Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Robinson møter FredagSkriv ut Utskrift

Et nytt vennskap mellom to personer som plages av den samme guttegjengen.

Karakter: 6 (8. klasse)

Bokmål - FortellingForfatter:



Kommentar fra lærer: VELDIG bra. Tydelig "in medias res". Variert og originalt språk.

 

”Au!” Knytteneven traff meg midt på nesa. Det gjorde dritvondt. Blodet strømmet nedover haka og jeg vaklet bakover. ”Slutt!” ropte jeg, men svaret kom ikke i form av ord, bare enda en hard knyttneve i fleisen. Nesa kjentes som en kokt blomkål, hoven og vond. ”Dette er straffen for å sladre på oss!” ropte eieren av knytteneven. ”Vi kommer til å få så jævla mye bråk når vi kommer hjem, og det skal du faen meg få svi får!” De andre guttene nikket samtykkende. Jeg rygget, men Jon fortsatte å gå mot meg, mens han gliste ondskapsfullt. Kjente jeg han rett, ville nok ikke ansiktet mitt ha sett helt normalt ut, hvis jeg hadde blitt der. Jeg hadde ikke noe valg, jeg snudde meg og løp. ”Ja bare stikk du, som den feigingen du er!” ropte gjenglederen etter meg. ”Det er jammen bra at jeg er en god sprinter,” tenkte jeg, idet jeg spant forbi kirka. Tårene rant, og blodet dannet en rød stripe der jeg hadde løpt. ”Snart hjemme,” var det eneste jeg kunne tenke. Jeg så inngangsdøra vår, og stormet inn. ”Hjem, kjære hjem,” tenkte jeg ironisk og låste døra.

 

Etter at jeg hadde vasket meg, stønnet over smerten i ansiktet et par ganger, og til slutt satt et gedigent plaster på nesa, gikk jeg inn i stua og skrudde på TV-en. CNN kom på:”… breaking news, four people were seized this afternoon for…” Jeg hørte ikke etter lenger, men fortsatte sendingen inni hodet. ”Fire bøller banket i dag opp en stakkars sladrehank, som hadde våget å tyste på dem. Gutten hadde tatt med en lærer til gjerningsstedet og der fersket de fire ungdommer som røykte. Læreren kalte inn forsterkninger, rektor og to andre lærere, og elevene ble deretter tauet inn. Der ble de stilt for avhør, fratatt røykpakka og fått melding med hjem.” ”Det er en ordentlig nyhetssending det,” tenkte jeg sarkastisk og slo av TV-en.

 

Neste dag nektet jeg å stå opp. Jeg var selvfølgelig redd for hva som ville skje på skolen, men det som plaget meg mest, var mammas bekymrede ansikt idet hun vil komme hjem fra jobben, og se ansiktet mitt, blodet på klærne mine og det kjempestore plasteret på nesa mi. Det gjør vondt å lyve for henne, men foreldre bør ikke vite alt heller.

 

Til slutt formelig falt jeg ut av senga og landa på det harde, kalde gulvet. Det hjalp ikke på humøret mitt. Jeg subbet halvsovende inn på badet og heiv noe vann i ansiktet, men det viste seg at vannet ikke var så kaldt som jeg trodde, men i stedet glovarmt. Det sved i huden, og det kjentes ut som nesa brant. Jeg sukket. ”For en dag,” tenkte jeg, og gikk ned på kjøkkenet, tok meg en skål frokostblanding og begynte å nynne på en egenkomponert sang: ”Livet er ikke så herlig som en skulle tro”.

 

Jeg gikk inn i klasserommet med bøyd hode og ble som vanlig møtt av en hyggelig hilsen i form av utstrakte bein og papirkuler mot tinningen. Denne gangen kom det ekstra mye fra folka nede i hjørnet til venstre, Jon og gjengen. De hadde noe å hevne. Læreren gikk inn og kremtet. Ingen brydde seg. Læreren kremtet igjen, denne gangen litt høyere. Støynivået sank. ”Takk,” sa han. ”I dag har jeg gleden av å presentere en ny elev. Han heter Ali.” Nede fra det venstre hjørne av klasserommet hørtes en lav hvisking: ”Ali, det høres ut som en terrorist!” De lo. ”Stille!” ropte læreren. ”Ingen stygge kommentarer til Ali, da blir det melding med hjem.” Latteren stilnet. ”Ali, du kan sette deg ved siden av Jonas.” Nykommeren satt seg tungt ned ved siden av meg. ”Og nå, over til norsken. I dag skal vi lære å skrive en fortelling…” Jeg hvisket til min nye klassekamerat ”Velkommen. Håper du vil trives her, selv om jeg tviler. Du skal være heldig for å bli godtatt i denne klassen.” Ali sukket. Det hørtes ut som han hadde vært gjennom dette før.

 

I friminuttet gikk meg og Ali sammen. Vi lærte hverandre å kjenne i løpet av det korte ti-minutters friminuttet. Det viste seg at selv om Ali var mørk i huden, og hadde litt andre skikker, sånn som å bukke når han hilste, hadde han samme type interesser som oss ”hvite”. Han likte å gå på ski, skate og å spille dataspill. Vi ble gode venner, skjønt jeg hadde aldri visst hva ordet ”venn” betydde før nå. Vi avtalte at han skulle komme hjem til meg på tirsdag. Med ett virket ikke skolen så ille likevel.

 

Selvfølgelig måtte det skje noe ille denne tirsdagen hvor jeg skulle få en venn på besøk for første gang siden 2. klasse. Jeg gikk på skolen, men Ali var ikke der. Jeg ventet hele dagen men ingen Ali dukket opp. Jeg begynte å bli bekymret. Jeg gikk hjem og ventet, men Ali dukket ikke opp. Jeg ble skikkelig dyster, og tenkte at jeg var dum som trodde at noen ville være venn med meg. Da kom en stemme inne i hodet mitt og sa at jeg burde manne meg opp, og heller ta saken i egne hender og finne ut hva som var galt. Jeg ba stemmen dra til helvete og fortsatte å tenke dystre tanker.

 

Da min nye og eneste venn fortsatt ikke dukket opp på tirsdag, bestemte jeg meg for å høre på stemmen inni hodet mitt, jeg tok saken i egne hender og prøvde å finne ut hva som var galt. Jeg begynte med å spørre læreren. Han visste ikke noe, men han regnet med at Ali var syk. Jeg trodde ikke det, jeg hadde noen langt mørkere tanker.

 

Fredag ettermiddag banket jeg på døra til Alis hus. Faren åpnet. ”Hei, du være Alis nye venn fra klasse?” ”Ja, det er meg,” sa jeg rettet opp den spinkle kroppen min. ”Er Ali hjemme?” ”Ja, men han være hardt skadet. Brukket arm og mange blåmerker. Sier han falt på sykkel” Plutselig gikk noe opp for meg. ”Kan jeg besøke ham?”

 

Jeg gikk inn i stua og så meg rundt. Det er lenge siden jeg hadde vært i et fremmed hus. Gulvet var dekket av et kjempestort rødt teppe, med blå kompliserte mønstre. I taket hang en stor lysekrone i krystall, og hele rommet luktet av kraftige rengjøringsmidler. Det var massevis av bilder på veggen, men det var få av Ali. Da skjønte jeg noe. Kunne Ali være et fosterbarn! ”Ali være på rom. Bare gå opp,” sa faren. Jeg gikk opp trappa og banket på døra til rommet hans. Jeg hørte et svakt ”Kom inn,” og åpnet døra.

 

Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Det som en gang hadde vært Ali, var nå bare et oppbanket stykke kjøtt. Og det var akkurat det som hadde skjedd, han hadde blitt banket opp. Hele ansiktet hans like ille ut som nesa mi. Hovent, og fullt av størknet blod. Armen var i falte og den var vridd i en helt syk stilling. ”Hva i helvete har skjedd med deg?!” utbrøt jeg. Ali sukket så dypt at han hørtes enda verre ut enn meg når jeg kom hjem etter enda mislykket skoledag. ”Det er en lang historie,” sa han, og begynte å fortelle.

 

”Jævla terroristsatan!” ”Her får du for at familien din bomba tusenvis av uskyldige!” ropte Jon og slo han så hardt i magen at han mista pusten. To andre tok tak i armen hans og vred den opp. ”Gjør det vondt, avskum?!” Ali stønnet av smerte. ”Bra,” sa de og vred den enda mer. ”Gjør plass gutter. Big Jon is here!” Han tok armen bakover, gjorde den klar til slag, men stoppet da Ali løftet hodet. Blodet rant fra munnen mens han stønnet fram ”Til helvete med dere, rasister!” ”Arghh” raste Jon og la all kraft i den høyre hånda og slo. Da Ali våknet igjen litt senere var Jon og gjengen borte, men til gjengjeld lå cirka en liter blod og en stor bit av en tann igjen, og armen hans i en helt skrudd stilling.

 

”Det var den historien,” sa Ali og trakk på skuldrene. ”Jeg passer visst ikke inn her. Jeg får vel begynne på en annen skole.” Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Denne historien hadde sjokkert meg men de siste setningene rystet meg virkelig. Trekke på skuldrene og si ”jeg passer ikke inn her”. Det går ikke an, det er enda verre enn meg. ”Nei,” ropte jeg. ”Du får ikke begynne på en ny skole. Du er den eneste vennen jeg har!” ropte jeg og stormet gråtende ut.

 

Jeg sov veldig urolig den natten. Bildet av den mørbankede vennen min hjemsøkte meg. Ali ble med ett om til et skjellett. Det trakk på skuldrene og sa ”Jeg får vel bare begynne på en ny skole”. ”NEEEI!!” Jeg satte meg opp i senga med et rykk. Jeg var dyvåt av svette. ”Rolig, det var bare et mareritt,” sa jeg til meg selv. Men møtet med Ali dagen før hadde vært ekte nok. Jeg skjønte hva jeg måtte gjøre.

 

Da skolen var over den dagen gikk jeg rett bort til grusbanen. Det var overskyet og kaldt, og grusen virket svært lite innbydende ut. Men jeg visste at jeg måtte gjøre dette, ellers ville jeg aldri kunne leve med meg selv. Jeg så Jon traske bortover, på vei hit. ”Hvorfor ville du møte meg her, lille pingle?” spurte han. Den enorme skikkelsen hans ruvet over meg og fikk meg til å se enda mindre ut. ”Dette kan ikke gå bra,” tenkte jeg. ”Han er dobbelt så stor som meg!” Men viljen brant fortsatt i meg. ”På grunn av dette!” ropte jeg og slo alt jeg kunne.

 

Jeg hadde egentlig ingen sjanse. Resten av kampen var noe sånn som at han slo meg hardt flere gang, jeg mistet pusten, han slo meg på nesa, det føltes som om den skulle eksplodere og så løftet han meg høyt opp og kastet meg skikkelig hardt i bakken. Så gikk han hjemover og lot meg ligge igjen og vri meg i smerte i en dam av blod.

 

Verken Ali eller jeg så særlig bra ut da vi kom på skolen to dager senere. Begge så ut som noen mørbanka kjøttstykker, og jeg begynte så smått å nynne på: ”Vi er to mørbanka kjøttstykker på en øde landevei”. Ali ba meg holde kjeft, og det gjorde jeg. Egentlig syntes begge to det gjorde vondt å snakke. Men noe var forandret. Ikke bare at fikk vi fortalt rektor og læreren hva som hadde skjedd med oss, at Jon og gjengen fikk forbud for å være i nærheten av oss på en lang stund, eller at jeg fikk en ordentlig bestevenn. Noe var også forandret inni meg. Jeg var mer åpen med mamma, jeg begynte ikke lenger dagen med bøyd hode og jeg begynte å like livet.

 

”Robinson møter Fredag” Jeg lå og leste i et blad på rommet mitt, og hadde ikke merket at mamma kom inn. ”Hæ?” ”Robinson møter Fredag,” gjentok hun. ”Du var ensom hadde ingen som var som deg, og så møter du Ali” Jeg hadde hørt om Robinson Crusoe på skolen, og jeg nikket samtykkende. ”Kanskje du har rett mamma. Robinson møter Fredag”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish