Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
En siste kveld ved fyrtårnetSkriv ut Utskrift

En jente sitter ved fyrtånet og føler på friheten. Hun legger merke til en annen jente i rød kjole. En skildrende historie med utgangspunkt i et bilde (se nederst).

Bokmål - FortellingForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Det er blitt kveld, arbeidsdagen er over og jeg har endelig tatt meg tid til å gå ut. Uten anelse om hvilken hendelse jeg senere måtte stå over senere. Jeg står her ved fyrtårnet i den frie naturen ved havet. Ingenting er som å stå her og kjenne på den friske havbrisen og se ut i det uendelige. Skyene har lagt seg over himmelen og skapt et litt dystert preg, men langt ut på fjorden kan jeg se en liten lysåpning fra kveldsola. Den skinner litt ned i havet.

 

Fyrtårnet er framfor meg og vokter båtene slik at de ikke skal komme for nær vannkanten og gå på grunn. Noen ganger kan vi tenke at det nesten burde vokte oss mennesker også… Det er så vakkert og naturlig her. Naturen på sitt aller beste. Bergene rundt fyrtårnet er tomme, men om dagen når sola er oppe strømmer menneskene til for å grille og være sammen. Jeg liker å være her når kvelden har lagt sitt preg og de fleste er gått hjem til redene sine. Det er visst flere enn meg som foretrekker stillheten her ved fyrtårnet. To mennesker er ved trappen ved fyrtårnet. Jeg kan se at en av dem er en jente med rød kjole. De har nok tatt seg en tur på den andre siden av tårnet hvor man kan se rett ned i havet. Ned i det dype havet. Her ser havet nesten litt skremmende ut. Det er umulig å gå helt rundt tårnet fordi bergene blir brattere og brattere på denne siden. Jeg går sjeldent dit bak tårnet.

 

Kvelden holder fremdeles fast på kulden etter vinteren og vil ikke slippe taket. Jeg slipper håret løst og lar vinden fra fjorden blåse i det. Det er også noe spesielt med lukten, lukten fra havet. Neseborene åpner seg og jeg trekker inn en herlig sjølukt og ikke fjærelukt med gammel fisk, tang og tare. Jeg kan høre små bølger slå inn mot bergene og måker som flyger i det fjerne. Det er så mye jeg kan oppleve her ved tårnet ved å bruke sansene mine og føle på friheten.

 

Jeg setter meg og kjenner på gresset, det har begynt å få den grønne fargen tilbake. Våren er på vei og snart blir det sommer. Gresset strekker seg mellom sprekkene i bergene. En gang fant jeg et lite fuglerede i en gresstust mellom bergene. Det lå tre små egg mellom små kvister. Jeg sitter her i idyllen og nyter livet mitt. Etter hvert beveger jeg meg ut mot bergene slik at jeg kan se når bølgene slår mot kanten. På et slikt sted som dette kan livet stoppe opp og ta en pause eller forbli her.

 

Jeg ser jenta med den røde kjolen. Nå står hun alene ved fyrtårnet og ser utover havet. Hun er et stykke unna meg, men jeg ser henne godt. Hun bare står der og ser utover, vrikker ikke en eneste muskel. Håret hennes flagrer i vinden. Følelsen av frihet smitter over på meg. Livet mitt farer forbi, jeg kunne blitt her for evig. Jeg fortsetter å nyte den estetiske naturen samtidig som jeg holder et øye med jenta. Plutselig går hun mot tårnet og rundt det på den andre siden! Jeg lurer på hva hun skal der, men tenker hun vet hva hun gjør.

 

Jeg setter meg på bergene og holder utsikten. Slik sitter jeg lenge, uten å se noe til jenta. Det var noe ved henne, akkurat som hun var trist eller sørget. Det kunne jeg se på måten hun sto på. Sakte går jeg mot tårnet, men jeg stopper opp ved det. Kom hun til å tro at jeg lusket på henne? Tankene bare kvernet, hva gjør hun bak der? Jeg ble nødt til å gå rundt.

 

Jeg kan ikke se henne, hun er borte. Var hun bare noe jeg så, var ikke jenta virkelig? Forsiktig går jeg ut på berget og ser rundt meg, men jeg ser henne ikke! Ikke før jeg lar blikket gli ned i havet. Hjertet mitt stopper nesten å dunke, jeg er i sjokk. Det eneste jeg sanser er de små bølgene som slår opp mot bergene og hvordan kvelden mørkner. Den unge kroppen flyter ved kanten, kjolen har brett seg utover og det lyse håret minner meg om en havfrue. Hun har forlatt livet sitt. Hun må ha hoppet ut i vannet. Hvorfor ellers skulle hun ha den røde kjolen på og se så vakker ut her ved havet? Livet hennes var nok for vanskelig, hun orket nok ikke mer. Også ville hun dø i friheten og forlate verden ned i det dype havet. Det ble hennes siste kveld her ved fyrtårnet.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish