Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
HøstSkriv ut Utskrift

Novelle skrevet av meg om livet og alderdom.

Karakter: 5+ (9. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Veggen foran meg er mørkeblå. Det har den vært siden jeg kjøpte huset, for førti år siden. Veggen er full av små sprekker, og enkelte steder flasser malingen av i store flak. Blikket mitt flytter seg til vinduet. Utenfor er været omtrent som humøret mitt. Det kunne vært bedre. En flokk med fugler flyr avsted i V-formasjon. De skal tilbake til varmen.

 

Jeg ser lengtende etter dem. Misunner dem. Sommeren er over. Blikket mitt vender tilbake til veggen. Kall meg gjerne gal, men jeg liker å sitte og se på denne veggen. Det jeg ikke har sagt til noen, er at den minner meg om meg selv. Selv fargen, mørkeblå, står ikke så verst til sinnet mitt, selv om svart kanskje hadde matchet best. Jeg reiser meg, snubler bort til trappen og klatrer ned. Jeg begynner å bli for gammel til å bo i dette huset. Jeg merker det godt, jeg har begynt å utsette å gå opp trappen. Gamlehjemmet neste. Hurra. Tenk, søttifire år, og fortsatt ungkar. Det er kanskje kult når man er tjue-tretti, men søttifire! Da er det bare patetisk.

 

Tenk på alt jeg kunne gjort om jeg fortsatt var ung. Typisk at noe så fantastisk som ungdom skal kastes bort på ungdommen, som ikke setter pris på det. Da jeg var ung løp jeg sekstimeteren på 8 blank. Nå er det ikke sikkert jeg klarer distansen engang. Snart trenger jeg vel hjelp til å gå på do. Men jeg vil ikke! Jeg vil ikke ble en senil, gammel, siklende tulling som trenger støttegruppe for å få i seg middagen. Men det kommer nok det også. Ironisk nok tror jeg ikke at regelen om å nyte ungdommen mens man fortsatt har den gjelder meg. Men det gjør den jo, hodet mitt er fortsatt krystallklart. Så snart alzheimer kommer og tar meg kan jeg sitte tilbakelent og synes synd på meg selv. Og etter det igjen er det vel bare å pakke sakene før mannen med ljåen banker på døren.

 

Jeg har altså ikke så mye å se fram til. Jeg skjenker meg et glass vodka. Vodka er en av de få gledene jeg fortsatt har. Den minner meg om gamle dager. Jeg labber ut i stuen. Hvor har det blitt av fjernkontrollen nå da? Jeg kan nesten ikke se, jeg glemte brillene oppe. Jeg sukker, da er det hele veien opp trappen. Jeg tar det første skrittet. Så det neste. Søren, jeg er allerede sliten! Jeg burde skaffe meg en sånn rulletrapp, sånn som de har på flyplassene. Men det ville selvfølgelig koste en enorm mengde penger, og selv om pensjonen min ikke er så verst sammenlignet med det enkelte personer må greie seg med her i landet, er det meste dyrere enn ny mobiltelefon urealistisk.

 

Endelig er jeg oppe. Men hvordan er det meningen at jeg skal finne brillene mine igjen? Jeg burde ta en slik laser operasjon. Men igjen, jeg har trang økonomi. Jeg føler meg over nattbordet. Ingenting der. Da kommer jeg på hvor jeg gjorde av dem. De ligger i lommen min. Er jeg iferd med å bli senil? Og om ja, hvordan kan jeg da være klar over det? Er det mulig? Jeg bestemmer meg for å slutte å tenke på det, og går ned i stuen igjen. Dumper ned i lenestolen. Jeg er utslitt.

 

Jeg skrur på TV-en. På TV går et program om livet og døden, av alle ting. Akkurat hva jeg trenger nå. Jeg skifter. Nyheter. Aldri i livet! Hva slags dumme ting USA har gjort, selvmordsbombere i Afganistan og de fattige barna i Afrika angår ikke meg. Resten av verden får klare seg selv, jeg har mer enn nok med meg selv. Jeg skrur av TV-en igjen. Jeg har ikke mye å gjøre. Og slik går dagene. Og det vil ikke bli noe bedre. Jeg puster dypt inn. Tenkte jeg virkelig det? Jeg har alltid levd med et ørlite håp om at ting vil bli bedre. Men det er jo sant, livet jeg hadde vil jeg aldri få tilbake. Jo mer jeg tenker det, jo riktige høres det ut. Det er nesten godt å få det ut. Livet mitt ender her. For første gang noen sinne ønsker jeg å dø. *Bank bank*. Det gikk fort. Og med et smil reiser jeg meg opp, og går for å åpne opp.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish