Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"Jonas" av Jens BjørneboeSkriv ut Utskrift
Analyse av boken "Jonas" av Jens Bjørneboe.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:



Romanen ”Jonas”, av Jens Bjørneboe, ble utgitt i 1955 på Aschehoug forlag, og står kanskje som Bjørneboes mest sentrale roman. Etter å ha jobbet fem år ved Steinerskolen i Oslo, setter Bjørneboe selv søkelyset på skolesystemet. Han setter spørsmålstegn ved den pedagogiske kompetansen i den norske skolen; Hvordan den får utfordringer til å fremstå som problemer, problemer som må lukes ut til felles beste. Her vil Bjørneboe vise at ved å bruke tid, vise fleksibilitet, samt å benytte seg av alternative læremetoder, vil enhver elev som skolevesenet har betraktet som et problem, ha muligheten til å komme seg gjennom grunnskolen.

 

Kort fortalt handler ”Jonas” om en åtte år gammel gutt som har lese- og skrivevansker, hvordan skoleverket tar tak i dette, og så klart hvordan Jonas opplever dette. Da Jonas begynner på skolen er han ved godt mot. Han er forventningsfull og spent. Problemet Jonas står ovenfor er at han ikke lærer å lese like fort som de andre elevene. Dette gjør at han blir søkt over til en såkalt hjelpeskole. Elevene ved denne skolen, som går under navnet Iddioten, er stort sett barn med tyngre retardasjoner, som for eksempel Downs syndrom. På dette reagerer Jonas med å rømme til sjøs. Om bord på båten hvor han har gjemt seg, møter Jonas ”Jungmannen”. Jungmannen klarer å vinne guttens tillit - han har selv møtt vanskeligheter i skoleverket. Imens har onkelen til Jonas fått nyss om en annen type skole, en skole hvor læremetodene er mer tilpasset Jonas problematikk. Jungmannen får overtalt Jonas til å reise hjem igjen og vel hjemme drar han sammen med foreldrene for å se på den nye skolen. Litt usikker går han med på å begynne ved skolen, men det tar ikke lang tid før han finner seg til rette. Ikke bare finner han seg til rette - han lærer også å lese.

 

Med romanen ”Jonas” ville Bjørneboe først og fremst skape debatt rundt det norske skolesystemet. Men, boken handler ikke bare om skolesystemet, den har også et underliggende tema. Foruten å handle om den åtte år gamle gutten Jonas, handler den om de svake i samfunnet generelt. Man kan altså se på skolen som et bilde på samfunnet, hvor de som ikke passer inn (Jonas), blir skviset ut.

 

Jonas begynner på skolen

Kvelden før Jonas begynner på skolen tar Bjørneboe oss med inn i Jonas tankeverden. Vi blir kjent med hans forhåpninger og hans redsler rundt det å begynne på skolen. På den ene siden så gleder Jonas seg til å begynne på skolen. Han er stolt over at han snart kan kalle seg skoleelev, men han er også redd;

 

”… Hele dagen var det disse to tingene han hadde sett: seg selv med ranselen på – den gode tanken – og så den andre, den som kom som et knyttneveslag…”

 

Den andre tanken viser til alt det han er redd for – alt det fremmede han nå må møte. Alt det nye han nå må forholde seg til; lærerne, de andre barna og selve skolen. Det som kanskje var mest skremmende for Jonas, var at dette var en situasjon han ikke kunne unngå, det var en situasjon som ”plutselig” bare var der – som et knyttneveslag – og som han var nødt til å forholde seg til.  

 

Bjørneboe skildrer foreldrene til Jonas der de sitter ved kjøkkenbordet samme kveld. De er begge arbeiderklassefolk i førtiårene; han, tidligere båtsmann, nå vaktmester (etter en arbeidsulykke hvor han knakk ryggen). Hun, som etter hel dags vasking og stryking av skjorter har fått røde, hovne underarmer. Livet har fart hardt med dem begge to, de har lært at ingenting kommer gratis. De representer sliterne i samfunnet, de må kjempe for å overleve. På tross av dette, er de allikevel fornøyd med det de har.  

 

Moren til Jonas, Anna, er bekymret nå da Jonas skal begynne på skolen. Hun er redd han ikke skal lære å lese. At han skal oppleve de samme vanskelighetene som hun gjorde da hun gikk på skolen. Faren til Jonas, Anton, beroliger henne;

 

”ikke vær lei, Anna. Det er jo ikke gått gærent enda.”

 

Gjennom morens bekymringer introduserer Bjørneboe temaet for leserne. Ved å bruke sosiolekt som virkemiddel skaper han nærhet til leserne, samtidig som han gir leseren assosiasjoner. Bredt østlandsk ble tidligere ofte forbundet med folk som hadde lav, eller ingen, utdannelse. Leseren vil da trekke den konklusjon at Jonas kommer fra ”enkle kår”.

 

Jonas er en rolig gutt som sitter mye i sin egen verden, men opptrer sympatisk. Han er kanskje ikke av den mest pratsomme sorten, litt sjenert, men på ingen måte hva man kan kalle dum. Jonas likte seg godt på skolen;

 

”Han elsket skolen. Han elsket den alvorlige, store overlæreren, han elsket frøken.”

 

Den alvorlige, store overlæreren het Jochumsen. Han hadde jobbet i folkeskolen i snart førti år. Hvert år stod han på hovedtrappen og kikket alvorlig utover de forventningsfulle skolebarna der de kom tilbake fra sommerferien. Men, mer enn han kikket, så lyttet han. Han lyttet til bruset fra elevene som steg og sank, denne lyden han tok seg i å savne i sommerferien. Han tok seg sammen, knep øynene igjen, og kikket strengt utover skoleplassen. Jochumsen hadde en brysk framtoning, allikevel greide han ikke å skremme barna. De så tvers igjennom ham, de så at han brydde seg. Overlærer Jochumsen var av et ganske annet slag enn de andre lærerne – Salamanderne.

 

Problemet til Jonas var at han ikke klarte å få bokstavene til å gi noen mening. For Jonas var de symboler som levde sitt eget liv. Noen dager kunne for eksempel b’ en ligne en hund, noe som satt i gang fantasien til Jonas- og dermed fikk konsentrasjonen vekk fra selve lesingen. Jonas løste dette ved å pugge leseleksene og lære de utenat. Slik oppdaget ikke lærerinnen, frøken Bø, at Jonas ikke kunne lese. Tvert imot så hun på han som en av de flinkeste i klassen.

 

Frøken Bø er en ung, nesten nyutdannet lærerinne. Hun er håpefull, oppriktig opptatt av elevene sine, men dessverre litt naiv og derfor lett å lede. Først i annen klasse oppdager hun at Jonas slett ikke kan lese, dette gjør henne så opprørt at hun oppsøker en annen kollega ved skolen, Strange. Hva skal hun gjøre? Hun mener Jonas trekker ned gjennomsnittet for klassen på landsbasis, samtidig som det går utover læringen til de andre barna. Men, det hun synes er aller verst med det hele, er at han har lurt henne. Lurt henne! Sammen legger de opp en ”pedagogisk” læreplan, som går ut på å la Jonas ha høytlesninger hver dag, en god stund fremover. Dette ville legge press på Jonas, samtidig som de andre elevene ville bli lei av den stotrende lesingen hans og legge enda mer press på ham. Slik vil nok Jonas snart lære å lese. Selvfølgelig forverrer dette situasjonen for Jonas. I starten ler de andre elevene av han. Etter hvert går latteren over i uffing og akking, heller ikke de syntes det er noe morsomt mer. Tilslutt griper en av klassekameratene hans, Birger, inn;

 

Jeg syntes det er lumpent å holde på med Jonas hver dag, når han ikke kan lese allikevel!”

 

Frøken Bø fortsetter allikevel å øve Jonas i høytlesning. Da påsken kom hadde han ennå ikke lært å lese. I stedet hadde han begynt å stamme. Fortvilet ber hun overlærer Jochumsen om å søke Jonas inn på hjelpeskolen. Hun forteller om høytlesningen og at det bare har blitt verre. Jochumsen stiller henne til veggs;

 

- Vet de at han har stammer?

- Nei, gid! Er han blitt stam?

- Ja tenk, han er blitt stam! Og det er deres skyld!

- Jeg sa at det var Deres skyld. Hva har du tenkt å gjøre?

 

Frøken Bø sitter stum mens Jochumsen fortsetter. Hva hun hadde tenkt å gjøre? Ganske spakt forklarer hun at hun trodde det var best slik, at både Bankow, Frk. Bærum og Strange hadde vært enig med henne. Jochumsen avslutter ”diskusjonen” ved å si at så lenge han er der, så blir Jonas værende! Etterpå kontakter han Werner, en gammel studiekamerat, for å diskutere saken. Frøken Bø på sin side kontakter på ny Strange.

 

Å fryse vekk samvittighet

Jonas hadde tidligere gledet seg til å gå på skolen. Etter frøken Bøs toturlignende læremetoder begynner han etter hvert å grue seg. Han lider seg gjennom skoletimene. Dess mer press han utsettes for, dess mer usikker blir han. Det blir så ille at han begynner å stamme, og han begynner å tisse i sengen om natten. Dette gjør så klart moren fortvilet; hva kan hun gjøre for å hjelpe sønnen sin? Svaret får hun hos en nabokone med flere barn på Jonas alder. Aberet med dette er da at Jonas jevnaldrende får vite om sengevætingen. Slik blir skolehverdagen til Jonas enda verre. De andre barna begynner å mobbe ham, det går så langt at de etter hvert utsetter han for ganske så grov mobbing - de vil sjekke om han er ”tørr” i buksa. Som mottrekk tar Jonas en dag med seg farens kniv. Det var på skoleveien mobbingen som regel fant sted, så når de eldre guttene i femte klasse fanget han denne gangen, trakk han fram kniven. Dette fikk guttene til å trekke seg tilbake, men Jonas ble stående urørlig- hva hadde han gjort? Han kastet fra seg kniven og begynte å gråte.

 

Denne hendelsen gir Jonas svært dårlig samvittighet, både fordi han vet at han har vært ”slem” og fordi han mistet farens kniv. Lettelsen er derfor stor da Bobbi, en annen gutt i femte klasse, har funnet den og vil gi den tilbake senere samme dag. Jonas blir så takknemlig at han lar Bobbi få låne kniven, og slik får Jonas en venn. Men, Jonas har fortsatt dårlig samvittighet for det slemme han har gjort. Han føler at han må straffe seg selv. Først tar han en av morens stoppenåler og stikker seg i foten. Jonas synes det gjør for vondt, og han føler ikke at han klarer å holde ut lenge nok til at han kan kalle det en straff. Dermed går han til en av de gamle vannkummene nede i byen, som tidligere hadde hatt formålet å forsyne hestene med vann. Da han kommer frem er kummen dekket av is. Dette hindrer ikke Jonas, han er bestemt. Han vet hva som skal til for gjøre bot på det gale han har gjort. Han finner en stein og får knust hull i isen. Han kikker rundt seg, ser at det ikke er folk i nærheten, tar det ene beinet etter det andre, og trår ned i vannet. Dette er en straff han vet han kan klare å holde ut.  Slik blir han stående helt til han ikke lenger kan kjenne føttene sine. Først da føler han at han har gjort opp for seg, han har frosset bort ugjerningen og frosset bort de vonde følelsene.

 

Jonas kommer seg hjem, får nesten ikke i seg middag, han er kald og når han ser på moren og faren er det som om han ser gjennom en isvegg. Alt flyter sammen og Jonas forsvinner inn i en verden hvor han føler seg fri.

 

Parallelt med dette har Birger bestemt seg for å fortelle om Jonas hjemme, fortelle om hvordan de andre guttene på skolen plager Jonas. Han har bestemt seg for å sladre. Birger kommer til et punkt hvor han må ta et oppgjør med sine moralske prinsipper. Noe som alltid har sittet godt innprentet i han, er det at en ikke skal sladre. Ikke under noen omstendigheter. Så ved å fortelle faren om Jonas, har han nøye veid for og imot hvorvidt han gjør det riktige. Birger har nemlig forstått at en enkelte ganger må gå imot sine egne prinsipper for å kunne gjøre det som situasjonen krever. Ingen prinsipper er absolutte.

 

Salamanderne krever liv

Mens Jonas er syk mottar overlærer Jochumsen anmodningen om å få overført Jonas til en spesialskole. Han hadde mottatt brev om at Jonas burde overføres tidligere, men denne gangen var det gjort til en offentlig sak. De foregående brevene hadde Strange selv skrevet. Han hadde aldri skrevet under med navn, men ut ifra stiltonen i språket var det ikke vanskelig å legge sammen to og to. At de, Salamanderne, har tatt saken videre, gjør han så opprørt at han rett og slett får hjerteinfarkt og faller død om.

 

Uttrykket ”Salamanderne” er et begrep Jochumsen brukte om enkelte av lærerne i skolen. Han mente at de lærerne som kun strebet etter å få høye karaktersnitt, ikke oppfordret barna til å tenke selv. De lærte kun barna at det var gode karakterer som var viktig, hvis en ville opp og fram her i livet. Uttrykket er hentet fra Karel Capeks roman ”Salamanderkrigen”. Salamanderne blir et bilde på mennesker som ikke klarer å tenke selv, og som bare gjør det de blir bedt om. De stiller ikke spørsmål. I Capeks roman blir salamanderne brukt som slaver. Ettersom salamanderne blir flere og flere går de til slutt til krig mot menneskene. Jochumsen mener ikke at de menneskelige salamanderne direkte vil gå til krig, men i og med at de blir flere og flere, blir det færre og færre mennesker som setter spørsmålstegn. Færre mennesker som tenker selv, og som går i mot strømmen.  

 

Etter Jochumsens død tar Strange over som overlærer og han er fast bestemt på at det må gjøres noen endringer. Problembarna må ut. Problembarna skulle vel ikke få lov til å ødelegge for de andre elevene? Det var da helt soleklart at det var til felles beste at disse barna ble silt ut? Noe av det første han gjør er å utvise Bobbi. Like før 17. Mai finner vaktmesteren det norske flagget innsauset med dritt og toalettpapir på guttedoen. Det hersker ingen tvil om det er Bobbi sitt verk- han er tross alt en tyskerunge. Dette er begynnelsen på den mest tragiske hendelsen i boka. Bobbi møter, på tross av utvisningen, opp 17. Mai. Det skulle han aldri ha gjort. Da toget nærmer seg slutten tar Stranges sønn, Eigil, flagget sitt og kjører spissen av det inn i brystet på Bobbi. Det tar ikke lang tid før flere av barna henger seg på. Slik begynner jakten på Bobbi, jakten som ender så fatalt at Bobbi knuser hodet under en trikk.

 

Jochumsens død fører også til at vi igjen møter Werner. Han arvet alle de litterære tekstene etter studiekameraten, og Werner mente at Jochumsens arv måtte videreføres. Han oppsøker derfor den nye overlæreren, Strange. Da han kommer inn på Stranges kontor ser han med en gang at Jochums etterfølger er en av salamanderne;

 

Lang, knoklet og skjev. Han er like stygg som meg, tenkte Werner, men på en langt eklere måte.”

 

Så da salamanderen hånlig avslår å trykke manuskriptet, ender han opp med å true Strange. Om han ikke ville publisere Jochumsens innlegg ville han trykke de anonyme brevene han i en årrekke hadde sendt Jochumsen;

 

- … Men jeg skal faen sylte meg vrenge Dem ut i avisen som De er, jeg! ...

- … vet alt om Dere, alt sammen! Jeg skal offentliggjøre de anonyme brevene! ... 

 

Dette gjorde selvfølgelig Strange spak, så klart han skulle trykke artikkelen.  

 

Kun de sterkeste fuglene vil lære å fly

Som følge av sin egen straffemetode endte Jonas opp med dobbeltsidig lungebetennelse. Takket være en hestekur av antibiotika reddet han livet. Han blir lenge borte fra skolen og tar det tungt at overlæreren er død. Spesielt ille er det at det er Strange som har overtatt stillingen. Da Jonas får høre om hendelsen til Bobbi ser han en sammenheng. Bobbi klarer ikke å oppføre seg , selv greier han ikke å lese. Vil det gå med han som med Bobbi? Jonas aner uråd.

 

Ikke lenge etter innkaller Strange Jonas foreldre til et møte. Han forklarer situasjonen, han mener Jonas ville hatt det mye bedre på en spesialskole. Fått være sammen med likesinnede. Det var de vel enig i? I begynnelsen kjemper foreldrene imot;

 

Nei”, sa moren. Det vil være best for ham å bli her.”

 

Til dette svarer Strange at siden gutten deres er åndssvak, ville han jo aldri klare å holde følge med normale barn. Naturligvis vil det være best for ham å gå på en skole med likesinnede. Moren begynner å gråte, hun vet jo at sønnen hennes ikke er åndssvak!

 

”… Han ha`kke sånne auer!

… han gjør jo ikke noe galt … ”

 

Det at foreldrene mener at gutten deres ikke gjør noe galt, gir Strange muligheten til å legge frem saken fra en annen side.

 

… slike barn som Jonas, de river ned hele pointsummen for hele skolen. de ødelegger for skolen sin.”

”vil De det? vil De at gutten skal ødelegge for kameratene sine?

 

Og med disse argumentene klarer han å overtale foreldrene. Han, som er overlærer, vet vel bedre enn de, hva som er best.

 

Her bruker Bjørneboe sosiolektene for å demonstrere maktforholdet. Samtidig spiller Bjørneboe også på lesernes fordommer. De finttalende regner man med at er skolerte, mens de som snakker bredt og for eksempel bruker mye slang, gjerne blir sett på som litt enfoldige. Dette gjelder da spesielt den tiden boken er skrevet i. På 1950-tallet var de språklige forskjellene mye større, det var stor forskjell på å snakke konservativt bokmål kontra nynorsk/dialekter. Læringsmetodene på denne tiden var også noe ganske annet. I dag har vi fokus på integrering, vi er opptatt av et inkluderende samfunn. På femti- tallet var praksisen noe annet; ”dumme, enfoldige og tunglærte” (folk med lese- og skrivevansker, Adhd, tidl. mbd, eller folk som var psykisk, eller fysisk, tilbakestående), ble heller ekskludert. De var en skam, det var et tema som ikke ble snakket om – det var tabubelagt. Ute av syne, ute av sinn. Man bortforklarte det gjerne med at ”de hadde det jo best i sammen med likesinnede”. Den egentlige årsaken var vel heller det at det var enklere på den måten. De ubehagelige ting er ikke fullt så ubehagelige hvis vi slipper å forholde oss til dem. Dette er et tema som går igjen i ”Jonas”; vi kan ikke lenger lukke øynene og late som ikke vet bedre, vi kan ikke skuffe møkka under teppet for alltid, vi må åpne øynene!

 

Spurven blir tatt hånd om

Som sagt så reagerer Jonas med å rømme til sjøs da han får høre at han skal overføres til Iddioten. Men, takket være jungmannen og onkel Harry ordner alt seg. Jungmannen får ham hjem og imens ordner onkelen med skoleplass hos Johannes Marx(Selv om det ikke står direkte i boken at det er en Steiner-skole Jonas begynner ved, så bygger den på de samme prinsippene).

 

Jonas begynner i klassen til lærer Back, en kraftig mann i femti-årene med tett, krøllete, gråsprengt hår. Han var en mann som elevene automatisk så opp til, han var det man kan kalle kjærlig fryktinngytende. Det aller beste ved skolen er måten de lærer på, historiene Back forteller gjør noe med han, Jonas synes endelig at det er gøy å gå på skolen igjen. Han får ros, og han får bruke den tiden han trenger når det kommer til lesingen. Han blir ikke lenger tvunget til det han ikke greier, han blir oppmuntret til å gjøre de tingene han kan. Jungmannen fortsetter å komme innom skolen for å hilse på Jonas, etter hvert fungerer han som alt-mulig-mann ved skolen. Skoleåret går og når sommeren kommer kjeder Jonas seg. Birger, som har pleid å leke med etter skoletid, er på ferie, derfor må han nå streife rundt alene. Hans eneste glede er å lese skiltene i butikkene og på trikkene. Disse bokstavene er nemlig ikke fullt så skremmende. Plutselig skjønner han det; de små krusedullene er ikke andre ukjente lyder – de er bare mindre utgaver av de bokstavene han har klart å lære seg! Med ett synes ikke Jonas at det er så skummelt å lese lenger.

 

Jungmannen kommer oftere og oftere innom. Han og Marx oppdager at de har et ganske så likt syn på ting og blir etter hvert gode venner. Ettersom Backs alkoholinntak økte og han sjeldnere og sjeldnere kunne undervise, spør Marx en dag om ikke jungmannen kunne tenke seg og vikariere i en av timene til Back? Til å begynne med svarer jungmannen klart nei. Han er ferdig med å undervise. Så forteller han Marx om sin egen historie i skoleverket. Etter studiene hadde han tiltrådt som lektor ved en av de høyere skolene i Oslo. Han hadde følt læreryrket som et kall. Han hadde gått inn i stillingen med ærefrykt, og med et brennende ønske om å tilføre elevene kunnskap. Skuffelsen ble derfor stor når elevene i stedet for å bli henført av forelesningene hans, skrek etter pensum. Han forstod at det ikke var elevenes feil – det var helt og holdent skolesystemet. Karaktersystemet i skolen la opp til at man pedantisk måtte følge pensum. Akkurat som om pensum var den hele og fulle sannhet. Etter tre år ga han opp og avsluttet sin karriere i skolen. Da han er ferdig med historien, spør Marx om han spesifikt kan fortelle hva han mener er feil med dagens skolesystem? Jungmannen svarer at det kan han ikke, men han kan si noe generelt. Den tiraden han da kommer med, lar seg vanskelig oppsummere med noen få ord. I korte trekk mener jungmannen at ”karaktersystemet ført til en systematisk utryddelse av ethvert tilløp til åndsliv i skolen”. Han mener at skolen ikke oppfordrer elevene til å tenke selv, fokuset ligger på å få best mulig karakterer;

 

”Stilling og inntekter skal man leve for fra man ennu har munnen full av melketenner. Og heng i, for det haster! Ved hver eksamen skilles noen ut. Glem dine venner, men husk din eksamen, for den betyr stilling og inntekter!”

 

Like før jul går Werner omsider for å levere brevene til Strange. På vei hjem går han gjennom kirkegården, hvor han møter Birger. Han sitter på kne tett inntil en gravstøtte og prøver å bygge et fuglerede. Han hadde funnet en spurv som ikke kunne fly, og ville hjelpe den. Det tar litt tid før Werner gjenkjenner ham, men etter hvert kommer han på han hadde sett ham i begravelsen til Bobbi. Han hjelper Birger med å bære spurven hjem og samtidig spør han etter Jonas. Birger vet godt hvem Jonas er. Han hadde begynt på en annen skole, han husket ikke navnet på skolen, men det gjorde helt sikkert faren hans.

 

Slik møter Werner, dr. Kopfeldt. Werner gjør ham oppmerksom på at han burde ta en titt på sønnens lærebøker. Etter at Birgers far har gått igjennom bøkene, reagerer han med vantro. Han roper på sin kone og leser et utdrag fra geografi-boken om Afrika;

 

”… Den kvite lærer de innfødte å arbeide for seg. Han lærer dem å bruke børse, brennevin klær jernvarer og kino billett, og en masse flitterstas. Til alt dette må negeren ha penger, og så tar han arbeid hos den kvite innflytteren. Sjølsagt er det bra for oss alle at vi på denne måten får nyttige varer fra Afrika også. Vi møter mange barbeinte svartinger med blank flosshatt stiv snipp og moderne vinterfrakk. De ligner helst tilspjåkete apekatter på et sirkus. Men når negeren kjøper varer, får handelsmannen selle, og fabrikken heime i Europa kan lage mer…”

 

En ukes tid etter samtalen med Birgers far, oppsøker Werner skolen. Han ser at den er gammel og slitt, den hadde nok sett bedre dager. Dørene hadde ikke engang skilter. Etter å ha banket bannende på hver eneste dør i korridoren finner han tilslutt lærerværelse, hvorpå han møter Johannes Marx. Han syntes den unge læreren virker sympatisk, og føler med ham i den økonomiske situasjonen skolen står ovenfor. Heldig nok, akkurat når disse to sitter og diskuterer nettopp dette, ringer telefonen. Det var en hvis dr. Kopfeldt. Han lurte på hvilke muligheter det var til å få sønnen sin, Birger, tatt inn ved skolen? Werner gir sine varmeste anbefalinger, og slik går det til at Birger får begynne i klassen til lærer Back. I likhet med Jonas finner også han seg raskt til rette. Han og Jonas leker godt sammen. De er som gutter flest, høyt og lavt, her og der, både i, og utenfor skoletiden.

 

Som en fugl føniks opp av flammene

Bjørneboe bygger opp til et bokens siste høydepunkt, når han går over i bokens avslutning. En ettermiddag like etter juleavslutningen er Jonas og Birger ute og leker, plutselig ser de at det ryker ifra skolen. Da de like etter får øye på Ulrik, skolens svar på Edens slange, skjønner de at det er fare på ferde. De løper mot døren til den gamle trebygningen. Den er stengt, flammene stiger, og de dundrer på dørene. De roper og roper, får ikke svar, hva skal de gjøre?

 

Omtrent samtidig kommer de på jungmannen. De ble enige om at Birger får løpe etter jungmannen, mens Jonas står og holder vakt.

 

Rett før juleavslutningen hadde Marx og de andre lærene tatt en uheldig avgjørelse. De hadde stått ovenfor et nesten umulig moralsk dilemma. Ulrik begynte å bli farlig, han hadde overfalt en av jentene i klassen under seg. På bakgrunn av dette mente de at Ulrik måtte ut. De mente at han ville bli for farlig til at det var fortsatt ville være forsvarlig å ha ham som elev - de kunne simpelthen ikke ta ansvar for ham. Den eneste læreren som var i mot dette var lærer Back. At det ikke ville være forsvarlig og ha Ulrik som elev ville han ikke høre på!  Det var nettopp dette som var sakens kjerne; hvis ikke det var forsvarlig å ha Ulrik som elev, om ikke de kunne ta ansvar for Ulrik, hvem skulle da ta ansvaret for Ulrik? Om de utviste ham, hadde de fortsatt et ansvar for ham. Nettopp fordi det var deres avgjørelse. Han nektet å være med på å kaste ham ut, gjorde de det kom Ulrik garantert til å lage en ulykke. Hvorpå Marx svarer at det ville vært en fordel om han lagde en ulykke et annet sted en akkurat der.

 

Jonas hadde lagt merke til at Back hadde gått litt ekstra dårlig opp trappene etter juleforestillingen. Han hadde ikke tenkt så mye over det der og da, men mens han stod og så på røyken som vellet frem, gikk det med ett opp for han; Back måtte ha gått opp for å legge seg! Han bodde jo i loftsetasjen på skolen! Hvis det var tilfelle, lå han nå og sov inni all røyken. Jonas ropte som besatt, han prøvde å sparke inn bakdøren, men kom ikke inn. Tilslutt fikk han sparket ut luftventilen i første etasje, fikk knust vinduet og kommet seg inn. Han løp opp trappene, det ble mer og mer røykfylt. Han fant Back. Han ristet i ham. Ropte navnet hans. Han bet ham til og med i fingeren, men Back våknet ikke. Jonas gråt. Han skjønte at han må komme seg ut, men flammene var blitt for store.

 

Da han våknet lå han på sykehuset. Birger og jungmannen hadde tatt en drosje tilbake til skolen og fått gitt brannmannskapet beskjed om at Back bodde i tredje etasje hvor han antakelig lå og sov. Slik gikk det til at både Jonas og Back ble reddet. Skolen hadde det gått verre med, hele loftsetasjen var totalt brannskadet. Derimot så var de to nederste etasjene nesten helt uberørt av brannen. Fortvilet kikket Marx på skolebygningen og indignert sa han;

 

” ja, jeg tror det blir en lang juleferie i år”.

 

Vi nærmer oss slutten på historien, det ser ærlig talt ganske mørkt ut for skolen, men dr. Kopfeldt tilbyr seg å hjelpe til;

 

Men, det går vel an å få bygget på den kalotten igjen. Så lager vi naturfagværelse.”

 

Språklige virkemidler

”… Den åtteårige Jonas Andreassen er meldt savnet fra sitt hjem i Trondheimsveien. Han ble sist sett tirsdag. Han har mørkeblondt hår, ovalt ansikt og blå øyne. Savnede er høy for alderen og litt spinkel av vekst…            

… Det antas at han er gått i retning av havnen…”

 

Slik åpner Bjørneboe romanen om Jonas. Dette kalles et frampek, altså en pekepinn på hva fortellingen handler om, før vi beveger oss tilbake i tid. Dette virkemiddelet brukes for å pirre leserens nysgjerrighet - Det vi vet er at den åtte år gamle Jonas er forsvunnet, men hvorfor? ”Jonas” er en roman som er ment å engasjere. Handlingen utspiller seg i to deler, hvor den første halvdelen stort sett tar for seg Jonas, og det som skjer frem til han rømmer. Denne delen formidles hovedsakelig gjennom en allvitende synsvinkel. Den er stort sett fremstilt scenisk, altså den domineres av handlinger og replikkvekslinger. Bjørneboe er flink til å bruke språket for å regulere stemningen. Når han vil øke spenningen appellerer han til lesernes følelser. Språket bærer da preg av korte, til tider nesten hissige, setninger.

 

I den andre delen fungerer Jonas mer som en bærebjelke for å holde frem de andre historiene. Romanen er nemlig full av sidefortellinger, noe som gjør det vanskelig å beskrive spenningskurven. Hver historie har sin egen spenningskurve, men om en utelater historiene som går parallelt, og kun ser på selve historien om Jonas, så bygger spenningen seg opp ifra da Frk. Bø tar tak i lesevanskene. Spenningskurven stiger, Jonas skjønner at han kommer til å bli flyttet over til Iddioten – han skjønner at han kommer til å måtte gå samme vei som de skjevøyde barna. Deretter når den klimaks da Jochumsen får hjerteinfarkt. Det endelige klimakset skjer idet Jonas rømmer. Sidehistoriene anses kanskje som unødvendige ved første øyekast, men de er med på å forsterke hovedhandlingen, samtidig som de nører oppunder den underliggende handlingen. Til tider kan sidefortellingene bevege seg ganske langt unna selve historien om Jonas, så det gjelder å holde tunga i rette munnen!

 

Det er også større fokus på bokens øvrige karakterer i denne delen. Slik får Bjørneboe frem sine egne tanker og meninger. Synsvinkelen endres også når Bjørneboe formidler disse historiene, han forteller i stedet historiene gjennom en 3.persons synsvinkel. Disse historiene er ment å få leserne til å tenke, til å resonnere. Setningene er lengre, mer innfløkte, og beskrivelsene er mer detaljerte. Ellers bruker Bjørneboe også tegnsetting(syntaksen) for å skape driv og spenning i historien. Vi ser at i de delene i boka hvor spenningskurven økes, så er det kortere i mellom punktumene. Der hvor Bjørneboe skrur ned intensiteten tar han oftere i bruk komma. Man kan godt si at tegnsetting er for forfatteren, hva taktarten er for musikeren. Det er flust av språklige virkemidler i Jonas, vi finner sammenligninger, besjeling, allusjoner, personifikasjoner, klisjer og kontraster. Eksempler på disse er;

- Gutten forsvant som en pil (sammenligning)

- I oslofjorden blåste det en frisk, vennlig bris, som fikk regndråpene til å hoppe muntert mellom de små bølgene (besjeling)

- Salamanderne, for det gjennom ham. Der var de igjen! (allusjon)

- Skjønnere enn Mona Lisa (allusjon)

 

Gjennom historiene om jungmannen, Back, Marx og Jochumsen forteller Bjørneboe historier om reaksjonære samfunnsborgere. Samfunnsborgere som stiller spørsmål ved de sannhetene samfunnet serverer dem. De nekter å ta ting for god fisk – de godtar ikke en sannhet fordi den er en allmenn akseptert sannhet. Derfor går de heller sine egne veier, for å finne sine egne sannheter. Sannheter som er bygd på erfaringer. Ta for eksempel det fjerde budet til jungmannen og ungdomskameratene hans;

 

- ”4. Du skal ta hull på alt.”

 

Altså, Det finnes ingen absolutte sannheter. Ellers så er dette mennesker som kjemper for et inkluderende samfunn. Et samfunn hvor uttrykk som de vanskeligstilte o.s.v. ikke blir tatt i bruk – det er samfunnets/skolens oppgave å tilpasse seg individet, individet skal ikke måtte undertrykkes til fordel for flertallet. På mange måter er ”Jonas” en typisk tendensroman. Det er ingen noen tvil om hva Bjørneboe vil skape debatt om, det er kraftig kritikk Bjørneboe retter mot skolesystemet. Men, den kan også ses på som en generasjonsroman. For eksempel retter historiene til jungmannen seg mot barn av etterkrigstiden. De har vokst opp i en tid da alle idealer var knust. De politiske, eller psykologiske, retningene hadde for mange ikke lenger noen troverdighet. Som universitetslektor Erling Nielsen uttalte i morgenposten like etter boken var utkommet;

 

- … Endelig er den bok kommet som et helt slektsledd kan speile seg i…

 

Av aske skal du atter gjenoppstå

 

Symbolikk, budskap og konklusjon

Birger hadde tilbudt seg med å hjelpe til å rydde opp, og jungmannen hadde tilbudt Marx både husvære, og sin ekspertise som lærer. Med dette prøver Bjørneboe å fortelle oss at sammen får vi det til- om alle bare bidrar ørlite grann, så er lasset lettere å dra. Helt på tampen avgjør Marx at de må ta inn Ulrik igjen, han innser at det var et feilgrep. Den underforståtte betydningen av avgjørelsen om Ulrik er at om en ekskluderer et problem fra samfunnet(skolen) blir ikke problemet borte, og det blir i hvert fall ikke lettere å håndtere! Snarere tvert imot, det har en tendens til å tilspisse seg og forverres, slik som det gjorde i Ulriks tilfelle. Dette er et ”skoleeksempel” på hvordan Bjørneboe ville at skolen, så vel som samfunnet, skulle fungere og slik avsluttes fortellingen om Jonas.

 

Gjennom Jonas tar Bjørneboe i bruk mye symbolikk for å formidle budskapet. Helt i begynnelsen drømmer Jonas at han flyr over byen. Selve navnet Jonas betyr due, og gjennom hele historien vender fuglesymbolikken tilbake. Jonas kan sammenlignes med en fugl som må ut av redet. Han blir kastet ut i skolen(redet) og sliter med å lære å lese(fly). Jonas drømmer gjentatte ganger at han flyr, men det er ikke bare i drømmene fuglesymbolikken dukker opp. Litt lenger ut i boken sitter han og Birger i et trikkeskur nede i byen. Mens de sitter der får Jonas plutselig øye på en spurv som flyr den rett mot skuret de sitter i. Med et smell treffer den glassveggen og faller rett i bakken. Birger løfter den opp og rekker å kjenne de siste krampetrekningene før den dør. Igjen er spurven et bilde på Jonas, han er skadeskutt og Birger prøver å hjelpe. Dette er like etter Birger har tatt til motmæle for Jonas mot frøken Bø. Navnet Birger betyr egentlig hjelper, og det er denne rollen Birger har i gjennom hele boken. Helt på slutten, etter Jonas har begynt på den nye skolen, Møter Werner Birger på kirkegården. Historien gjentar seg. På kirkegården er Birger i gang med å bygge et rede, han har funnet en fugl med brukket vinge. Sammen med Werner tar han fuglen hjem og den overlever. I overført betydning symboliserer dette at Jonas(fuglen) får hjelp, og at han kommer hjem. Sårene leges. (Navnet Abraham Werner kan være hentet fra den anerkjente geologen, Abraham Gottleb Werner, som levde i Tyskland på 1700-tallet. Han var kjent for sin fantastiske evne til å holde forelesninger og Bjørneboes Werner var utdannet adjunkt).

 

Det er ikke bare navnet Jonas som forbindes med en fugl. For eksempel går Strange under navnet Krak, som på polsk betyr kråke. Betegnelsen krak finner vi også i gammel norsk overtro, man trodde dette var sjøuhyrer. Frøken Bø gikk under kallenavnet kråka, symbolikken er klar; salamanderne er kråkene, som står i stor motsetning til spurven Jonas.

 

Dyresymbolikken er mye basert på C.G. Jungs teori om arketypene. Ifølge Jung er dyrene ursymboler (arketypiske symboler), som representerer ulike egenskaper. Dette er symboler som vi alle forbinder med visse egenskaper eller personer. De er en del av det Jung kalte ”det kollektivt ubevisste”. I Jonas dukker den gule hunden opp, som for Jonas representerer en truende autoritet. Hunden forfølger ham og tvinger ham til å gå omveier. Hunden blir da et bilde på overlærer Strange og frk. Bø, eller ”Salamanderne”, som forsøker og få ham over på Iddioten.

 

De forskjellige navnene i boka er også referanser til ulike egenskaper og handlinger. Som tidligere nevnt betyr Jonas due, Birger betyr hjelper. Det at de fleste karakterene begynner på J og B, er nok ikke tilfeldig, da dette er initialene til Jens Bjørneboe. Kan hende var Bjørneboe splittet i seg selv, eller kanskje han prøvde å illustrere at det bor både noe godt og noe vondt i alle mennesker. Det hevdes at jungmannen er Bjørneboes alter ego. Under krigen emigrerte Bjørneboe til Sverige, det samme gjør jungmannen. Vi finner også igjen de samme holdningene hos Bjørneboe som jungmannen representerer. Men, jeg tror nok også at Back hadde den samme rollen. Her kommer drikkingen til Bjørneboe frem. Om han ikke drakk så mye de årene han jobbet på Steinerskolen, så satt alkoholikeren dypt inne i han. Bjørneboe visste nok at han aldri kunne komme helt unna denne problematikken.

 

Som jeg tidligere har sagt, er dette en bok om de svake i samfunnet, og særlig de gruppene som var spesielt undertrykt. Bjørneboe var alltid en som talte de svakes sak, han talte til og med landsvikernes sak i romanen; ”Under en hårdere himmel”. Også i Jonas kommer Jens Bjørneboes holdninger til disse temaene fram; Stranges avsky mot Werner(Werner er jøde), behandlingen av Bobbi(tyskerungen), jungmannens lærer, September (som uskyldig ble anklaget for å sympatisere med tyskerne, fordi han var en tysk emigrant). Her retter Bjørneboe pekefingeren mot alle fordommene vi sitter inne med. Med onkel Harrys erfaringer med de tyske fengselsvaktene, åpner Bjørneboe for at det faktisk finnes gode mennesker blant nazistene også. De vet bare ikke bedre, derfor er det viktig at menneskene ”stikker hull på alle ting”. Han minner oss på at vi må tenke selv. At vi ikke må stigmatisere og generalisere en hel gruppe, på bakgrunn av de holdningene og handlingene som noen av enkeltindividene i gruppen representerer.

 

Utenom den åpenbare kritikken av det norske skoleverket, prøver Bjørneboe å formidle at inkludering og samarbeid er nøkkelen til et godt samfunn. Et samfunn et aldri sterkere enn det svakeste ledd, og derfor gjelder det å styrke de svake leddene - altså de samfunnsgruppene som ofte blir stemplet som svake – for å styrke samfunnet i sin helhet. Han prøver som best han kan få frem at vi må la være å dømme, og heller hjelpe til og lyse opp veien for de som har ”fart bort i mørke”. Dette illustrerer han godt i den symbolske handlingen ved at Birger gir bort lommelykten sin til Stranges sønn, Eigil.

 

Om Bjørneboe får frem budskapet på en god måte kan nok diskuteres. Ved at han har tatt i bruk så og si alle de litterære sjangrene som finnes, fremstår fortellingen noe rotete. De språklige virkemidlene bidrar nok også til at budskapet ”drukner litt”. For eksempel vil mange av allusjonene kanskje ha vanskeligheter med og nå frem, da mange av dem krever en god del kunnskap om både filosofer og forfattere. Bjørneboe veier noe opp for dette i de ved hjelp av replikkvekslingene, og noen av tilleggshistoriene. Metaforene og sammenligningene derimot, er noe Bjørneboe behersker godt. Disse er med på å løfte historien.

 

Alt i alt, skoletematikken i ”Jonas” var helt i tråd med tiden den var skrevet i, og selve budskapet er like dagsaktuelt da som nå. Teksten kan kanskje bli i overkant krevende for enkelte lesere. Svart-hvitt fremstillingen av karakterene er også litt uheldig. De svært såre barneskildringene tar litt brodden av satiren. I Jonas viser Bjørneboe at han i stor grad behersker de forskjellige sjangrene, men i dette tilfelle har han ikke mestret å binde de godt nok sammen. Derfor virker ”Jonas” på meg som en litt uferdig roman, men budskapet og flere av skildringene gjør at det er en bok jeg setter svært høyt. Særlig med tanke på symbolikkbruken og fremstillingen av barna (Birger, Bobbi, Eigil og Jonas). Bjørneboe er utrolig god til å se ting fra barns perspektiv, jeg vil hevde at det er få som gjør det på hans nivå. Som oftest er det historien om jungmannen som trekkes frem, mens Marx historie har en tendens til å komme litt i skyggen. Historien til Marx er for meg et høydepunkt i ”Jonas”, den er med på å gi boken et løft i form av de psykologiske skildringene av Marx, måten han bryter med ideologiene på og måten han kommer seg i gjennom vanskelighetene. Det er også interessant og få et innblikk i Bjørneboes syn på ”systemet” og hvordan undertrykker individet:

- ”Det onde, Satanas, i boken er ikke mennesker, det er det anonyme ansiktsløse, det er ”systemet” – det store vacuum. Det er samtidens demoni; ”Mennesket” uten blikk og trekk”

 

Slik omtaler Bjørneboe boken i det svenske tidsskriftet ”Bokvännen

Jonas” er en bok som oppfordrer leseren til å tenke, til å sette spørsmålstegn ved sine egne standpunkter, derfor er den en bok som absolutt burde leses.

 

 

Kilder:

”Jonas”, Jens Bjørneboe, 1955”

”Jens Bjørneboe, mannen myten og kunsten”, Frederik Wandrup

Bokkilden.no

google.com

norsk@nett  

Norskenavn.no

skolenettet.no..

http://www.vgskole.net

Propaganda.net

wikipedia.com




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish