Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > En dag, når jeg forteller!

En dag, når jeg forteller!

Charlotte er ulykkelig, og hater livet sitt. Men så møter hun Marcus. Han forandrer både henne og livet hennes. Men så avslører han noe.

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.02.2009


Jeg er ikke populær. Har ikke så mange venner, og er ganske sjenert. Jeg har dårlig karakterer, og snakker ikke så mye i timen. Men jeg har en bestevenn. Hun heter Maria.

 

Jeg bor på et lite tettsted hvor alle kjenner alle. Kjedelig sted egentlig. Foreldrene mine er skilt, og jeg har en lillesøster, som er 12 år. Selv er jeg 15. Kjæreste, det har jeg heller ikke. Det bryr jeg meg ikke noe særlig om. De fleste jentene i klassen har det. De prater om dem hele tiden. Hvor fin han er, hvor snill, og hvor bra de har det sammen. Sannheten er at jeg blir nesten litt kvalm av å høre det. Særlig på mandager, da helgen nettopp har sluttet. De fleste jentene er hos kjæresten sin i helgen, og da er det jo klart at man får høre det på mandag. Det irriterer meg, men jeg vet ikke hvorfor. Det er jo bra at dem har en som gjør dem glad. Men det plager meg a likevel. Alle er så jævlig glade, når jeg ikke har det så bra.

 

Det var fredag, og jeg hadde nettopp hatt en prøve. I samfunnsfag. Jeg fikk 4-. Jeg var egentlig litt fornøyd. Vanligvis pleier jeg å få en 3’er. I klasserommet sitter jeg helt bakerst. Maria sitter ved siden av meg, ved vinduet. Og en som heter Ellen sitter på andre siden. Hun pleide å være min og Maria sin venn. Bestevenn faktisk. Men sånn er det lenge siden det har vært. Hun har fått en ny venn, som heter Julia.  Og Ellen har kutta oss helt ut. Hun sier ikke hei, hun ser ikke på oss engang. Det er som vi ikke har kjent hverandre før. Det er tragisk egentlig. Jeg blir bare så utrolig irritert bare jeg hører at hun snakker. Og når jeg ser henne.


 

Jeg kan nesten ikke vente til høsten. Jeg skal søke på videregående, og bort fra denne skolen. Alle menneskene, og alt det andre. Jeg er så lei. Lei av de populære som går så bra kledd, siden de har så mye penger. Lei av guttene, som tror de er så kule, men som egentlig er så barnslige. Og alle som skryter av de bra festene de har vært på. Jeg er rett og slett lei. Jeg vil bare løpe ut av klasserommet. Jeg vil skrike. Gråte. Hva som helst for å få meg bort fra dette stedet.

 

Det var da det ble forandret. Den nye nabogutten Marcus. Han er så snill mot meg. Han forstår meg på en måte ingen andre gjør. Får meg til å le, på mine dårlige dager. Som jeg har ofte. Vi har blitt så gode venner i løpet av den måneden han har bodd her. Han er egentlig ganske kjekk. De brune øyne står til det mørke håret hans. Og han har det vakreste smilet.

 

Og en kveld stod vi på trappa mi. Vi hadde nettopp vært ute og gått en tur. Jeg skulle til å gi han en klem, da han plutselig kysset meg. Jeg skjønte ikke hvorfor han gjorde det. Jeg ble så veldig overrasket. Da han avbrøt kysset, så jeg rart på han. Men han bare smilte og gikk. Jeg ville gå etter å spørre han om hvorfor han kysset meg, men jeg gjorde det ikke. Jeg ville ikke ødelegge det gode øyeblikket. For det var et bra øyeblikk.

 

Da jeg kom hjem fra skolen, to dager etter, så jeg at Marcus satt på trappen borte hos han. Da han fikk se meg, løp han bort til meg. Han ga meg en klem, og sa at han ville snakke med meg. Jeg smilte, og sa at vi kunne gå inn til meg. Vi tok av oss på skoa og gikk opp på rommet mitt, som er i andre etasje.

- Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, jeg ville vel egentlig bare snakke om kysset, sa Marcus, da vi satt oss på sengen min.
- Kysset, ja, sa jeg. Jeg latet som jeg ikke hadde tenkt på det, men det har jeg. Jeg har tenkt på det i hele går, og i hele dag. Jeg lurte veldig på hvorfor han kysset meg, men samtidig vil jeg ikke høre han si at det var en feil. For det ville jeg ikke. Jeg ville ikke høre at det kysset ikke var meningen. Sannheten er jo at jeg likte kysset, og jeg kunne gjerne kysset han igjen.
- Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Det bare skjedde på en måte. Jeg burde trekke det tilbake, men det vil jeg på en måte ikke. Jeg likte å kysse deg, jeg gjorde det. Og jeg er ikke lei for at jeg kysset deg, sa han og så på meg. Jeg så på han og smilte.
- Ikke jeg heller, sa jeg overrasket over meg selv – Faktisk så likte jeg det også. Og jeg ville gjerne gjort det igjen. Jeg så på Marcus. Han kom nærmere meg. Først smilte han, og så kysset han meg mykt. Denne gangen var det mer lidenskapelig. Jeg visste da i mitt hjerte, at det var dette øyeblikket som skulle forandre alt. Denne gutten, som er så flott og god, snill og grei, søt og kjekk, skulle forandre livet mitt. På en bedre måte. Snu min verden opp ned. Gjøre meg lykkeligere. For det er denne gutten jeg vil være sammen med. Marcus. Jeg elsker han, det gjør jeg virkelig. Og en dag forteller jeg det kanskje til han. Jeg ville bare oppleve kjærlighet, som en god følelse. Og ikke det vonde, som det noen ganger er. Jeg vil oppleve ekte kjærlighet. Og Marcus er gutten jeg vil.

 

Det er en lørdagsmorgen, og Marcus og jeg sitter på et lite skjær på stranden. Vi har stått opp veldig tidlig for å få med oss soloppgangen. Og det var så vakkert. Og være her med Marcus er virkelig flott. Han får meg til å føle meg som en bedre person. Føle godt om seg, og alle andre. Det er mange jeg kritiserer uten å kjenne de. Jeg vet det er galt, men jeg kan ikke la være å gjøre det, når mange oppfører seg om de er perfekte, når de ikke er det. Å leke lykkelig, når man har det vondt inne i seg. Når ikke alt er som det skal. Når man føler sorg. Det er da mange mennesker later som de er lykkelige. Bare for å skjule sannheten. Sannheten om dem selv. At de også føler sorg, kjærlighet, hat, redd for livet, og så utrolig masse annet.

 

Og jeg vet at det er mange barn og vokse der ute som hater livet og vil at det skal forandres totalt. Jeg vet det, for jeg har vært der selv. Som den jenta som ikke var lykkelig, ville at livet skulle forandre seg. Og jeg håper for andre mennesker at de opplever samme kjærlighet som jeg gjør.
- Hva tenker du på? Spurte Marcus meg, plutselig. Jeg skvatt.
- Deg og resten av livet mitt. Hvor glad du gjør meg, og hvor mye jeg vil at andre mennesker skal oppleve den kjærligheten som jeg gjør. Jeg vil at verden skal bli et bedre sted å være. Jeg ville at det skal bli slutt på krig, hat og alt det vonde. At livet skal bli noe godt for alle. At alle skal dø lykkelig. Jeg vil at de gamle skal huske de gode minnene, og ikke det hatet eller alt det onde tingene som livet har å by på. At alle skal oppleve kjærlighet.
- Du er så fantastisk. Jeg er glad du er jenta mi. Jeg elsker deg virkelig, sa Marcus. Han så på meg. Han tørket bort en tåre fra kinnet mitt. Så kysset han meg.
- Jeg elsker deg også. Du er så flott. Akkurat nå, kan jeg ikke tenke livet uten deg. Uten den kjærligheten du har gitt meg, sa jeg til han og kysset han tilbake. Så klemte jeg han hardt. Jeg ville aldri slippe han.

 

Maria og jeg var på skolen. Det var friminutt og vi satt inne i klasserommet. Noe vi har gjort mange ganger i det siste. Og vær dag med henne, var en god dag. At det er jeg som får være bestevenn med denne fantastiske jenta, betyr hele verden for meg. For jeg er virkelig glad i henne, og hun betyr så mye for meg.
- Det er flott at du har Marcus. Men det er litt rart. Du ville ikke ha det, og du kritiserte alle andre jentene som har sånn kjærlighet. Nå er du en av dem, sa Maria etter en stund. Hun overrasket meg. At hun kunne si noe sånt. Nå er du en av dem. Men det var sant og hun fikk meg til å innse det. Jeg er en av dem. Og egentlig hele tiden ville jeg vell også det. Jeg har vell bare vært sjalu fordi alle andre hadde noen, når jeg ikke hadde det. Og nå skjønner jeg hvordan alle jentene har det. At de føler den samme kjærligheten til noen, som jeg gjør, er vanskelig å forstille seg. Men at det er mange som føler sånn, er jeg glad for. Alle fortjener å føle kjærlighet en gang. Selv om de er onde, eller gode. Kjærlighet er tilgivelse.
- Kanskje jeg er det. En av dem. Jeg så på Maria. Hun ble tydelig overrakset da jeg sa det. Hun sa at hun ikke mente det bokstavelig. Men jeg sa at jeg mente det bokstavelig.

 

Jeg fikk en rar sms fra Marcus. Klokken var 22, og han ville at vi skulle gå en tur. Han måtte prate med meg, og at det var viktig. Jeg ble på en måte litt redd. Jeg tok på meg skoa og gikk ut, til en kiosk. Der stod Marcus og ventet på meg. Jeg gikk bort og kysset han. Han så alvorlig ut. Som om han var redd for noe.
- Jeg har prøvd lenge å unngå dette. For det er noe jeg må fortelle deg. Noe veldig alvorlig. Og det kommer til å forandre vårt forhold. Men uansett hva som kommer til å skje, så skal du vite at jeg elsker deg. Du har gjort meg veldig lykkelig, og det er ikke noen jeg heller vil være med enn deg. Marcus så på meg. Jeg ble alvorlig redd. Jeg så på Marcus at han var redd. Han har tårer i øynene, og jeg skjønner at det må være noe ganske alvorlig, siden det er så vanskelig å fortelle.
- Marcus! Hva er det? Du kan si hva som helst til meg, sa jeg for å trøste han, men det så ikke ut til å hjelpe.
- Jeg er syk, Charlotte. Veldig syk. Jeg har leukemi. Og jeg..
- Hva? Leukemi, men.. Nei, mumlet jeg. Jeg så på Marcus og begynte så vidt å gråte. Jeg fikk bare veldig sjokk.
Han gikk inntil meg og klemte meg hardt. Nå begynte jeg å gråte ennå mer. Jeg kunne ikke stå her. Jeg ville bare løpe bort. Løpe bort fra alt sammen. Til et sted der det bare fines gode stunder. Hvor det ikke er noe sorg og tristhet. Men det er vell en verden som ikke eksisterer. Så det var det jeg gjorde. Jeg løp min vei, i tårer.

Det har gått 2 dager, siden sist jeg så Marcus. Og det er vel min feil. Jeg har på en måte prøvd å unngå han. Og jeg vet at det er egoistisk, med tanke på at han stolte på meg, og fortalte meg om noe så viktig, og jeg sviktet han. For det er jo det jeg har gjort. Gått min vei, når han trenger meg. Og dårlig samvittighet er hva jeg sitter igjen med. Og den forsvinner ikke, hvis jeg ikke prøver å fikse mitt forhold til Marcus. Jeg må snakke med han. Jeg gikk bort til han og banket på døren. Moren hans åpnet og sa han var på rommet. Jeg gikk og banket forsiktig på døren. Marcus kom ikke og åpnet den, så jeg åpnet den forsiktig og så inn. Der satt Marcus i senga hans. Han så ikke ut. Han så veldig syk ut.


 

- Hei! Hvordan er det med deg? Jeg har hatt så dårlig samvittighet for at jeg løp på den måten jeg gjorde. Og at jeg ikke har vært her for deg, sa jeg og satt meg ned i senga ved siden av han. Jeg ga han en klem, men han rørte seg ikke. Han var tydelig sint og skuffet over meg.
- Jeg sviktet deg, og jeg kan ikke tilgi meg selv. Det jeg gjorde var galt. Jeg skulle ha støttet deg. Men alt jeg gjorde, var å tenke på meg selv. Jeg er så lei for det. Jeg håper at du kan gi meg en ny sjanse. For jeg vil så gjerne være her for deg, sa jeg med tårer i øynene. Marcus så endelig på meg. Han var nesten på gråten.
- Jeg.. Jeg elsker deg, det er derfor jeg fortalte deg det. Du måtte få vite det. Men jeg forventet ikke at du skulle reagere på den måten. Å løpe din vei. Du vet ikke hvor vanskelig det var for meg å fortelle deg det. Og da jeg endelig gjorde det, løp du din vei. Marcus så alvorlig på meg. Jeg kunne se skuffelsen i hans øyne.
- Du løp din vei, som du ikke brydd deg noe om det. Alt du gjorde, var å tenke på deg selv, sa Marcus.

 

Jeg begynte å gråte. Jeg så på han, og kunne se det på han. At han ikke ville ha noe mer med meg og gjøre. Og jeg kunne forstå det. Jeg hadde vært så egoistisk og bare tenkt på meg selv. Og glemt hvordan det var for Marcus. Det var tross alt han som var syk. Og ikke jeg.
- Jeg elsker deg Marcus. Ingenting kan forandre det. Jeg vil at du skal vite at jeg er her. Alltid. Jeg skal ingen steder. Jeg er her, sa jeg og kysset han forsiktig. Til min store overraskelse, kysset han meg tilbake.
- Charlotte, jeg trenger deg, sa han da vi avbrøt kysset. Så kom det et lite smil fra han.
- Jeg elsker deg, sa jeg. Jeg ga han en lang klem.

Jeg skal være der for han. Jeg skal ikke gå min vei. Jeg skal støtte. Å vise han hvor mye jeg bryr meg om han.
- Jeg fant det ut for 4 år siden. Det gikk bra med behandling. Men nå, reagerer jeg ikke på den mer, sa Marcus etter en stund. Og det var da jeg innså det. At han kunne dø når som helst. I dag, morgen. Når som helst.

Det er 2 uker siden Marcus fortalte at han har leukemi. Det har på en måte forandret meg, og mitt forhold til Marcus. Jeg setter pris på hvert sekund jeg er med han. Jeg elsker han, og jeg vil aldri glemme han. Han forandret mitt liv. I de 3 månedene vi har vært sammen, har vært de beste i livet mitt. Marcus var det eneste jeg klarte å tenke på. Nå er jeg på skolen, og jeg burde vel egentlig gjøre norsk oppgaven, men jeg klarer ikke å konsentrere meg.

 

- Charlotte? Din mor er her. Du kan pakke tingene dine å dra, sa læreren.
Jeg så på døra. Jeg så at mamma stod der og ventet på meg. Jeg pakket sakene mine og gikk ut av klasserommet. Jeg så på mamma. Hun så, så alvorlig ut. Jeg ble veldig redd.
- Mamma? Jeg stirret på henne.
- Han er på sykehuset. Han ble hentet i dag morges. Vi kan dra dit nå hvis du vil, sa hun og ga meg en klem. Jeg fikk sjokk. På sykehuset? Var tiden kommet?

 

En time senere var vi der. Jeg stod utenfor rommet hans.
- Jeg og Hilde går ned og tar en kaffe og noe å spise, sa mamma og ga meg en klem. Så gikk hun. Jeg gikk inn til Marcus og la meg ved siden av han i senga. Han så ikke bra ut. Han hadde aldri sett så syk ut, som det han er nå.
- Du forandret livet mitt. Til det bedre. Jeg elsker deg. Jeg skulle ønske det var noe som fikk deg til å se hvor mye du betyr for meg. Jeg så på Marcus.
- Jeg vet det. Og jeg elsker deg og du betyr så mye for meg også.  Legen sa at jeg har bare noen dager igjen, sa Marcus. Jeg fikk tårer i øynene. Jeg klemte han inntil meg.

 

Om noen dager vil han ikke være her. Og jeg vil bruke mesteparten av min tid, til å være sammen med han.
- Når jeg dør, vil jeg at du ikke skal bruke tid på sørge over meg. Bruk den tiden på noe annet. Som skole, familien din og ikke minst Maria, sa Marcus.

 

Jeg trodde ikke mine egne ører. Fikk jeg ikke lov til å sørge over han. Men hva om jeg ville det. Det er jo naturlig.
- Ikke si det. Jeg må få lov til å sørge over deg. Det er jo det man gjør, sa jeg. Jeg fikk tårer i øynene.
- Og du må passe på moren min. Se etter henne. Om hun har det bra. Marcus så alvorlig på meg. Han mente det han sa. Jeg ble redd.
- Marcus! Ikke snakk sånn. Ikke nå. Du snakker som om dette er siste gang vi noen sinne ser hverandre. Og det er det ikke. Du vil ikke dø. Ikke ennå. Jeg så på Marcus. Jeg skjønte ikke hvorfor han sa alle disse tingene.
- Charlotte! Du vet at når du går nå etterpå, er det siste gangen vi ser hverandre. Du vet det, sa Marcus. Han tørket bort noen tårer fra kinnet mitt.
- Men da går jeg ikke. Jeg kan bli her, sa jeg. Men jeg viste at det ikke gikk. Jeg viste at jeg måtte hjem. Og jeg viste at det var siste gangen vi kom til å se hverandre. Jeg ville bare ikke innrømme det. Nå begynte jeg å gråte for alvor. Marcus også.
- Jeg vil savne deg så mye. Du fortjener så mye bedre, sa han.
Jeg kysset han svakt.
- Du fortjener bedre, sa jeg. Og det var det. Marcus fortjener virkelig ikke dette. Han er så snill. Han er en av de beste personene jeg har kjent. Og han får leukemi. Hvorfor skjer alle dårlig ting med de snille? Verden er så.. Jeg vet ikke. Urettferdig.

 

Det er en uke siden Marcus døde. Han døde to dager etter at jeg var på sykehuset. Han ble bare 17 år gammel. I den tiden jeg kjente han, har jeg vokst så mye. Blitt et bedre menneske. Han gjorde meg til det. Før jeg kjente han, var jeg ulykkelig til tiden. Jeg brydde meg ikke noe særlig om andre. Men Marcus lærte meg at jeg kan bry meg om andre, selv om jeg ikke liker dem. For selv om noen er slemme, kan de ha et godt hjerte.
- Charlotte! Vi må gå nå, sa mamma og tittet inn døra.

Jeg stod på badet og fikset meg for begravelsen. Jeg la fra børsten og gikk ut.

 

Da vi kom til kirka, var det mange der. Men ikke noen jeg kjente egentlig. Det var Marcus sin familie og slekt + noen andre også. Jeg og mamma gikk bort til Hilde, som er Marcus sin mor.
Jeg ga henne en klem.
- Det er så koselig at dere kom, sa henne gråtkvalt. Hun så på oss og smilte. Men hun var ikke særlig til stede.
- Klart vi kom, sa mamma og tok henne på skulderen. Vi gikk og fant oss noen plasser. Hele begravelsen skulle foregå utenfor kirken. Det var 10. juni, en varm sommerdag.

 

Etter et kvarter hadde begravelsen begynt og presten, som var en dame, hadde begynt å snakke om oppveksten til Marcus. Jeg så rundt meg. Det var mange som gråt. Jeg også. Mange satt og holdt lommetørkler i hånden. Ikke jeg, men mamma hadde det.

 

Etter at presten var ferdig å snakke, så var det en jente som skulle synge. Jeg hadde sett henne hos Hilde for noen dager siden. Jeg tippet på at hun var rundt 20 år gammel. Hun skulle synge; God Bless The Child av Michelle Featherstone. Jeg hadde hørt sangen en gang før, og det var virkelig en vakker sang. Alle lyttet da, Karen begynte å synge. Sangen var så trist. Jeg begynte å gråte ennå mer. Jeg lente meg inntil mamma, som selv hadde noen tårer. Noen timer senere, gikk jeg bort ti graven hans. Jeg hadde nettopp dratt fra selskapet, som pleier å være etter begravelser. Jeg satte meg ned.



Jeg kommer til å savne deg. Jeg vil alltid huske deg, og det du gjorde for meg. Om 20 år, når jeg tenker på deg, kommer jeg til å huske hvordan du forandret meg og mitt liv. Du lærte meg å nyte livet, uansett hvordan man lever. Om man er glad eller trist, lykkelig eller ulykkelig. Bare vær glad for det man har. Jeg elsker deg, og det vil jeg alltid gjøre. Du vil alltid være i mitt hjerte. Jeg er gravid. Og en dag, når barnet vårt spør meg om faren sin, så skal jeg fortelle at faren din, var den beste personen jeg noen gang har kjent”

Jeg la den ene hånden min på magen min. Så reiste jeg meg og gikk.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil