Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Drømmen

Drømmen

Dette er stilen jeg skev i anledning skrivekonkurransen "Drømmen".

Karakter: 5+

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
08.02.2009
Tema
Grøssere


Veien sluttet aldri. Den bare fortsatte og fortsatte. Det gikk fort. Veldig fort. Han kjørte i en rød Ford. Han visste at det var en Ford han hadde satt seg inn i, fordi logoen var inngravert i det svarte rattet av lær. Hvorfor han hadde satt seg inn i bilen, visste han ikke. En trang redsel følgte ham. Det var noe som ikke stemte. Speedometeret fortsatte å dundre oppover. Først 80 kilometer i timen, så 85, deretter 90. Den røde indikatoren klarte ikke å presse seg lengre opp. Det var for tungt. Bilen var gammel. Han kunne se det på det gamle stoffet som var brukt. Lysebrun, tynn tråd, flettet sammen til et tynt setetrekk. Girspaken var stor og firkantet, og håndbrekket var også stort og upraktisk. Han festet blikket på veien bak seg. Ingenting. Idet han festet blikket på veien igjen, stod det en diger murvegg, rett framfor trynet på ham. Bang! Lyden av knust metall var øredøvende, men straks gjorde lyden seg sakte men sikkert om til korte ”bip” fra ei vekkerklokke på det lille nattbordet ved siden av senga. ”Det var bare en drøm!” tenkte Jonas for seg selv.


 

Jonas reiste seg opp i senga. Tenkte over hva han hadde drømt, og ikke minst hvorfor. Jonas fasinerte seg over drømmer. De var så mystiske på ett eller annet vis. Man kan oppleve ting, som man ikke opplever. Levende tanker, likte Jonas å kalle det. Og levende tanker var det.

 

Jonas slukte seg selv i tanker, og glemte helt og skrue av vekkerklokken, som visstnok krevde oppmerksomhet. Han trykket den av. Det ble helt stille. Ok, ikke helt stille. Man kunne fortsatt høre hunden til naboen over gata bjeffe på noen unger som gikk forbi, en bil som gikk på tunggang, noen meter unna, og vinden som lager en skarp lyd i vindusventilen på rommet til Jonas. Klokka viste 07:30. Han tok på seg en t-skjorte som lå på gulvet, sammen med en rekke andre klær, som tydeligvis ikke hadde fått plass i klesskapet. Han leitet med blikket, før han fikk øye på en bukse, som hang over sengekanten. Jonas dabbet av gårde inn på badet, som lå like utenfor soverommet. Enda en vanlig dag, tenkte han, idet han gikk ned i første etasjen, og inn på det nye kjøkkenet. Moren satt ved kjøkkenbordet. Ikledd en badekåpe, satt hun og drakk kaffe over dagens avis. Hun snudde seg idet hun fikk øye på ham.

”God morgen Jonas. Har du sovet godt?”

 Han kunne se at hun var småkald, på måten hun holdt kaffekoppen, og gjemte seg i badekåpen.

”Jada, helt topp.” Svarte Jonas, med en ironisk tone i stemmen.

  

Jonas smurte seg en skive med Nugatti, og satte seg ned ved bordet på siden av moren.

”Vet du hvilken dag det er i dag?” Spurte hun om, på en måte som fikk Jonas til å føle seg dum.

”Ja… Det er en onsdag, den 4. mars 2009, og kongen heter fremdeles Harald.” Sa han, og tok en stor bit av skiva med Nugatti på. Moren så dumt på Jonas.

”Nei, ikke det. Walter har bursdag i dag” Hun smilte, og tok seg en slurk av kaffekoppen.

”Men herregud mamma! Tror du at jeg går rundt og husker på fødselsdagen til kjæresten din. Det er jo så vidt jeg husker din og pappas!” Han hadde fulle munnen med mat.

”Nei, jeg regnet ikke med at du ville huske det, allikevel. Men jeg skal over dit klokken to i dag. Jeg skal være med å lage noen smørbrød til familieselskapet hans. Blir du med?”

Jonas smilte, fortsatt med fulle munnen av mat.

”Nei, tror ikke det.” Jonas reiste seg opp, og satte tallerkenen ned i oppvaskmaskinen.

”Han hadde satt veldig stor pris på det Jonas… Kom igjen da! Du har jo bare møtt ham to ganger…” Jonas lo.

”To ganger av de to ukene dere har vært sammen ja…” Moren til Jonas fikk er rart blikk.

”Næsje! Vi har da vært sammen i tre uker minst…” Sa hun med en diskret stemme.

”Men visst du absolutt ikke vil, så får det da la gå…” Jonas smilte. Han gikk mot gangen, grep tak i ranselen, heiv på seg en lysebrun ytterjakke og åpnet ytterdøra.

”Vi snakkes senere i kveld da…”

”Ja. Ha det bra Jonas!” Døra smatt igjen og Jonas dabbet av gårde på brosteinene utenfor huset.

 

På vei til skolen tenkte Jonas på drømmen han hadde hatt. Han drømte ikke ofte, men når han først gjorde det, husket han alt, og det føltes som om drømmen hadde en betydning, eller et budskap. Men hva visste nå han. Han var bare en vanlig 15 åring, med gjennomsnittlige karakterer, og sikkert helt vanlige venner. Han liker å kalle seg normal, eller ”akkurat som de andre”. Turen til skolen tok ikke mer enn et kvarter om du gikk, men nå føltes kvarteret som 3 timer, med skjøre 2 varmegrader utenfor. Alt var isbelagt. Veien, gresset, alt. Det var faktisk et ganske fint syn. Det så ut som diamantstøv, drysset rundt over alt. Det var nydelig. Plutselig føltes ikke det lange kvarteret så langt allikevel. Kald og utslitt kom han til skolen, akkurat i tide.   

 

På skolen møtte han en stor overraskelse. De skulle ha ”muntlig prøveeksamen”. Dette gikk ut på å ha en muntlig eksamen, bare uten karakter, for å se hvordan det gikk. Jonas følte ikke på seg at det kom til å gå så bra. Tvert imot regnet han med at det ville gå rett i dass. Han hadde jo ikke lest på noen av fagene, men om han hadde forstått det rett, hadde ingen andre gjort det heller. I dag skulle de trekke faget de skulle opp i, men de skulle ikke fremføre det før om 2 dager. En høy, mørk mann, med små grå hår på hodet kom inn i klasserommet. Det var Paul Inge, læreren til 10f, klassen som Jonas gikk i. Paul Inge hadde med seg en stor skål (som det så ut som han hadde rappet fra heimkunnskapen…), med mange lapper oppi. Det var på lappene fagene stod. Den første til å trekke var Petter. Han reiste seg opp, og gikk sakte opp mot kateteret. Alle var stille. Helt stille. Han trakk lappen opp av bøtta, og åpnet den. Han gliste og viste den til Paul Inge.

”På lappen står det norsk. Petter skal dermed opp i norsk på fredag” sa Paul Inge.

 

Noen lapper senere var det Jonas sin tur. Han reiste seg opp, og gikk frem til kateteret. Han trakk en lapp og brettet den opp. På lappen stod det engelsk. Jonas ble veldig glad. Han elsket engelsk. Han viste lappen til Paul Inge.

”Engelsk, Jonas kom opp i engelsk. Husk å lese godt da Jonas. Ta deg god tid vet du.” Paul Inge blunket til Jonas, idet han gikk ned for å sette seg.

 

I friminuttet gikk Jonas bort til Aleksander og Kim, de to beste vennene. De tre hadde vært venner siden alltid.

”Samfunnsfag, Aleksander. Ikke akkurat din sterkeste side” Kim lo.

”Så hva er din sterkeste side?” Aleksander smilte tilbake.

”Nå må dere slutte å krangle.” Sa Jonas, med et stort smil. Resten av skoledagen ble brukt til å øve til denne prøven. Både Kim og Jonas skulle ha engelsk, så de hadde planer om å samarbeide, selv om Jonas på forhånd visste at det var han selv som kom til å øve, ikke Kim. Kim hadde aldri brydd seg om skolen. Han ble fornøyd om han bare fullførte.

”Det er viktigere å delta enn å vinne” sa han alltid. Typisk Kim å si noe sånt, egentlig.

 

Når skoledagen var over, rusla Jonas hjemover. Temperaturen hadde steget nå, så det var ikke så kaldt. Han tok følge med Aleksander, som bodde i den samme gata.

”Hva skal du i dag da” Spurte Aleksander Jonas.

”Vet ikke. Mamma spurte om jeg ville være med i selskap til den nye kjæresten hennes, men det skal jeg i alle fall ikke. Så jeg er alene hjemme. Tror jeg skal lese litt engelsk og se på tv. Du da ?” Aleksander fniste.

”Jeg skal i selskap til kjæresten til moren din” Aleksander begynte å le seg i hjel.

”Hvordan kan du gå glipp av all den gode maten! Jeg skjønner det ikke…” Jonas nikket på hodet, og smålo.

”Du… det er moren min som har smurt smørbrød… det sier seg selv at det ikke kommer til å gå så bra…” Jonas smilte.

”Ja… du har kanskje et poeng” Sa Aleksander. Han smilte.

”Men vi snakkes!” Aleksander bodde litt nærmere skolen enn Jonas.

”Ja… ” Jonas fortsatte å gå alene bort til huset deres. Det var mørkt i alle vinduene og bilen var borte. Moren til Jonas hadde gått. Han løftet opp dørmatta, men akkurat i det han tok opp nøkkelen, kjente han et hardt slag i bakhodet, akkurat som om noen med hensikt prøvde å slå han til døde… og det var ikke tvil om de, hvem enn det var, klarte det.


 

Jonas bråvåknet. Det var mørkt ute. Han kjente at han satt på bar bakke. Våt bakke. Han kunne kjenne at han satt på barnåler. Han var i en skog, garantert. Han kunne kjenne det på lukten også. Han kunne ikke se en eneste ting. Alt var svart. Absolutt alt. Når han kjente etter hadde han ett eller annet foran øynene. Og noe rundt hendene. Etter en stund fant han ut at det måtte være plastikkstrips. Ryggen lå inntil et eller annet også. Det måtte være metall, det kunne han kjenne på den kalde ryggen. Kanskje det var en sikringsboks, eller en lyktestolpe. Han krøp langs metallet han hadde bak ryggen. Han kom bort til noe mykt. Nå visste han det. Han lå inntil en bil. Han kunne kjenne dekket, og fant noe skarpt på felgen. Etter en liten stund klarte han å skjære over det tykke stripset han hadde på ryggen. Han tok av seg bindet rundt øynene. Det var mørkt ute, men ikke så mørkt som bak bindet. Han reiste seg opp og klarte å løsne stripset fra føttene også. Det stod en stor hvit lastebil der, og en liten, rød, gammel bil. Jonas kunne høre to mennesker krangle inne i lastebilen. Han krøp under lastebilen og kom til den røde bilen. Det var den røde bilen i drømmen! Døra på bilen stod åpen. Han vurderte og ta bilen. Han hørte at de begynte å snakke lavere. Jonas hoppet automatisk inn i bilen, uten og tenke seg om. Han vred om nøklene (som heldigvis stod i) og fikk start på bilen. Det var automatgir, noe som gjorde det hele mye enklere. En mann hoppet ut av lastebilen og Jonas låste bildøren. Han satte bilen i revers, bakket ut, svingte bilen kjapt om, og skiftet gir. Han ga full gass fremover, men kunne se at lastebilen startet opp. Den mørkelagte skogen var et eneste puslespill. De eneste lysene Jonas hadde var billysene, og veien han fulgte var en grusvei som aldri så ut til å stoppe. Det var tett med trær på begge sidene av veien, og ingen skilt, eller noe annet å se. Han festet blikket på veien bak seg. Ingen hvit lastebil å se. Han festet blikket på veien igjen. Bang!

 

Denne gangen kunne ikke Jonas høre lyden av knust metall. Ingenting. Det ble helt stille. Roligere enn på en onsdags morgen. Roligere enn i klasserommet. Ingenting var å høre. Absolutt ingenting.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil