnet øynene brått. Jeg hadde sovnet av. Tv-en var fremdeles på, men æsj, serien min var ferdig, hva var det jeg tenkte på? Jo, jeg kunne kjøpe en bukett roser og gi til Kristian! Da ble han sikkert glad! Jeg slo av tv-en, låste døra og løp til butikken. Mens jeg løp lurte jeg på hvorfor jeg gjorde dette.. Jeg hadde aldri likt han før.. Var jeg forelsket i han? Jeg undret meg ikke mer om det, men løp inn i blomsterbutikken. Kassadama smilte da hun pakket inn blomstene. "Hvem skal få denne buketten da?" "En venn som er på legevakta." Smilte jeg tilbake. "Nei huff da, stakkars liten. Det går vel bra med han?" Spurte kassadama som het Lilly. "Ja han blir snart bra, men.. hvordan viste du det var en gutt?" Jeg så forundret på henne.  "Så det i fjeset ditt!" Smilte Lilly lurt. Jeg takket for hjelpen og løp mot legevakta. Ett kvarter senere stod jeg ved skranken og ventet på Else. "Neimen, hei, er det deg!?" Else kom mot meg. "Kristian er på besøk til den han syklet på, rom nummer 24. Bare gå dit du!" Hun smilte og gikk motsatt vei. Jeg gikk mot rom nummer 24. Jeg stoppet utenfor. Jeg åpnet døren på gløtt. Der på sengen til ei jente med lyse krøller og et stort smil. De lo og leste blader sammen og så ut som de hadde kjent hverandre hele livet. De hadde ikke merket meg. Jeg kjente tårene strømme på. Hvorfor hadde jeg trodd jeg hadde en sjanse?! Jeg hadde verken lyse krøller eller et søtt smil. Jeg lukket døren og løp tilbake til skranken. Jeg fant en penn og skrev i stedet for klem fra Marianne, klem fra Marianne, Kari, Mikael, Håkon og Johannes. Jeg tørket tårene å sa til hun i skranken. "Kan du gi denne til Kristian?" Damen, som forresten het Ingrid lovte å gjøre det. Jeg løp ut med gråten i halsen. Jeg stoppet ikke før jeg var hjemme. Nå var mamma og pappa hjemme! Jeg slengte igjen døra og trampet opp trapp og inn på rommet. "Marianne? Var det deg?" hørte jeg mamma rope. "Nei!" ropte jeg sint. Jeg hørte mamma komme opp trappa. Jeg gjemte meg under dyna og holdt tilbake tårene. "Vennen?" Mamma tittet inn gjennom døren. "Er alt i orden?" "Nei! GÅÅ!!" Ropte jeg til henne. Mamma lukket døren med et oppgitt sukk. Jeg gråt ned i puten. Jeg gråt og gråt, det virket som om tårene aldri stoppet. Hvorfor var jeg så sen, ville det endre noe vist jeg hadde blitt igjen i stedet for og gå med en gang? Slike tanker fòr gjennom hodet mitt. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde nettopp funnet ut at jeg var forelsket i Kristian også var han sammen med ei annen jente! Så typisk min uflaks.
Jeg fortsatte å gråte helt til pappa ropte at nå var det middag og jeg fikk se å pelle meg ned med en gang! Jeg sukket og tørket tårene.

Jeg snudde meg. Jeg syntes jeg hadde hørt at døren fòr igjen? Nei, ingen der. Jeg fortalte enda en vits som jeg kunne utenat. Andrea lo hysterisk. Jeg smilte. Dette var koselig, tenk at jeg skulle bli en så god venn med en jeg faktisk kjørte på. Jeg som hadde vært så urolig for at hun kom til å hate meg. Jeg lo av meg selv, det virket som om akkurat nå likte alle meg, jeg følte at jeg kunne gjøre hva som helst, ennå likte de meg. Men det var selvfølgelig bare noe jeg trodde.. Lite viste jeg at hjemme hos Marianne, satt hun å tenkte på hvor mye hun hatet meg! Men som sagt, jeg ante ingenting og nøt følelsen av at jeg var så heldig og populær. "Ok?" Hørte jeg plutselig. Andrea dro meg ut av tankene mine. "Hva?" Sa jeg. Hun lo. "Om vi kan møtes igjen om noen dager, når vi er friske, vel dommen!" Hun lo en søt latter igjen. "Ja, kklartt det!" Stammet jeg. Hun lo enda en gang. "Du er så søt du Kristian!" Akkurat da kom Else inn. "Nå må dere hvile begge to! Kom igjen Kristian!" Jeg gikk motvillig bak Else ut av rommet. Andrea smilte og vinket til meg. Jeg skulle akkurat til å gå innpå rommet mitt, da jeg hørte at damen i skranken ropte på meg. Jeg løp bort til henne. "En søt jente la igjen denne til deg!" Hun holdt en stor bukett roser. De var så fine. Kanskje det man heller gir til en jente, men de var nydelige likevel. Jeg leste kortet. Det var selvfølgelig Marianne. Men det var også Kari, Mikael, Håkon og Johannes. Jeg syntes det var litt rart at akkurat de kjøpte en bukett til sammen, spesielt guttene, de var ikke akkurat blomster fans.. Marianne hadde sikkert fikset det hele. Jeg smilte for meg selv. Marianne var ei grei jente, Andrea å for den saks skyld! Jeg tok med blomstene inn på rommet og satte de i en vase. Jeg la meg i senga og tenkte meg om. Jeg tenkte på Marianne med det lange blonde håret og gnistrende øyne og Andrea, med mørke krøller og et stort bredt smil. Jeg lukket øynene og sovnet.

 

Jeg satt ved middags bordet og pirket i maten. Det var grøt, min favorittmat, men i dag brydde jeg meg ikke stort. Mamma så bekymret på meg. Pappa konsentrerte seg om å spise som vanlig. "Marianne.. Vi har noe å fortelle deg.." Mamma slengte det blonde håret over skulderen og så bort på pappa, som fortsatte å spise. "Ja, vi vet ikke om det passer så bra nå, siden du er ut av deg for noe, men.." Hun trakk pusten dypt. Mamma var alltid så snill og omtenksom og alle sa jeg lignet sånn på henne, det lange blonde håret, gnistrende øyne.. Pappa derimot, var alltid sur på meg, og kjeftet for den minste ting. Mamma hadde sagt jeg hadde arvet nesen etter faren min, men pappa hadde en helt annen nese, da jeg spurte henne om dette, hadde hun bare ristet fjernt på hodet. Jeg hatet faren min! Han var kanskje grei mot mamma, men meg hatet han som pesten, å jeg ante ikke hvorfor. Hver gang jeg snakket med han ble han sur og gikk sin vei, så jeg hadde gidd opp. Men nå så mamma ut som om hun skulle sprekke så jeg sa: "Hva da?" I en oppgitt tone. "Jo, jeg og din far.. Eller jeg da, er ..." Det ble en lang pause. Jeg holdt ikke ut denne spenningen lengre så jeg sa: "Hva da?!! Hva er du???!" Jeg var så fortvilet at jeg nesten ropte, hva skjedde? "Ikke rop sånn da unge!!" Kjeftet pappa, som forresten het Erling, jeg brukte å kalle ham det. "Jeg er gravid!!" Ropte mamma ut i rommet, mest til seg selv, enn meg. Hun strålte. Jeg gispet. "DU ER HVA???!!" Ropte jeg. Mamma fortsatte å stråle, hun het forresten Matilde. Hodet mitt gikk i surr. "Du skal få en bror eller søster om bare 8 måneder! Jeg har vært det en stund, men ville vente på det rette tidspunktet å fortelle deg det." Fortsatte hun. "Men ... Men .. Hvordan går det ann da?" "Har du ikke lært på skolen hvordan et barn blir til Marianne?" Mamma så forundret på meg. "Jo.. Men.." Jeg grøsset, en søster eller bror? Jeg tenkte over det. Da ble jeg nødt til å dele mammas oppmerksomhet, å med den pappaen jeg hadde, hadde jeg jo ingen andre enn mor! Men om noen år, hadde jeg jo noen å snakke med om Erling, siden da viste jo ungen hvordan jeg hadde det, men det var jo lenge til. Jeg viste ikke hva jeg skulle si, å stod bare å måpte. "Er det ikke flott?!" Mamma gliste. Erling fortsatte og spise å latet som ingenting. "Jeg.. Jeg.. Jeg går opp på rommet jeg." Var alt som kom fram. Mamma så skuffet ut, men sa: "Ok, tenkt gjennom det du vennen min." jeg gikk opp trappa og slengte meg ned i sengen min. Jeg gråt, på grunn av babyen og Kristian. Jeg gråt til jeg var tom for tårer. Jeg satte meg opp i sengen, å så på klokka. Halv 10 allerede. Jeg tok opp mobilen og ringte Kari. "Hei, du er nå kommet til Karis telefonsvarer, jeg er tydeligvis ikke tilstede, men ring senere eller legg igjen beskjed," "Legg igjen beskjed!" Hørte jeg at jeg ropte i bakgrunnen. Jeg husket at vi hadde spilt inn den. Jeg smilte ved tanken. Etter pipetonen sa jeg: "Unnskyld for at jeg ble så sur! Jeg var bare litt ut av meg. Men vær så snill ring meg! Mååå fortelle deg noe, FORT!" Jeg la på og lå meg på senga og stirret i taket. Jeg tenkte godt gjennom alt jeg hadde opplevd denne dagen. Kristian på sykehus, forelsket i Kristian, Kristian med en annen jente, kranglet med Kari, mamma er gravid. Jeg sukket og før jeg viste ordet av det, var jeg i dyp søvn.

 

Jeg hatet Else! Hun hadde vekket meg og sagt at Andrea var skrevet ut, men jeg måtte ligge til etter skolen! Da jeg hadde spurt hvorfor, hadde hun sagt at fikk litt av en skade. Men selv følte jeg meg helt fin. Hva skulle jeg liksom gjøre uten Andrea, å så kunne jeg ikke en gang dra på skolen. Ikke det at jeg var så fan av skolen, men når du ligger i et rom og kjeder deg dag ut og dag inn, vil du heller kjede deg på skolen med vennene dine! Jeg lå nå og leste i Donald bladene for femtiende gang. Elisa og mamma hadde vært her med flere blader i morges. Men de ble jeg ferdig med på 2timer. Nå lå jeg bare å så på tegningene, jeg kunne teksten utenat. Jeg var kjempe lei av å lese. Jeg la fra meg bladene og stirret i veggen. Jeg stirret intenst på den. Jeg syntes jeg hadde hørt noe. En slangs stemme. Jeg stirret mer og mer intenst. "Snakk til meg da! Jeg beklager!" Hørte jeg. Jeg konsentrerte meg enda mer. "Det er ikke sant, jeg var bare litt ute av meg! Jeg har noe å fortelle deg jo! Hør da Kari!" Jeg kjente igjen stemmen, det var jo Marianne! Jeg hoppet ut av sengen og løp inn i det andre rommet, der jeg trodde jeg hadde hørt stemmene. Der var det ingen. Jeg gikk tilbake til rommet, og stirret i veggen. Jeg hørte noen som gråt, det var Marianne, men hvor var hun? Jeg hørte en mumling, som om noen snakket til henne, men den var utydelig. "Ingenting Karl, jeg er bare litt lei meg." Mer mumling. "Nei takk, men jeg trenger ikke hjelp, jeg må bare få det ut." Hørte jeg Marianne si. Hun var så moden! Mer mumling. Så hørte jeg at hun begynte å gråte igjen. Jeg ville så gjerne hjelpe henne, men jeg ante jo ikke hvor hun var. Eller jo, hun sa jo Karl og Kari så hun var tydeligvis på skolen, men jeg kom meg jo ikke dit.. Eller gjorde jeg? Jeg tenkte gjennom mulighetene, Else kom aldri til å la meg gå, men vist jeg løy for hun i kassen, hun som tydeligvis nesten aldri fulgte med på ting. Kunne jeg kanskje snike meg ut.. Men hva da? Det fikk jeg finne ut når jeg kom så langt! Jeg snek meg ut av rommet og så meg rundt etter Else. Klar bane. Jeg spurtet mot kassen. Else kom! Jeg dukket ned ved siden av en plante. Else gikk forbi. Jeg gikk bort til damen i kassen som het: Ingrid. "Hei, jeg drar nå jeg!" Sa jeg kort. "Hvor skal du henn?" Sa hun skeptisk. "Elsa sa jo jeg kunne dra?" Jeg prøvde å høre så uskyldig ut som mulig. "Da må jeg høre med henne, for her står det jo at du ikke skal dra før i morgen!" Sa hun dessverre. "Nei!" ropte jeg uten å tenke meg om. "Åh? Hvorfor ikke?" Spurte hun skeptisk. "Ehh.. Jo.. Ja, du vet hvor mye hun hater å bli forstyrret. Hun sa jeg bare skulle gå rett ut uten å plage noen." "Vel.. Jo det er jo sant.. Ja og hvorfor skulle du liksom snike deg ut.. Hoho.." Hun humret litt for seg selv. "Nei, bare gå du gutten min!" Hun smilte til meg, jeg følte meg litt ille til mote, siden jeg hadde sagt en hvit løgn. Men dette var viktig! Jeg løp ut akkurat tidsnok til å se at Else gikk mot kassen. Jeg måtte gjemme meg! Snart kom Else til å storme ut å prøve å finne meg. Jeg løp til nærmeste bil å gjemte meg bak den. Jeg hadde rett, like etterpå løp Else ut mens hun bannet og bråkte. Jeg så hun rope å lete, men til slutt ga hun opp og gikk inn. Jeg tenkte meg godt om, hvordan kom jeg meg til skolen? Jeg var blakk og alene.. Plutselig så jeg en bil som skulle til å begynne å kjøre, å hvilket hell! Den hadde en åpen bagasjeluke! Nei, kunne jeg? Jeg ante ikke hvor den skulle eller noe. Jeg tok sjansen! For Marianne! Jeg hoppet oppi i siste liten! Jeg lukket luken, å hørte sjåføren sette på radioen. "I just wanna feel, real love." Sang han med. Jeg grøsset og holdt for ørene, han hadde en forferdelig stemme! Jeg så ut av bakvinduet. Plutselig kjente jeg et nys trenge seg fram. Jeg holdt igjen av alle krefter, men nei. "Atsjoooo!" Nøs jeg. Han skrudde av radioen. "Hva var det?!" Hørte jeg han mumle for seg selv. Jeg holdt pusten. Han skrudde på radioen igjen. Heldigvis! Tenkte jeg. Jeg stirret ut av vinduet og prøvde å kjenne meg igjen. Uten hell. Jeg hadde ikke peiling på hvor vi var, og bilen kjørte i minst 80km. Jeg fortsatte å stirre redd ut av vinduet. Hva hadde jeg gjort? Jeg ante ikke hvor jeg var eller noen ting. Jeg hadde gråten i halsen. Men svelget den unna. Nå måtte jeg tenke. Det kunne være at bilen stoppet på en bensin stasjon eller noe. Men det kunne ta timer. Jeg skulle akkurat til å gi opp da jeg så butikken. Ikke hvilken som helst butikk. Mamma sin butikk! Jeg var jo snart fremme! Jeg kjente iveren boble i meg. Nå gjaldt det bare å komme seg ut! Jeg så meg rundt. Hva kunne jeg gjøre for å få han til å stanse? Som om han hadde hørt meg, kjørte han inn gjennom skole porten og stanset. Hva? Skulle han av her? Jeg takket gud og prøvde å prøvde å åpne bagasjeluka. Ånei! Den satt fast. Mannen gikk mot skolebygget. Hvordan kom jeg meg ut? Jeg så ut av vinduet på barna som lekte og tenkt fort. Vent, hvem var det i kroken rett der borte? Marianne! Hun satt akkurat der jeg trodde hun satt når jeg hadde hørt henne. Enda? Men hvordan kom jeg meg hit på et friminutt? Jeg så på skoleklokka. Dette var siste friminuttet, jeg hadde kommet meg hit på 2timer! Jeg ante ikke at det tok så lang tid, men sjåføren hadde jo kjørt mange omveier og var tydeligvis ikke kjent i omtrådet, så det var kanskje derfor. Men.. Jaja.. Nå måtte jeg komme meg ut! Jeg hamret på ruten og ropte. Ingen hørte meg. Marianne reiste seg og skulle til å gå, men brått snudde hun seg.

 

Jeg holdt meg for ørene, hva var den lyden? Jeg konsentrerte meg. Det hørtes ut som om noen hamret på et vindu. Inni hodet mitt! Jeg syntes jeg hørte en stemme som ropte å. Det var... Det var.. Kristian sin stemme! Flott! Nå innbilte jeg meg det å da. Kari ville selvfølgelig ikke tilgi meg, så typisk, hun skal spille kostbar.. Å jeg gråt for Kristian og mamma og litt for Kari. Jeg var helt ut av meg. Å nå dette? Jeg sukket. Så snudde jeg meg. Hei! Hva gjorde den bilen der? Jeg hadde ikke merket den før nå. Jeg fikk vel gå å ta en titt. Jeg gikk mot den. Men.. Var ikke det et ansikt, i bakruten? Jeg løp bort. Det var Kristian sitt ansikt, fanget inni bilen! Jeg åpnet den. "Pjuuuh, nå kan du gjette jeg er glad for å se deg!" Sa han og smilte matt. "Det var dødstrangt inni der, å jeg måtte høre på at sjåføren sang hele veien!" Han laget en morsom grimase, å jeg kunne ikke la være å le. "Men hvordan skjedde det?" Spurte jeg, som helt hadde glemt at jeg egentlig hatet han. Han forklarte at han hadde hørt meg gråte, å ville vite hva, han overdrev litt inni mellom og da lo jeg. Da han var ferdig, var jeg såå glad, enn at han hadde hoppet inni en fremmed bil og kommet seg helt hit, bare for å spørre hva som var galt! Men jeg kunne jo selvfølgelig ikke fortelle han at jeg gråt pga. han.. Å det var jo teit å gråte bare fordi Kari ville spille litt kostbar. "Men hvordan kunne du høre meg?" Spurte jeg. "Jeg aner ikke, jeg bare konsentrerte meg. Det er helt rart!" Sa han. Jeg hadde jo opplevd akkurat det samme for et par minutter siden! "Ja! Det samme skjedde med meg, jeg hørte at det banket og ropte inni hodet mitt!" Vi tiet og grublet litt over dette. Så sa han. "Ja, men nå er jeg jo her, hvorfor gråt du?" Jeg bet meg i leppen, hva skulle jeg si? "Ehmm.. Ingenting spesielt.." "Jeg kom ikke hit for ingenting spesielt! Fortell!" Sa han omtenksomt. "Jo.. Det er Kari og..." Jeg buste ut med det om Kari og pappa og babyen, alt jeg var trist for, untatt han så klart. Han hørte på uten å avbryte meg. Da jeg var ferdig sa han: "Jeg skjønner. Si ifra vist jeg kan hjelpe deg, med hva som helst." han så bekymret på meg. "Ja, takk .." Mumlet jeg. Jeg hadde trodd han kom til å si noe annet, men hva kunne han vel si? Jeg elsker deg eller la oss rømme sammen? Det hadde jeg forestilt meg.. Men æsj, jeg drømte jo bare, han kom aldri til å si noe av det. Mannen som hadde kjørt bilen kom sakte ut av skolebygget. Han så mot oss og vi stirret tilbake. Hvem var han og hva gjorde han her? Jeg hadde en ekkel følelse ovenfor denne mannen. Han satt seg inn i bilen og kjørte rundt skolebygget. Kristian fulgte han med blikket og sa "Brr.. Jeg liker ikke fyren der, det føles som om han stirrer på meg hele tiden, til og med når jeg satt i bagasjerommet!" "Samma her, men hva skal du gjøre nå? Karl blir mistenksom vist han ser deg i timen, og uten penger kommer du deg ikke tilbake." Sa jeg. Han grublet en stund før han sa. "Aner ikke.. Jeg får vel dra hjem da.. Mamma er i butikken og pappa på jobb, mens Elisa er hjemme med dagmammaen, men hun kommer neppe til å spørre." "Ja, det går vel ann.. Og du? Igjen tuusen takk for at du kom." Jeg smilte til han, og han gjengjeldte smilet og nikket. Akkurat da ringte ringeklokka. "Vel.. Vi snakkes!" Mumlet han. Jeg nikket og løp mot klassene som hadde stilt seg opp og ventet på å få komme inn. Merkelig nok hadde ingen andre lagt merke til Kristian. Jeg snudde meg og vinket. Han vinket tilbake før han begynte å rusle hjemover. Jeg stilte meg bak Kari. Hun snudde seg og sa: "Sorry Mari.. Jeg ble bare litt irritert over at du ble sur for noe så lite! Men skjønner at du var lei deg for noe annet, å jeg kan ikke vente med å få høre det du lengtet etter å si!" Hun smilte skjevt til meg. Jeg nikket og skulle til å fortelle det da Karl dukket opp og ba oss holde kjeft. "Etterpå!" Hvisket jeg. Jeg snudde meg igjen og så at Kristian var borte, skolegården var forlatt bortsett fra rekkene da. Skolens bokstaver skinte fra den mørke veggen: Stavset Skole stod det, det var snart sommerferie og vi skulle begynne på ungdomskolen.. Jeg hadde bestemt meg for Ugla Ungdomskole, der skulle også Kristian og Kari, så jeg var helt fornøyd med beslutningen min, dessuten var den nærmest. "Marianne? Har du tenkt å bli her ute eller?" Jeg snudde med og så Karl stirre matt på meg. "Dagens ungdom.." Mumlet han. Jeg skyndte meg inn etter de andre. Vi løp inn i klasserommet og fant plassene våre. Rektor kom inn, han hadde kort svart hår og hadde en gammeldags stil, han stilte seg opp og sa: "Kjære elever på 7. Trinn, jeg vil dere skal hilse på deres musikk lærer for dette året og neste: Geir Magelrud!" En mann med mørke øyne, skitne klær og et falskt smil kom inn i rommet. Det var han som kjørte bilen Kristian hadde sittet i! Mannen med de skumle øynene og som hadde stirret på dem! Han var musikk læreren vår?! Ånei.. Ånei..

 

Jeg ruslet nedover gaten. Plutselig kjente jeg en vibrasjon i lommen, mobilen.. Hadde jeg hatt den der hele tiden? Jeg sukket og tok den opp. Marianne ringer stod det. Marianne? Var ikke hun i timen? Jeg tok den.

-Hallo? Kris her!

-Kristian! Du vil aldri tro dette altså! Marianne var opphisset.

-Hvor er du? Er du ikke i timen? Spurte jeg forvirret.

-Nei, jeg er i gangen, men blås i det! Du vet han mannen du satt på til?

-Jaa..? Jeg grøsset inni meg.

-Han skal være musikk læreren vår nå og på ungdomsskolen! Jeg gispet!

-Seriøst?! Ånei..! Jeg bannet lavt til meg selv. Plutselig hørte jeg fra telefonen.

-Marianne.. Du kan komme inn nå! Men.. Hva er det du gjør?! Det var uten tvil Karl.

-Shit! Må stikke!! Marianne la fort på. Ops.. Ferska.. Stakkars Marianne.. Det ble sikkert anmerking nå! Der så jeg butikken til moren min. Kathy's matlager! Alt til deg og ditt kjøleskap. Det var et dødsteit navn! Jeg sukket og gikk inn i butikken. Egil Johnson stod bak disken.

-Hei Kris! Trodde ikke du kom hjem før i morgen jeg? Jeg mumlet noe om at jeg fikk komme hjem før og spurte hvor mamma var. -Åh, hun tok dagen fri! Han smilte lurt bak disken og trakk opp en kjærlighet på pinne. -Her, ta denne! Det er min velkommen hjem gave. Jeg takket og gikk. Gode gamle Egil. Han var som en god onkel! Jeg begynte og gå hjemover, mens jeg tenkte på den nye musikk læreren vår, og Marianne.

 

Shit! Ferska! Karl så strengt på meg. "Du vet hva jeg syns om å ha med mobil på skolen!" Jeg nikket svakt. Han var veldig streng når det gjaldt det. "Det blir melding med hjem på deg ja! Gi mobilen til meg nå!" Jeg rakte han motvillig mobilen min. Nyeste modell og greier. Nå ble ikke Erling glad! Og mamma kom til å se på meg med det skuffede blikket. Karl sendte meg inn i timen igjen. Geir Magelrud som han het snakket i vei om seg selv. Han var oppvokst i Bergen, men flyttet hit, til Trondheim da han var 19år. Han stirret på meg så lenge som mulig, før han snudde seg og så ut i rommet. Så like etterpå stirret han på meg igjen! Det var tydeligvis ingen andre som merket det. De var fullt opptatt av hva det Geir hadde å si. Jeg grøsset inni meg. Da han endelig var ferdig, fikk vi dra hjem. Jeg vurderte å fortelle Kari om fyren, men lot være. Hun tok meg igjen ved siden av sykkel stativet. "Du, hva var det du ville si meg?!" Hun var veldig opphisset. "Joo.. Hva var det igjen? Åja! Så klart!" Jeg slo meg selv i panna. Babyen så klart. "Jo, at, du vil ALDRI tro dette, men..." Jeg holdt pusten. "Hva??! Hva er det?!! Si det nå!!" Det var like før Kari sprakk. "Jo.. MAMMA ER GRAVID!!" Jeg ropte det nesten ut. Munnen til Kari ble stående i et vidt gap. "Du kødder!!! Marianne!! Det er jo stooort!!! Jeg kan ikke tro du ikke har fortalt meg det!! DU KOMMER TIL Å BLI STORESØSTER!!!!" Kari ropte av opphisselse. Flere snudde seg å så rart på oss. Vi begynte å le. "Det er utrolig! Kjempe kult assa!! Heldig grisen!!" Kari hadde selv 2 yngre tvillingbrødre og 1 storebror og 1 storesøster, som også var tvillinger. Hun var altså den eneste uten tvilling i familien. Moren hadde en tvillingsøster, og det hadde faren og. "Du kommer til å elske det! Helt til babyen lærer seg å snakke.. Da kommer den til å bli en sann plage!" Kari himlet med øynene. Vi begynte å le. Jeg viste hvor lei Kari var av brødrene sine, de var 5år og elsket og plage henne dag og natt. "Hva håper du det blir?" Jeg tenkte meg godt om. Ja, hva håpet jeg at det ville bli? Kanskje jente eller nei.. En gutt! Nei vent.. Jeg tenkte så det knaket. "Jeg aner ikke!" Sa jeg. "Aåh! Det er jo bare sååå kult da! Jeg vil kjempe gjerne ha en lillesøster! De er mye mer modne enn gutter!"Kari himlet med øynene. "Åh! Jeg kom på, jeg glemte å få tilbake mobilen min av Karl.. Jeg går og henter den, straks tilbake!" Jeg himlet oppgitt med øynene og løp inn i skolebygget. Jeg stoppet utenfor klasserommet vårt, jeg hørte lav mumling. "Ja, det falske navnet mitt funket og alt. Barn, du veit! Kjempe dumme. Ja, jeg så hun her, men den gutten var her ikke lengre, han må ha gått hjem tidligere. Nei, jeg må bli litt kjent med de før jeg .. Ja, greit Arve, slapp av da! Greit, Hade.." Det var Geir Mangelrud's stemme. Vist det var det han het! Å hva mente han med henne og han? Tenkte han på Kristian? Han var den eneste som ikke var her. Jeg kjente at jeg skalv. Å hva mente han med, "bli kjent med før jeg?" Jeg grøsset og skulle til å snu, da døren brått ble åpnet. Jeg hoppet unna for ikke å bli truffet av den. "Neimen.. Hvem har vi her.. Er det ikke Marianne?" Geir satte hendene på hoftene. "Ehh.. Hvordan vet du hva jeg heter? Jeg sa det aldri.." Jeg så mistenkelig på han. Han tenkte seg litt om før han sa: "Vel, jeg har fått en liste!" Æsj, bra redning. "Jeg skal hente mobilen Karl tok fra meg!" sa jeg uten å gi han det minste hint om hva jeg hadde hørt. Han så mistenksom på meg før han sa: "En svart en hva? Jeg har den her." Han gikk inn og latet som han tok den opp fra pulten, men jeg så tydelig at han hadde hatt den i lommen. "Ja, her er den." Blikket hans gransket meg nøye, og han rakte meg mobilen. Jeg snudde meg for å gå. "Hørte du noe?" Sa han i en ekkel tone, og jeg følte øynene hans på meg. "Nei." Sa jeg uten å snu meg og fortsatte og gå mot døra. Jeg kunne kjenne øynene hans på meg hele veien, å straks jeg kom rundt et hjørne, løp jeg. Kari ventet på meg ved siden av porten. "Hvor blir det av deg da?!" Sa hun i en oppgitt tone. Jeg ignorerte bemerkningen hennes og satte meg på sykkelen og hengte hjelmen på styret. Mamma ble fra seg vist hun så at jeg syklet til skolen uten hjelm. Jeg syklet bort til Kari. "Hva syns du om han nye musikklæreren?" Spurte jeg. "Virker grei han, bra at vi får han før vi begynner på ungdomskolen da, så blir vi kjent med han!" Sa hun og tenkte ikke mer på det. Kjent med han?! Det var det han sa i telefonen! Var Kari på lag med han? Æsj, nå tenkte jeg så idiotiske tanker igjen.. Selvfølgelig var ikke Kari på lag med han! Jeg himlet meg øynene til min idiotiske påstand. "Utrolig.. Håper ikke du?" Kari vekte meg nok en gang ut av tankene. "Hva?" Sa jeg forvirret. Hun sukket. "Håper ikke du at det blir en jente?" Jeg så dumt på henne. "Babyen???!" "Åååja!" Kari ristet oppgitt på hodet. "Ja.. Det hadde vært litt kult med en lillesøster." Vi diskuterte babyen hele veien til krysset. Kari syklet til høyre, mens jeg fortsatte rett frem. "Snakkes i morgen da!" Jeg syklet hjemover.. Mens tankene fløy til Kristian.

 

"HAR DU MISTET VETTET, GUTT?!!!!!" Mamma ropte så høyt at hele nabolaget åpnet vinduene og lurte på hva som var på ferde. "DU KAN IKKE STIKKE AV PÅ DEN MÅTEN!! ELSE ER VEL FRA SEG!!" Hun ble avbrutt av at telefonen ringte. "Det er sikkert henne nå!!" Hun ga meg et siste strengt blikk før hun gikk og tok telefonen. Pappa så på meg med et oppgitt og skuffet blikk. "Jeg ble pint jo!" Forsvarte jeg meg. Pappa trakk oppgitt på skuldrene. Jeg stakk opp på rommet før mamma kom tilbake fra stua. Hun hadde klikket helt da jeg kom hjem. Jeg låste døren. Til og med Ronaldinho plakaten min stirret tomt på meg. "Slutt opp du da!" Mumlet jeg. På skrivebordet lå en pakke fra Boing klubben som jeg gikk i. Jeg åpnet den og hengte opp plakaten som var med på veggen med de andre. Jeg slengte meg ned på sengen og leste i medlemsbladet. Etter en stund banket det hardt på døren. "ÅPNE MED EN GANG KRISTIAN!!" Mor hamret i døren. "NEII!!" Ropte jeg tilbake. "KRISTIAN!! ÅPNE NÅ ELLER SÅ....!!!!" Hun dro i dørhåndtaket. "VÆR LITT STILLE! JEG PRØVER Å LESE!!" Ropte jeg tilbake. "DIN ... KAN DU IKKE OPPFØRE DEG SOM EN VANLIG SØNN FOR EN GANGS SKYLD??!!" Hun var skikkelig sint nå! "VIST JEG HADDE EN SNILLERE MAMMA SÅ HADDE JEG KANSKJE DET!! FRA NÅ AV ER DU OFFISIELT IKKE MOREN MIN MER!!!!!!!!!" Jeg var rød i fjeset av opphisselse og sinne. Det sluttet å banke. Å jeg syntes jeg hørte gråt idet hun subbet ned trappen. Dette var ikke normalt. Jeg ventet 5 minutter før jeg åpnet døren og listet meg ned trappen. Fra stuen hørte jeg gråt. "Han vil ikke ha meg som mor.. Skal vi ikke heller gi han til.." Det var mamma! Jeg gispet, ville de gi meg bort? "Vennen da! Ikke si sånt! Du husker avtalen, ikke sant? Å dessutten elsker du han.. Han mente det ikke!" Pappa trøstet mamma så godt han kunne. Å jeg pustet lettet ut. Jeg gikk tilbake og hev bladet i haugen med de andre. Hver gang mamma var innom rommet klaget hun over alt rotet. Men det var mitt rom, så vist jeg ville ha det sånn så hadde hun ingenting å si. Jeg sendte en melding til Håkon. Jeg skrev: "Overlevde og er hjemme nå, blir du med ut å spiller fotball eller?" Bare et par minutter etterpå fikk jeg svar.
"Kult! Får med Mikael og Johannes å! Møtes på banen!" Jeg tok på meg fotball jakka og skoene. Jeg heiv ballen ut av vinduet. Jeg var tross alt i andre etasje så jeg klatret ned brannstigen, hentet ballen og løp mot skolen. Jeg møtte Mikael og Johannes på fotballbanen. Håkon var sen som alltid."Skulle ikke du hjem i morgen da?" Mikael så forundret på meg. "Nei.. Stakk av, kjedet meg i hjel!!" Sa jeg tøft. "Dødskult! Hvordan kom du deg hjem da?" Johannes ble fort interessert når det gjaldt å "bryte loven". "Hoppa inni en bil vel.." Sa jeg. "Dæven! Kult da!! Heldig du da! Skulle ønske det var meg!" Johannes sukket trist. "Du er konge ass!! Jeg hadde aldri tort det!" Mikael så beundrende på meg, og jeg nøt det. Endelig kom Håkon løpende. "Sorry! Mutteren så meg!" Sa han pesende. "Hvordan kom du deg hit da?" Vi stirret spørrende på han. "Hun glemte seg og ga meg husarrest, å da var det jo bare å hoppe ut av vinduet igjen da!" Håkon smilte stolt. "Det er da ingenting da! Kris hoppet inn i en fremmed bil!" Mikael gliste ertende til Håkon. "Kult da.. " Mumlet Håkon, som hatet å ikke være midtpunktet. Vi spilte fotball til klokka 9. Det var ca da mamma sa det var på tide å komme ned. Jeg sa hade til guttene og løp til huset. Jeg tittet gjennom stuevinduet. Der satt de i sofaen og stirret på tv-en. Plutselig reiste pappa seg, det så ut som han hadde tenkt seg opp trappa! Shit! Jeg klatret for livet opp brannstigen, jeg viste pappa hadde en ekstra nøkkel til rommet mitt, som kun var til nødstilfeller. Han trodde han var den eneste som viste om den, men han tok feil! Jeg hev meg inn vinduet akkurat da nøkkelen ble vridd om og pappa åpnet døren. "Men.. Hvorfor ligger du på gulvet Kristian?" Han så forundret på meg. "Eeh.. Det er noe i gymmen.. Vi måtte øve på det..." Var den beste unnskyldningen jeg kom på. "Vel, uansett. Din mor ble veldig lei seg av det du sa tidligere.. Du skjønner det?" Ånei! Far til sønn prat. Sukk.. "Joa.. Men hun var ikke akkurat så snill hun heller! Bli lei meg jeg å vettu!" Sa jeg kjekt. "Men hun hadde en god grunn til å reagere sånn. Du kan ikke bare stikke av sånn, vet du!" Pappa snakket i vei. Jeg lyttet på et øre. Da han endelig var ferdig, sa jeg: "Er det ikke fotballkamp nå?" Han sperret opp øynene. "Shit! Den har begynt!" Begge to stormet ned trappen og hev oss i sofaen. Mamma reiste seg og gikk på soverommet til Elisabeth for å se om hun hadde sovnet. "JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!" Vi jublet. Det var mål! Vi hoppet rundt. Det var Barcelona mot Betis! Og Ronaldinho scoret nettopp et mål!!! Mamma kom tilbake og prøvde å rope at vi måtte være stille, for Elisabeth prøvde å sove. Men vi var altfor opphisset og ropte og jublet. Både jeg og pappa var digre fotball fans! Favorittlaget var Barcelona og Liverpool! Vi koste oss foran skjermen, far og sønn.

 

Jeg spiste fornøyd frokostblandingen min. Jeg hadde egentlig dårlig tid, det ringte inn om 10 minutter. Men jeg var fornøyd likevel. Jeg hadde full selvtillitt! Jeg var over Kristian, det kom aldri til å bli oss likevel, Karianne hadde ringt og spurt om jeg ville bli med og se på en fotballtrening til noen gutter i åttende etter skolen. Hun hadde hørt at det var fullt av kjekke gutter der! Selv hadde hun øyne for en kjekkas (ifølge henne) som het Andreas. Hun hadde sett han for noen dager siden, og gått bort og pratet med han, hun sa han hadde virket veldig inntrisert og hun hadde fått nummeret hans. Hun hadde ikke våget og ringe ennå, men viste han hadde trening i dag. Onsdag, den sjuende mai. En strålende dag! Erling hadde dratt på jobb og mamma var i dusjen. Jeg hørte at hun sang, men vannet overdøvte hva hun sang. Jeg så på klokken og tømte resten av frokostblandingen i vasken. Jeg tok på meg jakken og skoene å ropte at jeg dro til mamma. Hun hørte ingenting så jeg skrev en lapp om at jeg kom sent hjem i dag. Jeg hev meg på sykkelen og syklet til krysset der jeg møtte Karianne. "Hvor ble det av deg da?? Jeg har ventet i nesten 10 minutter!!" Hun så oppgitt på meg. Jeg trakk på skuldrene og syklet opp Bergen bakken, jeg hadde ingen anelse om hvorfor de kalte den Bergen bakken når vi var i Trondheim, jeg tror det har noe med at når det regner, er det nesten umulig og sykle oppover her, siden det er så bratt. "But.. Anyway! Jeg gleder meg syyyyykt til treningen assa! Jeg har tenkt på Andreas heeeeele tiden!" Jeg svarte henne med et oppgitt sukk Var det noen gang hun IKKE tenkte på gutter? Sekundene ble sakte til minutter og minuttene ble sakte til timer. Endelig ringte det ut! Karianne trakk meg bort til hjørne, der de fleste "populære" jentene holdt til. "Hva er det du driver på med??!" Sa jeg irritert. Jeg hadde ingen drømmer om å være sammen med de. Karianne sa ikke et ord, men fortsatte og dra meg bortover. "Heeeeii Kari og Mari!" Sa Anneline, men som bare ble kalt for Line, hun var den peneste og kuleste i klassen (ifølge enkelte jenter). Hun elsket og si navnene våres slik at de rimte. "Heiiiii Anneline!!" Sa jeg spydig, men ikke frekt, tilbake. Jeg viste hun hatet å bli kalt Anneline, men hun trodde jeg var for dum til og vite bedre og sendte meg bare et irritert blikk. Kari som enda ikke hadde sagt et ord, hvisket irritert til meg, "Slutt da, du vet hun hater det navnet!" Hva var det med henne da? Hun brukte å ta parti med meg når det gjaldt slike ting, jeg skulle til å protestere, men fikk ikke fram et ord. Karianne smilte falskt til de andre, slik de alltid brukte. Karianne sitt smil så alltid så ekte ut at bare jeg kunne se om det var ekte eller fake. Hun prøvde å bli godtatt av dem!! Jeg kjente at jeg ble ildrød, og sa: "Karianne??? Kan vi ta oss en prat?!" Karianne så oppgitt på meg og sa: "Kari, takk! Og forresten så passer det litt dårlig, jeg snakker med Line nå!" Jeg ble sjokket over at hun snakket slik til MEG, vi var jo bestevenner! Hvorfor ville hun i det hele tatt ta meg med bort hit? Sikkert bare for å virke kul for de andre.. Jeg var tydeligvis bare "ekstravennen" hennes. Jeg fikk fram et fornærmet "Aah!" og løp bort fra de, med nesen i sky. Jeg regnet med at Kari skulle rope meg tilbake, men jeg hørte ingenting og ble veldig lei meg. Hva var det med henne da?! Vi som hadde planlagt hele dagen, hun kom sikkert til å ta med seg "Lise" til fotballtreningen. Men vent... Jeg viste jo hvor den var, hvorfor ikke dra alene? Jeg smilte ved tanken, da fikk hun seg vel litt av en overraskelse. Jeg som tydeligvis bare var "ekstravenninen" hennes, ga jo blaffen i henne. Hvorfor skulle jeg bry meg om henne når hun ikke brydde seg om meg? Før kranglet vi aldri, nå gjorde vi det stadig vekk. Sikkert noe med hormoner som Kine brukte å snakke om.

 

-Yo! Johannes kom bort til meg. -Så du kampen i går eller?! 3-2 til Betis?! Johannes sukket irritert. -Enig! Utrolig! Også mot Betis da.. Jeg kjente at humøret ikke var helt topp. Håkon og Mikael kom bort. De trengte ikke si noe, vi bare ristet på hodet og sukket. -Men, over til lystigere ting! Jeg har nettopp snakket med Beate,! Beate var Mikaels "kjæreste" som gikk på Byåsen skolen. Ingen hadde sett henne, bortsett fra Mikael så vi viste ikke hvor sant det var. -Vi skal på kino i kveld! Fortsatte Mikael ivrig. -Hva skal dere se da? Sa Johannes og himlet med øynene. -Spiderwick-krønikene! Sa Mikael stolt. Vi andre holdt kjeft og begynte å snakke om andre ting. Vi spilte litt fotball, ringeklokken ringt høyt og tydelig over skolegården. Vi skyndte oss inn til siste time. Det var onsdag og vi sluttet en halvtime tidligere. Da vi satte oss på pultene våre, kikket jeg bort på Marianne. Hun fokuserte kun på matten. Til slutt ga hun opp og la hodet i pulten, å Erlend, som satt ved siden av henne sa: -Sliter du eller? Erlend var en av de smarteste i klassen, men gadd nesten aldri å hjelpe noen. Jeg så at Marianne mumlet noe og satte seg opp. Så lente Erlend seg over henne og viste henne noe i boken, mens han snakket i vei. Jeg kjente at magen min kriblet, hva var dette? Marianne prøvde å få med seg det Erlend sa, men han måtte om og om igjen gjenta og forklare. Han brukte aldri å hjelpe noen, hvorfor Marianne? Jeg ble rød i ansiktet. Og reiste meg automatisk fra stolen og gikk mot Erlend med knyttede never. Erlend og Marianne så opp da jeg kom. -Hei Kris! Skjer? Sliter du eller? Sa Erlend spøkende. Jeg skulle akkurat til å smelle til han da jeg kom på hva jeg gjorde. Var jeg sjalu? Jeg fikk ikke fram et ord og bare stirret på han. -Er det noe? Har jeg gjort noe galt? Jeg så at Erlend ble litt nervøs. Jeg hadde dratt til han et par ganger før, og han viste han ikke burde tulle med meg. Jeg pustet dypt inn og sa: -Hva er svaret på oppgave 5? Erlend slappet litt av. -Mari sliter med det samme stykke! -Neihei, jeg har klart det nå skjønnner du! Sa Marianne stolt. -Fint, da kan jo hun vise deg, jeg har mer enn nok med mine oppgaver, jeg er jo bare på oppgave 15! Sukket Erlend. Jeg og Marianne vekslet blikk, som sa: Nerd! Men sa ingenting og jeg bøyde meg ned over henne og hun forklarte. Jeg kjente pusten hennes på kinnet, av og til kikket hun opp på meg med krystallklare øyne og jeg nikket for å si at jeg hadde fått det med meg, selv om jeg egentlig ikke hørte på i det hele tatt. -Sånn! Skjønner du? Marianne kikket opp på meg, og jeg våknet brått. -Ehm.. Jada! Takk! Sa jeg og smilte. Hun smilte tilbake og jeg gikk motvillig og satte meg på plassen min. Jeg bøyde meg over matteboken og latet som jeg skrev. Til slutt lente jeg meg tilbake og tygget tankefullt på blyanten min. Anneline som satt ved siden av meg, slengte det lange nyfargede håret over skulderen og sa: -Jeg kunne også ha forklart deg det, vet du! Ikke vær redd for å spørre. Hun sendte meg et skinnende smil og jeg grøsset innvending. Jeg hadde på følelsen av at hun likte meg, men selv klarte jeg aldri å se to ganger på det oversminkede, perfekte ansiktet hennes.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish