Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Tausheten som bredde seg utover åkreneSkriv ut Utskrift

Oppgaven var å skrive en novelle hvor krig lå som et bakteppe. For dere som legger merke til det; ja, jeg skrev litt feil med tanke på årstidene. Men, men.

Karakter: 6 (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



De satt rundt bordet. Flere stearinlys måtte tennes, mange brente opp for fort. Det var en mørk kveld. Mannen tente et lys og så beundrende på flammene som blusset opp, og ble større og større.

- James, hvorfor gjør du dette mot meg?

- Hva mener du?, svarte James og så opp på faren.

- Hvis du blir en dikter, blir jeg latterliggjort av de andre i Pennsylvania, og ikke nok med det, i hele landet, i hele Amerikas forente stater.

- Men far..

- Nei, det er ikke noe men! Hvis du skal bringe familien ære, kan du i det minste bli med i hæren.

- Men jeg vil ikke slåss, det er imot min vilje.

- Der ser du, du er en spinkel, svak mann, svarte faren. Stemmen var som rennende isvann på et varmt kinn.

Faren måtte alltid kritisere. Uansett hvor mye James prøvde for å glede faren, mislyktes han. Han var den sønnen ingen ville ha, ifølge faren.

James pustet dypt ut og inn og så på farens runde ansikt. - Så la meg hjelpe til å ta sørstatene.

- Du klarer det neppe, men du kan dra til Virginia og få litt informasjon om niggeren Josef Muban, han stjeler våpen fra oss. Et stearinlys hadde høye flammer nå, og faren blåste det raskt ut. Flammen svann inn straks.  

 

Mary Muban så utover de store bomullsåkrene. Det var helt hvitt på denne tiden av året, det var mye å sanke inn. Våren var her, solen snek seg fram og lyste opp åkrene og dannet et nydelig syn. Hadde det ikke vært for at hun måtte jobbe hele dagen, hadde hun sittet og sett utover naturen lenge. Men det gikk ikke. Hun ville ikke føle den store, harde knyttneven til eieren hennes, eller beltet som pisket mot ryggen hennes. Det var for vondt. Når eieren var virkelig hissig, voldtok han henne. Å kjenne svetten hans renne over henne, mens kona satt ute i stua og hørte han stønne, var utenkelig.

 

James stod ved Jackson gård. Solen gikk nedover horisonten, og det ble mørkt.

- God morgen, Mary, sa James og prøvde å virke både høflig og bråkjekk.

- Jeg kan ikke snakke til fremmede, nølte Mary.

- Du kan i det minste snu deg og se på meg når du sier sånt, sa James.

Mary snudde seg og møtte smilet til James. Øynene hans var som en elv hjemme i Afrika, krystallklare. Dette fikk henne til å smile tilbake. Hun så at han hadde uniform, og beklaget seg straks at hun ikke hadde hilst. - Det går bra, men du kan gjøre det godt med å lage litt kaffe til meg?

- Ja visst, sa Mary og sprang inn på kjøkkenet for å lage kaffe. Hun helte den svarte kaffen oppi kruset, og børstet jord og støv bort fra kjolen sin.

 

James hadde kommet hver dag hos Mary, uten at eieren hadde visst det. Prøvd å luke ut informasjon om broren Josef, og det hadde han klart. Han visste at han befant seg i Alabama.

Han så på Mary. Det svarte, lange håret bølget seg nedover den tynne kroppen. Huden hennes var nesten som nykvernet kaffe, men den var myk. Øynene hennes lyste av håp og begeistring da hun så på han. Han visste at hun var forelsket i han. Han kunne se det så tydelig i øynene hennes.

- Er broren din hos en velstående mann? Har han det godt?, spurte James og tok hånden til Mary. Hun så på han. Hun visste at hun måtte være forsiktig med å si sånt, men klarte ikke å motstå blikket hans. – Han.., nølte hun. –Ja?, sa han mildt. Hun fortsatte: Han er hos William Texons. Det er det siste jeg har hørt. Han er en veldig snill mann og hjelper broren min med å gjøre sitt. Hun så bort, visste at han kom til å spørre om mer, og hun kunne ikke se blikket hans, det falt hun alltid for.

- Gjøre sitt, hva mener du?, sa James og dyttet haken hennes forsiktig opp så blikket møttes.

- Eh, stammet hun.

- Er det noe galt? Stoler du ikke på meg, Mary?

- Jo, jo. Han.. Stjeler varer fra Nordstatene. Te, kaffe, våpen, ammunisjon, klær og sko.

- Han er veldig modig, Mary. Du bør være stolt over han, sa James og la armen rundt henne.

- Ja, jo, han er nå det. Hun kunne stole på James. Han hadde også åpnet seg for henne. Moren hans døde for ett år siden og han slet med tapet. Derfor flyttet han fra hjembyen og dro på vei til Virginia for å skaffe seg en jobb. Og jobb fikk han, som snekker ved Mary, gården ved siden av.

 

De han ”jobbet” hos, var nemlig venner av Unionen, Nordstatene, så de mottok brevene til James. Han gikk opp trappa og så at det lå et brev fra faren på benken. Det var sommer og et lite vindkast blåste nesten brevet bort.

Han åpnet forseglingen og leste. I brevet spurte faren om hvordan det gikk med han, og James skjønte at sekretæren hans hadde skrevet det, uten at faren sa hva han skulle skrive. Bare noen punkter som skulle være med. Han spurte også om han hadde funnet noe ut om Josef. James gikk inn og skrev to setninger som svar på brevet: ”Jeg vil ikke mer. Finn ut alt selv.”.

 

- Mary, jeg har noe å fortelle deg.

- Jeg også, James.

- OK, du først, sa James og så molefonken ut.

- Jeg elsker deg, sa Mary og ga han et kyss.

James ble paff, men tok seg sammen og svarte at han elsket henne også. Og det gjorde han, virkelig. Derfor måtte han si alt sammen. Han tillot ikke at broren skulle bli drept av Nordstatene, han visste hvor inderlig glad Mary var i han.

- Jeg er fra Nordstatene.

Mary fikk et uttrykk som han aldri hadde sett før, hun var sint, trist, skuffet og hevngjerrig samtidig. Hun begynte å løpe, langt vekk, men hun hørte pusten til James bak seg, og til slutt tok han hun igjen.

- Mary, vær så snill, hør på meg. Jeg fikk i oppdrag å finne ut om broren din, Josef, og melde fra til faren min om det, som er en av kommandantene i hæren. Men jeg meldte aldri ifra. Jeg ble glad i deg, jeg elsker deg. Jeg nektet at du skulle lide det tapet som jeg fikk da jeg mistet moren min.

- Kan jeg i det hele tatt stole på at du mistet moren din? Tenk om du tar opp en kniv og dreper meg nå? Og bak den åsen der er det en hel hær av soldater?, Mary så sint på han.

- Stol på meg, gå bort til åsen og se.

Mary så ingen hær. Hun så bare jordåkrer og enda flere arbeidere som henne.

James gikk fram til henne og de så utover åsen.

- Dette klarte du jo fint, James, hørte de en si sarkastisk bak seg. Den mørke stemmen ilte seg oppover ryggen.

- Far?! Hvordan.. ?, stotret James.

- Eieren til Mary fortalte meg alt sammen. Du sviktet meg, James.

Den høye mannen tok hånden langsomt bort til pistolen, plasserte den i hånden og ladet den. Han avfyrte to skudd raskt etter hverandre og det ble en taushet over alle åkrene. Alt ble stille.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish