Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SnøengelenSkriv ut Utskrift
En kjærlighetshistorie med en trist slutt.
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg gikk ute alene i det kalde vintermørket. Snøflakene dalte på kryss og tvers og la seg som et hvitt teppe over bakken. Det var desember og jeg kunne kjenne kulden rive i nesa. Alle husene jeg gikk forbi var fylt med glede, varme og en følelse av jul. Alle husene bortsett fra ett, det lå i utkanten av byen. Vinduene var mørke og på trappa satt det en kvinne. Hun hadde hodet i fanget og det så ut som hun gråt. Ved siden av henne stod en liten lykt som flammet opp rundt henne. Hun satt der helt alene og jeg kunne ikke la vær å gå bort til henne.

 

”Hei!”

Det var alt jeg kunne si, hun skvatt til og så opp på meg. Øynene hennes var det vakreste jeg noen gang hadde sett, fargen var blå som krystall og de var dype og hemmelighetsfulle. En tåre trillet nedover de røde kinnene hennes. Jeg fulgte den med blikket og la merke til de søteste mest sukkertøyaktige leppene jeg noen gang hadde sett.

”Hello!” Sa hun plutselig etter å ha studert meg grundig. Denne gangen var det min tur til å skvette. Stemmen hennes var svak og rusten, men den hadde allikevel en slags klang, som kirkebjeller som ikke hadde blitt brukt på noen år.

”Hva gjør du her på lille juleaften?” La hun til fort når hun merket at jeg ikke hadde noe å si.

”Jeg bare spaserte forbi ved en tilfeldighet, beklager hvis jeg forstyrrer. Hvis du vil kan jeg gå nå, men du bare så så ensom ut.” Det begynte å bli sent og hun så ut til å trenge litt tid for seg selv, men jeg håpet allikevel så inderlig at hun skulle be meg bli og kanskje invitere meg inn. Jeg fikk det som jeg ville. Hun inviterte meg ikke inn, men ba meg om ikke å gå, så jeg slo meg ned på trappa ved siden av henne. Det var en kald trapp, en trapp som sendte frysninger gjennom kroppen min med en gang jeg rørte ved den. Hun så ut til å ha lagt merke til reaksjonen min når jeg satte meg ned, og smilte et lekent smil mens hun så meg dypt inn i øynene. Kroppen min ble fylt med varme, og jeg smilte tilbake.

 

”Så, hva heter du egentlig? Eller er du kanskje navnløs?” Hun så på meg hele tiden mens hun snakket og det var som om hun hadde våknet litt mer til liv. Jeg følte meg dum som ikke hadde presentert meg, og merket at jeg rødmet en smule. Så fortet jeg meg å si navnet mitt før hun skulle legge merke til at jeg hadde rødmet.

”Viktor heter jeg, og du da?”

”April, men jeg må gå nå. Beklager!”

Før jeg rakk å si ha det hadde hun allerede gått inn i det lille mørke huset og jeg stod alene på den kalde steintrappen og kjente snøfnuggene dale ned på meg. Jeg stod der helt forvirret en stund før jeg for første gang den kvelden la merke til hvor kald jeg egentlig var, og fortet meg hjem. Den natten kunne jeg ikke tenke på annet enn April. Hun var så mystisk og vakker. Jeg følte en spesiell tiltrekning til denne kvinnen som jeg knapt visste navnet på.

 

Dagen etter stod jeg opp tidlig. Jeg tok med meg noen småpenger og gikk ut døra med raske skritt. Det var en julegave jeg enda ikke hadde kjøpt. Dessverre var det ingen butikker som var åpne bortsett fra den lille blomsterhandleren nede på hjørnet, så jeg gikk dit. I butikken luktet det av jul og blomster, og det var pyntet med kuler, gran og blinkende lys overalt. Butikkdamen smilte til meg, og jeg slang et raskt smil tilbake før jeg begynte å se meg rundt. Det første jeg fikk øye på var en rose, den var rød som blod og umulig å ta øynene fra. Jeg kjøpte den og løp ut av butikken. Denne julen skulle jeg være helt for meg selv, men orket ikke tanken. I stua hjemme hadde jeg satt opp et usselt juletre og ribba stod klar på kjøkkenet. Men nå hadde jeg uansett ikke planer om å dra hjem. Jeg gjemte rosen under den store pelsfrakken min for å beskytte den fra kulda, så begynte jeg å gå bortover den samme veien som jeg hadde gått forleden dag. Jeg skulle dra og gi rosen til April.

 

Det gikk fortere å komme seg dit i dag og jeg følte meg ivrig og glad hele veien, men når jeg kom fram følte jeg en liten klump i halsen. Tenk om hun ikke var der eller kanskje hun hadde en kjæreste som var på besøk hos henne nå. Hva visste jeg. Jeg begynte å føle at dette var altfor lite gjennomtenkt og idet jeg skulle til å snu hørte jeg skritt og en dør som sakte åpnet seg. Det var April som stod der, og jeg følte et snev av lettelse feie over meg. Hun så ut til å være glad for å se meg også.

”Hei igjen Viktor, vil du komme inn?”

Jeg takket et høflig ja og gikk inn med forsiktige beskjedne skritt. Det var mye jeg oppdaget ved henne i dag som jeg ikke hadde sett dagen før. Hun var blek og så svak ut. Øynene hennes så så triste ut at jeg fikk dårlig samvittighet bare av å stå i samme rom som henne. Håret hennes dalte nedover en liten spinkel kropp som så ut som den kunne knekke sammen når som helst. Hun overså de studerende øynene mine, som nå hadde stoppet ved føttene hennes, og tilba meg å sitte i en gammel lenestol foran en liten peis. Det var ikke et stort rom. Overalt i vinduskarmene og på bordene stod det nedbrente stearlinlys, og det var støvete og skittent der inne. Selv satte hun seg på et fillete teppe foran meg. De røde kinnene hennes minte meg på rosen jeg hadde kjøpt. Den var like fin, bortsett fra at noen blader hadde blitt litt bøyd under oppholdet i jakken min.

 

”Her, jeg kjøpte en rose til deg. Den ble litt klemt. Jeg måtte ha den inni jakken så den ikke skulle dø i kulden.” Hele ansiktet hennes lyste opp og det glødet av øynene hennes.

”Jeg skjønner ikke hvorfor du er så snill mot meg. Aldri i hele mitt liv har jeg fått en gave, og hver jul har jeg sittet foran peisen alene.” Jeg ble sjokkert over det hun sa, men svarte fort.

”April, du betyr mer for meg enn du tror.” Etter dette snakket vi om alt og ingenting, om barndom og familie, om tapt kjærlighet og ungdomsromanser. Hvor lenge vi bare satt der og snakket vet jeg ikke, men før jeg visste ordet av det hadde mørket sneket seg på oss og månen heist seg opp på himmelen. Etter en kort stillhet ble ansiktet hennes alvorlig og hun begynte å snakke med en mørk tone.

 

”Du vet, du er det beste som har hendt meg noen gang. Siden i går har jeg ikke kunnet tenke på annet enn deg. Mitt største ønske er å kunne dele resten av livet mitt med deg, men det kan jeg ikke. Livet mitt er snart over.” Den siste setningen sendte piler gjennom hjertet mitt. For et øyeblikk var jeg sikker på at jeg hadde sluttet å puste, men så klarte jeg å dra meg tilbake til virkeligheten igjen. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det var umulig å se på henne. Plutselig følte jeg meg kvalm og svimmel. Det var som om røyken fra peisen kvelte meg, og jeg måtte ha noe frisk luft.

 

Ute var det kalt og snøflakene dalte ned som ville løver på jakt etter byttet sitt. April kom like bak meg. Hun gikk sakte og torde ikke å møte blikket mitt. En tåre falt nedover kinnet hennes idet hun gikk bort til meg og hvisket: ”Jeg elsker deg!”. Det var hennes siste ord. Hun falt ned i snøen på samme tidspunkt som en stjerne falt fra himmelen. Jeg prøvde desperat å få liv i henne men hun bare lå der helt urørlig. Til slutt ga jeg opp, reiste meg fra bakken og så ned på henne. Rosen jeg hadde gitt henne hadde hun i sin høyre hånd. Fargen var fortsatt rød som blod. Hun lå der som en snøengel, hud så hvit som sne og vakker som krystaller som dalte ned fra himmelen. En tåre dalte nedover kinnet mitt, men jeg merket den ikke. Jeg satte meg ned på huk, kysset henne på pannen og hvisket i øret hennes: ”Nå vandrer du blant Guds engler, kjære.” Så reiste jeg meg og gikk sakte bortover en snøbelagt vei, ikke den samme som jeg hadde kommet fra. Denne veien var en ny vei, en vei som førte ut i evigheten.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish