Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Helvete på jordSkriv ut Utskrift

En gutt som plages både hjemme og på skolen.

Skrevet på bokmålstentamen i 10. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter:



Lyset skinte gjennom vinduet. Den store strålen lyste opp et ellers mørkt rom. Det var usedvanlig varmt denne dagen. Man kunne ikke stå i skyggen, å nei, ikke i dag. Kim lå og sov. Lå og sov på en seng, varm som en bakerovn. Han reiste seg, sakte, men sikkert. Han gikk ned til kjøkkenet. Han husket ikke særlig mye fra i går. Hodet hans var helt tomt. Der han stod tok han noe vann. De kalde dråpene møtte et varmt ansikt. Et ansikt fullt av sinne, et ansikt fullt av begjær. Et ansikt fullt av… blod.

 

”STÅ OPP DIN FORBANNA DRITTUNGE”. Pappens tunge ord møtte en liten lydbarriere. Skriket skjærte i Kim som knust glass. Dette var ”bare” en normal dag hos familien Andersen. Rettere sagt, Kim og hans far. Dette var bare barnemat for Kim, vanligvis var husmannskosten verre. Kim følte seg dårlig, ikke nok med dette. Han var også veldig lei av alt. Den engang hyggelige pappen var blitt et beist, bokstavlig talt. Han så på Kim. Pupillene utvidet seg. Svetten rant. Med seg holdt han en flaske, en flaske chebronoit fra 1991. Han bare stod der. Som et menneske uten en sjel. Han gikk igjen, det var over, men dagens helvete hadde akkurat begynt.

 

Han gikk i dusjen. Hans kalde kropp møtte varmt vann. Dråpe etter dråpe, endeløse dråper. De rant nedover før de til slutt endte i sluket. Han sto der, helt stille. Øynene hans gikk sakte igjen, sakte, men sikkert. Han drømte seg vekk. Dette var det eneste som gledet Kim. Da han fikk se blikkene av sin mor som dessverre hadde gått bort. Smilet, hatet, tilbakeblikkene var ubeskrivelige. Mammaen så på han med øyne formet som, formet som… Han fant ikke ord. Dette var nirvana for Kim. Han bestemte seg for å gjøre det beste ut av det. Akkurat da, i det ene øyelikket hørte han noe. Døren til badet gikk opp. Tapetet gikk i stykker. Pappens raseriutbrutt kunne komme utforventet, det minste kunne ødelegge for nervene. Adrenalinet pumpet gange 10. Han tok tak i Kim, slengte han ut av dusjkabinettet. Han lå på fire. ”HVIS JEG SER DEG BRUKE DUSJEN EN GANG TIL SÅ SMELLER DET”, dette var de eneste ordene som kom ut fra pappens munn før han forsvant like uventet som han kom.

 

Kim gjorde seg klar for skolen. Bussturen var høydepunktet for mobberne. De sa med snål og ekkel Oslo dialekt: ”Halla, Kim kommer du på skolen likevel?” Kim svarte ikke. Han satte seg i setet på den totalt nedbrutte bussen fra 1980 som luktet drit og fordervelse. Han kom til å tenke på hvordan alt var før. Han tenkte på det som han bare kunne drømme om den gang i dag. Det blåste opp til storm, men Kim bare satt der. Stum kanskje? Nei han hadde det bare like jævlig som alle andre dager. Han hadde kommet frem til at alle har det vel dårlig en gang i blant.

 

De var fremme nå, med helvetes porter. Kim stilte seg først i køen. Dørene åpnet seg og Kim gikk ut. Hans nemesis, rettere sagt Tobias spente fot. Det myke fjeset gikk ned for telling. Silken traff grusen. Han reiste seg fort opp igjen. Så få som mulig måtte få øye på dette. Han var heldig. Tobias og hans disipler så på han. Det var som å se en løve og dens etterfølgere jakte på byttet, som i dette tilfelle var Kim. ”Jaså elever, klar for nok en ny dag?” Den kjepphøye læreren gliste. Tobias hadde fått nok. Klassens leder tok fatt i et eple og fyrte det. Læreren hadde ryggen vendt mot elevene. Han snudde seg. Klassen så på Kim. Ikke bare så de, men de pekte i tillegg. Kim kunne ikke skade en flue om det så sto om livets død. De fleste visste dette, allikevel strammet de øynene for Tobias. ”Hvis livet ditt består av i å være en moromann har du ingenting her å gjøre!”, han slapp unna med en advarsel.

 

Til høsten skulle de skifte skoler. Det var ikke lenge til høsten, tvert imot. Et par uker var alt Kim trengte å holde ut.

 

Mens han satt der. Så han tilfeldigvis bort, han møtte en jente i blikket. Hun smilte, Kim snudde seg vekk. Han rødmet, det myke skinnet ble rødt som blod. Han smilte sånn halvveis tilbake. Det virket som stormen utenfor lettet, men i det øyeblikket kom Tobias, nok en gang med en av hans berømte kommentar” jævla homo ass”. Kim var på vei til å gjøre noe han ville angre på i en lang tid. Han reiste seg, hendene hans skalv, av glede, av nervøsitet, av hat, ja av mange følelser. Han dro til. Denne gang var det Tobias som gikk ned for telling. Kim følte seg glad, en byrd hadde forlatt hans skuldre. Gleden ble kortvarig. Tobias var raskt oppe igjen, men i stedet for å dra til sa han ”ETTER SKOLEN”.

 

 Samvittigheten til Kim kunne ikke hjelpe han. Det gjorde den sjeldent. Konsekvensen av det valget han gjorde ville være fatalt, men han kunne jo ikke bare stikke av. For da ville jo han bare utsette det umulige.

 

Dessverre hadde kim gym på menyen. Han hadde gruet seg til dette. Energisk musikk fra Turboneger sto på spillelisten. Gang på gang gikk den tunge kroppen i bakken. Som den allminelige gutt skjulte han smerten. Innvendig derimot var det langt verre. Kroppen var som et gammelt maskineri som bare ventet på å slukke. Dessverre var ikke tiden for det kommet nå. Tobias dro opp høyre foten. I sakte bevegelse skjøt han ballen i rett vinkel. Den traff der den ikke skulle…

 

”ER DU HELT FORBANNA DUM”, gymlærer Pedersen var sur nå. Alle så hva som skjedde. Jeg var kanskje ikke så heldig allikevel. Jeg så stjerner, bokstavlig talt. Jeg visste hva som ville komme av denne dagen, men hvordan kunne det ha det seg at èt valg fikk så store konsekvenser? Tobias gikk smilende forbi, de kroppsfikserte jentene sa ”går det bra”, før de ruslet videre inn i garderoben. Alle var vekke. Det eneste som var igjen var èn skygge. Èn ussel skygge. Av hvem? Av meg. Jeg pakket sakene mine og dro. Jeg var på vei hjem. Ingen tegn til Tobias, kanskje han hadde glemt det? Kanskje han bare hadde gitt om å knuse meg? Jeg fikk et smil om munnen.

 

Jeg så etter hun mystiske jenten, intet hell. Da jeg snudde meg tilbake stoppet jeg opp. En hard vegg blokkerte. Det ble mørkt. Det kalde regnet kom. Kom fra ingen steder. Men det var ingen vegg som blokkerte. Det var en annen kjenning derimot. Tobias, det manipulerende svinet. Hva var det han ville? Jeg hadde dessverre glemt det han sa. Flere og flere stilte seg i ring. De sa ikke nedlatende ord som ”mer blod”. De bare stod der. Hjelpeløse humanoids. Tobias kunne gjøre hva han ville. Jeg hadde ikke en sjanse. Likevel hadde jeg en baktanke om hva som ville skje videre. En liten del av meg trodde på Tobias som person ,det skulle vise seg å være feil. Det første slaget kom ikke uventet, det andre og tredje følgte kort tid etter.

 

Etter fem minutter var alt over. Slagene hadde kommet raskere enn lynet selv , de forsvant på samme måte som de kom. Det var heldigvis over, for denne gang. Alt hadde gått i sakte film. Bussen gikk. Eksos i lungene. Skit og bensin gjorde meg skitten. Det føltes som et nederlag. Jeg måtte gå takket være dette. Der jeg gikk kom jeg over en bro. Samvittigheten var ikke på min side. Hjertet begynte å pumpe raskt, veldig raskt. Jeg stilte meg på kanten. Tilbakeblikkene kom ivrig tilbake. Jeg var for første gang levende. Jeg så henne min mor, hun stod der. Skulle jeg gå til henne? Det var jo ikke noe vits i å være her. Her var der jo bare helvete på jord. Det var surt og kaldt, det var på tide å gjøre det jeg ville, det var på tide å slippe taket.

 

I det øyeblikket jeg ga avkall på gjerdet grep noen fast. Skyene forsvant. Det var ikke bare en skygge der lenger, men to. Kim snudde seg, der sto hun, den mystiske jenten. Hun smilte. Hjertet mitt smeltet av glede. For første gang på lenge kunne jeg smile, endelig.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish