Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
To venninnerSkriv ut Utskrift
Norsk stil fra 9. klasse om psykiske problemer.
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg kjente ikke Sofia så godt, hun var ny i klassen og snakket nesten aldri. Hun hadde sort hår, grønne øyne, sort bukse og genser, store ringer, kjeder og slikt. Hun var stille og rolig, men det virket som om det var noe galt. Utrykket hennes var alltid så fjernt, og fylt av smerte og frykt. Frykt for hva som hadde skjedd, og skulle komme til å skje.

 

Sofia ble mobba fra dag en, uansett hva hun gjorde eller sa hadde nesten alle ett eller annet og pirke på. Klærne, utsende, dialekten, oppførselen, ja stort sett alt. Det ende alltid med at hun bare trakk seg unna, men det virket ikke som om hun brydde seg, eller tok seg nær av det (trodde jeg da). Det skulle vise seg at jeg tok feil, jævlig feil.

 

Alt virket, overraskende nok, helt fint til den dagen jeg møtte på henne når jeg var ute og gikk tur i skogen en kveld. Hun var blitt slått ned på skolen den dagen, så jeg ville spørre henne om det gikk bra. Jeg skjønte fort at hun ikke merker at jeg var der, for jeg hørte musikken hennes lang vei. Hun satt på en stein med ryggen til. Jeg skulle til å ta henne på skulderen for og gjøre henne oppmerksam på at jeg var der. Da så jeg armen hennes! Den var fulle av arr, sår og blod.

 

Jeg rygget unna og løp. Løp alt jeg orket. ”Nei, det var ikke mulig. Det kunne ikke være mulig. Jeg hadde sett feil, ja, det var det. Jeg hadde ganske enkelt sett feil”, tenkte jeg, men jeg viste bedre. Jeg hadde ikke sett feil, Sofia hadde sittet der og... og kuttet seg. Vi hadde snakket mye om og kutte seg på skolen før jul. Det var vist en del av pensum det året. Om hvor farlig det var, og hva slags konsekvenser det kunne få. Vi snakket om det i forbindelse med psykiske problemer og slikt. Jeg hadde ikke tenkt så nøye over det. Jeg trodde jo ikke at noen på skolen vår kunne finne på og gjøre noe slikt. Ikke før nå.

 

På skolen lot jeg som ingen ting. Det gikk overraskende greit, men jeg vil av en eller annen grunn si det til noen. En som jeg stolte på, som ikke ville si det videre. Men HVEM?? Jeg kjente ingen som var slik, ikke en gang min beste venninne. Dette var hennes hemmelighet, og jeg skulle ikke røpe den, men jeg ville i det minste fortelle henne at jeg var klar over hva hun gjorde. Jeg sendte henne en lapp om at jeg hadde noe å fortelle henne, så jeg ville gjerne møte henne etter skolen den dagen. ”Ok”, fikk jeg til svar.

 

Etter skolen ventet jeg der vi hadde avtalt. Hun var litt sein, men hun kom jo i det minste. ”Hei, hva var det du ville si?” sa Sofia da hun kom bort til meg.

”Jeg så deg i skogen forrige onsdag”, sa jeg sakte. Hun reagerte ikke. ”Husker du hva du holdt på med?”, hun reagerte ikke nå heller. ”Hallo!? Noen hjemme? Jeg har ikke sagt det til noen, men nå som du er klar over at jeg veit det, kommer jeg til å si det. Det vil si, med mindre du ber meg om ikke å gjøre det..?” Nå reagerte hun, men ikke slik som jeg hadde trodd. ”Tror du jeg bryr meg?? Du sier det ikke uansett, gjør du vel?” Jeg viste ikke helt hva jeg skulle svare, så hun fortsatte. ”Sorry, det er ikke meningen å være ekkel. Det er bare det at ingen har oppdaget det før. Ikke si det til noen, jeg har sluttet med det. Lover.” ”Ok, jeg må vel tro deg. Har ikke akkurat noe valg”, svarte jeg, for jeg hadde jo ikke det. Jeg måtte stole på henne. ”Takk, det betyr mye at du stoler på meg”, hun virket så oppriktig, men det var enda noe hun skjulte. Jeg fikk ikke sagt noe mer til henne, får hun stakk rett etter at hun hadde sagt det.

 

Dagen etter var alt normalt. Jeg lot som ingenting, hun lot som ingenting, alt var helt fint. Å slik fortsatte det, i flere måneder. Til den dagen jeg var ute og gikk i skogen igjen. Da så jeg noe i snøen, noe rødt. Det var blod, antagelig fra et dyr, men allikevel ble jeg litt engstelig. Guttene på skolen hadde ikke vært særlig greie mot Sofia denne dagen, slått og sparket i vært eneste friminutt. Stien var så tråkket ned at det ikke var mulig å skille et spor fra et annet. ”Vent nå litt”, tenkte jeg,” Jeg lovet Sofia at jeg skulle stole på henne, så viss det var henne kan jeg jo bare spørre henne i morgen.” Ja, det var nok det lureste. Jeg ville helst slippe å se på de armene hennes igjen, ikke stygt ment, men det hadde ikke vært noe vakkert syn.

 

Dagen etter var ikke Sofia på skolen, og ikke resten av uka heller. Det var jo litt rart, men det var jo ikke noe hun kunne noe for, dersom hun var blitt syk. Hun var borte helle neste uke også, men så kom hun tilbake. Hun var blitt tynnere, og var lik bleik. Jeg gadd ikke å spørre henne om hun hadde kutta seg noe mer, det var jo ganske tydelig at hun faktisk hadde vært syk.

 

”Kan ikke du ta med deg Sofia hjem i dag, å oppdatere henne om hva vi holder på med i de viktigste fagene?”, det var læreren vår som spurte. ”Jo, det kan jeg godt, viss det er greit for Sofia da”, det var helt greit for meg. ”Så fint, da spør jeg henne om det er greit”, han nærmest strålte av lykke over at jeg var så samarbeidsvillig. Jo da, det var greit for Sofia, så da ble hun med meg hjem den dagen.

 

”Så stort det er her”, var det første Sofia sa da hun kom inn. Ikke så rart egentlig, for huset vårt var ganske stort. ”Vi går opp på rommet mitt, det er der jeg har alt det vi har jobba med de siste ukene”, sa jeg for å få oppmerksomheten hennes bort fra det store akvariet i inngangshallen. Det tok vel omtrent en og en halv time å gå igjennom alt sammen. Når vi var ferdige, spilte vi på pc’n min. Klokka var halv åtte før Sofia sa at hun måtte nok komme seg hjem snart. Jeg spurte om jeg skulle følge henne hjem, men hun ville hels gå aleine. ”Ja, ha det da”, sa jeg å så gikk hun bare. ”Jaja, hun var vel sliten da”, sa jeg til meg selv før jeg gikk opp på rommet for å rydde.

 

Hun var ikke på skolen dagen etter, men jeg møtte på henne når jeg var ute og gikk tur den kvelden. Hun sto med ryggen til, slik som forrige gang. Jeg forventet det verste, og det viste det seg at jeg hadde grunn til. ”Du lovet jo å slutte med det der”, sa jeg til henne. Armene hennes var verre enn forrige gang. Hun skvatt ikke slik som hun burde ha gjort, hun sa bare, ”Har du noen gang kuttet deg?” Hun ventet ikke på svar. ”Nei, det har du ikke, så du veit ikke hvordan det er”, hun var helt toneløs i stemmen, men jeg skjønte fortsatt ikke hvor alvorlig det var. ”Så fortell meg hvordan det er”, jeg ville så gjerne vite det, for da hadde jeg kanskje større mulighet til å hjelpe henne. ”Når jeg begynte med det her var jeg bare nysgjerrig på hvordan det var, jeg hadde det egentlig ikke så ille akkurat da. Det var vondt, men på samme tid var det en deilig beroligende følelse, vis du skjønner?” hun så ikke på meg når hun snakket, det virket nesten som om hun snakket til treet.

 

”Jeg sluttet etter å ha gjort det et par ganger, men så ble det mye bråk hjemme. Pappa var utro, mamma hadde sammenbrudd nærmest daglig. Så ble det skilsmisse, planen var at jeg skulle bo hos pappa, men det ville ikke jeg. Jeg viste at han var utro, rusa seg, drakk, spilte og alt det der, men retten bestemte at jeg skulle bli hos ham til mamma ble bedre.” Gud, ikke rart hun kutta seg, og enda var hun ikke ferdig med å fortelle. ”Det var da jeg begynte å kutte meg. Etter fem måneder fikk jeg flytte til mamma, men hun merka det ikke. Merka ikke hvordan armene mine så ut. Det har hun ikke merka enda.”

 

Hun tok en pause. Det virket som om hun hadde villet si dette til noen ganske lenge, men det hadde aldri vært noen der til å høre på henne, og som hun kunne snakke med. ”Så kom jeg hit”, fortsatte hun etter nesten to minutter,” å alle begynte å mobbe meg. Jeg som hadde trodd at alt skulle bli lettere, når jeg bare kom bort fra pappa. Jeg brydde meg egentlig ikke noe om det, men det var så mye på en gang. Pappa truet med å komme og hente meg, mamma var fortsatt ikke helt frisk, skolen, og at jeg prøvde å slutte å kutte meg.” ”Men hvorfor skulle det være så vanskelig å slutte å kutte seg? Det er jo bare å slutte”, brast det ut av meg. ”Jeg veit ikke, det var som om jeg var blitt avhengig, jeg fungerte ikke viss jeg ikke kutta meg. Jeg ble mye mer stressa, og rastløs. Jeg skalv på hendene, og tenkte nesten ikke på annet. Lengtet bare etter og kjenne kniven mot huden igjen, at den skar igjennom, og blodet som piplet ut og rant nedover armene mine. Det er mye enklere å takle fysisk smerte enn psykisk, så jeg tror kanskje jeg bruker det som en måte å få ut alt det vonde inni meg som jeg ikke klarer å sette ord på.”

 

Jeg hadde aldri tenkt på det slik. At det gikk an å bli avhengig av å kutte seg. Det var helt snålt å tenke på. ”Så du er på en måte avhengig? Ok, da skjønner jeg det litt bedre”, og jeg gjorde faktisk det. ”Takk for at du hørte på meg, jeg hadde virkelig behov for og si dette til noen”, nå var hun helt oppriktig, det merket jeg. ”La meg hjelpe deg å slutte. Det kan jo hende du klarer det viss du har en der som støtter deg.” ”Ja, det kan jo hende. Vi kan jo prøve”, jeg fikk inntrykk av at hun ble… glad, for at jeg ville hjelpe henne.

 

Månedene gikk og alt var bare bra. Guttene på skolen mobbet henne ikke like mye som før. Alt gikk riktig vei. Vi leste sammen til prøver, begge to fikk bra karakterer, og vi var sammen nesten hele tiden. Men så ble hun syk, midt i april omtrent. Jeg dro hjem til henne etter skolen for å gi henne leksene, men hun var ikke hjemme, så jeg ga leksene til moren hennes og dro hjem. Å slik fortsatte et resten av uka.

 

På mandagen, når læreren kom inn i klasserommet, så han veldig alvorlig ut.

”Alle sammen kom til ro, jeg har noe viktig å fortelle dere.” alle ble stille, det var skummelt når han var så alvorlig. ”Jeg kan dessverre fortelle dere at Sofia ikke kommer til å komme på skolen mer.” Det føltes som om noen hadde dratt til meg, å jeg viste hva som kom. ”Politiet fant henne i går kveld, midt ute i skogen. Hun var død for lengst når de fant henne.” ”Hva?! Hvordan da?” spurte hele klassen, bort sett fra meg, for jeg viste svaret. ”Det veit jeg ikke. De sa ikke hvordan..” begynte læreren, men så avbrøt jeg ham. ”Hun har kutta over pulsårene sine”, sa jeg stille. ”Hva var det du sa? Slikt spøker man ikke med”, brølte læreren. ”Jeg spøker ikke heller, hun kuttet seg en hel del før, så det vil være mest sannsynlig at hun hadde kutta pulsårene sine.” Hele klassen var muse stille. Læreren så ut som om noen hadde dratt til ham. ”Du blir med meg. Nå!” sa han til slutt.

 

Han hadde satt meg inne på et rom, og etter ti minutter kom det en politimann inn til meg. Han ville vite hvordan jeg viste det jeg hadde sagt inne i klassen, så jeg måtte vel bare fortelle ham alt jeg viste. Om de gangene i skogen, om faren og moren hennes, skilsmissen, og hvordan hun hadde taklet alt sammen. Men jeg gråt ikke. Ikke en eneste gang. Ikke før i kirken, da jeg skulle holde minnetale for Sofia.

 

”Kjære Sofia. Du fikk så alt for liten tid. Bare 15 år gammel ble du stjålet vekk fra oss. Du tok ditt eget liv. Hvorfor? Det veit vi ikke. Ingen av oss som er igjen her kan svare på det. Det er det bare du som kan, men siden du nå er borte, er det umulig. Den hemmeligheten tok du med deg i graven.” Her måtte jeg ta en pause, for jeg kjente tårene presse på, men jeg klarte å få bukt med dem. ”Beklager. Dette er ikke lett for noen av oss. Den smerten jeg sitter igjen med er for stor til å kunne beskrives. Kanskje du hadde vært her i dag dersom jeg hadde handlet annerledes enn det jeg gjorde. Dersom jeg hadde sagt ifra til en voksen. Det får vi nok aldri vite, men jeg må leve med den uvissheten resten av livet. Det slipper i det minste dere andre som sitter her i dag.” Så gikk jeg ned. Jeg klarte ikke mer. Jeg ville bare gråte. Sitte alene for meg selv og gråte.

 

Nå er det tre år siden, og de som ble veldig berørt av den hendelsen holder en årlig minnestund for Sofia. Et par av dem går fortsatt til psykolog pga. traumene etter det som skjedde. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det til en voksen, så hun kunne fått profesjonell hjelp. Å selv om moren til Sofia kom til meg og sa at hun tilga meg, klarte jeg aldri å tilgi meg selv for det som skjedde. Så et halvt år etter Sofias selvmord, begikk jeg også selvmord. På akkurat det samme stedet, og på akkurat samme måten. Nå i dag står det en minnestein der og på den står det:

”Her tok de to venninnene,

 Sofia og Maria,

begge 15 år gamle,

selvmord i 1998.

 Måtte de hvile i fred!”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish