Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SjokkSkriv ut Utskrift

Nora og Ahmed er bestevennene til Amina.

Norsktentamen skrevet i 9. klasse. Legg gjerne igjen kommentarer.

Bokmål - FortellingForfatter:



Jeg møtte blikket til Ahmed. Han stod som forstenet, fremdeles med mobilen i hånden. Men han snakket ikke inn i den, og jeg hørte ikke hva som ble sagt i den andre enden…

 

Solen varmet og skyene var ikke å se på himmelen. Det var første skoledag, og sommeren var her fortsatt. I skolegården var det en hel gjeng med nye mennesker. Store, små, tjukke, tynne, langhårede, korthårede, ja alle slags mennesker i alle former og fasonger.

 

Det var avsluttende året for meg dette året. Eldste på skolen. Det var godt å tenke på. For fem år siden var vi de yngste og minste på hele skolen. Men se nå! Nå var det vi som var eldst. Tiden flyr når man har det godt. Det var de siste fem årene et godt tegn på. Helt til første skoledag i tiende klasse. Denne varme dagen som skulle virke så varm og fin, endte som det verste marerittet noensinne.

 

Mitt navn er Amina. Mine bestevenner er Nora og Ahmed. Vi har vært bestevenner siden jeg kom til Norge. Ahmed kom også til Norge fra et annet land, men han kom lenge før meg. Nora var norsk. Det hører du jo på navnet, så det er nesten en selvfølge.

 

Familien min og jeg kom til Norge da jeg var fire år. Vi flyktet hit fra krigen i Bosnia i ’93. Heldigvis for meg så var jeg liten, så jeg husker nok ikke så mye som foreldrene mine. Men fælt var det i hvert fall. Ahmed kom hit til Norge fra Pakistan. Han er et år eldre enn oss, men går i klassen vår selv om han er det. Jeg vet ikke hvorfor, og ikke har jeg spurt han heller, til tross for at han er min bestevenn. Jeg burde vite det, men jeg har ikke villet blande meg i hans fortid for han blandet seg ikke i min fortid. Nora tok meg godt imot i første klasse, og siden det har vi vært kjempe gode venner.

 

”Amina! Her er jeg!” Det var Ahmed som ropte. Han kom løpende mot meg, og håret hans… Ja, håret hans, ja. Han hadde ikke noe hår! ”Har du skinna deg du eller?” Vi lo med en gang spørsmålet mitt glapp ut av munnen min. ”He he, ja. Var så varmt i Pakistan at jeg og pappa bestemte oss for å ta det vekk. Det er veldig luftig altså!” Ahmed sa alltid så dumme ting. Men vi lo. Vi lo hver eneste gang! ”Hvor er Nora?” Før Ahmed fikk svart meg, kom hun løpende. Det var så typisk Nora. Hun var der alltid til riktig tid. ”Her er jeg!” Nora smilte. Hun smilte så bredt fra øre til øre. Det var den Nora alle kjente.

 

Etter litt snakking ringte det uheldigvis inn. Jeg gledet meg allerede til neste friminutt. Det var så mye jeg, Nora og Ahmed måtte ta igjen etter sommerferien.

 

Skoledagen gikk fort over. Nora gikk i parallell klassen til meg og Ahmed, så vi sluttet ikke alltid samtidig. Jeg og Ahmed satt oss på en benk i skolegården for å vente på Nora. Det var så fint vær, så vi bare nøyt stillheten og solte oss. Da vi så at den andre klassen endelig hadde sluttet, ventet vi på Nora. Alle i klassen hennes kom ut fra skolebygget. Flesteparten av de lo, men noen så veldig leie seg og sjokket ut også. Alle kom ut utenom Nora.

 

Tiden gikk og etter at vi hadde ventet kjempe lenge, kom Nora ut tilslutt. Men hun kom ikke mot oss enda hun så oss. Hun sa ikke hadet eller noe. Hun smilte ikke. Hun bare gikk.

 

”Hei, Nora! Hva skjer ’a? Vent litt!” Ahmed ropte på henne, men hun svarte ikke. Hun bare gikk fortere og fortere. ”Ahmed, la hun være. Hun har kanskje en dårlig dag. Vi ringer henne i kveld. Kanskje hun er i bedre humør da.” Ahmed nikket. Hva har det med Nora? Var det noe som hadde skjedd? Dette lignet ikke henne. Dette var den Nora som vi aldri hadde sett.

 

Det var noen nye gutter som hadde begynt på skolen i klassen til Nora. De var tre stykker, og de slo seg sammen med det samme. De så litt bøllete ut, men når de gikk alene virket det som de ikke kunne gjøre en flue fortred. Petter, Sander og Markus het de. Jeg og Ahmed møtte de da vi gikk hjemover fra skolen. Ahmed var naboen min. ”Hei, er det noe som har skjedd i løpet av dagen i klasserommet deres eller?” De nye guttene begynte å le. ”Hvem er du, a’?” Den største av dem var frekk. Han så stygt på Ahmed. ”Jeg bare lurer, du trenger ikke bli sur og grinete!” ”Hysj da, Sander. Det er han derre bestevennen til henne stygge i klassen.” Ahmed og jeg så spørrende på hverandre. ”Åja, ja det skjedde noe.” Han største begynte igjen. ”Hun var så stygg og så glad og blid hele tiden, vi snakka hun til rette.” Guttene begynte å le.

 

Vi spurte de hva Nora hadde gjort mot dem siden de var så frekke mot henne. De begynte å le og fortalte oss om sommerferien. De hadde blitt kjent med Nora på hytta hennes i ferien. Først så hadde de gått kjempe bra overens, men så ble de uvenner uten grunn. Dette var på begynnelsen av ferien. Så hadde de mobbet Nora. Til og med slått henne. Hele sommerferien. I åtte uker. Og nå hadde de begynt i klassen hennes.

 

Jeg og Ahmed løp hjemover. Vi måtte få tak i en telefon og ringe Nora. Vi måtte jo få finne ut hva som hadde skjedd og om det gikk bra med Nora. Hun var jo bestevennen vår, og vi brydde oss.

 

Vi løp over dørterskelen til Ahmed så fort vi kunne. Vi løp rett mot hustelefonen. ”Jeg kan ikke nummeret til Nora utenat. Hva er det ’a?” Ahmed så spørrende på meg. ”Jeg kan det egentlig. Vent, jeg skal huske det…” Jeg tenkte så det knaket. Akkurat når jeg trengte nummeret hennes, så husket jeg det ikke, men alltid ellers husket jeg det.

 

”Jeg husker det nå! 9, 5, 8, 3, 5, 5, 1, 9.” Ahmed skrev nummeret så fort han kunne.

 

”Ingen tar den.. Kan du hustelefon nummeret deres?” Jeg svarte nei. Det hjalp ikke å gå til Nora, heller. Hun bodde minst tre kilometer herifra. Det hadde tatt mye lengre tid. ”Har du ikke nummeret lagret på hustelefonen? I sånn adressebok vet du…” Ahmed nikket og begynte å lete. ”Fant det!”

 

”Hallo, det er Ahmed. Er Nora hjemme? Jeg fikk ikke tak i henne på mobilen.” Jeg møtte blikket til Ahmed. Han stod som forstenet, fremdeles med mobilen i hånden. Men han snakket ikke inn i den, og jeg hørte ikke hva som ble sagt i den andre enden… ”Ahmed? Hva er det som har skjedd? Ahmed?” Han svarte meg ikke. ”OK, vi skal prøve å komme. Takk. Ha det.” Ahmed snudde seg mot meg. ”Det hadde skjedd noe forferdelig med Nora da hun kom hjem fra skolen. Hun er på sykehuset. Det var broren hennes som tok telefonen. Alle i huset var hysteriske.” Jeg fikk brått et lite sjokk. Hva var det som hadde skjedd? Gikk det bra med Nora? Sykehuset var jo kjempe langt unna. Vi kunne ikke komme oss dit.

 

”Ahmed, jeg drar. Vi sees i morgen tidlig. Vi ringer opp til familien da og hører hvordan det går med Nora.” Ahmed nikket og vinket til meg.

 

Dagen etter ble jeg vekket av at Ahmed hadde ringt på døra og spurt etter meg. ”Amina, du har besøk! Kle på deg og kom ned!” Mamma ropte alltid, hun gadd aldri å gå opp trappene og hente meg. Jeg slang på meg et par joggefiller og løp ned trappen. Ahmed så ikke så glad ut. Han gråt.

 

”Hva er det som har skjedd, Ahmed? Har du snakket med Nora? Hvorfor gråter du?” Jeg skjønte ingenting. Øynene hans så ut som to fosser. Jeg hadde aldri sett Ahmed på denne måten.

 

”Skal du ikke fortelle meg hva som har skjedd?” Ahmed sa ingenting. Han svarte meg ikke, han bare så ned i bakken. Han strakk ut armen, og i hånden holdt han et ark. Det var et brev så det ut som. ”Ta det…” Han mumlet. Men han så fortsatt ned i bakken.

 

”Kjære mamma, pappa, storebror, og lillesøster. Og kjære Amina og Ahmed. I løpet av de siste ni ukene har jeg gått gjennom ting jeg aldri har opplevd før i mitt liv. Derfor skriver jeg dette brevet til dere så dere skal få vite hva jeg har gått gjennom. Har dere blitt kalt ord, blitt mobbet og blitt slått hver dag i ni uker av folk dere trodde var deres venner? Nei, det har dere ikke. Det vet jeg. Men jeg har det. Og jeg har også blitt det i dag. På skolen. Hvor jeg alltid smiler, ler og er blid mot alle. Og hva får jeg igjen? Ingenting. Dette klarer jeg ikke mer. Vi sees på den andre siden! Deres Nora.”

 

”Er hun…” jeg klarte ikke å fullføre setningen. ”Ja, Amina. Hun er borte. Jeg vet ikke hvordan hun gjorde det eller hva hun gjorde, men hun er borte. Og hun kommer ikke tilbake.”

 

De neste ukene gråt jeg. Jeg gråt og jeg orket ikke noe eller noen. Jeg hadde mistet min beste venninne. Og siden den dagen, gikk dagene kjempesakte. Tiden fløy ikke mer. Den fløy ikke fordi det ikke var en fin tid lengre. Nora var borte, men aldri fra våre hjerter...




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish