Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Morten OlsenSkriv ut Utskrift
Dette er en sann historie, fra den siste tiden jeg kjente Morten. (04.02.1990-12.05.2008)
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



- Hei! ropte Morten til meg når jeg sparket ballen på han og lo.
Jeg elsker Morten, men bare på vennemåten, hvis du skjønner? Morten er den beste gutten i hele verden, og har alltid stilt opp for meg uansett. Og jeg elsker å sitte oppe hele natten med han og bare sitte og snakke mens jeg ser inn i de dype brune øynene hans. Morten og jeg har vært bestevenner siden vi brukte bleier. Han er 18 og jeg er 17 år. Vi sitter og snakker om alt fra gutter og jenter til skolen til problemer.
          

Det var begynnelsen i mai, begynnelsen på sommern, og Morten og jeg var ute hos han og holdt på med en gammel fotball vi hadde funnet. Han elsket og tulle med meg, og gjøre meg irritert, men han gjorde det alltid på en så morsom måte at man ikke kunne være sur på han allikevel. Spesiellt når han kom med de valpeøynene hans. Plutselig tok jeg ballen og stoppet opp mens jeg spurte alvorlig. – Hva hadde skjedd hvis en av oss hadde dødd i dag eller i morgen?

Morten kikket på meg, så sa han: - Slapp av jenta mi, jeg skal passe på så ingenting skjer med deg, om jeg så må gjøre det fra himmelen!

Jeg kastet ballen på han, og sa irritert – Jeg mener det!

- Ja, det gjør jeg å! Jeg skal gjøre alt jeg kan for å beskytte yndlingsjenta mi så ingenting skjer henne! sa han som om det var det mest naturlige i verden.

 

Biiip... biiip... Herregud, ta telefonen da Morten! tenkte jeg irritert. Hvis dette var en dårlig unnskyldning for ikke å bli med på kino nå så..! Biiip.. biiip.. Svareren kom på.

- Morten Olsen, hvis du har kommet på en bullshit unnskyldning for ikke å bli med på kino nå, så kunne du bare sagt at du ikke ville bli med. Så begynte jeg å le. – Fort deg da, ta å ring meg og kom deg på kinoen, jeg står å venter på utsiden.

 

En time, fem minutter og sju telefonsvarer samtaler etterpå, stod jeg på utsiden av kinoen og ventet på at Morten skulle møte opp. Folk strømmet forbi hele tiden, mens jeg stod der alene. Jeg ble lei og begynte å ringe Morten enda en gang. Det ringte to ganger før en dame stemme tok telefonen.

- Hei, Marie! sa stemmen litt hest. – Unnskyld for at jeg ikke har svart før men..
Jeg ble forvirret. – Hva mener du? spurte jeg.

- Morten.. han han har vært utfor en stor ulykke!

Det var ikke før nå jeg kjente igjen stemmen til moren til Morten. – Hva mener du?! Hva slags ulykke?

- Han ligger på sykehuset nå, legene tror ikke han orker så mye lenger. Han skulle kjøre bort til kinoen. Han hadde tatt et par øl først, så jeg prøvde å stoppe han, men han mente det skulle gå bra. Plutselig kom det en buss som han ikke klarte å stoppe for, så han kræsja i bussen. Fort deg hit!!

 

Jeg hørte at moren til Morten gråt i andre enden av røret. Jeg stod med tårer i øynene selv, sa hade og måtte sette meg ned. Jeg klarte ikke tenke klart, alt gikk bare i surr. Men alt kom jo til å gå bra, jeg og Morten hadde jo vært bestevenner i 15 år, så ingenting kunne skje! Etter en stund klarte jeg å komme meg opp, fortsatt ikke helt klar i hodet, men jeg måtte forte meg til sykehuset for å møte Morten.

 

Aldri har turen fra kinoen til sykehuset tatt så lang tid. Det føltes som om det gikk flere timer. Alt jeg klarte å tenke på den evig lange turen var at Morten ikke kunne dø. Og at jeg måtte bare besøke han for å ønske han god bedring, ikke for å si hade eller noe. Da jeg endelig kom fram til sykehuset ble jeg kvalm og svimmel. Bare tanken..

 

Jeg fant fram til rommet der han lå, og banket forsiktig på døra før jeg gikk stille inn. Der lå han, med masse sår og kutt over hele seg. Før jeg kom inn på sykehuset hadde jeg bestemt meg for ikke å gråte, men da jeg så bestevennen min ligge der sånn klarte jeg ikke la være. Jeg gråt først et par tårer ganske stille, men så klarte jeg ikke holde tilbake, så jeg satt meg ned vedsiden av han og gråt. Jeg tror jeg aldri har grått så mye. Jeg gråt fordi jeg var redd for hva som kom til å skje med han, jeg gråt fordi jeg var så sint på han som kjørte bussen som hadde gjort dette mot Morten, og jeg gråt fordi jeg hadde blitt irritert for at han ikke kom på kinoen.

 

Plutselig tok Morten tak i hånda mi, og hvisket så jeg såvidt hørte det. – Det er alltid oss to, og jeg kommer alltid til å passe på deg, til og med i himmelen. Jeg lover...!

 

Også ble grepet slapt, og maskina begynte å pipe. Mange leger kom løpendes inn sammen med foreldrene til Morten og dyttet meg unna. Moren til Morten tok og holdt meg hardt inntil henne mens vi begge gråt, vi skjønte begge hva som hadde skjedd.

 

De neste ukene skjedde som om jeg gikk i søvne, og gjorde som en robot. Etter en uke måtte jeg stå opp på morgenen, gå på skolen, så kom jeg hjem og la meg. Sånn gikk det i nesten 2 mnd, før jeg endelig klarte å snakke med noen. Det er ca et år siden, og enda er det som om det skjedde igår.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish