Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Den poetisk-realistiske periodenSkriv ut Utskrift

Artikkel om norsk språk- og litteraturhistorie fra 1850 til 1875.

Karakter: 5 (heldagsprøve i norsk, VK2)

Bokmål - ArtikkelForfatter:



Den poetisk – realistiske perioden er betegnelsen på den litterære stilretningen som strekker seg fra 1850 – 1875. Denne perioden er en reaksjon på industrialiseringen av jordbruket i Norge (det store hamskiftet). Utbyggingen av industri og kommunikasjonsmidler gjorde at bondestanden fikk mer frihet - de var ikke lenger låst i den standen de var født inn i. Veldig mange, spesielt husmenn, brøt opp og flyttet inn til byene. Her kunne de ta seg arbeid på fabrikker, på sjøen, eller som tjenestefolk - flere og flere ble livegne. Man sier at Norge gikk fra å være et stabilt samfunn til et dynamisk samfunn.

 

Norges befolkning økte til det dobbelte, på tross av at en halv million emigrerte til USA. Det vil si at det var to millioner innbyggere i Norge ved utgangen av 1800- tallet. Dette, sammen med svært liten politisk innflytelse, gjorde også at de sosiale skillene ble tydeligere. Kun menn med eiendom hadde stemmerett på dette tidspunktet, noe som vil si at fem seksdeler av folket ikke hadde noe de skulle ha sagt. Dette ville sosialisten Markus Thrane sette en stopper for. Han organiserte fattige og eiendomsløse i arbeiderforeninger, noe som førte til fire års straffearbeid. Senere emigrerte også han til USA.

 

I 1860 kom den nye skoleloven. Den innbar at det ble slutt på omgangsskolen, og det ble lovbestemt at det skulle være sju års skoleplikt. Dette, i tillegg til innføringen av geografi, historie og naturfag, førte til at leseevnene økte hos befolkningen. Ettersom leseevnen hadde økt kunne man nå ut til folk via aviser, blader og tidsskrifter. Blant annet utga Markus Thrane ”Arbeider-Foreningens Blad”. Samfunnsforskeren og presten Eilert Sundt reiste i 1850-årene Norge rundt og foretok innstendige undersøkelser angående folks boforhold og levestandard. Resultatene var sjokkerende. Undersøkelsene viste et alkoholisert, tiggende bygdenorge. Sundt presenterte resultatene i bladet ”Folkevennen” på en lettfattelig måte for folk flest. All denne utviklingen, som skjedde på så utrolig kort tid fikk så klart litterære konsekvenser. Litteratene fikk opp øynene for at livet på bygda, i svært liten grad, var preget av de romantiske bildene hentet fra nasjonal- romantikken. I kjølvannet av dette oppstår den poetisk- realistiske perioden, og den romantiske rosemalingen av det norske bondesamfunnet tar slutt.

 

Den poetiske realismen kastet lys over samfunnsproblemene, den tok et oppgjør med virkelighetsbildet. Først ut var Camilla Collett med ”Amtmanndens døtre”. Her møter vi amtmannen og hans fire døtre, hvorav han gifter bort tre som lever i kjærlighetsløse ekteskap resten av livet. Den ene, Sofie, går i midlertidig imot dette og lever ut kjærligheten i et forhold som er gjensidig. På grunn av en misforståelse tar forholdet slutt, og moren lykkes i å overtale henne til å gifte seg med en eldre prest. Slik ender det med at alle døtrene ender i følelsesløse ekteskap. ”Amtmanndens døtre” blir regnet for å være den første tendensromanen i norsk litteratur, den var også Colletts debutroman. Ved bruk av motsetninger blant personer og miljø får forfatteren frem tendensen. Tendensen i Colletts debutroman er det triste faktum at kjærligheten må vike plass til fordel for de sosiale forventningene til kvinnen. I det borgelige samfunnet ble det forventet at kvinner skulle gifte seg med den mannen foreldrene (faren) valgte. Altså; Collett satte idealet (hennes forestilling om kjærlighet i ekteskapet), opp mot realiteten (fornufts/tvangsekteskapet). Samtidig brukte Collett et kjent virkemiddel fra romantikken - hun henvender seg direkte til leseren, og kommer med egne synspunkter i form av kommentarer underveis;

Arme Kold! Kjære Læserinde!”

 

Amtmanndens døtre” er en overgangsroman. Dette med å sette idealer opp mot realitetene, er det mest fremtredende litterære kjennetegnet for denne epoken. Samtidig var Collett en foregangskvinne i kampen for kvinners rettigheter og for likestilling.

 

I 1857 kommer Bjørnsons roman ”Synnøve Solbakken”. Denne boken ble starten på en serie romaner og fortellinger han kalte bondefortellinger. Det er et ganske annet bilde av norske bønder vi ser hos Bjørnson, enn om vi sammenligner med for eksempel Mauritz Hansen. Der Hansen skildret bunadkledde budeier, beskriver Bjørnson bonden som en litt enkel, primitiv type - bonden var for udannet og uregjerlig til å kunne ta del i et politisk liv på lik linje med embetsmenn. Derfor mener Bjørnson at det var de skolerte folk sin oppgave å opplyse bonden. Et eksempel på dette ser vi i ”Synnøve Solbakken”. Denne romanen handler om et bondemiljø, hvor vi møter Torbjørn og Synnøve. Torbjørn og Synnøve elsker hverandre, men de får ikke være sammen før Torbjørn har overvunnet villdyret i seg selv, og blitt den dannede bonden som er Bjørnsons ideal. Først da vil han være Synnøve verdig.

 

Bjørnson tar enda et skritt nærmere realismen; han har kuttet ut forfatterkommentarene, setningene er korte og ordene kommer fortløpende. Stilmessig kan en tydelig se parallellen til språket i sagaene og i eventyrene. Sammen med ”Amtmanndens døtre”, står denne romanen som et av de to viktigste verkene i denne epoken.

 

Ivar Aasen, nynorskens far, mente at”folkets frigjøring var avhengig av å kunne uttrykke seg på sitt eget språk” (Signatur), og i så måte var Aasen helt i nasjonal- romantikkens ånd. Det var når han skulle prøve ut landsmålet, han gikk vekk i fra nasjonal romantikken. Aasen kjente seg nemlig ikke igjen i de nasjonal- romantiske fremstillingene av norsk bondekultur. Han beskrev derfor heller slitet og arbeidet ved bondesamfunnet;

lat oss rydja og byggja oss grender, og so eiga me rudningen trygt”                                                                     

 

Så vi kan si at når Aasen skildrer mennesket i det norske bondesamfunnet, er han helt i tråd med den poetisk- realistiske kulturen, men når han skildrer naturen ser vi helt klart forankringen i romantikken;

Men når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til si heimlige strand.”

 

En annen målmann som har preget den poetiske realismen var Aasmund Olavsson Vinje. Vinje ga ut tidsskriftet ”Dølen” fra 1858 til 1961, og det er essayene i disse publiseringene Vinje er mest kjent for. Like før han døde, reiste Vinje fra Kristiania til Trondheim for å overvære kroningen av Karl. 15. På bakgrunn av denne opplevelsen skriver han reiseskildringen ”Ferdaminni fraa sumaren 1860”. Her beskriver han de store kontrastene fra by til bygd. I likhet med Bjørnson mente Vinje at bøndene trengte opplysning - de hadde ikke greie på verken styre eller stell! Det som preger Vinje er ”tvisynet” hans. Han klarer å se en sak fra flere sider. Ikke bare klarte han det, den var for han en holdning til livet. Han jobbet for et utvidet demokrati og støttet arbeiderklassen, samtidig så forkastet han ikke embetskulturen. Han ville forene det beste fra begge. Det er nettopp en slik holdning som var typisk for Vinje.

 

Kanskje kunne man kalt Vinje en idealist. Kanskje kunne man også kalt Camilla Collett for en idealist. Og Bjørnson. Kanskje kunne en kalt alle forfatterne i denne retningen for idealister. I den poetiske realismen satte forfatterne realiteten opp mot sitt eget ideal gjennom diktningen sin. Slik satte de fokus på problemer i samfunnet. Gjennom idealene prøvde de å endre realitetene. Idealistisk. Kanskje vi like greit kunne kalt hele epoken for ideal- realisme?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish