Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Den novella jeg har ventet så lenge på at noen skal skriveSkriv ut Utskrift

En jente som trenger et forbilde, og føler at hun aldri klarer å oppnå noe som er godt nok.

Karakter: 5+ (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg kjeder meg. Jeg er ikke lenger bare rastløs og uoppmerksom, og leker hardcore ved å ligge på den varme asfalten i bare undertøy og med spritånde. Jeg er rett og slett ignorant ovenfor hele min eksistens. Jeg er Alice i eventyrland, og evnetyrlandet er unektelig dystopisk.

 

Men jeg har rett og slett pushet grensene så lang at jeg ikke kan vende tilbake og smile til verden. Jeg streber fremdeles etter en orginalitet jeg så deperat trenger, jeg trenger å ikke lnger føle med middelmådig, og jeg stiller meg svært kritisk til at jeg noen gang kan oppnå mer enn det. Derfor har jeg rett og slett gitt opp. Provoserende, ikke sant? Men kan du overbevisende fortelle meg at jeg lider av en vrangforstilling?

 

Jeg er ikke lenger tolv år og stirrer fascinert utover en motorvei og venter på at noen skal ta hånden min og geleide meg videre på veien. Det må i såfall bare være i symbolsk forstand, og tatt til betraktnign at jeg tidligere har sagt at jeg har gitt opp, så er det vel bare en artifisiell og unødvendig metafor eller samenligning. «det er bare en fase», mulig, kanskje jeg en dag vil slå meg til ro med å være middelmådig. Få meg hus, jobb, og en mann jeg lever ut mine drømmer gjennom og til slutt blir så sykelig misunnelig på at jeg til slutt forlater, så er jeg tilbake til begynnelsen. Og det vil være det jeg hele tiden har villet oppnå.

 

Jeg lar tuppen på glassflaska forsiktig stryke over ribbeina mine, opp og ned, og åpner munnen min erotisk, og venter på den gamle mannen som jeg vet vil komme kjørende om bare noen sekunder. Han skal bemerke min rebelske oppførsel, når han gjør det skal jeg reise meg opp, og lenger har jeg ikke tenkt.

 

Stakkaren er redd, han kjefter på meg og stemmen hans sjelver nervøst. Jeg reiser meg og smiler mitt mest sjarmerende smil. Han slutter å snakke og kjører forsiktig videre, med oppsperrede øyne på jakt etter flere halvnakne tenåringsjenter i veien. Jeg bare bukker og sjangler bortover veien.

 

Det hele starte vel med at jeg ikke kunne sove. Jeg ble hele tiden liggende og fokusere på intet og tenke over spørsmål, som hele tiden bare var begynnelse på en uforklarelig tankerekk som ikke førte meg noe sted som helst. Og jeg kunne ikke lenger plukke opp de små hintene og symbolene av mine medmenneskers hengivenhet. Og jeg kunne ikke lenger finne tilfredstillende svarpå mine spørsmål. For «riktig» er et ord som bare eksisterer i teoretisk forstand, at det skulle ta meg så lang tid å innse er rett og slett absurd, at det skulle ta meg så lang tid å akseptere er mer forstålig.

 

Skjønner du nå hvorfor det ble nødvendig for meg å gi opp å leve? Selvom noe av det som nå er blitt en grunn kun er en tilfeldighet. Men etter flere søvnløse netter er det også «tilfeldigheter» blitt et utfredstillende ord som jeg har måttet tvinge meg selv til å akspetere.

 

Jeg tusler stillferdig langs veien. Pusten min er et spøkelse som hele tiden puster meg selv i ansiktet. Sansene mine er svekket, og jeg føler meg så revolutinerende rebelsk, at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er hatet av alt og alle, men alle gjør det med en viss entusiasme. Det er selvmotsigende ikkesant. Det er fascinerende ambivalent.

 

Fascinerende slik som mørket som kun blir opplyst av fullmånen, og kjærlighetsscener hvor syltynne jenter med håret nonchalant over halveansiktet og mascaratsiper perfekt rennede nedover de bleke kinnede blir kysset av menn med brystkasser av stein. Slik fascinasjon er det de ser på meg med, og jeg nyter det.

 

Sola varmer meg i nakken, det er på tide å gjøre det jeg egentlig hadde planlagt idag. Ikke tro at jeg ikke hadde et poeng med alt jeg har fortalt deg.

«I have reached the final destination».

 

Det venter et helt liv på deg. For meg er dette et kapittel som aldri skal avsluttes. Det er et kyss som aldri skal kysses. Det er en anklage som aldri skal treffe den anklagede.

 

«Fordi jeg er helt lik deg, fordi jeg levde et liv helt uten restriksjoner, fordi jeg bare hadde deg som forbilde, derfor følger jeg i dine fotspor» hvisker jeg, uten å kjenne noen ting, og lar det kjølige vannet fortære den skjøre kroppen min, mens den brenner av hat ovenfor meg selv og min mor.

 

Nå gir jeg opp på ordentlig!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish