Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
EnsomSkriv ut Utskrift

Kanskje ensomheten tar slutt?

Karakter: 5+

Bokmål - FortellingForfatter:



Jeg våknet av meg selv den morgenen, noe som jeg alltid gjør. Alltid en time før jeg faktisk trengte å stå opp. Jeg krøp godt under dyna og gjemte meg der. Det var mørkt ute, og alt var stille. Det var alltid stille om vinteren. Alle fuglene hadde dratt sørover, og folk holdt seg inne så mye som mulig. Det hadde snødd. Det kunne jeg kjenne fra under dyna. Det var kaldt, noe som betydde at jeg måtte kle meg godt i dag. Jeg hatet det. Jeg hatet å pakke meg selv med klær. Jeg var vel egentlig en smule klaustrofobisk. Jeg hoppet ut av senga og kledde på meg klærne jeg hadde lagt pent på plass i skapet dagen før. Rommet mitt var strøkent og rent. Jeg tok fram boka mi og satt meg i senga og leste. Boka handlet om ei jente som hadde alt hun kunne drømme om. Hun hadde vennene, klærne og utstyret. Hun var et sentrum. Jeg hadde lest den boka flere ganger, men ble aldri lei den. Jeg likte å lese. Det ga meg liksom en slags innsikt i verden rundt meg.

 

Da vekkerklokka ringte, hadde jeg lest ut boka for lengst. Jeg satt bare å så ut i lufta og tenkte. Tenkte på ting og tang. Jeg gikk ned trappa og inn på kjøkkenet. Der sto mamma alene og lagde speilegg. Det gjorde hun alltid, helt siden pappa døde. Det var som regel han som gjorde det. Mamma var verdens beste mamma. Uten tvil. Hun var alltid der, hun gjorde alt for at jeg skulle ha det bra. ”Spagetti til middag i dag, kjære. Høres det bra ut?” sa hun med den mykeste og kjæreste stemmen en kan tenke seg. ”Høres veldig bra ut” sa jeg og prøvde å presse fram et smil. Jeg spiste et par brødskiver og drakk melka mi, før jeg dro på skolen.

 

Skolen er en firkantet blokk som minnet om et fengsel. Den har grå, høye vegger og et flatt tak. Vinduene er plassert i rekke og rad bortover de grå veggene. Bygget kunne virkelig trengt et realt strøk maling. Ved inngangen sto fotballguttene og diskuterte gårsdagens tippeligakamp, som vanlig. Rett ved siden av sto jentene og fniste. Å gud, hvor det irriterte meg. Hvorfor måtte de alltid fnise? Snakket man med dem fniste de, gikk man forbi dem så fniste de og så man på dem så fniste de. Jeg stilte meg ved den store steinen i skolegården og ventet på ringeklokka.

 

Da jeg kom inn i klasserommet, satt jeg meg helt bakerst, der jeg alltid sitter. I første time hadde vi naturfag. Jeg hatet naturfag. Det var så mange formler og stoffer. Jeg ble gal. Og som vanlig er jentene smiskende muntlig i timen. Jentene var verst på det. De fniste alltid etter de hadde svart på ett eller annet spørsmål. Jeg satt helt bak og holdt kjeft. Det var best sånn. Heldigvis hadde læreren satt av tid til at vi skulle gjøre oppgaver for oss selv.

 

Jeg satt meg i aulaen i lunsjen. Jeg satt på det lille, runde bordet innerst ved vinduet. Foran meg satt fotballguttene og lo av ett eller annet, og ved kantina satt jentene og fniste. Til og med Star Wars - gjengen hadde det gøy. De lo vel av ett eller annet Luke Skywalker hadde gjort i en av filmene. Jeg åpnet matpakken min og tok et tygg av den svette salamiskiva mamma hadde lagd til meg. Jeg var så lei, jeg var så lei hvordan livet mitt var nå. Jeg var så lei av å sitte bakerst i klasserommet, jeg var så lei av å holde kjeft, jeg var så lei av å sitte alene hjemme på en lørdagskveld, jeg var så lei av livet mitt akkurat nå. Innerst inne var jeg vel misunnelig på alle andre. Jeg visste det utrolig godt, men jeg ville nok ikke innrømme det.

 

I gymmen var det sånn som alltid, vi hadde fotball og jeg ble valgt sist. Det spilte vel innen rolle om hvilket lag jeg var på, jeg var ikke til mye hjelp uansett. Det endte opp med at jeg ble dyttet til side, som et hint om at de egentlig ikke ville ha meg med. Jeg tok hintet og satte meg på en benk i garderoben. Der ble jeg sittende å tenke, før jeg tok opp boka mi og begynte på den på nytt. Jenta i boka heter Sarah, og hun hadde alt en kan behøve. Hun hadde langt lyst fyldig hår og nydelige blå øyne. Den glatte huden og det perfekte blikket hennes gav meg frysninger hver gang jeg tenkte på det. Hun hadde alle de rette vennene og en sverm av gutter rundt seg. Jeg var utrolig misunnelig.

 

Heldigvis var gymmen siste time. Jeg fikk endelig dra hjem. Jeg ventet alltid til de andre hadde kommet seg ut av klasserommet før jeg begynte å pakke sekken. Det samme gjaldt når jeg kom ut. Jeg ventet alltid til de andre hadde trukket ut av skolegården før jeg dro selv. De samlet seg alltid i klynger og dro hjemover, mens de pratet om forrige episode av en av seriene på TV. Noen ganger brukte jeg å gå bak de, og høre hva de pratet om, og kommentere dem lavt for meg selv. Jeg gikk alltid helt til siden av fortauet, sånn at de som gikk forbi lett kunne komme forbi, uten at jeg var i veien.

 

Da alle dro ut skoleporten gikk jeg på avstand etter. Som alltid gikk jeg stille bak de med hodet mot bakken. De pratet om fotball og den siste hjemmekampen. Selv syntes jeg at fotball ikke var så altfor fælt. Skoleveien min var lengre enn de andres. Kanskje tjue minutter å gå. Jeg tok av ved butikken, mens resten gikk den andre veien. Det var ingen andre enn meg som bodde der jeg bodde. Som jeg visste om i hvert fall. Jeg sparket på en stein mens jeg tenkte på jenta i boka mi, da jeg hørte noen komme bak meg, jeg trakk meg enda lengre inn mot kanten. Jeg ville ikke forstyrre. Skrittene kom fort, og jeg kunne høre at lyden kom nærmere. Jeg vridde hodet mitt andre veien, for å unngå å møte blikket til personen. ”Hei!” sa en myk stemme bak meg. Det var helt tydelig en jente som var bak meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, var det meg hun snakket til? Jeg vridde hodet rund og så på henne før jeg snudde meg fort tilbake. Det var den søte jenta i B-klassen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. ”Hei! Bor du her?” sa den myke stemmen igjen. Nå måtte jeg svare. Jeg sakket ned farten og snudde kroppen mot henne. Hun hadde glatt, langt, mørkt hår og nydelige brune øyne. Jeg nikket fort og så mot bakken. ”Jeg og! Jeg flyttet hit for ikke så lenge siden. Jeg har ikke sett deg her før.” Hun smilte snilt mot meg. Jeg hadde aldri blitt smilt til før. Jeg trakk litt på smilebåndene. ”Jeg heter Marie, enn du?” Hun smilte så varmt til meg. ”Even. Even heter jeg.” Vi begynte å gå igjen. Vi gikk sammen hele veien hjem, hver dag.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish