Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > En reise i tiden

En reise i tiden

En reise i tiden - bokstavelig talt.

Karakter: 5-

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
26.06.2009

2. januar 2008.

 

Hei, jeg heter Alexander. Nå skal jeg fortelle min historie. En kald vinterdag den 2. januar 2008, var jeg oppe på loftet til min kjære bestefar for å bære opp julepynten. Plutselig snublet jeg og jule pyntfløy gjennom loftet og spredte seg til alle kriker og kroker. Jeg bannet høyt, bøyde meg ned, og plukket opp den tingen jeg hadde snublet i. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne, det var et helt utrolig armbånd! Det var av gull med glitrende diamanter på og sølv kuler med forskjellige motiv. Det var 3 små gull lenker som hang ned fra det, men det var ikke for mye! Det var perfekt. Jeg sto og lyttet til vinden som blåste gjennom huset mens jeg beundret armbåndet. Jeg hørte et fly som fløy over meg høyt, høyt der oppe. Det fikk meg til å tenke på 11. september hendelsen. Plutselig merket jeg et sug og bakken forsvant under meg.

 

Det neste jeg merket var at jeg ikke var hjemme! Jeg gikk bort til vinduet, dro opp persieneren og så ut. Jeg fikk panikk, hva hadde hendt? jeg var i New York! Dere skulle ha sett den utsikten! Jeg gikk rundt og studerte det lille rommet jeg var i. Det var et helt vanlig rom. Med noen skap, et rødt veg til veg teppe, et skrivebord, en datamaskin, en skriver, en sofa, en stor potte plante, og et helt nydelig lite akvarium glass bord foran sofaen. Det lå noen kjeks på det lille glass bordet som jeg dyttet inn i munnen, jeg var blitt så sulten! Jeg ville ha mer mat. Jeg begynte å lete i alle skuffer og skap etter noe jeg kunne mette magen med. Plutselig var det noen som hylte i gangen. Jeg gikk ut for å se hva alt bråket skyldtes. Jeg åpnet døren forsiktig og det traff meg som en eksplosjon! Folk sprang rundt i gangene og hylte. Jeg stoppet en dame og spurte hva det var som hadde hendt, hun ropte fly! Jeg stoppet en annen og spurte hvordan dato det var. Hun så på meg som om jeg skulle vært svakerestilt og sa det er jo 11. september 2001. Først forsto jeg ikke noe, men plutselig gikk det opp for meg. Jeg hadde jo tenkt på 11. september, før jeg plutselig ble sugd ut av bestefars loft. Jeg var i Twin Tower! Men hvordan hadde jeg kommet hit!? Jeg hadde hørt noen skrøner da jeg var barn, om at tippoldefar hadde en slags tidsmaskin. Jeg hadde jo aldri trodd at det var sant! Men nå begynte jeg å tenke. Hadde jeg funnet min tippoldefar Gunnars gamle tidsmaskin? Jeg hadde holdt på med armbåndet, da jeg plutselig havnet her! Jeg tror ikke dette var tilfeldig. Jeg måtte komme meg vekk her i fra! Jeg sprang inn på rommet, jeg viste at jeg hadde lagt armbåndet en plass. Jeg fant det ikke! Hvor var armbåndet? Jeg sprang bort til vinduet for å se hva som hadde hendt. Jeg rakk ikke tenke, flyet kom mot meg alt jeg tenkte var at nå dør jeg! Jeg kastet meg ned på gulvet. Akkurat da jeg hørte folk hyle, og flyet brase gjennom veggen. Fant jeg noe med fingrene mine. Det eneste jeg kunne tenke på nå sekunder før jeg skulle dø. Var at jeg ikke fikk være med på den siste gruppe spill kampen, mellom Rosenborg og Ac milan i 1996. jeg kjente suget igjen, jeg ble borte i ingenmannsland.

 

Jeg var på San Siro! Jeg forsto ingen ting. Jeg hadde forflyttet meg igjen. Hvorfor holdt jeg armbåndet i hånda? Den tingen jeg holdt i på det lille kontoret var det? Det måtte ha vært armbåndet! Alle plassene jeg tenkte på når jeg holdt hardt i armbåndet dro jeg til! Å nå var jeg her. Jeg var en del av fragleberget folkens! Tenk hvordan dette var for meg. Det største øyeblikket i Rosenborgs historie og jeg, JEG var vitne til det! Jeg forsto ikke dette! For bare noen timer siden hadde jeg snublet over et helt fantastisk nydelig armbånd på loftet til beste far. For bare noen minutter siden hadde jeg holdt på å dø i 11. september ulykken. Nå satt jeg her på Sansiro stadion i Milano!

 

Rosenborg startet med Jamtfall i mål. Stensaas, Hoftun, Hjelde og kvarme i forsvar. Soltvedt, Skammelsrud og Strand i midten. Brattbakk, Iversen og Heggem i front. Vi sto der spendte hele gjengen, med hjertet i halsen, da fløyta ble blåst. Vi ville jo så gjerne at Rosenborg skulle klare dette! Det var noen små sjanser i starten men plutselig helt ut av det blå etter 28 minutter med spenning. SCORET Brattbakk 1 – 0 til Rosenborg! Vi ledet!! Stemningen var på topp og nå begynte vi virkelig og tro her! Kanskje kom Rosenborg til å vinne. Med et supert lag kjempet Rosenborg for å holde på ledelsen. Jeg småpratet litt med han som sto ved siden av meg. Det var en høy, skallet man, med øl mage og fult Rosenborg utstyr. Han hadde akkurat mistet konen, og sitt ufødte barn i en bil ulykke. Han fant trøst i Rosenborg kamper. Mer rakk vi ikke snakke før det skjedde. Christophe Dugarry smalt ballen i mål og utlignet, etter 45 minutter like før pause!

 

Fløyten ble blåst av etter pausen. Med ny energi kjempet Rosenborg for poengene. Det var en rolig start på 2. omgang, uten noen spesielle sjanser. Helt til 69. minutt, da headet Heggem ballen fint inn i mål. Rosenborg LEDET! 2 – 1 vi ledet! Vi kunne vinne i dag på Sansiro, vi kunne komme videre! Resten av kampen var en klump av nerver. Helt uten videre kunne jo Ac Milan score man vet jo aldri! Men da dommeren blåste av etter 91 minutter, kunne vi endelig slippe jubelen løs. Dette var det største øyeblikket i Rosenborgs historie!

 

Mens alle andre trampet ut av stadion satt jeg med armbåndet i håna og lurte på hvor jeg skulle reise nå. Jeg var nemlig ganske sikker på at armbåndet var en tidsmaskin. Jeg ville oppleve noe STORT! Jeg ville reise til Auschwitz! Jeg tok tak i armbåndet og tenkte på Auschwitz. Suget kom igjen.

 

Jeg sto midt ute på plassen der alle arbeiderne var. Jeg så barn og kvinner slite, jeg så menn som så bort på familien sin med frykt i blikket. Jeg så tyske soldater som gikk rundt og passet på at alle arbeidet. Jeg gikk bort til en Mann og spurte om han hadde vært her lenge. Han så opp, så svarte han at tiden hadde han ikke styr på lenger. Så gikk han et stykke bort og fortsatte å jobbe. Jeg ruslet rundt i leiren og så litt på området. En gruppe på 5 – 6 stykk sto borte ved en vegg, jeg forsto ikke hva de sto der borte for. Burde de ikke arbeide? Det kom 2 tyske soldater bort til de, den ene pekte på veggen. De gikk bort til og stilte seg med ansiktet inn mot veggen. Den ene soldaten trakk våpen og sjøt de en etter en. Når han var ferdig spyttet han på dem! Han hadde akkurat drept 5 personer og han visste INGEN anger! Jeg var i sjokktilstand. Men nå kom en av vaktene bort til meg! Han stoppet bare noen cm i fra meg, så på meg, og hylte «hva står du her for? Dette er ikke en slags søndags skole! Vil du ha samme skjebne som de der borte?» Sa han og pekte på de som nettopp var blitt skutt. Jeg så opp på den svære vakten som sikkert var 50 centimeter høyere enn meg. Han pekte på en spade og sa at jeg skulle grave et hull! Jeg gravde og gravde. Når jeg hadde gravd i to timer kom en vakt bort til meg og så lenge på hullet. Så sa han at nå skulle jeg grave igjen. I løpet av den tiden jeg hadde gravd, hadde det skjedd mange forferdelige ting. Ting som var så grusome, at jeg ikke klarer å nevne det. Noen fine ting hadde jo også hendt her i helvete. Jeg hadde fått nok! Jeg hadde vært her i nesten fire timer. jeg hadde sett mennesker som ble skutt ned og drept fordi vaktene kjedet seg. Jeg hadde sett vakter som kjeftet på et lite barn bare for at det var redd. Og jeg hadde sett noen som antagelig ble ført til et gasskammer. Nå klarte jeg ikke mer av dette ”høllet”! Jeg taklet det ikke, jeg måtte vekk! Jeg bestemte meg for at jeg ville oppleve Titanic. Jeg tok et fast grep i armbåndet og tenkte.

 

18:56

 

Jeg så meg rundt, jeg kunne ikke fatte all den luksusen som var der! Så mange detaljer! Jeg ville oppleve dette, jeg gikk stumt rundt og så på dette svære skipet med beundring. Det var virkelig fint der! Jeg gikk opp en svær trapp med utskjærte gelender. Rett over trappen var det en hall med mange, mange mennesker kledd i helt utrolige klær. kvinnene hadde nydelige kjoler (som man bare ser på film i 2008) Håret slått opp i feilfrie knuter, eller krøller hengende vakkert ned over skuldrene. Mennene hadde brune og svarte dresser med et lite lommeur hengende ut av lomma. Det var så perfekt gammeldags! Jeg gikk ut på dekk, nå var solen nesten helt nede ved horisonten. Jeg kunne til og med se og ta på Titanic uten ifra. Ikke mange som var født i 1990 hadde sjangs til det! Alt var så utrolig virkelig, hvorfor hadde akkurat jeg funnet dette armbåndet? Jeg så opp mot himmelen, skyene svevde lett forbi på tur østover i kveld. Dette var ikke sånn som luksus båtene vi har i dag, den var så mye mer klasse ved å reise med Titanic!

 

23:10

 

Jeg satt i baren og tok meg en drink da jeg plutselig kjente sammenstøtet. Nå begynte det. Jeg sprang opp på dekk med de andre passasjerene som ville vite hva som hadde hendt. vi fikk beskjed om at vi hadde gått på et isfjell og Titanic tok inn vann. Sirenene gikk og alle kjempet for å komme seg først i livbåtene! Skipet som ikke kunne synke var i dette øyeblikket i ferd meg og gjøre det umulige. Siden Titanic ikke skulle kunne synke, var det ikke nok livbåter til alle ombord. Panikken brøt ut men kvinner og barn ble prioritert. Noen menn hoppet over bord for å redde seg selv. Men vannet var så kalt at det tok ikke lange stunden før de fikk krampe og druknet. Noen av mennene var heldige og ble plukket opp av livbåtene, men det var et mindretall. Jeg så et lite barn som hadde forsvunnet fra foreldrene sine jeg. jeg gikk bort til, og løftet opp barnet, som sikkert ikke kunne være eldre enn 1,5 – 2 år gammelt. Hun hadde store nøttebrune øyne og en søt liten dobbelt hake. Kjolen hennes var blå rutet med en liten matchende hatt. Jeg viste ikke hvor jeg kunne finne foreldrene til barnet. Det var ikke akkurat sånn at de hadde en savnet barn skranke i nærheten. Jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å sette barnet i en livbåt, da overlevde det i det minste. Jeg hadde akkurat sett barnet dra av gårde da jeg hørte et hyl. Den ene skorsteinen kom fallende ned mot menneske mengden, der i blant meg. Jeg sprang for å komme meg unna og alle andre sprang. Det ble trangt ingen kom seg vekk jeg ble bare presset tilbake dit skorsteinen ville lande. Jeg kom til å dø, det var flere enn meg som også ville bli most til eg slags stuing under den svære skorsteinen. Det var da jeg husket armbåndet, jeg trakk det av hånda. Tok et hardt grep om det og tenkte på det deilige trygge loftet til bestefar. Tilbake til den 2. januar 2008.

 

År 2058.

 

Det er gått 40 år siden min første tids reise. Jeg er nå blitt 68 år gammel. Siden første tids reise i 2008 har jeg opplevd Pompeii, dinosaurene, Rosenborg – brann i 96 og Jesus. Jeg har snakket med Platon, Hitler, Elvis, Munch, Marilyn Monroe og mange flere. Alle disse har på hver sin side endret meg, både positivt og negativt. Da jeg selv ble far la jeg vekk armbåndet på bestefars loft. Der jeg selv fant det og der mine barn eller barnebarn kanskje kommer til å finne det en dag. Men fra meg skal de aldri få vite noe.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil